Kvinne og ADHD

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er en kvinne i 40 årene, som har høyere utdanning og som har jobbet fast i kommunen i over 15 år. Jeg vil si jeg er en god arbeidstaker som tar jobben seriøst og som er effektiv og gjør en god jobb. Som så mange andre føler jeg at jeg aldri strekker til, uansett. 
Jeg brenner mye av kruttet på dagtid, og selv om jeg vet jeg burde spare, så klarer jeg ikke. Dette fører til at jeg blir sliten og har lite å gi til familien min. (Som også er veldig vanlig).

Hjemme har jeg mann og barn. Ett barn som krever en god del mer enn andre pga ADHD. Hen har heldigvis ikke lærevansker, men det kreves mye organisering, motivering og mas for å få hen til å gjøre noe som helst annet enn å game eller se på YouTube. 

Jeg har også to søsken som har ADHD. I det siste har det vært mye om dette i media. Både at kvinner er underdiagnostiserte på den ene siden, og på den andre siden får man høre om at det er for mange barn som får diagnosen, altså et tema mange mener noe om.

Det var tidligere sagt at man ikke kan ha adhd om man står i jobb og man har tatt høyere utdanning. Men nå er det flere som snakker om jenter og kvinner med andre symptomer enn gutter/menn. 
 

Jeg lurer derfor på om mine «utfordringer» i hverdagen kan være ADHD, eller om det bare er personligheten. Her er noe av det jeg føler at jeg har strevd med/strever med:

Som barn:

-veldig rotete

-«kunne» ikke gå, løp alltid rundt

-guttejente (lekte bedre med gutter enn jenter)

-skrev stygt 

-utålmodig

-kunne leke mye for meg selv (hadde ikke nabounger)

-likte ikke lesefag og tegning, men matte var gøy

-sjenert

Som ungdom:

-prøvde ting tidligere enn andre og gjorde ting som ikke var særlig lurt 

-rotet bort noen år etter vgs da jeg ikke fikk til noe struktur på studering eller det å flytte hjemmefra

-ofte skippertak før eksamener 

-veldig rotete 

-følte meg ofte slapp og tiltaksløs

-klarte å få en utdanning som jeg var interessert i, da var det lettere å lese

-spilte lagidrett (trente mye, faste treningstider med laget, dårlig med egentrening)

 

Som voksen:

-ansvarsfull

-liker lister (har lister på alt, ellers glemmer jeg)

-føler jeg må holde orden, så holder på med noe fra jeg kommer hjem fra jobb til jeg legger meg (og sliter meg ut)

-trener i rykk og napp, klarer aldri å holde en god form ved like 

-tenker mye på ting jeg burde gjort, men får det ikke gjort… 

-blir sliten av mye folk rundt meg over tid, men liker også å være sosial  

-kan snakke mye når jeg er trygg, men snakker minimalt i ukjente situasjoner eller med mennesker jeg ikke kjenner  

-kan være konsentrert en stund og kan sitte rolig i et klasserom, men må ofte tegne/drodle.

-kan starte på mange ting samtidig å alt blir halvveis, eller vente lenge med å starte fordi jeg ikke vet hvor jeg skal begynne.

 

Er det noen som kjenner seg igjen? Skal jeg bare akseptere at jeg ikke greier det samme som andre rundt meg, og at jeg er en «dårligere» person i utgangspunktet? 
Jeg vet jeg er på grensen til hva jeg tåler, men bremsen virker ikke..

 

 

 

 

Anonymkode: 9b67a...f58

[AnonymBruker]

Hvordan vil du beskrive dine to søsken med ADHD? Er det de samme utfordringene de har? 

Anonymkode: 9487b...308

[AnonymBruker]

Kan være personlighets-trekk, men også ADHD. 
 

Jeg er selv en kvinne i midten av 30 årene, fikk diagnosen som 21 åring. Noe som var veldig sjeldent på den tiden. Fra før av var jeg diagnosert med andre ulike psykiske lidelser, men følte at ting ikke stemte helt alikevel… 

Som barn var jeg veldig rolig og sjenert, hadde lite venner. Rett og slett for at jeg følte meg teit sammen med dem. Jeg likte heller å være hjemme å bygge Lego. Midt på treet når det gjaldt fag på barneskolen. På u.skolen startet problemene for min del. Jeg ble utagerende, jeg klarte ikke å henge med faglig. Tror mye av atferden min var for at jeg ikke ble sett, jeg ble også mye mobbet. Karakterene var grisedårlige. Mamma og pappa prøvde å motivere meg til å få gode karakterer med å gi meg penger for gode karakterer, det motiverte i den grad at jeg leste å pugget mye, men jeg husket ikke en dritt av hva jeg hadde lest. 
 

På vgs kom jeg selvsagt ikke inn på den linjen jeg ønsket meg, med dårlige karakterer. Prøvde flere linjer på Vgs, klarte å fullføre 2 år med ett nødskrik. 
 

Samtidlig som jeg gikk på vgs begynte jeg å slite med mye angst, fikk angstanfall. Ble innlagt på psyk, fikk da mine første diagnoser. Tenkte at nå ble livet bedre med medisiner, startet på nytt på VGS etter noen år pause. Skulle da ta påbygging, helt annet en hva jeg hadde gått før. Jeg glemmer aldri jeg satt å jobbet med matte i timen, plutselig kastet jeg kalkulatoren vegg i mellom. Noen fra klassen kom med en slengbemerkning «hadde jenter kunne hatt adhd, hadde jeg trodd du hadde det». Begynte å lese meg opp.. Å alt klaffet. Ble så henvist. Uansett, avsporing totalt.. 

Symptomene jeg har er 

-Blir fort utbrent, klarer ikke familielivet AS, null impulskontroll, elendig konsentrasjon, null husk, sover dårlig, får hyperfokus, rotete økonomi, blir for lei, har mange planer og drømmer men klarer aldri å gjennomføre, alltid trøtt, har egentlig ingen kontroll på livet i det hele tatt… Så har jeg mye mye angst. Til tross for det, så klarte jeg å få fagbrev. Klarte dog aldri å få studiekompetanse. Fagbrevet klarte jeg etter jeg startet på medisiner. Samme med lappen. Lærlingtiden brukte jeg 4 år på, pga mange sykemeldinger og utbrenthet. 

Anonymkode: 604a3...cea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei.

Jeg er en kvinne i 40 årene, som har høyere utdanning og som har jobbet fast i kommunen i over 15 år. Jeg vil si jeg er en god arbeidstaker som tar jobben seriøst og som er effektiv og gjør en god jobb. Som så mange andre føler jeg at jeg aldri strekker til, uansett. 
Jeg brenner mye av kruttet på dagtid, og selv om jeg vet jeg burde spare, så klarer jeg ikke. Dette fører til at jeg blir sliten og har lite å gi til familien min. (Som også er veldig vanlig).

Hjemme har jeg mann og barn. Ett barn som krever en god del mer enn andre pga ADHD. Hen har heldigvis ikke lærevansker, men det kreves mye organisering, motivering og mas for å få hen til å gjøre noe som helst annet enn å game eller se på YouTube. 

Jeg har også to søsken som har ADHD. I det siste har det vært mye om dette i media. Både at kvinner er underdiagnostiserte på den ene siden, og på den andre siden får man høre om at det er for mange barn som får diagnosen, altså et tema mange mener noe om.

Det var tidligere sagt at man ikke kan ha adhd om man står i jobb og man har tatt høyere utdanning. Men nå er det flere som snakker om jenter og kvinner med andre symptomer enn gutter/menn. 
 

Jeg lurer derfor på om mine «utfordringer» i hverdagen kan være ADHD, eller om det bare er personligheten. Her er noe av det jeg føler at jeg har strevd med/strever med:

Som barn:

-veldig rotete

-«kunne» ikke gå, løp alltid rundt

-guttejente (lekte bedre med gutter enn jenter)

-skrev stygt 

-utålmodig

-kunne leke mye for meg selv (hadde ikke nabounger)

-likte ikke lesefag og tegning, men matte var gøy

-sjenert

Som ungdom:

-prøvde ting tidligere enn andre og gjorde ting som ikke var særlig lurt 

-rotet bort noen år etter vgs da jeg ikke fikk til noe struktur på studering eller det å flytte hjemmefra

-ofte skippertak før eksamener 

-veldig rotete 

-følte meg ofte slapp og tiltaksløs

-klarte å få en utdanning som jeg var interessert i, da var det lettere å lese

-spilte lagidrett (trente mye, faste treningstider med laget, dårlig med egentrening)

 

Som voksen:

-ansvarsfull

-liker lister (har lister på alt, ellers glemmer jeg)

-føler jeg må holde orden, så holder på med noe fra jeg kommer hjem fra jobb til jeg legger meg (og sliter meg ut)

-trener i rykk og napp, klarer aldri å holde en god form ved like 

-tenker mye på ting jeg burde gjort, men får det ikke gjort… 

-blir sliten av mye folk rundt meg over tid, men liker også å være sosial  

-kan snakke mye når jeg er trygg, men snakker minimalt i ukjente situasjoner eller med mennesker jeg ikke kjenner  

-kan være konsentrert en stund og kan sitte rolig i et klasserom, men må ofte tegne/drodle.

-kan starte på mange ting samtidig å alt blir halvveis, eller vente lenge med å starte fordi jeg ikke vet hvor jeg skal begynne.

 

Er det noen som kjenner seg igjen? Skal jeg bare akseptere at jeg ikke greier det samme som andre rundt meg, og at jeg er en «dårligere» person i utgangspunktet? 
Jeg vet jeg er på grensen til hva jeg tåler, men bremsen virker ikke..

 

 

 

 

Anonymkode: 9b67a...f58

Du får neppe henvisning til DPS pga det. Men muligens privat

Anonymkode: ce561...60c