Søknad om senabort

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker said:

Tillegg: Jeg var 18 uker på vei og måtte føde, det var vondt og tok tid.

Anonymkode: a1bed...6a5

Du får så mye smertestillende du vil. Det er intet barn som det skal tas hensyn til. Har selv vært gjennom en senabort pga misdannelser på fostret.

Ts, du må være klar over at selv om aborten er frivillig så er det utrolig tøft mentalt. Ikke bare under fødselen, men også lenge etterpå. Men er sikkert ikke enklere å gå ut svangerskapet og så adoptere bort. Uansett hva du velger ønsker jeg deg lykke til

Anonymkode: e841c...beb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Først og fremst: Du er modig❤ Det er jaggu ikke alle som har denne typen av selvinnsikt!

Jeg var i lik situasjon, mitt svangerskap var da resultat av voldtekt, jeg ble dessverre påvirket av bedrevitere i familien min, tok ikke abort. Var pent nødt til å be barnevernet om hjelp etter fødsel, og valgte senere selv å plassere barnet i foaterhjem. En veldig tung og unødvendig prosess for alle. Barmet har det heldigvis veldig bra i dag, mange år senere.

Men, jeg er enig med deg: Bedre å angre på en abort enn et barn. Om du likevel bestemmer deg for å beholde - husk at det alltid finnes hjelp å få.

Sender deg en stor klem❤

Anonymkode: 265d5...da3

Ja, det var nok en tung prosess. Men siden barnet faktisk ble født, og har det veldig bra i dag, er det vel ikke noen grunn til å angre? Jeg skjønner at folk ser ulikt på dette. Men "bedre å angre på en abort enn på et barn", høres for meg ut som "heller en abort for mye enn en for lite."... Ikke alle ser på abort som uproblematisk, og spesielt ikke senabort er. Jeg er selvsagt for at vi skal ha tilgang på lovlig abort i Norge, men i hjertet er jeg i mot abort. Jeg fikk selv et barn under vanskelige omstendigheter (uten å utdype mer), som ikke ville blitt født om jeg hadde sett på abort som helt uproblematisk. Jeg klarte ikke å ta han bort. Jeg dømmer ingen som tenker annerledes enn meg, bare så det er sagt.

Anonymkode: f5401...907

[AnonymBruker]

Du er utrolig ❤️ Opplevd så mye og klare å komme seg på bena og være i jobb. Det er styrke 💪 

Har du vurdert nasjonal spedbarnsadopsjon? Da gjør du et barnløst par evig lykkelig, du slipper å evt angre en abort, og du slipper å være redd for at barnet skal ta skade av dine vansker med å regulere følelser. 

Anonymkode: ecffe...885

[Fireflies]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Du er utrolig ❤️ Opplevd så mye og klare å komme seg på bena og være i jobb. Det er styrke 💪 

Har du vurdert nasjonal spedbarnsadopsjon? Da gjør du et barnløst par evig lykkelig, du slipper å evt angre en abort, og du slipper å være redd for at barnet skal ta skade av dine vansker med å regulere følelser. 

Anonymkode: ecffe...885

Ved en adopsjon så må TS være forberedt på at barnet kan stå på døren hennes etter 18 år.

(Sier det igjen for det kan ikke sies for ofte, det er ingen sin jobb å gjøre barneløse par evig lykkelige for å unngå å ta abort).

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kaster inn en liten brannfakkel her, men... hva med å gjennomføre svangerskapet så du slipper aborten og barnet får leve, men du adopterer det bort med en gang det er født? Da kan et barnløst par som desperat ønsker seg barn få lov til å bli foreldre likevel...

 

Anonymkode: ddf91...5f4

Ts kan i verste fall dø av denne fødselen. Synes du det er verdt det? Å risikere sin egen helse og eget liv for et uønsket barn? Det finnes over 100 millioner foreldreløse barn i verden allerede. Vi trenger ikke flere barn. Vi trenger i alle fall ikke flere uønskede barn. 

Anonymkode: 5bd64...568

[AnonymBruker]

Det virker som om du har bestemt deg. Men kan jeg spørre hva som har gjort at du valgte å gå helt til uke 15 før du søkte om abort? Du kunne gjort det i uke 7 og det ville vært en mye mindre traumatiserende opplevelse både for deg og fosteret.

Anonymkode: 14f53...15a

[NordSc]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det virker som om du har bestemt deg. Men kan jeg spørre hva som har gjort at du valgte å gå helt til uke 15 før du søkte om abort? Du kunne gjort det i uke 7 og det ville vært en mye mindre traumatiserende opplevelse både for deg og fosteret.

Anonymkode: 14f53...15a

Jeg fant ut av graviditeten i uke 7. Hadde en del smerter så jeg ble tilbydd en tidlig ultralyd uken etterpå, altså uke 8. Den første ultralyden jeg var på viste at jeg ventet tvillinger, da jeg fikk den beskjeden ble jeg helt flat. 2 var jo dobbelt så mange som 1. Men tenkte da at jeg hadde noen få uker på å bestemme meg.
 

I uke 11 begynte det helt plutselig å renne blod ut av meg. Tok kontakt med vakthavende på kvinneklinikken og fikk komme inn med en gang på kontroll. De kunne ikke helt se hvorfor jeg blødde så mye, men de registrerte at det ene fosteret ikke hadde klart å utvikle seg. Noe jeg ble utrolig lettet av å høre. Og så tenkte jeg veldig kjapt at et barn skal jeg klare å håndtere.

Men Jeg har hele veien vært i tvil om dette er noe jeg ønsker. Det som har holdt meg igjen fra å ta abort før uke 12 er gleden og forventningene til de 4 av mine nærmeste som fikk vite om graviditeten. Og selv om jeg hele mitt liv har levd for å gjøre andre glade og fornøyde, så er ikke dette et valg jeg kan ta kun for at noen skal få et tante/onkel-barn eller et søskenbarn. 
 

[AnonymBruker]

Jeg synes du er kjempetøff. Jeg har selv traumer etter en barndom med seksuelle overgrep fra min far. Jeg har også to barn, men før jeg fikk de tok jeg også en abort. Min var riktignok i uke 12, så jeg slapp noen nemnd og det var sånn sett lettere, men grunnen min var sterk angst. Jeg fikk nattlige mareritt i ukene som fulgte en positiv test, flere angstanfall og jeg klarte ikke å se for meg at jeg ville være i stand til  å hverken bære frem et barn, føde det eller ta vare på det. Jeg har aldri noensinne angret på den aborten. 

For fire år siden ble jeg mamma for første gang. Svangerskapet mitt var preget av sterk angst hele perioden. Jeg fikk flere angstanfall under fødsel, og jeg opplevde sterk angst, nattlige mareritt og depresjoner det første halvåret av min datters liv. Det er en av de tøffeste periodene av mitt liv. 
Jeg valgte allikevel å få et barn til, hun ble født i 2021. Barselperioden var lettere, men fortsatt ikke optimal, svangerskap og fødsel var verre. Jeg kommer derfor ikke til å få et tredje barn, og skulle uhellet være ute blir det en abort til. 

Jeg forstår derfor valget ditt 100%. Hvis du er sikker på at dette er riktig for deg, går du for det. Du kjenner deg selv best, og må ta det valget som er rett for deg. 
Jeg ønsker deg uansett lykke til  

Anonymkode: ea3ce...fbe

[AnonymBruker]

Huff, for en vanskelig situasjon. 

Det jeg lurer på er hva din behandler i psykisk helsevesen anbefaler. Det å bære frem og føde et barn er også en form for traume for kropp og sinn. Folk i tråden spør om du tåler en abort, men spørsmålet er kanskje heller om du tåler en fødsel og en barselperiode. 

Anonymkode: ed3e7...80b

[AnonymBruker]

5 hours ago, NordSc said:

Ts her. 

 

Jeg er fullstendig klar over utviklingen til fosteret. Jeg følger med svangerskapet i 3 forskjellige apper. Så jeg vet absolutt alt om hvor langt det kommet. Jeg gjør ikke dette fordi jeg hater barn. Det gjør jeg overhode ikke. Jeg tenker at å gjøre dette er den beste omsorgen jeg kan gi til dette fosteret. Jeg har sett fosteret hoppe, vinke og snu seg. Men føler absolutt ingenting ovenfor dette. Jeg null tilknytning og jeg klarer ikke å engasjere meg når det er snakk om barn og graviditet. 

 

Jeg har snakket med min faste psykolog, min arbeidsgiver og jeg har vært i møte med Amathea stiftelsen. Dette er noe jeg har tenkt gjennom veldig grundig. De gangene jeg har hatt tanken om å beholde barnet så er det beste med den tanken at jeg kan alltids adoptere barnet bort hvis det blir galt for meg.  Men da igjen er det også en liten risk for at det barnet en gang i fremtiden ønsker kontakt og møte meg. Er det da greit å forklare at det ble som det ble fordi jeg ikke ønsket hen? 

 

Jeg er ikke usikker på det å velge abort. Det er bare en bitteliten tvil som sitter i. Og den tvilen tror jeg bunner i at jeg i 2015 forsøkte å bli gravid. Jeg har en gang hatt et ønske. Men når det ikke gikk så slo jeg meg utrolig fort til ro med at jeg ikke kunne bli gravid, og det igjen gikk veldig fort over til at jeg heller ikke ønsket å bli gravid. Og vi prøvde heller ikke så veldig lenge før vi tenkte at vi droppet det. Det har ikke vært vondt eller sårt for meg å vite at jeg ikke skulle ha barn. Det har vært greit. 

 

Pr nå så ønsker jeg overhode ikke dette barnet. Jeg tåler forandringer veldig dårlig, det setter hele meg i en ubalanse som jeg ikke klarer å håndtere. Jeg anser ikke meg selv som frisk nok til å beholde et barn, og jeg kan ikke garantere at barnet vil få det bra. Det er under et år siden jeg var innlagt på akuttpsykiatrisk og livet mitt går i ekstreme bølger. Jeg er enten høyt oppe eller langt langt nede. Og det er ikke et liv å ha et barn i. Føler jeg!

 

Det er helt ok for meg at det er noen av dere der ute er i mot abort og mener jeg er et dårlig menneske for å tenke som jeg gjør. Dere får ha deres egne meninger. Det jeg ville oppnå med denne tråden var å få høre om noen hadde vært i en lignende situasjon. 

Jeg synes du er utrolig modig og har en selvinnsikt som mange bare kan drømme om. 

Jeg synes du virker tydelig og klar på at en abort er det beste for deg. Ønsker deg lykke til❤️

Anonymkode: 366d5...37f

[AnonymBruker]

Jeg fikk godkjent da jeg var 17 år. Slapp å møte i nemd men legen min søkte og ordnet det. Masse lykke til i morgen du sterke kvinne!

Selve aborten for meg var helt uproblematisk, gjort i narkose og merket ingenting etterpå, som om det aldri hadde skjedd. Håper du er like heldig!

Anonymkode: 567dc...ca5

[AnonymBruker]

Ignorer alle som ikke respekterer avgjørelsen din! De er ikke deg! De skal holde seg vekk fra tråden!

Anonymkode: 567dc...ca5

[NordSc]

For å si det på en annen måte da. Nå som det viser seg at jeg faktisk kan bli gravid på naturlig vis så er det noe jeg gjøre hvis jeg senere ønsker det. 
 

Men for meg nå, så vil det skade meg mye mer og beholde barnet og i værste fall må gi meg og enten adopterer barnet bort eller be barnevernet om å plassere det i fosterhjem. Når det kommer til adopsjon så ønsker jeg ikke det, for om jeg skulle adoptere bort barnet så hadde det vært for å slippe unna. Men barnet har rett på å vite hvem jeg er når det fyller 18 år om barnet ønsker det. Og det er heller ikke en situasjon jeg vil møte. Jeg ønsker ikke å måtte gi et barn på 18 år beskjed om at jeg ikke klarte det. Hadde det barnet vært meg så hadde jeg blitt fullstendig knust selv om jeg hadde hatt de beste adoptivforeldrene i verden. For uansett hva man sier så vil det gå utover selvtilliten til vedkommende.
 

Og å utsette et barn for fosterhjem? Nei!!!! Jeg har personlig vært under barnevernet fra jeg var 9 år til jeg fylte 21. Og gudene skal vite at det er ekstremt mange fosterhjem der ute som aldri i verden skulle hatt lov til det. Mitt første fosterhjem var noe av det værste jeg har vært borti. Og jeg har opplevd mye. Det siste min første fostermor sa til meg før jeg flyttet var "jaja, det var den inntekten".  Jeg hadde riktig nok flaks til slutt. Det siste fosterhjemmet mitt var det beste som noen gang har skjedd meg. Men å være i barnevernssystemet er ingen dans på roser. Man blir en kasteball i systemet og det skal mye god flaks til om et barn under det systemet skal klare å få fotfeste i livet. 
 

jeg har ingenting i mot barnevernet sånn sett, jeg har den dag i dag kontakt med hun som var min saksbehandler. Og hadde det ikke vært for henne så hadde jeg nok mest sannsynlig ikke levd idag. Hun er som en mamma for meg. Men hun sier det samme som meg, fosterhjem er ikke en fast greie, og det er ingen garanti for at det er trygt heller. Og i tillegg er det en alvorlig mangel på fosterhjem idag, noe som gjør det litt for enkelt for de "rette" folka som bare vil tjene penger på det. 

Jeg har også vært inne på om det er svangerskapsdepresjon som gjør at jeg tenker som jeg gjør. Men har selv utelukket det. For jeg føler meg trygg i min egen tankegang rundt dette. Om det sier at jeg har selvinnsikt vet jeg ikke. Men jeg anser meg selv for å være ekstremt realistisk. 

Jeg vet med 100% sikkerhet at jeg får godkjent søknaden om abort. For dette er så grundig og godt gjennomtenkt. Jeg har tenkt på ALLE mulige alternativ. Og for meg så vil det å avslutte svangerskapet nå være det beste. Jeg kjenner i hele meg at dette er ikke en morsom situasjon og stå i og det er overhode ikke et lett valg og ta. Men det er det rette. For meg!

[AnonymBruker]

NordSc skrev (19 minutter siden):

For å si det på en annen måte da. Nå som det viser seg at jeg faktisk kan bli gravid på naturlig vis så er det noe jeg gjøre hvis jeg senere ønsker det. 
 

Men for meg nå, så vil det skade meg mye mer og beholde barnet og i værste fall må gi meg og enten adopterer barnet bort eller be barnevernet om å plassere det i fosterhjem. Når det kommer til adopsjon så ønsker jeg ikke det, for om jeg skulle adoptere bort barnet så hadde det vært for å slippe unna. Men barnet har rett på å vite hvem jeg er når det fyller 18 år om barnet ønsker det. Og det er heller ikke en situasjon jeg vil møte. Jeg ønsker ikke å måtte gi et barn på 18 år beskjed om at jeg ikke klarte det. Hadde det barnet vært meg så hadde jeg blitt fullstendig knust selv om jeg hadde hatt de beste adoptivforeldrene i verden. For uansett hva man sier så vil det gå utover selvtilliten til vedkommende.
 

Og å utsette et barn for fosterhjem? Nei!!!! Jeg har personlig vært under barnevernet fra jeg var 9 år til jeg fylte 21. Og gudene skal vite at det er ekstremt mange fosterhjem der ute som aldri i verden skulle hatt lov til det. Mitt første fosterhjem var noe av det værste jeg har vært borti. Og jeg har opplevd mye. Det siste min første fostermor sa til meg før jeg flyttet var "jaja, det var den inntekten".  Jeg hadde riktig nok flaks til slutt. Det siste fosterhjemmet mitt var det beste som noen gang har skjedd meg. Men å være i barnevernssystemet er ingen dans på roser. Man blir en kasteball i systemet og det skal mye god flaks til om et barn under det systemet skal klare å få fotfeste i livet. 
 

jeg har ingenting i mot barnevernet sånn sett, jeg har den dag i dag kontakt med hun som var min saksbehandler. Og hadde det ikke vært for henne så hadde jeg nok mest sannsynlig ikke levd idag. Hun er som en mamma for meg. Men hun sier det samme som meg, fosterhjem er ikke en fast greie, og det er ingen garanti for at det er trygt heller. Og i tillegg er det en alvorlig mangel på fosterhjem idag, noe som gjør det litt for enkelt for de "rette" folka som bare vil tjene penger på det. 

Jeg har også vært inne på om det er svangerskapsdepresjon som gjør at jeg tenker som jeg gjør. Men har selv utelukket det. For jeg føler meg trygg i min egen tankegang rundt dette. Om det sier at jeg har selvinnsikt vet jeg ikke. Men jeg anser meg selv for å være ekstremt realistisk. 

Jeg vet med 100% sikkerhet at jeg får godkjent søknaden om abort. For dette er så grundig og godt gjennomtenkt. Jeg har tenkt på ALLE mulige alternativ. Og for meg så vil det å avslutte svangerskapet nå være det beste. Jeg kjenner i hele meg at dette er ikke en morsom situasjon og stå i og det er overhode ikke et lett valg og ta. Men det er det rette. For meg!

Lykke til ts, dette klarer du❤️ du har skikkelig god selvinnsikt og gjør nok deg og det fremtidige «kunne blitt et barn» en tjeneste med å ta vare på deg selv nå❤️ du er så uendelig mye mer verdt enn et foster, ikke hør på «prolife» folkene her!

Anonymkode: 5bd64...568

[Fireflies]

NordSc skrev (14 minutter siden):

For å si det på en annen måte da. Nå som det viser seg at jeg faktisk kan bli gravid på naturlig vis så er det noe jeg gjøre hvis jeg senere ønsker det. 
 

Men for meg nå, så vil det skade meg mye mer og beholde barnet og i værste fall må gi meg og enten adopterer barnet bort eller be barnevernet om å plassere det i fosterhjem. Når det kommer til adopsjon så ønsker jeg ikke det, for om jeg skulle adoptere bort barnet så hadde det vært for å slippe unna. Men barnet har rett på å vite hvem jeg er når det fyller 18 år om barnet ønsker det. Og det er heller ikke en situasjon jeg vil møte. Jeg ønsker ikke å måtte gi et barn på 18 år beskjed om at jeg ikke klarte det. Hadde det barnet vært meg så hadde jeg blitt fullstendig knust selv om jeg hadde hatt de beste adoptivforeldrene i verden. For uansett hva man sier så vil det gå utover selvtilliten til vedkommende.
 

Og å utsette et barn for fosterhjem? Nei!!!! Jeg har personlig vært under barnevernet fra jeg var 9 år til jeg fylte 21. Og gudene skal vite at det er ekstremt mange fosterhjem der ute som aldri i verden skulle hatt lov til det. Mitt første fosterhjem var noe av det værste jeg har vært borti. Og jeg har opplevd mye. Det siste min første fostermor sa til meg før jeg flyttet var "jaja, det var den inntekten".  Jeg hadde riktig nok flaks til slutt. Det siste fosterhjemmet mitt var det beste som noen gang har skjedd meg. Men å være i barnevernssystemet er ingen dans på roser. Man blir en kasteball i systemet og det skal mye god flaks til om et barn under det systemet skal klare å få fotfeste i livet. 
 

jeg har ingenting i mot barnevernet sånn sett, jeg har den dag i dag kontakt med hun som var min saksbehandler. Og hadde det ikke vært for henne så hadde jeg nok mest sannsynlig ikke levd idag. Hun er som en mamma for meg. Men hun sier det samme som meg, fosterhjem er ikke en fast greie, og det er ingen garanti for at det er trygt heller. Og i tillegg er det en alvorlig mangel på fosterhjem idag, noe som gjør det litt for enkelt for de "rette" folka som bare vil tjene penger på det. 

Jeg har også vært inne på om det er svangerskapsdepresjon som gjør at jeg tenker som jeg gjør. Men har selv utelukket det. For jeg føler meg trygg i min egen tankegang rundt dette. Om det sier at jeg har selvinnsikt vet jeg ikke. Men jeg anser meg selv for å være ekstremt realistisk. 

Jeg vet med 100% sikkerhet at jeg får godkjent søknaden om abort. For dette er så grundig og godt gjennomtenkt. Jeg har tenkt på ALLE mulige alternativ. Og for meg så vil det å avslutte svangerskapet nå være det beste. Jeg kjenner i hele meg at dette er ikke en morsom situasjon og stå i og det er overhode ikke et lett valg og ta. Men det er det rette. For meg!

Lykke til i morgen! Jeg håper du har noen nærme deg du kan snakke med om det. Jeg synes du har tatt et tøft valg og det står det respekt av. Det eneste triste i situasjonen er at du må stå foran en nemd for å forklare deg. Du hadde fortjent å kunne slippe det! ❤️

[AnonymBruker]

NordSc skrev (2 timer siden):

Jeg fant ut av graviditeten i uke 7. Hadde en del smerter så jeg ble tilbydd en tidlig ultralyd uken etterpå, altså uke 8. Den første ultralyden jeg var på viste at jeg ventet tvillinger, da jeg fikk den beskjeden ble jeg helt flat. 2 var jo dobbelt så mange som 1. Men tenkte da at jeg hadde noen få uker på å bestemme meg.
 

I uke 11 begynte det helt plutselig å renne blod ut av meg. Tok kontakt med vakthavende på kvinneklinikken og fikk komme inn med en gang på kontroll. De kunne ikke helt se hvorfor jeg blødde så mye, men de registrerte at det ene fosteret ikke hadde klart å utvikle seg. Noe jeg ble utrolig lettet av å høre. Og så tenkte jeg veldig kjapt at et barn skal jeg klare å håndtere.

Men Jeg har hele veien vært i tvil om dette er noe jeg ønsker. Det som har holdt meg igjen fra å ta abort før uke 12 er gleden og forventningene til de 4 av mine nærmeste som fikk vite om graviditeten. Og selv om jeg hele mitt liv har levd for å gjøre andre glade og fornøyde, så er ikke dette et valg jeg kan ta kun for at noen skal få et tante/onkel-barn eller et søskenbarn. 
 

Det forstår jeg veldig godt. Men mener oppriktig at du burde ta noen runder med deg selv om abort virkelig er noe du ønsker. Kanskje jeg tar feil, men føler det er mye mellom linjene her. Du sier graviditeten ikke engasjerer deg. Men hadde du vært så likgyldig hadde du ikke hatt tre graviditetsapper på mobilen, hadde du vært sikker hadde du ikke trengt å snakke med hverken psykolog eller amathea. Eller hatt behov for å spørre om noen har vært i samme situasjon her på forumet. Om du hadde vært sikker burde du ikke kjent den minste tvil. Men det gjør du og derfor er du her.

Jeg er helt enig i at du ikke kan få barn for andres glede, men du bør kjenne ordentlig etter hva du selv egentlig vil. Uten at jeg egentlig forsøker å dytte deg i en retning føler jeg at det er synd om de negative tankene du har om deg selv skal frata deg muligheten til å bli mamma, for det er faktisk ingen automatikk i at det og du kommer til å bli en sånn mamma som du frykter. 

Uansett håper jeg virkelig at alt ordner seg for deg på den ene eller andre måten. En forferdelig situasjon er det uansett å måtte ta et sånt valg.

 

Anonymkode: 14f53...15a

[AnonymBruker]

All støtte til deg TS. Lykke til!! Din kropp, ditt liv.

Anonymkode: 7d349...40f

[AnonymBruker]

Man trenger ikke angre på en abort, har tatt flere. Bedre det enn at et barn skal bli født og  være uønsket. Er barnet man bør tenke på, og ikke seg selv, når man selv vet innerst inne at man ikke blir en bra mor.

Anonymkode: 4fa86...2e4

[Matas]

Tråden er ryddet for brukerangrep, brukerdebatt, krenkende utsagn og avsporinger. 

Jeg minner om følgende regel for underforumet graviditet, spedbarn og babytiden:

Sitat

* Prinsipielle diskusjoner om abort er tillatt i egne tråder, men innlegg med krenkende eller støtende innhold omkring trådstarters personlige valg om å beholde eller ta abort vil bli slettet. 
Vi ber dere vise hensyn når det gjelder det å fremme egne, mer prinsipielle meninger og holdninger til abort i tråder hvor trådstarter ikke har bedt om hjelp til avgjørelsen om å fullføre eller avbryte et svangerskap. Vi ber dere også om å vise hensyn og å være skånsomme i deres ordbruk når trådstarter vurderer alternativene. Få valg er så endelige som det å måtte velge mellom å ta abort eller å føde et barn, og mange av de som ønsker å dele sine tanker og følelser, befinner seg i en sårbar situasjon.
Dersom dere ønsker å diskutere abort på et generelt og mer prinsipielt grunnlag, er dere velkomne til å opprette egne tråder for dette.

- Matas, mod. 

[Fireflies]

TS, lykke til i dag!