Noen som har blitt bra etter årevis med depresjon?

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med gjentatte depresjoner, men også perioder uten. Nå har jeg imidlertid vært deprimert i fire og et halvt år uten å se antydning til bedring. 

Noen med gode erfaringer? Begynner å miste motet her.

Anonymkode: d09d7...431

[AnonymBruker]

Depresjoner kommer / går, og  noe ein må  jobbe med seg selv for å finne den underliggende årsaken. Kanskje ha mer fokus  på de gode periodene, og mindre fokus på de igjenntatte depresjonen. Har man opplevd sorg i nære relasjoner som ikkje er tilstrekkeleg igjennomarbeidet ,eller opplevd andre ubehagelige ting så kan årsaken ligge der. 

 

Anonymkode: 25341...096

[AnonymBruker]

Har du prøvd medisiner?

Anonymkode: 04156...dc1

[AnonymBruker]

Jeg ble mye bedre når jeg sluttet med antidepressiva. Ble satt på antidepressiva da jeg var 15, var da vurdert som mild til moderat depresjon. Etter en stund på antidepressiva ble det oppjuster til alvorlig depresjon og holdt seg der til jeg måtte slutte for å ta en blodprøve flere år senere. Jeg oppførte meg så annerledes at de trodde jeg var manisk. 🥴

Anonymkode: 357ba...489

[AnonymBruker]

Ja. Men min dystymi som ble dyp depresjon og angst forsvant gradvis i to år etter jeg sluttet i jobben som utløste de verste episodene. Jeg fikk også barn. Det ble veien ut av det for min del. Ikke at det er en oppskrift, men en total livsendring og langt mer fokus på annet enn jobb ble utløsende for forbedring. I dag er jeg ikke deprismert, men kanskje en lett lett lett grad av dystymi.

Anonymkode: 6d3a7...b8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Har du prøvd medisiner?

Anonymkode: 04156...dc1

Medisiner bør vera siste utvei til depresajoiner.  Dei fleste medisiner har sine bi-verknader.. Å bli pilleabvhengi er ingen god løsning på depresjon.  Kanskje kan ein livsstil endring ha vel så god effektt.  Trene regelmessig endre kostholdet, sosialt nettvetrk. 

Anonymkode: 25341...096

[AnonymBruker]

Hadde veldig god nytte av ekstremt god samtaleterapi. Ble bedre etter noen uker etter å ha slitt i mange år og hadde selvmordsforsøk med akutt innleggelse. Måtte liksom bli verre før det ble bedre. Byttet totalt miljø og hadde helt nye folk rundt meg sosialt, og dette gjorde susen for psyken. Litt etter litt ble det bedring. Håpet om at ting en dag ville føles helt ok var livreddende.

Anonymkode: 628c9...c28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Medisiner bør vera siste utvei til depresajoiner.  Dei fleste medisiner har sine bi-verknader.. Å bli pilleabvhengi er ingen god løsning på depresjon.  Kanskje kan ein livsstil endring ha vel så god effektt.  Trene regelmessig endre kostholdet, sosialt nettvetrk. 

Anonymkode: 25341...096

 

Medisinar kan vere akkurat det rette som skal til for at ting vert betre. For meg er det medisin som held skuta flytande. Det er ingen traumer i mitt liv, ingen "grunn" til at depresjonen er der, mer den er der like fullt. Kall det ein "kjemisk depresjon", om du vil - hjernen min produserer ikkje nok happy stuff på eiga hand, så for meg er medisin naudsynt.

Til trådstartar: Ja, den kan gje seg. Samtaleterapi, livsstilsendringer, omleggjing av tankemønster og/medisin. For akkurat meg er det berre medisin som har hatt effekt (og god effekt), for deg kan andre ting, eller ein kombinasjon vere rette vegen. Men, uansett: ja, det kan gå over. Ikkje mist motet!

Anonymkode: bb4a6...bee

[AnonymBruker]

Jeg hadde vært lett deprimert uten å skjønne det selv i flere år. Så plutselig smalt det og jeg ble så mye verre. For å si det kort, så er det utrolig at jeg lever i dag.

Men jeg fikk god hjelp av en psykiater og fikk medisiner. Det var hjelpen som skulle til for at jeg kunne starte å krabbe opp av det sorte hullet jeg hadde endt i. Det tok tid, men det gikk. Gikk i terapi i to år. Tilsammen så var jeg syk i nesten fem år.

Nå er dette noen år siden og innimellom kan jeg kjenne at følelsen igjen kommer snikende. Og da blir jeg så redd, for der skal ikke jeg ende igjen. Men det går over ganske raskt, heldigvis. 

Anonymkode: eb79f...b46

[AnonymBruker]

Ja, kom meg ut av det til slutt. Det tok fleire år, men løsna litt og litt over tid. Vart gradvis betre, har ikkje vore deprimert sidan rundt 2011.

Anonymkode: 653ab...9dc

[AnonymBruker]

Ja. Jeg ble mye bedre med kostholdsomlegging/livsstil (være mer ute i naturen, gå lange turer i skogen). I tillegg kosttilskudd, særlig godt med dvitamin, magensium, og b12, og mye grønt i kosten. D vitamin bør være et minimum at fokuset når man sliter mentalt. Man bør sjekke det hos lege det jevnlig (minst årlig), og sørge for at man er godt innenfor normalen. Ikke bare innenfor normalen, og ihvertfall ikke under normalen. Altfor mange sliter psykisk (og fysisk) pga d vitamin og/eller andre mangler. 

 

Anonymkode: 04156...340

[AnonymBruker]

Tusen takk for fine svar ❤️ 

Jeg har gått i samtaleterapi i noen år, har prøvd fire forskjellige medisiner, trener, spiser sunt, er sosial, jobber, osv. Jeg har sjekka vitaminer, og jeg er godt innenfor alt. 

Jeg vet hva som er årsaken, jeg har opplevd mye vondt i relasjoner siden jeg var barn, og har vært fast i et negativt tankemønster siden jeg var 3. Nå er jeg straks 40, og det er hardt å snu det. Det er så innarbeidet i meg at jeg ikke er verdt noe, at livet ikke er verdt å leve, at ingen er glad i meg, osv.

Jeg fikk barn for fire år siden, noe jeg tror gjorde meg voldsomt sliten og mindre motstandsdyktig mot de negative tankene. Og nå går jeg bare rundt og har det vondt, og det er så fælt for barnet mitt å ha en mamma som bare gråter. 

Men godt å høre at det er mulig for noen å bli bedre, det hjelper litt. Selv om jeg føler at når jeg har så store problemer, og har slitt så lenge og prøvd så mye, så er det kanskje ikke mye håp. 

Anonymkode: d09d7...431

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tusen takk for fine svar ❤️ 

Jeg har gått i samtaleterapi i noen år, har prøvd fire forskjellige medisiner, trener, spiser sunt, er sosial, jobber, osv. Jeg har sjekka vitaminer, og jeg er godt innenfor alt. 

Jeg vet hva som er årsaken, jeg har opplevd mye vondt i relasjoner siden jeg var barn, og har vært fast i et negativt tankemønster siden jeg var 3. Nå er jeg straks 40, og det er hardt å snu det. Det er så innarbeidet i meg at jeg ikke er verdt noe, at livet ikke er verdt å leve, at ingen er glad i meg, osv.

Jeg fikk barn for fire år siden, noe jeg tror gjorde meg voldsomt sliten og mindre motstandsdyktig mot de negative tankene. Og nå går jeg bare rundt og har det vondt, og det er så fælt for barnet mitt å ha en mamma som bare gråter. 

Men godt å høre at det er mulig for noen å bli bedre, det hjelper litt. Selv om jeg føler at når jeg har så store problemer, og har slitt så lenge og prøvd så mye, så er det kanskje ikke mye håp. 

Anonymkode: d09d7...431

Ingen tvil om at traumer og vansker ødelegger oss, og det å få barn er en så stor emosjonell omveltning at mange opplever at det trigger.

Samtaleterapi har aldri hjulpet meg. Altså kognitiv terapi er vel og bra, at man fokuserer "riktig" og lærerer seg å være mer her og nå. Men ofte så har ting satt seg så fast i kroppen at man trenger mer hjelp, slik at kroppen klarer å forløse. Har du prøvd meditasjon, rosenmetoden, etc?  Veldig forløsende  

Anonymkode: 04156...340

[AnonymBruker]

Medisiner kombinert med samtaleterapi hjalp meg. Kunne slutte på medisinene etter 5 år og depresjonen har ikke kommet tilbake etter det. Det er 15 år siden. 

Anonymkode: d3d98...798

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Medisiner bør vera siste utvei til depresajoiner.  Dei fleste medisiner har sine bi-verknader.. Å bli pilleabvhengi er ingen god løsning på depresjon.  Kanskje kan ein livsstil endring ha vel så god effektt.  Trene regelmessig endre kostholdet, sosialt nettvetrk. 

Anonymkode: 25341...096

så arrogant og kunnskapsløst. Medisiner er livreddende for mange og selvsagt er bivirkningene uheldige men et nødvendig onde. Jeg må gå på stemningsstabiliserende resten av livet, ellers blir jeg alvorlig sjuk. Livsstil, kosthold og yoga eller traumebehandling kan ikke løse mine depresjoner. 

Anonymkode: 8b62a...edd

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for fine svar ❤️ 

Jeg har gått i samtaleterapi i noen år, har prøvd fire forskjellige medisiner, trener, spiser sunt, er sosial, jobber, osv. Jeg har sjekka vitaminer, og jeg er godt innenfor alt. 

Jeg vet hva som er årsaken, jeg har opplevd mye vondt i relasjoner siden jeg var barn, og har vært fast i et negativt tankemønster siden jeg var 3. Nå er jeg straks 40, og det er hardt å snu det. Det er så innarbeidet i meg at jeg ikke er verdt noe, at livet ikke er verdt å leve, at ingen er glad i meg, osv.

Jeg fikk barn for fire år siden, noe jeg tror gjorde meg voldsomt sliten og mindre motstandsdyktig mot de negative tankene. Og nå går jeg bare rundt og har det vondt, og det er så fælt for barnet mitt å ha en mamma som bare gråter. 

Men godt å høre at det er mulig for noen å bli bedre, det hjelper litt. Selv om jeg føler at når jeg har så store problemer, og har slitt så lenge og prøvd så mye, så er det kanskje ikke mye håp. 

Anonymkode: d09d7...431

For å spørre omvendt:

har du blitt utredet for årsaken til depresjonene - og forsøkt for eksempel stemningsstabiliserende? Fremfor ssri/snri? 
 

Rett behandling er jo en veldig viktig faktor. 

[AnonymBruker]

Men du må jo gjøre et skikkelig forsøk på å bli frisk. Si til legen din hvor alvorlig det er, du har tross alt barn som må forholde seg til deg. Gjør det for dem. Tving deg selv, det er ikke lett, blir som å løpe på en brukket fot - derfor trenger du legehjelp. Ikke medisiner nødvendigvis, men en skikkelig utredning, kanskje et opphold et sted. Ikke la dette gå enda lenger, barn merker du har det vondt og de fortjener at du prøver å bli frisk

Anonymkode: 628c9...c28

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (3 minutter siden):

For å spørre omvendt:

har du blitt utredet for årsaken til depresjonene - og forsøkt for eksempel stemningsstabiliserende? Fremfor ssri/snri? 
 

Rett behandling er jo en veldig viktig faktor. 

Ja, årsaken til depresjonen er klar. Har blitt behandlet dårlig av venner, kjærester og de fleste rundt meg kontinuerlig i nesten 40 år. Så den følelsen av å være verdiløs er liksom "innlært". 

Jeg har nettopp begynt hos psykiater, som jeg vet satte opp Litium på lista over alternativ dersom andre medisiner ikke virker. Har prøvd Zoloft, Cipralex og Aurorix. Nå er jeg på Brintellix, som ikke virker. Regner med neste forsøk blir Wellbutrin. Krysser i hvert fall fingrene for at noe kommer til å virke for meg. 

-TS

Anonymkode: d09d7...431

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men du må jo gjøre et skikkelig forsøk på å bli frisk. Si til legen din hvor alvorlig det er, du har tross alt barn som må forholde seg til deg. Gjør det for dem. Tving deg selv, det er ikke lett, blir som å løpe på en brukket fot - derfor trenger du legehjelp. Ikke medisiner nødvendigvis, men en skikkelig utredning, kanskje et opphold et sted. Ikke la dette gå enda lenger, barn merker du har det vondt og de fortjener at du prøver å bli frisk

Anonymkode: 628c9...c28

Jeg synes jeg gjør et forsøk? Jeg går til psykolog, psykiater og prøver ut medisiner. Er utredet og har fått diagnosen depresjon, og jeg vet bakgrunnen for depresjonen. Jeg vet liksom ikke hva mer jeg kan gjøre?

-TS

Anonymkode: d09d7...431

[AnonymBruker]

Skjønner du føler at 40 år er lenge, men det er det ikke nødvendigvis mtp å bli bedre. Endrer du omgangskrets kan du fint klare å heller omgås mennesker som ikke vil deg vondt. Det føles nok veldig håpløst, men det kan bli bedre om du står i det og prøver ditt aller beste med en tankegang om at å bli frisk er hardt arbeid. Finnes ingen medisin som kan fikse deg helt over natten, det er først og fremst du selv som må legge ned arbeidet.. så igjen, du burde si til legen din du krever mer og tettere behandling enn du får til nå. Medisiner alene eller med bare samtaleterapi (som tydeligvis ikke virker) er ikke nok for deg.

Anonymkode: 628c9...c28