Å jobbe med eldre med demens

[AnonymBruker]

Hvorfor liker dere det/ liker dere det ikke? 
 

Er det givende eller er det mye utagering, urolighet og vold?

Anonymkode: 7478b...8f2

[AnonymBruker]

Er jo givende, men mye av det du nevner og mye frustrasjon. Må ha en god dose med tålmodighet. 

Anonymkode: 304a9...af1

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet mange år med eldre, og gruppen jeg trivdes mest med var demente. Det krevde mye tålmodighet, jobbe med trygging, og å møte de der de er, og tilrettelegge deretter. 
 

Når en har få å gå på, og det er travelt så er det ekstra krevende, og det var det jo alle årene jeg jobbet. Jobbet nærmere 15 år på ulike avdelinger på sykehjem. 
 

Jeg elsket det. Jeg er ganske så tålmodig av meg da. Arbeidsmiljøet har også veldig mye å si, og det å kunne lene oss på hverandre. Vi fikk en del kursing i jobb, som hjalp på. Det var beboere som var utagerende, og det var beboere med ulike vedtak. Hadde vedtak på både sikring i stol (belte over fanget så de ikke reiste seg), stell, og på at de skulle legges på sengen om de ble for utagerende for deres egen sikkerhet. (Lagt så greit som mulig på sengen, med sengehesten oppe, og gjerne et pledd over, så de fikk hvile seg, og var mer trygge enn i en stol. Var kun snakk om dette, ikke å bli festet fast eller noe sånt i sengen.)

Hendte også det ikke var plass på forsterket avdeling i kommunen, og frem til det ble plass der måtte ledelsen tilrettelegge for forsterket oppfølging på en vanlig demensavdeling, og det var ikke alltid så lett. Vi kunne ha 1 til 1 ned i en halvtime hver pga det vi stod i var såpass heftig. Dette kunne pågå over flere måneder av gangen pga det ikke var kapasitet andre steder. Dette var ikke noe som skjedde hele tiden mens jeg jobbet, men det var flere omganger med dette. Uroen hos den aktuelle beboeren satte seg ofte hos de andre beboerne også.

Mye tilrettelegging av stell. Noen kunne en ta ned kurven med deo og ansiktskrem og de fikset selv, mens en redde sengen, andre måtte en ta av lokk/åpne, og de fikk til, andre måtte en stå ved så de tok deoen under armene og ikke i ansiktet, videre noen en kunne få til å løfte armen og jeg tok på dem deo, og noen som måtte ha fullt stell. (Noe av det samme gjelder jo på somatisk/langtidsavdeling også) Samme med måltider hvor vi fulgte tallerkenmodellen for demens. Viktig å legge tilrette for at det de får til kan de få lov til å gjøre selv, selv om det kan ta litt ekstra tid. Er mye å huske på, men en kommer inn i det. Jeg personlig syntes det var helt fantastisk å se de ulike beboerne blomstre på sitt vis. Møte de der de var, og trygge dem, og få til et forhold. Jobben passer likevel ikke for alle.

Det var vanligvis veldig travelt, men mange demente er vare på stress, så det gjaldt å prøve å skjule det. Ja det er en del uro, men noen ganger kan en tilrettelegge for at det ikke blir så mye uro. Det har til enhver tid på de årene jeg har jobbet vært noen beboere som har vært utagerende og voldelige. Noe kunne en forebygge/legge tilrette for et bedre og tryggere stell med dem for å redusere, andre var det ikke så lett. Vi prøvde at noen satt i stua med beboerne om mulig. Det var naturlig nok ikke mulig alltid, men var mer på agendaen på slutten av tiden jeg jobbet der. Om det var noen som var ekstra sårbare og si en av pleierne på jobb hadde et ekstra godt forhold til dem og de ble mer trygge i stellet/situasjonen med dem, så ble det ofte tilrettelagt for det. En kollega av meg klarte f.eks å få til et veldig godt og trygt stell med en beboer med tvangsvedtak på stell med og rett og slett synge rolige og kjente sanger med beboeren under stellet. Vi var flere som prøvde på det samme, men de to hadde en helt spesiell relasjon. Når en vet det koker på utsiden av rommet, men en bare må prøve å få det til likevel på en god måte så kjenner en pulsen stiger. Det trengs flere hender, virkelig. 

 

Jeg har ikke helse til å jobbe på sykehjem lengre, men jeg elsket jobben, tross det var travelt, og altfor få hender. Jeg har jobbet på to ulike sykehjem, i to ulike kommuner. Helt klart mest faglig utvikling, kursing og annet på siste plassen jeg jobbet.    
 

 

Anonymkode: 19443...49e

[29_j]

AnonymBruker skrev (På 5.2.2023 den 0.50):

Hvorfor liker dere det/ liker dere det ikke? 
 

Er det givende eller er det mye utagering, urolighet og vold?

Anonymkode: 7478b...8f2

Givende, krevende og må ha som mange andre sier, tålmodighet. Vi opplever å bli skjelt ut, ser personer som er sterkt deprimert, gråtende og fortvilte pasienter. Det å kan bidra med at de får en god hverdag gir meg så mye glede. Ofte setter vi på musikk og danser med de, så de kan mimre tilbake på det gode livet de ei gang hadde. Jeg kunne aldri hatt fulltidsjobb i dette yrket, derfor passer det meg utmerket å være ringevikar. 

[AnonymBruker]

Jobbet på skjermet avdeling da jeg var student. Elsket pasientene, jeg lo på jobb hver dag. Aldri fått så mange komplimenter i mitt liv. Aldri hatt så mange menn som har prøvd seg på meg heller, som da jeg jobbet der🤣

Men det var om igjen og om igjen det samme. Mye stell, mye bleier, mye bæsj, mye mating. Ble lei ja. Jobber en plass med 0 stell og 0 bleier i dag.

Anonymkode: c129e...a5a

[AnonymBruker]

Jobbet kun en halvår på en demensavdeling, men det var en liten, skjermet demensavdeling med grei bemanning. Ikke voldsomme stell heller, var vel kun et fåtall som brukte bleie. Opplevde aldri direkte utagering, men kunne oppleve at de motsatte seg hjelp fordi de ikke forstod. Noen kunne tro jeg skulle ta skjorta deres da jeg skulle bistå med å skifte den fordi det kom søl på den. Ofte var det nok å bare forklare. Synes det var mest krevende de som gjerne ikke forstod hvor de var, var lei seg, deprimert, angst, trodde de måtte hjem å amme babyen sin(babyen hadde fått baby selv for lenge siden), hvor partneren var(som gjerne hadde vært død i mange år), pårørende som sleit med at mamma/pappa/whatever kanskje ikke oppførte seg så snilt osv. Slitsomt men også givende. Vi hadde en avdelingskatt, kaniner, fontene, kjøkkenhage, bålpanne osv. i hagen som ble flittig brukt:)

Jeg har derimot jobbet med psykisk utviklingshemmede på bolig, og der var det mye utagering. Vi var egentlig ikke en bolig egnet for utagerende brukere, men det er skrikende behov for boliger så brukere blir gjerne bare plassert der det er ledig helt uavhengig av behov og egnethet til boligen. Så vi fikk jo inn brukere som egentlig trengte at alt inventar enten var boltet fast i betong, eller bak pleksiglass, mens vi kun hadde helt normale leiligheter. Så de ble jo fullstendig rasert, knust dass, kjøkkeninnredning og veggpanel ble revet ned, tømt pulverapparat drylt halvveis gjennom døra, TV'n ut vinduet osv. (ja, alt dette skjedde i en leilighet i løpet av et øyeblikk). Helt ville krefter i sving, og dette var noen på knappe 50kg! Hadde jeg ikke sett det selv ville jeg ikke trodd det.
En gang måtte vi ringe politiet pga. sikkerhet til andre brukere. Politiet ankom med skjold, batong, håndjern, pepperspray osv., og de kom 4 personer for sin egen sikkerhet sin skyld. Vi var alene på jobb med dette her. Din sikkerhet som helsepersonell er irrelevant. Det ble noe bedre etterhvert, men jeg jobber ikke der lengre. Jobber ikke i helse overhodet.
Men det var definitivt mange fine stunder også altså! Har fått markblomsterbuketter, tegninger, klemmer, rampestreker osv.:) Men det over viser vel egentlig bare hvor galt det kan gå når man bare putter inn en bruker i første ledige bolig fordi det ikke bygges nok.

Anonymkode: 51ddf...908

[Gjest Vikarsykepleier]

Som vikar jobber jeg litt overalt, og det er egentlig den beste kombinasjonen som helsepersonell, rotasjon. I hvert fall for meg.

Det er kjempegivende å jobbe på en demensavdeling - for en periode. Det er en lett jobb på den måten at man er seg selv, men veldig kjedelig fordi alt repeteres på neste vakt. Jeg er veldig glad i å synge og får brukt den siden av meg selv på en demensavdeling, selv om jeg har fått "slag" etter meg fordi pasienten ikke ønsker at jeg skal synge også 😂 Det er en del utagering, men mye av det kan tas ved roten med forskjellige teknikker. Og så er det noen man lærer å la være i fred. Hvis jeg havner på sykehjem noen gang håper jeg at jeg blir en av disse som får være i fred ... om jeg klipper opp alt tøyet mitt og ikke ønsker hjelp til å skifte bleie har jeg nok en grunn til det.

På mange måter er demensavdelinger både veldig triste plasser, og veldig artige plasser samtidig. Jeg er veldig usikker på behovet for meg som sykepleier på en demensavdeling, i hvert fall ute i pleie, men det er en helt annen debatt.