Å bli likt for det man gjør vs den man er

[AnonymBruker]

Dette har jeg filosofert en del over nå. Jeg har levd nesten 20 år med en mann som nok "var glad i meg", eller rettere sagt bodde med meg fordi jeg fikset og ordnet og gjorde livet lettere for han. Når jeg var ung hadde jeg veldig lav selvfølelse, og fra oppveksten dro jeg med meg den følelsen og ubevisste tanken om at min verdi lå i det jeg gjorde, særlig det jeg gjorde for andre.

Så jeg sto på som en helt for han jeg møtte, fra første dag tok jeg husarbeidet, jeg bestilte ferie, betalte og ordnet det praktiske i huset. På et vis trodde jeg vel at dette var et samliv, og at det på magisk vis skulle ende opp med at vi bidro like mye, men det skjedde jo ikke. I fjor gikk jeg endelig fra denne mannen som gikk rundt og var fornøyd med alt jeg gjorde, men aldri møtte meg på mine behov eller strakk seg litt ekstra for min del. Jeg fikk et intenst behov for å være med noen som var glad i meg for den jeg ER. Er det for mye forlangt?  

Anonymkode: e981b...9d7

[Hespe3]

Selvsagt er det ikke for mye forlangt! Flott at du kom deg ut av forholdet, gjetter på at mannen din ble kjempeoverrasket, han trodde sikkert dere "hadde det fint".

[AnonymBruker]

Det er ikke mye forlangt nei Godt du ble kvitt han som trodde du var hushjelpa og ikke kona hans!

Anonymkode: f7a44...003

[Blåjojo]

Absolutt ikke for mye forlangt. Tror mange kvinner går i den "fella", og gjerne helt frivillig. Meg selv inkludert. Men det gjorde det bare enda bedre den dagen man klarte å innse sin egen verdi, og at man ikke trengte være sånn for å bli elsket for den man er. Noe jeg vil påstå jeg absolutt er i dag.

[AnonymBruker]

men hvem ER du da hvis du ikke er en som tilrettelegger for andre? Og hvordan kan du forvente at noen skjønner hvem du er og hvilke behov du har om du ikke ytrer dem? På en tydelig måte? Det hjelper jo ikke å gå rundt og vente på at noen skal skjønne av seg selv at du ikke egentlig vil ha det slik hvis du ikke formidler dette med ord og handling selv også? Og hva skjer med den neste du evt møter om du fortsetter i samme mønster fordi du selv ikke helt vet hvem du er og klarer formidle dette? 

Anonymkode: 49ed5...e95

[AnonymBruker]

Det viktigste i ett forhol er vel mer emosjonelt, enn praktisk uansett, så at han ikke tok sin del var gjerne ikke det største problemet i forholdet?

Anonymkode: 58a0b...4c0

[Gjest DreamWorks]

Tror dette kan være en balansegang og at det er flere sider her. For jeg elsker jo min mann i veldig stor grad for det han gjør. Både det han gjør for meg og for andre. Jeg vet ikke om han er så veldig mange nivåer mer av ting enn det han gjør, det er jo nettopp via det han gjør han viser hvem han også er? (Følte jeg ble litt poetisk her nå men...) 

Jeg tror derimot han elsker meg mer for den jeg er, for det jeg utstråler og står for og hvordan jeg får ham til å føle seg. Det er noe med dette med kjærlighetsspråk, for for meg ligger det enormt mye kjærlighet i det han gjør. Men det han gjør innebærer jo også å ta et stort ansvar i hverdagen. Og det han gjør er også å vise at han setter pris på meg, han gir meg pauser, passer på at jeg får tid for meg selv i en hektisk hverdag, kjøper inn favoritt godteriet osv osv. 

Så kanskje handler det ikke bare om at han elsket deg for det du gjorde men også at han ikke gjorde så mye for at du hverken følte deg elsket eller for at han skulle bli elsket av deg