Er det håp for forholdet?

[AnonymBruker]

Prøver å skrive så kort som mulig.

Vært sammen i snart 11 år, 2 barn sammen. 

Jeg har PTSD og en annen kronisk sykdom, som gjorde at jeg ble deprimert for 8 år siden. Men tilslutt bestemte jeg meg for å ta førerkortet, omskolere meg, gikk ned over 40kg og fikk meg fulltidsjobb, alt i løpet av 2 år.

Men han har ikke taklet denne forandringen. Jeg er fortsatt meg selv, men fikk endelig tilbake livsgnisten og følte så mye mestring. Med en gang jeg ble slank begynte jeg å merke at han forandret seg. Jeg fikk aldri være med venner, han skulle konstant kose, kysse, kline hvis ikke ble det krangling. Måtte sove i armkroken hele natten hvis ikke fikk jeg høre at jeg ikke elsket han.  Følte at han holdt meg i bånd og var livredd for å slippe meg ute av synet.

Men det som har skadet mest er hvordan han har satt sine seksuelle behov foran mine følelser. Hadde en periode der jeg hadde tilbakefall i ptsd'en og slet med å være intim. Åpnet meg opp for han og fortalte dette. Da ble han sur og sa at jeg ikke får lov å føle det sånn rundt mannen min og at han har rett til å ta på meg når han vil. Høres vilt ut, men følte meg voldtatt av ordene hans. Gjentatte episoder av dette har nå ført til at jeg blir fysisk uvel av å være intim med han, ser bare for meg overgrepet jeg opplevde som barn, så vi har ikke sex lenger.

Bestemte meg for å gå fra han da følelsene mine forandret seg etter han var så ufølsom og viste så lite forståelse. Det er ca 3 år siden og jeg har bønnfalt han flere ganger om å høre på meg, at jeg ikke har det bra i forholdet. Men han har totalt avvist og sagt at jeg må ha vrangforestillinger fordi han mente vi hadde det perfekt.

Da jeg tok praten om å gå fra han fikk han totalt panikk. Han forstår plutselig alt jeg sier og sier at jeg har 100% rett og trygler om en siste sjanse. Og han har virkelig tatt seg sammen. Men føler at det har gått så langt at nå er det for sent? Har time snart til parterapi, men klarer ikke forstå hvordan det skal hjelpe nå. Er bitter for at han ikke hørte på meg de tusen gangene jeg har grått og sagt at jeg ikke har det bra, men nå når jeg har mannet meg opp i 1 år til å gå fra han, DA bestemmer han seg for å høre.

Føler ingen glede rundt han, vil ikke kose, blir irritert når han klenger, vil helst ut av huset når han kommer hjem og heller være med venninner enn han. Elsker han, men ikke som en partner lenger. 

Noen som har opplevd noe liknende og klart å få følelsene tilbake?

Anonymkode: f52ae...c70

[AnonymBruker]

Ønsker du virkelig at helt ukjente som kun får presentert en side av saken skal ta stilling til om det er "håp" for ditt forhold? 

Ingen av oss vet i grunn ingenting om deg og din partner og deres dynamikk og relasjon. Vi hører hva du sier, men... Forteller du det hele og fulle bildet? Min erfaring er tvert om.

Godt at dere skal til parterapi, der får begge sagt sitt til en nøytral person. 

Anonymkode: 352dd...927

[AnonymBruker]

Det virker som mange menn venter til kona vil skilles før de plutselig forstår og er villig til å endre seg. Jeg opplevde også det, uten at min situasjon var så dramatisk som din. Jeg ble helt gal i hodet av det egentlig, at han plutselig endret seg og meningene. Hvorfor kunne han ikke gjort det for lenge siden? Jeg ba om en pause, at jeg bodde et annet sted en stund så jeg kunne tenke og kjenne på det, men han ville ikke det. Så her ble vi skilt, jeg klarte ikke å få følelsene tilbake opp i det tankekaoset. Etter noen måneder, når alt var kommet på avstand, ville jeg klart å prøvd på ny, men da hadde han allerede funnet en erstatning. Så mitt tips til deg er å bo fra hverandre en stund, en seperasjon som ikke er ment for å ligge rundt men for å kjenne på friheten til å tenke og være seg selv. Kanskje kan dere finne tilbake til hverandre da.

Anonymkode: 37c73...b3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det virker som mange menn venter til kona vil skilles før de plutselig forstår og er villig til å endre seg. Jeg opplevde også det, uten at min situasjon var så dramatisk som din. Jeg ble helt gal i hodet av det egentlig, at han plutselig endret seg og meningene. Hvorfor kunne han ikke gjort det for lenge siden? Jeg ba om en pause, at jeg bodde et annet sted en stund så jeg kunne tenke og kjenne på det, men han ville ikke det. Så her ble vi skilt, jeg klarte ikke å få følelsene tilbake opp i det tankekaoset. Etter noen måneder, når alt var kommet på avstand, ville jeg klart å prøvd på ny, men da hadde han allerede funnet en erstatning. Så mitt tips til deg er å bo fra hverandre en stund, en seperasjon som ikke er ment for å ligge rundt men for å kjenne på friheten til å tenke og være seg selv. Kanskje kan dere finne tilbake til hverandre da.

Anonymkode: 37c73...b3a

Akkurat det jeg sa til han. Hvis det virkelig var så enkelt å fikse alt over natten, hvorfor har han ikke lyttet til meg før? Han foreslått tid fra hverandre, det vil han ikke.

Anonymkode: f52ae...c70

[Astramare]

Nå er det ikke samme situasjon, men når jeg hadde 80-90% skjønt at jeg hadde mistet følelsene og ville slå opp med eksen pga hans drikke problemer og at han ikke var der for meg de 2 siste årene så plutselig skulle han skjerpe seg, etter vi hadde gått fra hverandre så begynte han å si at han ikke skjønte hvor han hadde vert på flere år, og at han ikke skulle drikke igjen osv. Vet ikke om det var sant eller ikke, men jeg har en følelse på at han drikker enda, og jeg hadde vel den følelsen når jeg tok valget også, om jeg hadde gitt han en sjanse så hadde den onde sirkelen bare kommet tilbake igjen, men når jeg hadde tatt valget så hadde jeg allerede brukt flere år på å prøve å takle disse tingene, jeg var rett og slett ferdig, følte meg veldig mentalt sliten og trengte å komme meg vekk, han var en kjempe fin fyr ellers men det funka rett og slett ikke.

Jeg har en følelse på at mannen din kommer til å vende tilbake til det samme vanene igjen, men det er jo ditt eget valg om du vil gi det en sjanse, men tenk på deg selv først, det er ditt liv, du skal føle deg lykkelig og behagelig.

[servitrise&suppe]

Tror du at han elsker deg eller at det er det at han ikke vil være alene? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Da ble han sur og sa at jeg ikke får lov å føle det sånn rundt mannen min og at han har rett til å ta på meg når han vil.

Bare dette er nok til at jeg hadde forlatt partneren min om de kom med en slik uttalelse. Det hadde ikke vært noen vei tilbake eller håp for forholdet vårt etter det. 

Anonymkode: 26152...401

[AnonymBruker]

Her hopper du mye i rekkefølgen.

Først innleder du med at du har tatt store, positive helsevalg og at han er sjalu/klengete.

Så kommer ei historie fra fortida der du forteller at dere før dette hadde det vanskelig pga din ptsd, mangeårige depresjon og andre helseplager - som du fikk behandling for? Og at han på et tidspunkt sa noe rart og "rapey" til deg som trigga ptsden og drepte følelser. Du elska ham ikke mer, og ville slå opp. 

Og så etter du sa du ville gå har han tydeligvis gjort mye for å endre seg og blitt mer forståelsesfull, og du blir foreløpig hos ham, men du vil ikke, eller kan ikke, ha et seksuelt-romantisk forhold til mannen din. Og så etter dette kom de store endringene dine som sannsynligvis har gjort deg friere, mer fysisk attraktiv og istand til å klare deg selv etter et evt brudd. Som forklarer hans desperasjon og tvang - han leter etter tegn på at du elsker ham og ikke vil gå, men du sier jo du ikke elsker ham så det er vel riktig oppfattet. 

Du nevner overgrep i barndom og ptsd pga det, før du innleda forhold til mannen og fikk barna. En kan jo gjette at det å bli forelder forverret ptsden, trigget depresjon og påvirket forholdet til din mann på nye måter som forvirret ham, og som du/dere som par kanskje ikke har fått god nok behandling for. Kanskje er mannen din en klossete kar mens du drømmer om stor evne til tålmodighet. Og nå er dere stuck i limbo med to unger som skal lære om livet av dere to. 

 

Anonymkode: 8e050...f72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Her hopper du mye i rekkefølgen.

Først innleder du med at du har tatt store, positive helsevalg og at han er sjalu/klengete.

Så kommer ei historie fra fortida der du forteller at dere før dette hadde det vanskelig pga din ptsd, mangeårige depresjon og andre helseplager - som du fikk behandling for? Og at han på et tidspunkt sa noe rart og "rapey" til deg som trigga ptsden og drepte følelser. Du elska ham ikke mer, og ville slå opp. 

Og så etter du sa du ville gå har han tydeligvis gjort mye for å endre seg og blitt mer forståelsesfull, og du blir foreløpig hos ham, men du vil ikke, eller kan ikke, ha et seksuelt-romantisk forhold til mannen din. Og så etter dette kom de store endringene dine som sannsynligvis har gjort deg friere, mer fysisk attraktiv og istand til å klare deg selv etter et evt brudd. Som forklarer hans desperasjon og tvang - han leter etter tegn på at du elsker ham og ikke vil gå, men du sier jo du ikke elsker ham så det er vel riktig oppfattet. 

Du nevner overgrep i barndom og ptsd pga det, før du innleda forhold til mannen og fikk barna. En kan jo gjette at det å bli forelder forverret ptsden, trigget depresjon og påvirket forholdet til din mann på nye måter som forvirret ham, og som du/dere som par kanskje ikke har fått god nok behandling for. Kanskje er mannen din en klossete kar mens du drømmer om stor evne til tålmodighet. Og nå er dere stuck i limbo med to unger som skal lære om livet av dere to. 

 

Anonymkode: 8e050...f72

Det er du som tolker feil. Jeg gjorde alle disse endringene for 3 år siden. Og etter det sa han de kommentarene og forandret seg til å ikke stole på meg osv og da fikk jeg forverring i min ptsd. Vi hadde ikke sånne problemer før dette. Levde helt greit med min diagnose.

Anonymkode: f52ae...c70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det er du som tolker feil. Jeg gjorde alle disse endringene for 3 år siden. Og etter det sa han de kommentarene og forandret seg til å ikke stole på meg osv og da fikk jeg forverring i min ptsd. Vi hadde ikke sånne problemer før dette. Levde helt greit med min diagnose.

Anonymkode: f52ae...c70

Du skriver at du har vært deprimert de siste 8 år. Hva skjedde for 8 år siden? 

Anonymkode: 8e050...f72

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: 23acd...856

[Carrot]

Hei TS, mitt beste råd er å være 100% ærlig i parterapi, si det som det er, du føler det er for sent at han nå skal komme på banen når han har latt deg gå for lut og kaldt vann i en årrekke. Si at du ikke skjønner hvordan du skal finne kjærstefølelser for noen som har behandlet deg så dårlig over lang tid, fått deg til å føle deg så liten og fortvilet at du ikke ser noen annen fremtid enn å være alene. Vær brutalt ærlig! 

[AnonymBruker]

Dette skjedde med min mor og hennes partner flere ganger ulike forhold. Lovet gull og grønt gress først når min mor ønsket seg vekk fra forholdet, forholdet fortsatte og de gikk mer eller mindre tilbake i samme gamle mønster.

Jeg kan ikke vite hva du TS ønsker i ditt liv og hva du selv føler du fortjener. Men jeg vet at alle mennesker fortjener å bli elsket for den de er, og er vel heller der at jeg skulle ønske du hadde forlatt forholdet for lenge siden. Manipulatorer vet hvordan de kan strekke strikken til mennesker som de kan spille frykt og dårlig samvittighet på.

Anonymkode: 1e90c...c97

[AnonymBruker]

Han er ikke bra for deg. Men en gang du føler deg bra så vil han tråkke deg ned igjen. 

Anonymkode: 89cd9...5dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du skriver at du har vært deprimert de siste 8 år. Hva skjedde for 8 år siden? 

Anonymkode: 8e050...f72

Det stemmer, da ble jeg kronisk syk og falt ut av arbeidslivet

Anonymkode: f52ae...c70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Her hopper du mye i rekkefølgen.

Først innleder du med at du har tatt store, positive helsevalg og at han er sjalu/klengete.

Så kommer ei historie fra fortida der du forteller at dere før dette hadde det vanskelig pga din ptsd, mangeårige depresjon og andre helseplager - som du fikk behandling for? Og at han på et tidspunkt sa noe rart og "rapey" til deg som trigga ptsden og drepte følelser. Du elska ham ikke mer, og ville slå opp. 

Og så etter du sa du ville gå har han tydeligvis gjort mye for å endre seg og blitt mer forståelsesfull, og du blir foreløpig hos ham, men du vil ikke, eller kan ikke, ha et seksuelt-romantisk forhold til mannen din. Og så etter dette kom de store endringene dine som sannsynligvis har gjort deg friere, mer fysisk attraktiv og istand til å klare deg selv etter et evt brudd. Som forklarer hans desperasjon og tvang - han leter etter tegn på at du elsker ham og ikke vil gå, men du sier jo du ikke elsker ham så det er vel riktig oppfattet. 

Du nevner overgrep i barndom og ptsd pga det, før du innleda forhold til mannen og fikk barna. En kan jo gjette at det å bli forelder forverret ptsden, trigget depresjon og påvirket forholdet til din mann på nye måter som forvirret ham, og som du/dere som par kanskje ikke har fått god nok behandling for. Kanskje er mannen din en klossete kar mens du drømmer om stor evne til tålmodighet. Og nå er dere stuck i limbo med to unger som skal lære om livet av dere to. 

 

Anonymkode: 8e050...f72

Å slutt med avhør og svar kun hvis du har noe vettugt å komme med. 

Anonymkode: 33f0d...4ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det stemmer, da ble jeg kronisk syk og falt ut av arbeidslivet

Anonymkode: f52ae...c70

Da er det trolig der problemene begynte, selv om du opplevde det som at de kom i forholdet først da du gjorde endringer. 

Anonymkode: 8e050...f72