Å være donor...

[tasmus82]

Hei hei. Det er noe jeg har tenkt på i noen år, og som jeg føler å få litt tilbakemeldinger på, og hva er vel et bedre sted enn kvinneguiden til det?

Så jeg skal gå rett på sak, og om jeg skriver noe som dere føler jeg kunne holdt for meg selv så er det bare for å forklare omstendighetene på best mulig måte. Jeg er da altså en mann på 40 år, og jeg er frivillig barnløs. Det er jo en rekke grunner til dette, men de største tingene er at jeg er psykisk syk og rusavhengig, sånn at jeg ville egnet meg dårlig som forelder. Av de samme grunnene så har jeg også "valgt" å være singel gjennom mye av livet, for jeg føler det blir så veldig urettferdig ovenfor en partner når jeg har med meg disse ballastene som jeg bærer på.

De siste årene har vært mildt sagt tøffe, for etter at jeg kjøpte barndomshjemmet så begynte jeg å huske en god del seksuelle overgrep begått av min mor, og disse tingene skjedde fra jeg var rundt 5 år til jeg var rundt 12-13 år. Slitt psykisk har jeg alltid gjort, men årsaken var jeg ikke klar over før jeg flyttet inn på mitt gamle gutterom hvor en god del av disse overgrepene fant sted. Huset solgte jeg igjen for jeg holdt på å kaste opp hver gang jeg var i nærheten, og de etterfulgte årene gikk stort sett i fosterstilling og masse tårer.

Gjennom de 6 siste årene så har det jo vært en personlig vekst jeg aldri trodde ville være mulig for meg, og jeg har vel egentlig aldri vært så mentalt tilstede som nå. Jeg ble riktig nok ufør på grunn av denne prosessen, men jeg tror ikke det er noen fremtid jeg vil klare å leve med, sånn at jeg har store forhåpninger til å klare å komme meg ut i jobb igjen uten at jeg har noe spesifikke mål akkurat nå.

Frem til at dette huskjøpet skjedde så hadde jeg overbevist meg selv om at jeg sikkert hadde fortrengte homofile tendenser, sånn at jeg egentlig likte menn. Dette var veldig logisk for meg og veldig enkelt å forholde seg til...alt jeg trengte å gjøre for å bli bra, det var å lære meg å like menn, og menn finnes jo over alt så hvor komplisert kan det egentlig være? Jeg har dessverre ikke klart å like tanken på å kysse en mann, og nå har jeg jo innsett at mine problemer med forhold og intimitet ikke stammer fra at jeg egentlig er homofil, men det var en dame som var skikkelig slem i ganske så mange år...men hvem klarer å tenke seg til noe sånt da? Ikke jeg hvert fall...

Så for kort tid tilbake så fylte jeg nylig 40, som er en alder jeg aldri trodde jeg ville nå. Og gjennom disse prosessene mine så har det vært mange tunge tanker og sorger, og en av disse er dette med å få barn. Jeg vet jo at den skaden jeg har opplevd vil i stor grad prege resten av livet mitt, sånn at barn er rett og slett helt uaktuelt! Og det jeg tenker mye på er jo at jeg har jobbet hardt for å bli den mannen jeg er den dag i dag, og tanken på at alt det som jeg er kommer til å dø med meg - vel, jeg synes det høres veldig leit ut. Jeg er ikke en typisk rusavhengig heller, men jeg har brukt amfetamin i mange år for å selvmedisinere ADHD, og jeg bruker det også for å unngå søvn og mareritt da jeg ofte går våken så lenge som mulig...som mange venner har kommentert, så tåler jeg dette stoffet spesielt godt med tanke på hvor langt jeg faktisk tar den når jeg holder på. Jeg er en av to sorte får i flokken vår av 31 søskenbarn, og han andre drakk seg ihjel i fjor. Ellers er familien min i stor grad sunne og driftige mennesker som har klart å utrette store ting når de har prøvd, og den fysiske helsen  er det heller lite å klage på.

Jeg skjønner jo at siden familien ellers har vært flinke, friske og stabile mennesker at de tingene jeg sliter med kommer av erfaringer og ikke genetikk, og jeg selv føler et veldig sterkt behov for å hjelpe til med å sette et barn til verden. Disse følelsene tror jeg nok er mye instinkter som kommer av det å være en middelaldrende mann uten familie, og hvis dere sier at mine gener ikke har livets rett, så skal jeg nok stoppe her...Men jeg har fantasert mye om å finne et par som kunne hatt behov for hjelp, og som ville gitt meg muligheten til å få følge barnet på sin vei gjennom livet via bilder og historier som foreldrene deler med meg. Jeg skulle gjerne brukt litt tid på å bli kjent med disse menneskene sånn at jeg lærer meg hvordan de håndterer livet og hvordan de vil håndtere barneoppdragelsen, for en del av tanken min bak dette er jo at dette barnet skal få det jeg aldri fikk, og da må det noen veldig varme foreldre til.

Tror dere det finnes mennesker der ute i verden som kunne tenkt seg dette? I dette tilfellet så kan de jo få se hvem de velger som forelder, og jeg kan også dele informasjon om helse og familiehistorie, sånn at man vil få ganske stor kontroll over valget sitt. Så lurer jeg på hvordan jeg skal gå frem for å komme i kontakt med disse menneskene som så veldig gjerne ønsker å bli foreldre, og om det finnes Facebook grupper eller lignende hvor jeg kan finne de som søker? Tenker dere at dette er en fin og gjennomførbar tanke, eller skal jeg innse at jeg ikke nådde opp i kampen for overlevelsen, sånn at mine gener kan få dø med meg? 

Dette ble jo veldig personlig, så jeg håper dere viser hensyn til hvor sårt disse tingene jeg skriver om kan være når dere formulerer eventuelle svar. Jeg både tåler og forventer ærlighet, men stygge kommentarer kan jeg nok tåle ganske så dårlig sånn at jeg håper dere har det i bakhodet. Også vil jeg si takk til dere som leser, for bare ved å gjøre det så sprer denne tanken seg videre, og hvem vet om det plutselig skulle finnes ett svar på hele tanken hos en av dere lesere? Jeg synes hvert fall det er veldig spennende...

[AnonymBruker]

Det er en fin tanke på et vis, absolutt. Det er tydelig at du har tenkt mye på dette. Det er heller ikke så rart at disse tankene dukker opp på det stadiet i livet og den livssituasjonen du er i nå

Jeg tror kanskje at det er noen ting som trekker ned og som kan gjøre at folk hadde valgt deg bort som donor. For eksempel ADHD kan vel være arvelig og selv om det ikke akkurat er en farlig sykdom eller noe sånt, så kan det være en belastning for barnet selv og derfor noe man vil unngå hvis man kan? Håper ikke det var respektløst formulert. 

Anonymkode: 6de78...673

[tasmus82]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det er en fin tanke på et vis, absolutt. Det er tydelig at du har tenkt mye på dette. Det er heller ikke så rart at disse tankene dukker opp på det stadiet i livet og den livssituasjonen du er i nå

Jeg tror kanskje at det er noen ting som trekker ned og som kan gjøre at folk hadde valgt deg bort som donor. For eksempel ADHD kan vel være arvelig og selv om det ikke akkurat er en farlig sykdom eller noe sånt, så kan det være en belastning for barnet selv og derfor noe man vil unngå hvis man kan? Håper ikke det var respektløst formulert. 

Anonymkode: 6de78...673

Ja, akkurat dette er jeg klar over. Jeg har jo to nevøer som også har diagnostisert ADD og ADHD, hvor den ene foretrekker medisiner mens han andre foretrakk å være uten. De begge var ute i jobb på oppdrett og servicebåt før de fylte 18, og hadde tidlig lønninger som overgår alt jeg har tjent hvert fall. Jeg mistenker også at flere av søskenbarna mine har ADHD, for det energi nivået og drivet de har virker litt kjent for meg, men også de er av den høytfungerende varianten sånn at de har brukt livene sine på å bygge opp ganske så solide firmaer. 

Det jeg prøver å si er vel at selv om vi har ADHD i slekten så virker det som om de som har det fint klarer å kompansere på  et eller annet vis, sånn bortsett fra meg da selvfølgelig hvor det meste er skikkelig komplisert. 😄 Det var så absolutt ikke respektløst, for du bekreftet egentlig bare for meg en del tanker jeg har hatt selv, men jeg håper at når jeg forklarer hva folk har utrettet så vil det miste den negative kraften frykten for den diagnosen har med seg.