Kjæresten jobber så mye

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt en stund på hva det skal bli med meg og kjæresten i framtida. Jeg synes vi begge jobber for mye (da vi møttes jobbet han mye, men mindre enn i dag, og jeg var student som jobbet mye ved siden av studiene men da måtte jeg jo), og har lyst til å trappe ned for et roligere liv. Jeg har fått fast jobb og jobber ekstra utenom. Jeg vet det er lurt å jobbe mye mens jeg kan, samtidig ønsker jeg mer ro nå, og på sikt få familie. Jeg sparer til bolig mens han har lån på flere typer eiendommer. Jeg føler han er blitt litt besatt av penger og inntjening. 

Han sier han kanskje skal studere mer til høsten, men jeg vet ikke om jeg tror på det eller om jeg liker det hvis det er sant - som student kan han vel ikke klare å betjene disse lånene? Jeg synes generelt han er flink med å tjene og spare penger - men mye av tida vår går med til jobb (både ukedager og helg), og så har han skaffet seg grunn til mer jobb. Jeg kjenner på at det nesten ikke er vits å være sammen om vi ikke får sett hverandre mer. Vi gikk glipp av masse under corona (fikk aldri reist sammen) og jeg synes ikke han virker så ivrig på å ta det igjen. Ofte når vi møtes er han sliten. Men han virker glad i meg, støtter meg i målene mine og vi har mye kontakt (vi har begge jobber der man kan være i kontakt deler av arbeidsdagen). Han er faktisk bekymret fordi han mener JEG jobber mye. Men når jeg sier det samme til ham, sier han at han må pga, alle disse forpliktelsene. Selv om ingen jo har pålagt ham å ta dem på seg.

Har kjent på en del utslitthet og ensomhet i det siste, og vil prøve å få til å trene mer og treffe venner mer - fikse opp i mitt eget liv. Men jeg vet ikke om jeg klarer å være i forholdet om han ikke også trapper ned på jobbing. I begynnelsen gikk vi på hobby sammen, turer, kino, hyttetur mm, men nå er vi nesten bare hjemme. Jeg vil ta ting opp med ham men det er vanskelig når jeg er så sliten. Er bekymret for strømregninger og mat som sikkert mange for tida. Men også for oss. Jeg føler han kjører sitt eget løp og bare skylder på at dette "må" gjøres. Iblant drømmer jeg om å gå fra ham og finne en mann som setter av mer tid til et forhold. Jeg ble skuffet over at han har kjøpt enda mer eiendom og driver med "singeljobbing". Men jeg føler at han ikke skjønner hva jeg mener. Dette funker tydeligvis for ham. Han synes iblant synd på seg selv som "må" jobbe så mye - og derfor ikke får vært med meg  mer. Men han synes sjelden synd på meg som ikke får vært med ham.

Anonymkode: 99270...39d

[AnonymBruker]

Dere er mulig bare for ulike, og ikke kompatible over tid. Det er ok å jobbe mye om man liker det, og det er urettferdig om den andre skal sette grenser for dette med mindre det er snakk om neglisjering av barn og husarbeid. 

Jeg og mannen jobbet mye da vi traff hverandre, og vi jobber mye nå 20 år senere. Jeg kunne aldri tenkt meg et forhold med noen som gikk hjemme og ventet på at jeg dukket opp, som ikke bare tok støyten på hjemmebane når jeg drar på jobbreise, eller som surmuler om jeg jobber litt på ferie. 

Anonymkode: 5166d...a36

[AnonymBruker]

Uff, trasig 😕 Det der er ikke noe som bare magisk blir bedre av seg selv. I alle fall IKKE få barn med han, det er risiko for at du kommer til å i stor grad ha ansvaret alene.

Anonymkode: 72dd9...131

[Blåjojo]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dere er mulig bare for ulike, og ikke kompatible over tid. Det er ok å jobbe mye om man liker det, og det er urettferdig om den andre skal sette grenser for dette med mindre det er snakk om neglisjering av barn og husarbeid. 

Jeg og mannen jobbet mye da vi traff hverandre, og vi jobber mye nå 20 år senere. Jeg kunne aldri tenkt meg et forhold med noen som gikk hjemme og ventet på at jeg dukket opp, som ikke bare tok støyten på hjemmebane når jeg drar på jobbreise, eller som surmuler om jeg jobber litt på ferie. 

Anonymkode: 5166d...a36

Men dette kommer jo til å bli neglisjering av barn og husarbeid om de får barn sammen. 
Jeg hadde blitt rimelig rasende om mannen min skulle jobbe når vi er på ferie. Han har ganske frie tøyler ellers i året i forhold til både jobb, hobbyer og egne ting, så jeg krever at han fokuserer på meg og oss de få ukene i året han har ferie. 

[AnonymBruker]

Blåjojo skrev (1 time siden):

Men dette kommer jo til å bli neglisjering av barn og husarbeid om de får barn sammen. 
Jeg hadde blitt rimelig rasende om mannen min skulle jobbe når vi er på ferie. Han har ganske frie tøyler ellers i året i forhold til både jobb, hobbyer og egne ting, så jeg krever at han fokuserer på meg og oss de få ukene i året han har ferie. 

Dette er jo fullstendig selvmotsigende. 47 uker i året har han frie tøyler til ikke bare jobb, men også hobbyer og egne ting? Så lenge han er helt til stedet de 5 ukene dere har ferie? 

For meg betyr det mer hvordan man sjonglerer dette året rundt. At man alltid er til stedet i øyeblikket. At man alltid utnytter tid der barna uansett ikke trenger deg til å jobbe. Utnytter fleksitiden maks. At man spiller hverandre gode i forhold til hvem som er til stedet og hvem som prioriterer jobb. Hobbyer og andre "egne ting" er heller ikke noe som får mye plass om man først prioriterer karriere. 

Anonymkode: 5166d...a36

[AnonymBruker]

Hvor mye jobber han egentlig?

Anonymkode: 93a1d...d0c

[Blåjojo]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dette er jo fullstendig selvmotsigende. 47 uker i året har han frie tøyler til ikke bare jobb, men også hobbyer og egne ting? Så lenge han er helt til stedet de 5 ukene dere har ferie? 

For meg betyr det mer hvordan man sjonglerer dette året rundt. At man alltid er til stedet i øyeblikket. At man alltid utnytter tid der barna uansett ikke trenger deg til å jobbe. Utnytter fleksitiden maks. At man spiller hverandre gode i forhold til hvem som er til stedet og hvem som prioriterer jobb. Hobbyer og andre "egne ting" er heller ikke noe som får mye plass om man først prioriterer karriere. 

Anonymkode: 5166d...a36

Ganske frie tøyler, skrev jeg… Det betyr at så lenge alt annet er på plass, og vi ikke har andre planer, så kan han bruke tiden sin sånn som han vil. 
 

Vi har ikke små barn som krever oss, derfor har vi muligheten til å være ganske fleksible på bruk av tid til hobbyer og andre ting.

Det er også derfor jeg har som krav at når han har ferie så skal han være tilstede der vi er og i det vi gjør.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvor mye jobber han egentlig?

Anonymkode: 93a1d...d0c

Veldig mye. Han tjener godt selv om han ikke har så høy timelønn. 

Anonymkode: 99270...39d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Dere er mulig bare for ulike, og ikke kompatible over tid. Det er ok å jobbe mye om man liker det, og det er urettferdig om den andre skal sette grenser for dette med mindre det er snakk om neglisjering av barn og husarbeid. 

Jeg og mannen jobbet mye da vi traff hverandre, og vi jobber mye nå 20 år senere. Jeg kunne aldri tenkt meg et forhold med noen som gikk hjemme og ventet på at jeg dukket opp, som ikke bare tok støyten på hjemmebane når jeg drar på jobbreise, eller som surmuler om jeg jobber litt på ferie. 

Anonymkode: 5166d...a36

Vi har ikke barn og felles husarbeid. Han er flink med eget husarbeid det jeg vet. Jeg vet ikke om han ville trappet ned for et barn men hvis ikke ville jo barnet aldri sett faren sin...

Jeg går ikke hjemme og "venter på ham". Jeg har flere hobbyer og jobber i perioder mye selv. Men det gir jo ikke oss mer tid ilag, det legger enda flere begrensninger på når vi har tilgjengelig partid hvis jeg er på jobb eller opptatt med hobby/trening når han har fri.

Han har ikke jobb der man drar på jobbreiser eller jobber på ferie, det er det mer jeg som har. Hans jobb er på lokasjon og det er ikke en restaurant eller annet sted åpent for publikum, så jeg kan ikke dra dit, men han har lov til å være på nett, så det er vi. 

Anonymkode: 99270...39d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vi har ikke barn og felles husarbeid. Han er flink med eget husarbeid det jeg vet. Jeg vet ikke om han ville trappet ned for et barn men hvis ikke ville jo barnet aldri sett faren sin...

Jeg går ikke hjemme og "venter på ham". Jeg har flere hobbyer og jobber i perioder mye selv. Men det gir jo ikke oss mer tid ilag, det legger enda flere begrensninger på når vi har tilgjengelig partid hvis jeg er på jobb eller opptatt med hobby/trening når han har fri.

Han har ikke jobb der man drar på jobbreiser eller jobber på ferie, det er det mer jeg som har. Hans jobb er på lokasjon og det er ikke en restaurant eller annet sted åpent for publikum, så jeg kan ikke dra dit, men han har lov til å være på nett, så det er vi. 

Anonymkode: 99270...39d

Hvordan bruker dere tiden sammen? Er det kvalitet eller kvantitet du savner? 

Det som har vært viktig for meg og mannen er klare avtaler, og forutsigbarhet.

Vi lar ikke den andre være residualen som kommer etter jobb/trening/hobbyer. 

Har vi en middagsavtale så er det en avtale. Sier vi at vi er hjemme til 19, så er vi det, med mindre noe uforutsett skjer, og da tar man selvfølgelig en ydmyk telefon hjem. Vi kaster heller ikke bort kvalitetstid sammen med skjermbruk, og setter av mye tid til å lage mat, lange middager, gode samtaler, kveldsturer. Og vi er flink på å booke weekendturer og slikt sammen. 

Anonymkode: 5166d...a36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Uff, trasig 😕 Det der er ikke noe som bare magisk blir bedre av seg selv. I alle fall IKKE få barn med han, det er risiko for at du kommer til å i stor grad ha ansvaret alene.

Anonymkode: 72dd9...131

Det er jo fint at han tar sånn ansvar for egen økonomi og inntjening. Og han bruker ikke opp pengene, han lever nøysomt og investerer dem. Jeg skulle bare ønske at han også viste mer at jeg og vi også er viktige. Vi bor jo ikke sammen eller har felles økonomi, så de pengene han tjener gagner ikke meg. 

Jeg kjenner at jeg blir dratt mot mer typiske "familiemenn". Ikke at jeg er utro eller flørter men jeg kjenner på det der oi, tenk å ha en rolig kveld ilag, hvorfor har ikke vi det sånn? Hvorfor teller jobb over alt? 

Anonymkode: 99270...39d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvordan bruker dere tiden sammen? Er det kvalitet eller kvantitet du savner? 

Det som har vært viktig for meg og mannen er klare avtaler, og forutsigbarhet.

Vi lar ikke den andre være residualen som kommer etter jobb/trening/hobbyer. 

Har vi en middagsavtale så er det en avtale. Sier vi at vi er hjemme til 19, så er vi det, med mindre noe uforutsett skjer, og da tar man selvfølgelig en ydmyk telefon hjem. Vi kaster heller ikke bort kvalitetstid sammen med skjermbruk, og setter av mye tid til å lage mat, lange middager, gode samtaler, kveldsturer. Og vi er flink på å booke weekendturer og slikt sammen. 

Anonymkode: 5166d...a36

Begge deler, kanskje? Jeg liker det vi gjør i lag. Vi har nesten alltid fine stunder. Han er ikke fraværende med meg, det er derfor jeg fortsatt er med ham. Han er nesten aldri på mobilen når vi er ilag. Vi ser iblant på tv/film ilag men det liker jeg og savner egentlig mer av. Vi lager mat ilag men det tar tid. Tid vi ikke alltid har. Vi har gode samtaler. Vi har tidligere gått på turer og funnet på ting ute.

Booke weekendturer skjer IKKE. Da må han jo sette av ei hel helg til å ikke jobbe! Den helga kunne han jo tjent gode penger. Jeg ser den, jeg tjener godt på helger selv. Men jeg føler vi går glipp av partid. Han snakker om hadde det ikke vært fint med x og y, han er positiv, men det blir ukonkret. Jeg er lei av å svare ham at "det skjer når du setter av tid".

Det er vanskelig med klare avtaler fordi han jobber i turnus og ekstrajobb kan komme på kort varsel. Han er blitt god på beskjeder, det fungerer, og jeg venter ikke på ham. Men vi har lite tid ilag. Og når vi først er ilag finner vi ikke på noe utenfor huset lenger, da vil jeg jo bare være nær siden tida er knapp.

Jeg savner langtidsplanlegging som ferier - eller barn. Han deler sine planer med meg, som det at han vil studere. Men det er litt løst. Jeg kjenner at det ikke er nok for meg.

Anonymkode: 99270...39d

[AnonymBruker]

Blåjojo skrev (11 timer siden):

Men dette kommer jo til å bli neglisjering av barn og husarbeid om de får barn sammen. 
Jeg hadde blitt rimelig rasende om mannen min skulle jobbe når vi er på ferie. Han har ganske frie tøyler ellers i året i forhold til både jobb, hobbyer og egne ting, så jeg krever at han fokuserer på meg og oss de få ukene i året han har ferie. 

Det er vel heller jeg av oss to som hadde jobbet på ferie. Hans jobb er kun på lokasjon. Vi har ikke vært særlig mye på ferie sammen, kun en liten tur før pandemien, han snakker om det men det skjer ikke. Jeg har uansett jobbet ekstra i ferier selv men nå er jeg lei og sliten av det. 

Anonymkode: 99270...39d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Begge deler, kanskje? Jeg liker det vi gjør i lag. Vi har nesten alltid fine stunder. Han er ikke fraværende med meg, det er derfor jeg fortsatt er med ham. Han er nesten aldri på mobilen når vi er ilag. Vi ser iblant på tv/film ilag men det liker jeg og savner egentlig mer av. Vi lager mat ilag men det tar tid. Tid vi ikke alltid har. Vi har gode samtaler. Vi har tidligere gått på turer og funnet på ting ute.

Booke weekendturer skjer IKKE. Da må han jo sette av ei hel helg til å ikke jobbe! Den helga kunne han jo tjent gode penger. Jeg ser den, jeg tjener godt på helger selv. Men jeg føler vi går glipp av partid. Han snakker om hadde det ikke vært fint med x og y, han er positiv, men det blir ukonkret. Jeg er lei av å svare ham at "det skjer når du setter av tid".

Det er vanskelig med klare avtaler fordi han jobber i turnus og ekstrajobb kan komme på kort varsel. Han er blitt god på beskjeder, det fungerer, og jeg venter ikke på ham. Men vi har lite tid ilag. Og når vi først er ilag finner vi ikke på noe utenfor huset lenger, da vil jeg jo bare være nær siden tida er knapp.

Jeg savner langtidsplanlegging som ferier - eller barn. Han deler sine planer med meg, som det at han vil studere. Men det er litt løst. Jeg kjenner at det ikke er nok for meg.

Anonymkode: 99270...39d

Har du snakket med han om alt dette?

Er han villig til å gjøre endringer?

Som du leser av mine innlegg er jeg selv en som jobber mye, og liker det. Og er sammen med en mann som er lik. Men fundamentet vårt har jo, i tillegg til avtaler og kvalitetstid, vært at vi snakker godt og lytter når noe ikke fungerer for den ene. 

Anonymkode: 5166d...a36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg har tenkt en stund på hva det skal bli med meg og kjæresten i framtida. Jeg synes vi begge jobber for mye (da vi møttes jobbet han mye, men mindre enn i dag, og jeg var student som jobbet mye ved siden av studiene men da måtte jeg jo), og har lyst til å trappe ned for et roligere liv. Jeg har fått fast jobb og jobber ekstra utenom. Jeg vet det er lurt å jobbe mye mens jeg kan, samtidig ønsker jeg mer ro nå, og på sikt få familie. Jeg sparer til bolig mens han har lån på flere typer eiendommer. Jeg føler han er blitt litt besatt av penger og inntjening. 

Han sier han kanskje skal studere mer til høsten, men jeg vet ikke om jeg tror på det eller om jeg liker det hvis det er sant - som student kan han vel ikke klare å betjene disse lånene? Jeg synes generelt han er flink med å tjene og spare penger - men mye av tida vår går med til jobb (både ukedager og helg), og så har han skaffet seg grunn til mer jobb. Jeg kjenner på at det nesten ikke er vits å være sammen om vi ikke får sett hverandre mer. Vi gikk glipp av masse under corona (fikk aldri reist sammen) og jeg synes ikke han virker så ivrig på å ta det igjen. Ofte når vi møtes er han sliten. Men han virker glad i meg, støtter meg i målene mine og vi har mye kontakt (vi har begge jobber der man kan være i kontakt deler av arbeidsdagen). Han er faktisk bekymret fordi han mener JEG jobber mye. Men når jeg sier det samme til ham, sier han at han må pga, alle disse forpliktelsene. Selv om ingen jo har pålagt ham å ta dem på seg.

Har kjent på en del utslitthet og ensomhet i det siste, og vil prøve å få til å trene mer og treffe venner mer - fikse opp i mitt eget liv. Men jeg vet ikke om jeg klarer å være i forholdet om han ikke også trapper ned på jobbing. I begynnelsen gikk vi på hobby sammen, turer, kino, hyttetur mm, men nå er vi nesten bare hjemme. Jeg vil ta ting opp med ham men det er vanskelig når jeg er så sliten. Er bekymret for strømregninger og mat som sikkert mange for tida. Men også for oss. Jeg føler han kjører sitt eget løp og bare skylder på at dette "må" gjøres. Iblant drømmer jeg om å gå fra ham og finne en mann som setter av mer tid til et forhold. Jeg ble skuffet over at han har kjøpt enda mer eiendom og driver med "singeljobbing". Men jeg føler at han ikke skjønner hva jeg mener. Dette funker tydeligvis for ham. Han synes iblant synd på seg selv som "må" jobbe så mye - og derfor ikke får vært med meg  mer. Men han synes sjelden synd på meg som ikke får vært med ham.

Anonymkode: 99270...39d

Kvinner: " jeg vil ha en mann med penger"

De samme kvinnene: " hyyyyyyyyl mannen jobber for mye ææææææø"

Anonymkode: 96aa3...a6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kvinner: " jeg vil ha en mann med penger"

De samme kvinnene: " hyyyyyyyyl mannen jobber for mye ææææææø"

Anonymkode: 96aa3...a6e

Menn; sutrer på et kvinneforum. 

Jeg og TS; tjener godt med penger selv. Men diskuterer hvordan dette kan kombineres med et godt forhold. 

Anonymkode: 5166d...a36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Har du snakket med han om alt dette?

Er han villig til å gjøre endringer?

Anonymkode: 5166d...a36

Jeg har snakket med ham om det mange ganger. Det var lettere da jeg studerte, for da kunne jeg tilpasse studier til hans jobb noen dager. Nå som jeg ikke kan det, og han har økt jobbinga, er det vanskelig. 

Han sier at han skal begynne å studere til høsten, og det blir nok i så fall fulltidsstudier + jobbe deltid ved siden av. Så i hans hode skal han nok bare jobbe mye nå som han kan, og så får vi mer tid ilag når han blir student. Men jeg føler ikke at det blir nok tid til oss, det er som om vi går i ring.

Han kan slenge ut ting som "hadde det ikke vært fint om vi dro på ferie til x?" Og jeg bare orker ikke drømme med ham lenger, med mindre han konkret planlegger ei reise med meg - vi må begge mininum har fri samtidig, og helst på et tidspunkt hvor det finnes mer rimelig reise. Han sier hele tida at han skal bli med meg til y (et sted i nærheten vi har vært før, er kort reisevei og billig), og han liker ikke spesielt godt at jeg drar dit aleine, da blir han sjalu selv om det bare er jeg som slapper av der. Jeg har våren full av planer med venner og familie, og synes det er litt trist at jeg ikke også kan se fram til noe eget med ham. Noen ganger virker han frustrert fordi vi får sett hverandre lite, andre ganger er han stolt over alt han får til og da føler jeg meg ensom.

 

Anonymkode: 99270...39d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kvinner: " jeg vil ha en mann med penger"

De samme kvinnene: " hyyyyyyyyl mannen jobber for mye ææææææø"

Anonymkode: 96aa3...a6e

Hvordan tenker du man kan stifte familie med en mann som sjeldent er hjemme? Skal han sende meg sæd i posten? 

Anonymkode: 99270...39d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Uff, trasig 😕 Det der er ikke noe som bare magisk blir bedre av seg selv...

Anonymkode: 72dd9...131

Nei. Det blir ikke bedre av seg selv. Det er jeg som må ta det opp, og jeg gruer meg. Føler meg allerede så sliten.

Jeg jobber alt for mye selv, og pengene blir i tillegg lett spist opp av strøm- og matpriser mm. Det er kanskje det som frustrerer meg mest, at jeg selv må finne balansen mellom jobb og livet - før jeg krever det av ham. 

Anonymkode: 99270...39d

[AnonymBruker]

Etter å ha levd med en arbeidsnarkoman i en del år som ikke endte godt, anbefaler jeg deg tenke på hva slags liv du ser for deg. Jeg satt igjen med alt ansvar i heimen og med barna. Skulle jeg ha fri, måtte jeg reise bort og stort sett skaffe barnevakt. Jeg endte opp med å føle meg ensom og utbrent! Man kan ikke forandre en annen person...  Eksen min tok maks 1 uke ferie og kunne aldri være med meg på ting pga han måtte ditt og datt! 

Anonymkode: 90b81...23f