Søknad om senabort

[AnonymBruker]

Jeg er gravid i uke 15+6. Min barndom besto av fysisk, psykisk og seksuelt misbruk. Som etterfølge av det har jeg naturlig nok en del psykiske plager og diagnoser som er vanskelige å forholde seg til. Jeg har riktig nok kommet meg på bena, har fast boplass og fast jobb som jeg elsker. 
 

jeg prøvde med min eksmann å bli gravid i 2015 men uten hell. Selv med hjelp fra gynekologer og forskjellige medisiner som skulle gjøre det enklere. Etter det fikk jeg beskjed om at jeg mest sannsynlig ikke kunne bli gravid på et "naturlig vis". 
 

nå er jeg 34 år og ble veldig uplanlagt gravid. Til tross for det gynekologer og leger har sagt så har jeg likevel brukt prevensjon for å være sikker på at det ikke skulle plutselig skje. Men nå har det likevel skjedd. 

 

Jeg har hele tiden siden jeg fant ut av graviditeten vært utrolig usikker på om jeg skulle gjennomføre dette. For jeg tror ikke at jeg ønsker dette. Jeg tenker at det er bedre å angre på en senabort i stede for å angre på å føde et barn. Spesielt når i mitt tilfelle så er det en stor risiko for at barnet blir født og må leve med en følelse av å ikke være ønsket. Jeg vet selv hvordan det er, og det er ikke noe gøy. 
 

Jeg sliter med å regulere mine egne følelser og sliter ofte med et ekstremt temperament. Sinne er den følelsen jeg kjenner best og den jeg kan. Jeg ønsker ikke å sette et liv til verden som jeg ikke kan garantere for at det vil få det bra. Derfor tror jeg at det beste jeg kan gjøre for meg og ikke minst fosteret er å avslutte det nå. 
 

jeg skal i møte i morgen med abortnemnda, og jeg vet jeg kommer til få godkjent søknaden for å avslutte svangerskapet. Men selv om jeg er så sikker på at dette er det beste for alle parter, så sitter det en liten tvil. 
 

Er det noen som har en lignende historie, eller stått i lignende situasjon som kanskje har noe å si?

Anonymkode: 07200...dfa

[AnonymBruker]

Først og fremst: Du er modig❤ Det er jaggu ikke alle som har denne typen av selvinnsikt!

Jeg var i lik situasjon, mitt svangerskap var da resultat av voldtekt, jeg ble dessverre påvirket av bedrevitere i familien min, tok ikke abort. Var pent nødt til å be barnevernet om hjelp etter fødsel, og valgte senere selv å plassere barnet i foaterhjem. En veldig tung og unødvendig prosess for alle. Barmet har det heldigvis veldig bra i dag, mange år senere.

Men, jeg er enig med deg: Bedre å angre på en abort enn et barn. Om du likevel bestemmer deg for å beholde - husk at det alltid finnes hjelp å få.

Sender deg en stor klem❤

Anonymkode: 265d5...da3

[AnonymBruker]

Du et selv hva som er best for deg, så stol på dine egen følelser! Ønsker deg alt godt uansett hva du velger❤️

Anonymkode: e9cd9...163

[AnonymBruker]

Jeg har gjennomført en abort og angret forferdelig i etterkant. I det man svelger den pillen er det no way back. Siden den gang har jeg alltid tenkt at om man skal ta abort skal man være 100%sikker og trygg i den avgjørelsen, for tankekjøret kommer i etterkant. Kanskje ikke det svaret du ønsket, men det var min opplevelse av det. Hvis jeg skulle gitt deg et råd ville det være å snakke med en fagperson sånn at du får sortert noen tanker. 

Lykke til uansett hva du velger ❤️

Anonymkode: 14f53...15a

[AnonymBruker]

Kaster inn en liten brannfakkel her, men... hva med å gjennomføre svangerskapet så du slipper aborten og barnet får leve, men du adopterer det bort med en gang det er født? Da kan et barnløst par som desperat ønsker seg barn få lov til å bli foreldre likevel...

 

Anonymkode: ddf91...5f4

[Ulven]

Du virker usikker på om abort er det rette. Da er det kanskje bedre å gå svangerskapet ut og så evnt adoptere bort barnet til noen ønsker seg barn. Da har du god tid til å tenke deg om resten av svangerskapet, få veiledning og hjelp, og så kan du ta en avgjørelse når det nærmer seg fødsel. 

Hvis jeg kan spørre hva er grunnen til at du har forandret mening fra 2015 til nå? 

[Matas]

Tråden er ryddet for krenkende utsagn, brukerangrep, brukerdebatt, latterliggjøring og avsporinger.

Jeg minner om reglene for dette underforumet. 

- Matas, mod. 

Endret 1. februar 2023 av Matas

[NordSc]

Ts her. 

 

Jeg er fullstendig klar over utviklingen til fosteret. Jeg følger med svangerskapet i 3 forskjellige apper. Så jeg vet absolutt alt om hvor langt det kommet. Jeg gjør ikke dette fordi jeg hater barn. Det gjør jeg overhode ikke. Jeg tenker at å gjøre dette er den beste omsorgen jeg kan gi til dette fosteret. Jeg har sett fosteret hoppe, vinke og snu seg. Men føler absolutt ingenting ovenfor dette. Jeg null tilknytning og jeg klarer ikke å engasjere meg når det er snakk om barn og graviditet. 

 

Jeg har snakket med min faste psykolog, min arbeidsgiver og jeg har vært i møte med Amathea stiftelsen. Dette er noe jeg har tenkt gjennom veldig grundig. De gangene jeg har hatt tanken om å beholde barnet så er det beste med den tanken at jeg kan alltids adoptere barnet bort hvis det blir galt for meg.  Men da igjen er det også en liten risk for at det barnet en gang i fremtiden ønsker kontakt og møte meg. Er det da greit å forklare at det ble som det ble fordi jeg ikke ønsket hen? 

 

Jeg er ikke usikker på det å velge abort. Det er bare en bitteliten tvil som sitter i. Og den tvilen tror jeg bunner i at jeg i 2015 forsøkte å bli gravid. Jeg har en gang hatt et ønske. Men når det ikke gikk så slo jeg meg utrolig fort til ro med at jeg ikke kunne bli gravid, og det igjen gikk veldig fort over til at jeg heller ikke ønsket å bli gravid. Og vi prøvde heller ikke så veldig lenge før vi tenkte at vi droppet det. Det har ikke vært vondt eller sårt for meg å vite at jeg ikke skulle ha barn. Det har vært greit. 

 

Pr nå så ønsker jeg overhode ikke dette barnet. Jeg tåler forandringer veldig dårlig, det setter hele meg i en ubalanse som jeg ikke klarer å håndtere. Jeg anser ikke meg selv som frisk nok til å beholde et barn, og jeg kan ikke garantere at barnet vil få det bra. Det er under et år siden jeg var innlagt på akuttpsykiatrisk og livet mitt går i ekstreme bølger. Jeg er enten høyt oppe eller langt langt nede. Og det er ikke et liv å ha et barn i. Føler jeg!

 

Det er helt ok for meg at det er noen av dere der ute er i mot abort og mener jeg er et dårlig menneske for å tenke som jeg gjør. Dere får ha deres egne meninger. Det jeg ville oppnå med denne tråden var å få høre om noen hadde vært i en lignende situasjon. 

[Fireflies]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Kaster inn en liten brannfakkel her, men... hva med å gjennomføre svangerskapet så du slipper aborten og barnet får leve, men du adopterer det bort med en gang det er født? Da kan et barnløst par som desperat ønsker seg barn få lov til å bli foreldre likevel...

 

Anonymkode: ddf91...5f4

Det er krevende å gå gravid. TS må være klar over at adopterte barn har rett på å vite hvem biologisk mor er når de blir 18.

Hvis TS ikke ønsker barn så høres abort ut som det riktige valget for henne. Det er ikke hennes jobb å gjøre andre barnløse til foreldre. 

[AnonymBruker]

Hvordan utføres senabort i norge?

Anonymkode: 446ec...882

[NordSc]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvordan utføres senabort i norge?

Anonymkode: 446ec...882

Jeg vil få tabletter for å fremkalle rier. Så det blir i den forstand født ut.

[AnonymBruker]

Ser man fosteret om man må føde det ut? Er veldig nysjerrig. Finner det ikke ut på google.

Anonymkode: 446ec...882

[AnonymBruker]

NordSc skrev (1 minutt siden):

Jeg vil få tabletter for å fremkalle rier. Så det blir i den forstand født ut.

Oi såpass. Du er sterk om du greier å gå igjennom det. Det kan være traumatisk ♥️

Anonymkode: 446ec...882

[NordSc]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ser man fosteret om man må føde det ut? Er veldig nysjerrig. Finner det ikke ut på google.

Anonymkode: 446ec...882

Man kan velge selv om man vil se det eller ikke. 

[AnonymBruker]

NordSc skrev (Akkurat nå):

Man kan velge selv om man vil se det eller ikke. 

Vel spørs vel hvor fort det kommer ut og hvor godt di greier å skjule det. 

Anonymkode: 446ec...882

[NordSc]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vel spørs vel hvor fort det kommer ut og hvor godt di greier å skjule det. 

Anonymkode: 446ec...882

Tja det kan du vell si. Da er det vell opp til hver enkelt om man velger å se eller ikke om de ikke får fjernet det med en gang. 

[AnonymBruker]

Men jeg tok sbort 

NordSc skrev (3 minutter siden):

Man kan velge selv om man vil se det eller ikke. 

Men jeg måtte føde ut et 13 ukers foster og da car jeg for det meste alene på rommet og den kom ut før dem fikk komme seg inn på rommet.

Anonymkode: 446ec...882

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vel spørs vel hvor fort det kommer ut og hvor godt di greier å skjule det. 

Anonymkode: 446ec...882

Nei, det spørs ikke.

Jeg har gjort det. Jeg valgte å ikke se. Det var ingen mulighet for å «tilfeldigvis» se, de tar hensyn.

Anonymkode: a1bed...6a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei, det spørs ikke.

Jeg har gjort det. Jeg valgte å ikke se. Det var ingen mulighet for å «tilfeldigvis» se, de tar hensyn.

Anonymkode: a1bed...6a5

Tillegg: Jeg var 18 uker på vei og måtte føde, det var vondt og tok tid.

Anonymkode: a1bed...6a5

[AnonymBruker]

Syns du er beintøff og for en selvinnsikt du har! Det er det ikke mange som har i denne verden. 

Tenker det er viktig for deg å kjenne på, om du eventuelt beholder, hvordan det vil være å gå høygravid og kjenne alle spark og bevegelser hver dag. Jeg er enig i det du sier om det med å ikke føle seg ønsket, det unner jeg ingen barn å oppleve. 

Du kan som andre skriver adoptere, og kanskje barnet ønsker å få kontakt en dag, men jeg tenker som så at når du har så gode argumenter og virker så reflektert så vil det barnet kunne få en forståelse for det. Du vil jo bare gi barnet et bra liv, og det er er jo den fineste gaven man kan gi et barn. 

Anonymkode: 5ce6d...950