Hvordan kom du deg ut av spiseforstyrrelsen?

[AnonymBruker]

Og hvordan går det idag? Fortell☺️

Anonymkode: dbc1d...89e

[AnonymBruker]

Orket ikke mer bare. 

Anonymkode: d879a...b9c

[AnonymBruker]

Jeg ble gravid. 
Blir man noen gang frisk ? Jeg har aldri vært synlig spiseforstyrret (altså tynn tynn) men har både overspist, underspist og kastet opp opp igjennom årene…

Anonymkode: 9d605...2ac

[AnonymBruker]

Har ikke. Den bare utvikler seg 

Anonymkode: 53d62...678

[Purple_Pixiedust]

Har vel mest tvang til trening igjen, men også der er jeg mindre streng enn jeg var.

Jeg var skikkelig lei av å sprekke og overspise. Så innså jeg at hvis jeg vil slutte å overspise så kan jeg ikke underspise for det trigger overspising. 

Har stort sett holdt vekten i 5-6 mnd nå (opp og ned 1 kg et par ganger). Jeg veier egentlig mer enn hva jeg er komfortabel med, men jeg tror kroppen min er på sin trivselsvekt nå. 

Nå har jeg begynt på en medisin som har økt vekt som bivirkning ved langvarig bruk så jeg må være påpasselig. Kan få plutselig med matsug og slikt. 

Jeg hørte mye på seksjon for spiseforstyrrelser "uforstyrra" på Spotify. Det hjalp. 

Nå klarer jeg å bruke olje i stekepannen igjen, jeg kan spise noe usunt i helgene, jeg veier meg bare en gang i uken, jeg fikserer ikke like mye på kroppen og hvor synlig skjelettet mitt er. De stikker ikke ut lenger uansett. 

Men jeg savner å ha 18,5 i BMI. Men jeg er den eneste som syntes det var fint. Jeg så tynnere ut enn det for jeg er høy og har en kraftig brystkasse og brede skuldre, så folk sa jeg så syk ut. Nå har jeg en helt vanlig kropp. Likevel jeg har mer energi og færre stressende følelser knyttet til mat og kropp. Så det er jo verdt det. 

Endret 5. februar 2023 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

Som over her gadd jeg ikke har et så ringt liv. Så hvor patetisk det egentlig er, hvor selvsentrert og umodent det er å henge fast i rigiditer, klatring til helsevesenet og å misbruke tiden på jorden med et elendig liv. Bestemte meg for at om jeg ikke fikk meg ut av det skulle jeg ta selvmord. Og da hadde jeg ikke noe å tape på å arbeide utrolig hardt med å stå langt utenfor den spiseforstyrrelse komfortsonen. Tok to år. Har siden vært hundre prosent frisk i ti år. Tror ikke det er smart å gjøre seg halvfrisk, med det mener jeg å la enkelte regimer fra spiseforstyrrelsen henge igjen og mene at man lever et frisk liv fordi man fjernet noen av sykdomstegnene og rigide mønstre. Man må 100% ut i et ekte liv uten regler, matvarer man ikke kan spise, trening man må gjennomføre på en spesiell måte osv. Anbefaler null trening, null veiing, null matvarer du ikke rører, null tidspunkt og sammenhenger du ikke kan spise og tilbyr noen deg en bolle eller en kakao utenfor det du hadde planlagt så tar du alltid imot. Stå i dette i fem år, så er du kvitt dritten og kan trene noe på en ikke-kontrollert og tidig måte. 

Anonymkode: ff49e...dd7

[AnonymBruker]

* klamring i helsevesenet, altså kreve masse ressurser og ikke stå på egne bein i livet

Anonymkode: ff49e...dd7

[AnonymBruker]

Var så syk at jeg var døden nær og neste steg var innleggelse med sonde. Så med hjelp av psykolog og lege begynte jeg å spise. En brødskive om dagen med kjøttpålegg. Brukte hele dagen på brødskiven. Så økte jeg litt og litt. Er nok ikke helt frisk fra spiseforstyrrelse, men er ihvertfall ikke bare skinn og bein. 

Anonymkode: 643cc...eb0

[AnonymBruker]

Tror jeg aldri blir kvitt det. Får oftere og oftere dårlige perioder. Og de varer lengre. 

Anonymkode: 460cc...1ae

[AnonymBruker]

Ble rett og slett redd for å dø og var så lei av å gå glipp av livet. Det tok mange år å bryte ned regler og rigiditet. Har ikke lenger anorexia men jeg fortsatt selvdestruktiv, der jeg rydder opp i ett problem, bare for å få meg et nytt. For øyeblikket har jeg et rusproblem.

Anonymkode: 75422...5a2

[AnonymBruker]

Blir nok aldri frisk. 51 år og vært spiseforstyrret siden ungdomstiden. 
Til tross for det, lever jeg et liv med full jobb, familie med barn, hus, og dyr. 
Trenger ikke fortelle nøyaktig hva jeg gjør, men vekten og å ikke gå for mye opp, preger livet. Veier meg morgen og kveld. Lurer på om det egentlig er mulig å komme unna dette? 

Anonymkode: d2750...c47

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Ble rett og slett redd for å dø og var så lei av å gå glipp av livet. Det tok mange år å bryte ned regler og rigiditet. Har ikke lenger anorexia men jeg fortsatt selvdestruktiv, der jeg rydder opp i ett problem, bare for å få meg et nytt. For øyeblikket har jeg et rusproblem.

Anonymkode: 75422...5a2

Det har jeg også dessverre. Kan også finne på å straffe meg selv på ulike måter. 

Totalt sett tar alt mye tid og energi. Mye som en må holde ut. 

Jeg prøver å finne en hobby. 

Endret 5. februar 2023 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Blir nok aldri frisk. 51 år og vært spiseforstyrret siden ungdomstiden. 
Til tross for det, lever jeg et liv med full jobb, familie med barn, hus, og dyr. 
Trenger ikke fortelle nøyaktig hva jeg gjør, men vekten og å ikke gå for mye opp, preger livet. Veier meg morgen og kveld. Lurer på om det egentlig er mulig å komme unna dette? 

Anonymkode: d2750...c47

Har du fått noe behandling? Er det noe familien er klar over?

Spør bare fordi jeg lurer, du trenger ikke å svare. Strever selv, men for første gang, og det er ingen utenom legen som vet. Snart 40, og jobber hardt for å skjule det for familien 🙄

Anonymkode: 3f9ea...32c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg ble gravid. 
Blir man noen gang frisk ? Jeg har aldri vært synlig spiseforstyrret (altså tynn tynn) men har både overspist, underspist og kastet opp opp igjennom årene…

Anonymkode: 9d605...2ac

Jeg skriver under på denne. Ble gravid, og plutselig fikk jeg noen andre som skulle bruke kroppen min for å vokse og trengte at den fungerte og fikk den næringen den skulle. 
 

Er dessverre ikke helt frisk da. Tror alltid den kommer til å ha en plass i hodet mitt, selv om jeg jobber hardere nå for å holde den vekk. Vil ikke at datteren min skal lære seg de samme dårlige måtene å takle de vonde delene av livet som jeg bruker. 

Anonymkode: 3be4c...d86

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: ac3bb...73e

[AnonymBruker]

Ble drittlei. Gikk fra tvangsspising, overspising til ortoreksi og mildt anorektisk  til å nå være litt uengasjert i mat og vekt og helt normalvektig med normalt kosthold.  Er 47, og har hatt det sånn i ca 7-9 års tid. Ble lei.

Anonymkode: d7ca4...7db

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra å være opptatt av vektnedgang som var nokså sentralt i livet mitt i halvannet år til å fokusere på trening og muskeltrening istedenfor. Nå er det det som er det som bestemmer hvordan jeg har det mentalt istedenfor bare hvor lite jeg har spist.

Jeg har fortsatt en øvre smertegrense på vekta som jeg nå har overskredet med cirka 1 kilo for øyeblikket, lignende slik det var på denne tiden i fjor pga noe jeg antar er depresjon. Det påvirker meg negativt men jeg kaster ikke lenger opp og jeg klarer uansett ikke faste i dager om gangen. Viljestyrken er for svak. Imens jeg var mer syk mentalt så gikk fastingen helt av seg selv, noe som resulterte i ganske rask og effektiv vektnedgang. Slutten av en tung depresjon var starten på en slags energiperiode hvor jeg ble fullstendig gira på vektnedgang og det jeg hadde "klart" imens jeg var deprimert. På den måten ble slutten av depresjonen starten på noe helt annet som har endret seg over tid mange ganger. 

Ønsket er der om å gå ned max 10 kg men jeg har ikke disiplin eller energi nok til å gjennomføre faste. Dessuten er dette ønsket i konflikt med ønsket om fremgang i styrke. Da kan jeg ikke bryte ned kroppen slik jeg egentlig føler jeg bør. Tap av muskler er liksom en ny greie nå🙈

Akkurat nå går det heller dårlig psykisk, men mtp anstrengt forhold til mat så har ikke dette en sentral prioritering akkurat nå. 

Anonymkode: 0bf13...ec4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.2.2023 den 11.28):

Var så syk at jeg var døden nær og neste steg var innleggelse med sonde. Så med hjelp av psykolog og lege begynte jeg å spise. En brødskive om dagen med kjøttpålegg. Brukte hele dagen på brødskiven. Så økte jeg litt og litt. Er nok ikke helt frisk fra spiseforstyrrelse, men er ihvertfall ikke bare skinn og bein. 

Anonymkode: 643cc...eb0

Om en sf bare hadde handlet om maten så er løsningen å spise. Og frisk vs syk har ikke en døyt med utseende på kroppen å gjøre 

Anonymkode: cf6a0...0ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Om en sf bare hadde handlet om maten så er løsningen å spise. Og frisk vs syk har ikke en døyt med utseende på kroppen å gjøre 

Anonymkode: cf6a0...0ed

Enig i dette. Har vært innlagt og blitt friskere somatisk flere ganger, men det er så mye underliggende som er vanskelig å få hjelp til/bli bedre av så faller igjen hver gang. Det er jo forskjellig for fra person til person hva det er som holder sykdommen i gang og hva slags funksjon den har. Kanskje den en gang holdt deg i live gjennom noe vanskelig, men etterhvert så dreper den deg langsomt også. 

Anonymkode: d74ad...c8b

[AnonymBruker]

Jeg ble innlagt på tvang i psykiatrien, så var jeg innlagt frivillig en godt stund og så gikk jeg i poliklinisk behandling, mer og mer sjelden, men til sammen i flere år. Jeg var heldig som fikk så mye hjelp over tid. Det tok også flere år å bli helt frisk. Det siste tilbakefallet fikk jeg i forbindelse med fysisk sykdom som gjorde at jeg gikk ned i vekt, først ufrivillig og så ble jeg opphengt i det. Men da var jeg i stand til å komme meg ut av det selv. Etter det har jeg ikke vært redd for tilbakefall. 

Jeg ser flere nevner graviditet. Jeg var frisk før jeg ble gravid med første barn, men svangerskap og det å få barn har endret selvbildet mitt knyttet til utseendet. Magen bærer f.eks. bærer preg av å ha vært stor, og er full av strekkmerker, og jeg liker likevel kroppen som den er. Jeg ble bevisst på det da jeg var på babysvømming uten å skamme meg.

Hos meg var spiseforstyrrelsene et symptom på et helt elendig selvbilde, masse skam og fortvilelse. Det måtte bli bedre for å kunne bli frisk. Det er fortsatt ting ved meg som jeg er flau over, jeg skulle f.eks. gjerne vært mer utadvent og mindre sjenert. Men det er i en helt annet grad likevel, noe jeg klarer å håndtere. Da jeg var syk, kjente jeg meg ufyselig både utseendemessig og personlighetsmessig, og trodde f.eks. oppriktig av moren min syntes det var flaut å bli sett sammen med meg. Terapien gikk mye i å utfordre dette. Samt å tåle og håndtere følelsene som fulgte med å spise normalt å gå opp i vekt. 

Spiseforstyrrelsen kjentes en gang som en redning ut av livet som jeg ikke fikk til. Nå kjenner jeg at jeg får til livet bra nok, og når jeg ikke får til noe, så går det bra. Det er faktisk noe forlokkende i den kontrollen rundt mat nå også, men det føles vel så godt å kjenne på at jeg ikke har noe problem med å unngå det.

Anonymkode: b208e...598