Bestevenn

[Gjest Anonymous]

Har dere en bestevenn som forstår dere og som er ganske lik dere selv? Jeg har en bestevenninne og mange venner, men bestevenninnen min er begynt å bli så veldig ulik meg... Vi har vokst fra hverandre. Men jeg har liksom ingen andre venner som er venner som jeg kan fortelle alt til heller. Har ingen problemer med å få venner egentlig, men har problemer med å finne noen som forstår meg og som faktisk lytter hvis jeg har noe å prate om...

Hvordan har dere det sånn?

[Kid-a]

Jeg hadde en.... nei, jeg hadde to. Jeg har ingen nå, som forstår meg. Og det er i grunnen ganske frustrerende.

Jeg har mange andre venner, da... men alle ser ut til å forsvinne, en etter en. Og det verste er selvfølgelig at det er k u n min skyld. Jeg kan ikke klage over at de ikke er der for meg lengre, eller at de forsvinner, når jeg vet at det er jeg som har støtt dem fra meg. Nuvel.

Dere får ha en fortreffelig søndagskveld!

Kid-a

... sliten og lei...

[Gjest Starya]

Nix. Det har jeg forsåvidt heller aldri hatt. Det var ikke så mange å velge mellom der jeg vokste opp, og den venninna jeg hadde da er svært ulik meg.

[Madison]

Jeg og min bestevenninne er like på mange måter, men også ulike på endel punkter.

Men det viktigste for meg er at hun er der for meg, lytter og prøver å gi råd, selv om hun kanskje ikke helt forstår meg.. Det skjer ofte det.

Men jenta er utrolig, hun støtter meg stort sett alltid. (men har heldigvis vett til å si ifra om jeg er helt på jordet..*s*)

(Glad i deg jeg jenta mi! :D )

[*Stylish*]

Jeg har en del venner, men det er kun av en av dem som jeg virkelig stoler fult og helt på og som jeg føler forstår meg helt ut. Har kun kjent henne i tre år og har aldri hatt et så nært vennskap med henne enn med noen andre.

Jeg behøver ikke å si noe til henne, hun ser på meg og ser hva jeg føler og omvendt. Så kan si vi er en perfect match sammen.. Kunne aldri klart meg uten henne.

[*Lillian*]

Ja, jeg har en bestevenninne. Flere andre venner, men ingen som er så nærme meg på alle plan som henne. Vi er på mange måter like, men også veldig ulike.

Vi er kanskje formet av hverandre, siden vi har vokst opp sammen og kjent hverandre siden vi var ca. 4år (nå er vi begge 21).

Men vi har utviklet oss i forskjellige retninger, men likevel i samme... Ehm, litt vanskelig å forklare, men...

Vi kjenner hverandre ut og inn, vi trenger bare å se op hverandre for å vite om den andre har det bra eller ikke.

Dessverre bor vi nå 2timer fra hverandre :cry: og dette er veldig uvant for oss begge!! BUHUUUUU!!!

For å si det sånn, fra vi ble kjent og fram til vi var 18år bodde vi 3min fra hverandre. Fra vi var 18 og fram til i fjor bodde vi 25min fra hverandre... Og nå plutselig 2 timer!!!! Uææ.... :cry:

Men heldigvis er telefonen oppfunnet, så vi har hyppig kontakt og høye telefonregninger.... :blunke: Men det er verdt det!

Vi ser nesten på hverandre mer som søstre enn venninner, og jeg kan nesten ikke vente til hun snart skal få vite at hun skal bli "tante"!! :D

Vennskapet og følelsene for hverandre er så dype at noen kanskje kunne tatt oss for å være lesber når vi sier vi er glad i hverandre, hehe, men vi er ikke det asså!

A, jeg elsker deg!! :D (som en venn/søster såklart)

(dette innlegget ble langt, men det nytter ikke skrive kort om A...)

[Padmee]

Har hatt tre bestevenninner jeg, men nå har jeg ingen. Alle flyttet fra meg, og da mistet vi noe av den nærheten vi hadde til hverandre. Min absolutte bestevenninne har vert bestevenninnen min siden vi var 14 år, er nå 23, men etter at ho flyttet så langt vekk har forholdet vårt bleknet. Jeg synes at det er veldig synd at jeg har minstet bestevenninnene mine, fordi det er noe alle trenger. Dere er kjempeheldige som har deres ennå.

[Gjest Lea]

Jeg har hatt EN bestevenninne de siste årene.

Vi er utrolig like på de fleste måter og har til tider en eller annen telepatisk kontakt (ringer hverandre samtidig o.l.).

Vi bor et stykke fra hverandre og sees veldig sjelden. Men vi ringes, sender SMS og treffes noen ytterst få ganger i året. Tror kanskje at avstanden har holdt vennskapet i live jeg.

Har hatt andre bestevenninner også, men disse har tatt en annen vei enn meg. Vi vokste fra hverandre, samtidig som jeg skjønte at de ikke var til å stole på.

Det viktigste for meg er at venninner tar telefonen og har tid til å snakke når det er KRISE (evt. ringer tilbake ganske kjapt), at de ikke sladrer, dømmer eller svikter meg. Har bare funnet EN som er sånn jeg og det holder. Jeg har jo andre venner, som jeg ser ofte, men det er stort sett "bekjente" som jeg ikke stiller høye krav til.

[Gjest eminel]

Jepp, jeg har en bestevenninne. Utenpå er vi like: små og slanke med svart langt hår. Vi tenker også ganske likt. Jeg kan nesten høre hva hun tenker, har kjent hverandre i årevis

[Gjest Anonymous]

Jeg hadde flere før. Nå er alle dratt hver til sitt, og de aller beste venninnene mine har jeg vokst fra. Det er veldig synd. Har mange venner, både av ho og hankjønn, men ingen jeg direkte setter meg ned å uttyper meg selv til direkte. Det at jeg ikke føler meg så mye på bølgelengde med alle lenger, har vel en god grunn med at jeg selv har utviklet meg ganske mye de siste årene. Mens jeg kanskje tror at de står litt igjen. Får kanskje si det at den jeg kan prate mest med, er han som nå er blitt ex'n min. Det er han jeg har vært sammen med dag ut og dag inn i 2,5 år. Bare naturlig at det er han jeg tar kontakt med nå om jeg har dårlige dager. Men jeg treffer til stadighet nye mennesker nå, og enkelte av dem har jeg fått bedre kontakt med etterhvert. Og flere vil jeg nok møte oppgjennom årene. Så å ha noen å prate med, mangler jeg jo ikke Selv om den der "bestevenninna" er blitt litt borte....

[Gjest Zalomine]

Har aldri hatt noen bestevenninne jeg kunne stole på jeg!

"bestevenninna" mi på barneskolen var den som mobba meg mest. "bestevenninna" mi på u-skolen spredde mine hemligheter til hele klassen. På vgs hadde jeg for første gang ekte VENNER, men noen besteveninne hadde jeg rett og slett ikke. Nå er jeg 23, har flere venner (inkl hun fra barneskolen!) Men seriøst, den dagen jeg skal gifte meg (ikke at det er aktuelt enda) har jeg ingen jeg vil skal være forlover. Min beste venn... det er min samboer. Om jeg oppdaga at jeg var gravid... jeg ville gruet meg til å fortelle dette til mine venner. (Siden det ville være et uhell, velkomment fra min side (kan man ha velkomne uhell?), men de ville ansett det som slutten på mitt liv)

Nei, en besteveninne, det savner jeg. Det skulle jeg gjerne hatt. Men det har jeg ikke. Jaja, jeg overlever jo for det.

[Gjest gjest1]

Syns fortsatt jeg har en bestevenn jeg da, Kid-a... Kanskje du ikke føler det sånn? Men det gjør jeg!

Du kan alltid komme til meg om det er noe, du kan si hva du vil - men jeg er ikke alltid like enig i alt du sier.

Vet jeg ikke har vært så flink jeg heller. Det er ikke din skyld noe av dette her, det er VÅR skyld.

Akkurat nå har jeg ikke så veldig mye overskudd til å ta vare på noen andre, men jeg prøver så godt jeg kan. Er sikkert egoistisk nå, og har sikkert alltid vært det, men det er bare sånn.

Unnskyld at jeg ikke støtter deg godt nok, eller er der når du trenger det. Men det er ingen andre jeg tenker mer på enn deg, og det er ingen av de andre vennene mine jeg er så glad i som deg!!! Det fortjener du å vite!!!

Jeg skjønner mer enn du tror... Jeg har i hvert fall en bestevenn, og hun heter Kid-a!!!

[Gjest Lottemor]

jeg har en bestevenninne og hun har jeg alltid hatt,vi har vert bestevenner i 14 år no.....

har mye av den samme bakgrunnen og så er vi som søsken...er så fattelig glad i henne...

Blir ikke så mye kontak mellom oss no når vi bor så langt fra herandre,men vi vet at vi er der for hverandre når det virkelig gjelder og det kommer vi allt i være....

Jeg er så stolt over bestevenninnen min.....

[Lilly]

Jeg har hatt flere opp gjennom årene, men man utvikler seg ofte i forskjellige retninger. De eldste venninne fra barneskolen har jeg ikke noe til felles med og derfor heller ingen kontakt.

Har flyttet fra Bergen til Oslo og beholder litt kontakt med noen venner hjemmefra enda, men det blir mindre og mindre. Jeg er så ulik dem at det ikke gir meg så mye å ha veldig personlige samtaler med dem :-?

Jeg har alltid vært en klageskulder. Med det mener jeg at jeg alltid har fått alle andres problemer i fanget med forventning om hjelp. Og kan jeg hjelpe så gjør jeg det gjerne, men jeg har sluttet å forvente noe tilbake

For ett år siden traff jeg en jente her i Oslo. Vi fikk kjempekontakt med EN gang og føler at vi har kjent hverandre i mange år. Vi har ganske ulike personligheter, men ikke mer enn at vi forstår hverandre. Vi støtter hverandre og gir grei beskjed om en av oss er helt på jordet. Vi tar det for det det er og har ingen sure miner om vi får litt "kjeft".

Føler at jeg for første gang har truffet en jeg virkelig er på bølgelengde med, som jeg kan fortelle ALT til, og som viser meg samme tillit tilbake. Nå har jeg en som kan være klageskulderen min tilbake om det skulle være behov for det, som kommer med kontruktive tilbakemeldinger uansett hva det gjelder.

Det var snakk om å gifte seg lenger oppe. jeg har heller ikke planer om det, men skulle det ha vært aktuelt, så hadde det vært min nyestte og beste venninne som hadde blitt bedt om å være forlover.

Så det å finne nye venner er kjempepositivt. Man må fokusere på hva man har/kan få, slik at man slipper å bli trist over hva man ikke har hatt hittil, eller evt hadde før.

Kjempeklem til min "nye" venninne. :D