Litt skuffet

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne som jeg har kjent i over 20 år. Vi snakker sammen hver dag og om alt. 

Hun har vært litt kort i meldingene de siste dagene, så jeg kjørte innom henne etter jobb. Da sa hun at hun har brystkreft. Jeg ble satt ut. Hun sa at hun fikk vite det for noen uker siden. Hvorfor har du ikke sagt noe sa jeg. Så kunne du hatt noen å snakke med. Hun har i mann eller foreldre. Da sier hun at hun har snakket med en kollega som er sykepleier. Hun har jo utdanning til å snakke om sånt.

Jeg ble litt lei seg. Hadde bestandig trodd at vi fortalte hverandre både gode og dårlige nyheter først.

Barnslig av meg å føle sånn.? 

Anonymkode: f6071...957

[AnonymBruker]

Er nok ikke en lett ting å fortelle. Hvis jeg var i hennes situasjon, så hadde jeg syntes det hadde vært vanskelig. Uansett om det er bestevenninne

Anonymkode: f3d89...fd3

[AnonymBruker]

Ja, det er barnslig av deg. Dette er hennes sorg, ikke din og hun må få bruke den tiden hun trenger på å fordøye dette før hun evt orker å dele det videre. 

Anonymkode: 9e778...5d8

[Fireflies]

Hvordan klarer du å hennes brystkreft til å handle om dine følelser? Ja, det er barnslig. Hun må få lov å fortelle ut i fra sitt behov. Det er forståelig at det er trist og vanskelig for deg å få vite en sånn nyhet, men det er hun som må finne en måte å takle dette på. Det gjør hun nå ved å snakke med noen som faktisk kan noe om temaet.

[Bombasi]

Ikke alltid det er like lett å ta ting opp med noen, selv om man har lyst til det. Ting er sårt. Kanskje hun hadde behov for at du var der "utenom" kreften, altså at du fikk henne opp ved å være normal slik at hun kunne distansere seg til kreften når hun var sammen med deg. 

Man takler kreft ulikt, og man møter på ulike behov. Det betyr ikke at hun eller du er en dårlig venn, eller at vennskapet er dårlig. 

Husk at det handler ikke om deg nå. Men om henne. Så sluk skuffelsen, tenk at det har sine grunner og still opp som normalt. Ikke lag en sak av slike småting.

Endret 2. februar 2023 av Bombasi

[skruf]

Når man får en så alvorlig diagnose så er det mange som reagerer ved å la det synke inn og fordøye det litt selv før man klarer å fortelle det. Det at hun har snakket med en kollega som også er sykepleier bør du ikke ta personlig da det er lettere å snakke med noen som er fagfolk og snakker samme språk

Jeg synes det blir litt feil og vri det over til deg selv og dine følelser, at du ble lei deg for at hun ikke sa det til deg umiddelbart. Vi er alle forskjellige og har ulikt reaksjonsmåte og hvordan man håndterer enn sånn sjokkbeskjed

Snakker av erfaring da jeg selv fikk vite at jeg har uhelbredelig kreft, var bare 43 år, og kreften har rukket å spre seg mye. Når man får en sånn skruball midt i flesen så går man inn i et vakum, du får en uvirkelighetsfølelse og blir livredd. Hele livet raser. Jeg har mann og to døtre, og de fikk vite det med engang. Etter noen dager fortalte jeg det til foreldrene mine, søsken og ei tante jeg har et nært forhold. Først etter et par uker klarte jeg å si det til nærmeste venninner. Jeg vet at folk stusset pga jeg var helt off sosiale medier. Logget meg ikke inn på hverken Facebook, snap eller insta. Lå på sykehuset i 10 dager, og jeg husker nesten ingenting fra den tiden. Husker ikke at jeg tok beinmargsprøve heller, selv hvor smertefull den prøven er

Heldigvis hadde alle full forståelse for at jeg ikke ringe rundt for å fortelle, de forsto at jeg hadde nok med meg selv (og familien min) akkurat da. Hadde ei venninne blitt sur på meg så tror jeg faktisk ikke vi hadde vært venner i dag. Får man en alvorlig diagnose så må det fordøyes og man må bearbeide det sjokket i sitt eget tempo. En annen ting er også at det er belastende å fortelle

Det er i allefall når man blir alvorlig syk man ser hvem som er ekte venner og ikke. Jeg ble tydeligvis for kjedelig for noen siden jeg ikke klarer å være med på alt lengre, eller de visste ikke hvordan de skulle forholde seg til meg og droppet etterhvert å komme på besøk. Nå er jeg ikke sånn som bare snakker sykdom, heller tvert i mot. Men at jeg har kreft og ikke blir ei gammel dame, det er et faktum. De ekte venninnene mine kommer på besøk, blir med å gå tur når jeg er i form til det, hjalp meg å bake til jul, er med meg på behandling hvis jeg har lyst på selskap. Rett og slett er her for meg, selv om det gikk to uker før jeg fortalte de at jeg har kreft

De ble kjempelei seg og gråt, så absolutt. Men ikke pga det gikk ei stund før jeg sa noe, men pga jeg kommer til å dø

Håper virkelig ikke at du prøver å gi venninna di skyldfølelse for at hun ikke fortalte deg det umiddelbart, hun har mer enn nok å tenke på og være redd for nå. Så rist egne sårete følelser av deg og fokuser heller på å støtte henne i det helvetet hun står i og alt det fæle som venter med cellegift, operasjon, bivirkninger, ensomhet. Rett og slett vær ei god venninne. 

Endret 2. februar 2023 av skruf