Om å ikke kreve noe fra foreldre - mine burde virkelig fått et spark bak!

[AnonymBruker]

Det er mange diskusjoner her og i media om idrettslag som legges, dugnad som forvitrer m.m. Jeg kjenner det så innmari magen og kunne ønske at noen tok tok i mine foreldre mens det ennå var mulig.

De tok alltid den korteste veien, knagde på andre på vegne av meg og lot meg ofte stå i forlegenhet. Hjemme var de stort sett alltid, men hvis de må noe vis kunne få meg til å spise et annet sted eller lage mat til de var de veldig fornøyd. Da jeg ble invitert hjem til andre var det taco eller pizza på fredag, levende lys og mye kos. Sånn var det aldri hjemme hos oss. De virket bare litt likeglade. 

Vokste opp i Bærum og det var flokker av foreldre som stilte opp for meg.  De omgjorde bursdager til "fest", så jeg slapp å ta med gave. Hytteturer i fleng og jeg hadde alltid ski og skøyter fra noen som "hadde noe til overs". For meg har det betydd mye, men fortsatt er det litt flaut å møte disse voksne nå. Selv om de er varme, føler jeg meg liten enda. 

Men; jeg tror aldri mine foreldre fikk høre hvor utrolig de sviktet meg. Hvor slappe og giddaløse de var og at jeg fortjente bedre. Hverken fra lærere eller foreldre. Jeg fanget i hvert fall ikke opp noe.  Det kunne jeg ønske noen gjorde, for det ville faktisk vært det samme som å stille opp for meg! Legge standarden for hvordan jeg ble behandlet. På grunn av den heller labre oppveksten har jeg et kjølig forhold til mine foreldre nå. 

Ikke vær redd for å gi beskjed og stille krav! 

 

 

 

Anonymkode: 59a18...513

[Firefine]

Klem!   
 

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke når du vokste opp, men har inntrykk av at terskelen var veeeldig høy tidligere for å melde fra om bekymring. Da skulle barna enten nesten sulte ihjel eller bli slått. Fedrene til barna var fraværende da mor ikke slapp de til, kun på sine premisser.  

Har selv ei søster som fikk barn på 80 tallet, hun fikk mange barn, flere enn de fleste. Hun var alene med dem, og hun stilte aldri opp. Sa at hun ikke kunne siden hun hadde så mange barn. Barna fikk mat og de var ikke utsatt for fysisk mishandling. Men de var utsatt for psykisk mishandling. Hun var veldig stygg i kjeften mot de - også når de hadde venner på besøk. Når de skulle være med noen på hytteturer, så måtte de pakke selv fra de var ganske små, å alle vet jo at små barn ikke tenker på å ta med ull tøy på vinteren eller undertøy. Noen ganger gikk de i skittentøy dunken og fant klær å ta med. Dette så jo de voksne fort, og hadde alltid med noe ekstra tøy til disse barna.

Hadde det vært i dag så hadde man selvsagt sendt bekymringsmelding til BV. Det hadde vært veien og gå da det aldri har nyttet å si ifra om noe til henne. Vi i familien har i alle år "gått stille i dørene" rundt henne siden hun blir rasende av den minste lille ting. Å barna stakkars, har jo også måtte gjøre det. Barna (som nå er voksne) ser også at de har vært utsatt for omsorgssvikt. Heldigvis så gir de sine egne barn en helt annen oppvekst. 

Jeg skjønner følelsen du sitter igjen med, men det er ikke du som skal føle deg liten. Du hadde ikke ansvar for oppveksten din, og du har heller ikke ansvar for at foreldrene dine ikke fulgte deg opp. Men, du har muligheten til å gi ev egne barn en annen oppvekst enn du fikk. 

Anonymkode: e84c4...00f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nå vet jeg ikke når du vokste opp, men har inntrykk av at terskelen var veeeldig høy tidligere for å melde fra om bekymring. Da skulle barna enten nesten sulte ihjel eller bli slått. Fedrene til barna var fraværende da mor ikke slapp de til, kun på sine premisser.  

Har selv ei søster som fikk barn på 80 tallet, hun fikk mange barn, flere enn de fleste. Hun var alene med dem, og hun stilte aldri opp. Sa at hun ikke kunne siden hun hadde så mange barn. Barna fikk mat og de var ikke utsatt for fysisk mishandling. Men de var utsatt for psykisk mishandling. Hun var veldig stygg i kjeften mot de - også når de hadde venner på besøk. Når de skulle være med noen på hytteturer, så måtte de pakke selv fra de var ganske små, å alle vet jo at små barn ikke tenker på å ta med ull tøy på vinteren eller undertøy. Noen ganger gikk de i skittentøy dunken og fant klær å ta med. Dette så jo de voksne fort, og hadde alltid med noe ekstra tøy til disse barna. Fedrene til barna var fraværende da mor ikke slapp de til, kun på sine premisser.  

Hadde det vært i dag så hadde man selvsagt sendt bekymringsmelding til BV. Det hadde vært veien og gå da det aldri har nyttet å si ifra om noe til henne. Vi i familien har i alle år "gått stille i dørene" rundt henne siden hun blir rasende av den minste lille ting. Å barna stakkars, har jo også måtte gjøre det. Barna (som nå er voksne) ser også at de har vært utsatt for omsorgssvikt. Heldigvis så gir de sine egne barn en helt annen oppvekst. 

Jeg skjønner følelsen du sitter igjen med, men det er ikke du som skal føle deg liten. Du hadde ikke ansvar for oppveksten din, og du har heller ikke ansvar for at foreldrene dine ikke fulgte deg opp. Men, du har muligheten til å gi ev egne barn en annen oppvekst enn du fikk. 

Anonymkode: e84c4...00f

Den øverste uthevede setningen skulle selvsagt være der den andre nå ble satt

Anonymkode: e84c4...00f

[Kullsyrevann]

Problemet er at de selv har vokst opp med en oppdragelsesstil fra en generasjon hvor barn ikke skulle sees eller høres. For ikke å snakke om hvor mange i 50 - 60 årene som hadde foreldre med krigstraumer. Mange millenials bryter med foreldrene sine for tiden, og foreldrene sitter der og vet oppriktig ikke hva de har gjort galt. Husk at man ofte kopierer det man selv vokste opp med og er kjent med. Jeg sier ikke at det er en unnskyldning, men mange kalde barndomshjem skyldes foreldre som ikke vet hvordan de skal uttrykke kjærlighet til barna sine - for de opplevde aldri dette selv. 

[AnonymBruker]

Kullsyrevann skrev (Akkurat nå):

Problemet er at de selv har vokst opp med en oppdragelsesstil fra en generasjon hvor barn ikke skulle sees eller høres. For ikke å snakke om hvor mange i 50 - 60 årene som hadde foreldre med krigstraumer. Mange millenials bryter med foreldrene sine for tiden, og foreldrene sitter der og vet oppriktig ikke hva de har gjort galt. Husk at man ofte kopierer det man selv vokste opp med og er kjent med. Jeg sier ikke at det er en unnskyldning, men mange kalde barndomshjem skyldes foreldre som ikke vet hvordan de skal uttrykke kjærlighet til barna sine - for de opplevde aldri dette selv. 

Det har du rett i. Noen ganger tenker jeg at jeg er heldig som har god tilgang på informasjon og får mulighet til å være mer bevisst i min egen oppdragerstil og forhåpentligvis få et nærere og bedre forhold til egne barn også som voksne. Andre ganger er jeg forbanna og synes de fortjener å klandres for å ha avvist meg. Nå som voksen ønsker de at jeg er der for dem, og det er jeg. Men jeg kjenner en bitterhet for alt vondt de ga meg og som jeg aldri ville behandlet mine.

Anonymkode: ffb34...e74

[AnonymBruker]

Kullsyrevann skrev (5 minutter siden):

Problemet er at de selv har vokst opp med en oppdragelsesstil fra en generasjon hvor barn ikke skulle sees eller høres. For ikke å snakke om hvor mange i 50 - 60 årene som hadde foreldre med krigstraumer. Mange millenials bryter med foreldrene sine for tiden, og foreldrene sitter der og vet oppriktig ikke hva de har gjort galt. Husk at man ofte kopierer det man selv vokste opp med og er kjent med. Jeg sier ikke at det er en unnskyldning, men mange kalde barndomshjem skyldes foreldre som ikke vet hvordan de skal uttrykke kjærlighet til barna sine - for de opplevde aldri dette selv. 

Dette er så riktig. Og en god grunn til at mange i denne generasjonen sliter psykisk. 

Anonymkode: 8a79b...e90

[AnonymBruker]

Kullsyrevann skrev (9 minutter siden):

Problemet er at de selv har vokst opp med en oppdragelsesstil fra en generasjon hvor barn ikke skulle sees eller høres. For ikke å snakke om hvor mange i 50 - 60 årene som hadde foreldre med krigstraumer. Mange millenials bryter med foreldrene sine for tiden, og foreldrene sitter der og vet oppriktig ikke hva de har gjort galt. Husk at man ofte kopierer det man selv vokste opp med og er kjent med. Jeg sier ikke at det er en unnskyldning, men mange kalde barndomshjem skyldes foreldre som ikke vet hvordan de skal uttrykke kjærlighet til barna sine - for de opplevde aldri dette selv. 

Problemet er ikke det. Problemet er at de ikke har vært motakelig for input og så snart man forteller om noe man har opplevd som stiller de i et dårlig lys er det rett i forsvarsposisjon og benekter alt. For de nekter for å ha gjort noe galt. Det er ikke et unnskyld å få. Også forstår de ikke noe når man ikke ønsker å ha noe mer med de å gjøre. Bu-fuckings-hu

Anonymkode: a79d0...ed8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Problemet er ikke det. Problemet er at de ikke har vært motakelig for input og så snart man forteller om noe man har opplevd som stiller de i et dårlig lys er det rett i forsvarsposisjon og benekter alt. For de nekter for å ha gjort noe galt. Det er ikke et unnskyld å få. Også forstår de ikke noe når man ikke ønsker å ha noe mer med de å gjøre. Bu-fuckings-hu

Anonymkode: a79d0...ed8

Psykiske problemer er tabutabu i den generasjonen. Man er livredd for å bli sett på som gal eller mindre begavet menneske. Så mange har forsøkt å holde fasaden men så slår det litt sprekker på hjemmebane. 

Anonymkode: ffb34...e74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Problemet er ikke det. Problemet er at de ikke har vært motakelig for input og så snart man forteller om noe man har opplevd som stiller de i et dårlig lys er det rett i forsvarsposisjon og benekter alt. For de nekter for å ha gjort noe galt. Det er ikke et unnskyld å få. Også forstår de ikke noe når man ikke ønsker å ha noe mer med de å gjøre. Bu-fuckings-hu

Anonymkode: a79d0...ed8

Jeg vil gå så langt å si at de har «brukt» barna til å holde fasaden og hodet over vann. Derav sorte får/scapegoat osv. De har ikke gått til behandling og benektelse er eneste mulighet hvis de skulle klare hverdagen. Så tok de frustrasjon ut på barna gjennom kjeft, eller ignorerte barnas følelser fordi de ikke engang håndterte egne. Tror de er livredd for å bryte sammen hvis noen stikker hull på ballongen.

Anonymkode: ffb34...e74

[AnonymBruker]

Hei TS,

så flott at du tar opp dette med tafatte og passive foreldre. Du har min største sympati. 

Dessverre så er samfunnet bygd opp slik at det skal være i alles interesse å få flest mulig barn, uten å ta stilling til om de er skikket til det. Er de ikke skikket til det så er det statens ansvar å se til at foreldrene får alle den hjelp og støtte for de barna skal ha det minst jævlig. (les, ikke best mulig)  

Kalver har i mange tilfeller bedre beskyttelse mot dårlige foreldre enn mange av de barna som fødes i dag. 

Anonymkode: 14d0d...3c6

[AnonymBruker]

Enig i at dette kan være en forklaring om ikke en unnskyldning, men det er påfallende hvor mange foreldre som ikke vil delta på dugnad, stille til verv, møte opp på foreldremøter eller sammenkomster i 2023. De gir ikke lyd, ligger lavt eller vil betale seg ut av det. Har sjelden noe inntrykk av at de skjønner at det går ut over barna. Neida, de er introvert, har nok med jobben, er opptatt selv om de legger ut på SoMe at det var såååå digg på hytta, koselig besøk på Kaffistova, digg treningstur med innlagt spa osv... Det må da være mulig å ofre en helg en gang imellom på barnas aktiviteter. 

Jeg er forresten oppvokst i Bærum selv på 80-tallet. Jeg husker godt at det var helt vanlig at unge i ungdomsskolealder var alene hjemme nesten hver helg, og ofte i ferietiden. De fikk en bunke med penger som barnevakt...For de som lurer på hva de pengene gikk til så var det ikke bare mat og busspenger for å si det sånn. Heldigvis hadde ikke jeg det sånn hjemme. Så det jeg klarte å rote til har jeg ansvar for selv.

 

Anonymkode: 64896...e31

[fru Alving]

Leit å høre hvordan du vokste opp TS. Men de andre foreldrene rundt deg som så deg og forsøkte å hjelpe gjorde det og fordi du var en venn av barna deres. Husk det.

De har garantert satt pris på å ha deg på besøk, med på turer osv ellers hadde de ikke gjort det!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Problemet er ikke det. Problemet er at de ikke har vært motakelig for input og så snart man forteller om noe man har opplevd som stiller de i et dårlig lys er det rett i forsvarsposisjon og benekter alt. For de nekter for å ha gjort noe galt. Det er ikke et unnskyld å få. Også forstår de ikke noe når man ikke ønsker å ha noe mer med de å gjøre. Bu-fuckings-hu

Anonymkode: a79d0...ed8

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg vil gå så langt å si at de har «brukt» barna til å holde fasaden og hodet over vann. Derav sorte får/scapegoat osv. De har ikke gått til behandling og benektelse er eneste mulighet hvis de skulle klare hverdagen. Så tok de frustrasjon ut på barna gjennom kjeft, eller ignorerte barnas følelser fordi de ikke engang håndterte egne. Tror de er livredd for å bryte sammen hvis noen stikker hull på ballongen.

Anonymkode: ffb34...e74

Og enda verre er det når man strekker ut en hånd og gir forelderen muligheten til å gjøre opp for seg. Forandre seg. Og så skjer ingenting. Samme gamle greiene med mentalt fravær, med en masse unnskyldinger om hvorfor. Jaja, man har ihvertfall prøvd. 

Anonymkode: 935d7...008

[AnonymBruker]

Takk for gode ord og hjerter. Det har faktisk vært godt å lese dem. Jeg er ikke bitter på alle de snille voksne rundt meg som ikke sa noe, men jeg er det nok på lærerne. Det vil si; hva kunne de se? Jeg hadde stort sett med matpakke, kledde meg selv og var flink på skolen. 
 

Har klart meg veldig godt i livet og ja- jeg er veldig tett til stede i mine barns liv.❤️
 

Ts

Anonymkode: 59a18...513

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ønsket om at noen skulle gitt foreldrene dine beskjed. Både fordi man jo hadde håpet at de da ville endret seg, og fordi det nok ville gitt en følelse av å virkelig bli sett.

Samtidig kan det hende at det som ble gjort for deg kanskje var den beste måten å hjelpe deg. Nå kjenner jeg jo ikke dine foreldre, men det er ikke gitt at de hadde tatt til seg de tilbakemeldingene de eventuelt hadde fått. Så er spørsmålet hvordan de ville reagert på slike tilbakemeldinger dersom de ikke tok dem til seg.

I løpet av min oppvekst skjedde det to ganger at venners foreldre prøvde å snakke med mine om slikt. Mine foreldre reagerte med å begrense kontakten min de som prøvde å snakke med dem, ved at jeg ikke fikk lov til å sitte på med de til fritidsaktiviteter (når de tilbød fikk jeg beskjed om å gå eller sykle, mens når andre tilbød var det greit, og det var snakk om relativt store avstander) og jeg fikk beskjed om å ikke dra dit på besøk. Disse gode menneskenes forsøk på å bedre min hverdag, endte dermed med å gjøre den vanskeligere, fordi jeg mistet muligheten til å støtte meg til dem, slik jeg hadde kunnet før de sa fra. Du skal ikke se bort fra at flere av foreldrene til vennene dine har vurdert å si fra, men latt være på grunn av frykt for den type konsekvens. 

Ellers synes jeg det er leit å høre at du fortsatt føler deg liten i møte med dine venners foreldre. Det var aldri din feil at ting var som det var, og det er jeg helt sikker på at disse gode voksenpersoner er fult klar over. Dette er sannsynligvis mennesker som genuint bryr seg om deg. 

Anonymkode: 07fdc...182