Trenger et ærlig svar spørsmål om medisin!!

[AnonymBruker]

On 1/30/2023 at 3:45 PM, AnonymBruker said:

Skaff deg sommerjobb som lege med lisens på et lite og usentralt sykehus, så øker sjansen for at du får LIS1-stilling der. Hvis du velger rett spesialisering så har du fast jobb med uendelige utviklingsmuligheter til du er pensjonist. Se f.eks. på spesialiseringer som rammer eldrebølgen, eksempelvis hematologi.

Anonymkode: d434b...184

Takk for tipset! Har jo i utgangspunktet lyst til å spesialisere meg innen kardiologi, men lignende kan også passe

Anonymkode: d3eaa...587

[AnonymBruker]

On 1/30/2023 at 10:59 PM, AnonymBruker said:

Hvis enkelte land er mer ettertraktet enn andre vil jo ikke dette vises i en samlet statistikk som inneholder data på studenter fra en rekke land i samme geografiske område. Noe som selvfølgelig gir mening hvis man forstår litt statistikk. Det stemmer heller ikke at ingen med utdanning fra Øst-Europa blir foretrukket framfor studenter med utdanning fra Norge, for da ville ingen studenter med utdanning fra Norge måttet vente på LIS1. 

Hvilket land var dette, anon …. e8?

Anonymkode: ee137...9fc

Enig i denne, men føler det er litt lettere for norskutdannede å få LIS1 rett etter studiet, mens utenlandske må nok vente et par runder. Er det sant?

Anonymkode: d3eaa...587

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Blåjojo said:

Ser du har mye fokus på det faglige og alt rundt. Men husk at som lege skal du jobbe med mennesker. Da er det viktig å kunne samhandle med andre. Både pasientene og mange andre yrkesgrupper. 
Vet ikke om du har tenkt over dette og gjort deg noen tanker rundt det?

Nå kan jeg jo ikke uttale meg om hvorvidt klinisk kommunkasjon er sammenlignbar med måten jeg snakker til andre folk på gata. Vil si jeg er en person folk kommer godt overens med, men vil ikke legge skjul på at det kan være mentalt belastende å sitte å høre på folk som tror de kan mer eller påpeker at jeg tar feil selvom jeg har rett, Likevel er jeg tålmodig og gir meg ganske raskt dersom jeg ikke har peiling på det som diskuteres. 
 

Men dette er jo noe som gjelder alle da?

Anonymkode: d3eaa...587

[Blåjojo]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Nå kan jeg jo ikke uttale meg om hvorvidt klinisk kommunkasjon er sammenlignbar med måten jeg snakker til andre folk på gata. Vil si jeg er en person folk kommer godt overens med, men vil ikke legge skjul på at det kan være mentalt belastende å sitte å høre på folk som tror de kan mer eller påpeker at jeg tar feil selvom jeg har rett, Likevel er jeg tålmodig og gir meg ganske raskt dersom jeg ikke har peiling på det som diskuteres. 
 

Men dette er jo noe som gjelder alle da?

Anonymkode: d3eaa...587

Jeg tenker mer på hvordan du behandler andre mennesker. Om du tenker alle som diskuterer med deg enten de har rett eller galt er idioter, så er kanskje ikke legeyrket noe for deg. Men om du velger det, så anbefaler jeg deg å prøve å få sommerjobb på et sykehjem. Der lærer du egentlig alt du trenger å kunne om samhandling både med pasienter og andre yrkesgrupper. 
Har selv jobbet på sykehjem og hatt mange medisinstudenter innom nettopp med tanke på å lære dette. Det er dessverre ikke noe det blir fokusert på under utdannelsen.

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Blåjojo said:

Jeg tenker mer på hvordan du behandler andre mennesker. Om du tenker alle som diskuterer med deg enten de har rett eller galt er idioter, så er kanskje ikke legeyrket noe for deg. Men om du velger det, så anbefaler jeg deg å prøve å få sommerjobb på et sykehjem. Der lærer du egentlig alt du trenger å kunne om samhandling både med pasienter og andre yrkesgrupper. 
Har selv jobbet på sykehjem og hatt mange medisinstudenter innom nettopp med tanke på å lære dette. Det er dessverre ikke noe det blir fokusert på under utdannelsen.

Dette skal jeg tenke på, gode poeng du kommer med her. Absolutt noe jeg skal vurdere!

Anonymkode: d3eaa...587

[Cordellia]

Er ikke 100 % enig i det noen skriver her som får det til å høres ut som man må verdens mest empatiske menneske som elsker andre mennesker for å studere medisin. Det sier seg litt selv at man må ha et minimumsnivå av empati og relasjonsferdigheter, men enkelte retninger vil ikke kreve like mye menneskekontakt. Har man en større interesse for det kliniske/fysiologiske aspektet enn det menneskelige/psykologiske så trenger man ikke bli en dårlig utøver av yrket men man burde tenke mer på hva man velger å jobbe med. Man vil kanskje ikke passe til å jobbe innenfor psykiatri eller på sykehjem, men kan være en perfekt fit for anestesi/kirurgi, forskning etc. Med tanke på hvor ung TS er vil jeg tro at samhandling og relasjonskompetanse uansett er noe som vil utvikle seg mye i årene fremover.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Åja - og hvordan vil du takle kronikerne, og de med veldig god innsikt i egen sykdom?

De som faktisk kan mer enn deg, og har mer detaljert kunnskap enn deg fordi de har mulighet til å følge forskning og lese studier fortløpende.

Klarer du å samarbeide med dem?

Som du hverken kan helbrede, eller kan mer om sykdommen deres?

For du vil ha en god del sånne å forholde deg til.’

Anonymkode: 67093...8e3

Eller de som TROR de kan mer enn legen, fordi de har en grad fra Google University…

Anonymkode: ee137...9fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ja, er for så vidt enig i det du lister opp. Men jeg føler beskrivelsen av hvor «ille» yrket er, faktisk virker overdrevet. Hadde det vært så ille, hadde vel mange leger ha vært livstruende og oppgitte med tanke på hvor slitne de blir psykisk og fysisk, men så og si «alle» de er godt i 50-60 åra med mange års erfaring samt phd og etter det jeg vet er vel Norge et av de landene hvor godt arbeidsmiljø er høyt prioritert, eller? Jeg gjør meg noen antakelser, men det er umulig for meg å tenke meg at legejobben er mer slavejobb enn vanlig jobb, de flinkeste av de flinkeste satser jo på nettopp denne utdanningen

TS

Anonymkode: d3eaa...587

Tror ikke det er noe fasitsvar på dette. Det er som sykepleieryrket - det er enormt mye svartmaling og gråtende sykepleiere i media, men det er også sykepleiere som elsker jobben sin og som ikke gråter i media. 
Jeg misliker også ordet «slavejobb». For det å være slave er noe HELT annet enn å være norsk arbeidstaker. 
Men tempoet er nok høyere enn i mange andre yrker, og ikke minst er fallhøyden hvis man gjør en feil potensielt enormt stor i forhold til de fleste andre yrker. Det medvirker jo på opplevelsen av press. I tillegg er yrket fylt opp av overachievers og smarte og hardtarbeidende folk med høy arbeidskapasitet. Så de klarer i utgangspunktet ofte et høyere arbeidspress enn mange andre, men det vises ikke nødvendigvis på utsiden at arbeidspresset er høyere fordi de jo takler det. 

Jeg er gift med en lege og har mange leger i omgangskretsen pga det, og mitt inntrykk er at det er mange slitne og oppgitte arbeidstakere. Arbeidsmiljø er kanskje høyt prioritert i Norge, men inntrykket mitt er at leger blir utdannet i en kultur hvor de blir forventet å tåle altfor mye, hvor det er vanskelig å si fra, og hvor det er mange unntak fra arbeidsmiljøloven. Og også unntakene som er gitt brytes. 

Anonymkode: ee137...9fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Enig i denne, men føler det er litt lettere for norskutdannede å få LIS1 rett etter studiet, mens utenlandske må nok vente et par runder. Er det sant?

Anonymkode: d3eaa...587

Det stemmer fordi vi utenlandsstudentene ikke får opplæring i det norske systemet. De fleste av oss jobber på sykehus et halvår etter studiet og før vi får LIS1.

Hvis du vil studere så anbefaler jeg det. Er knalltøft til tider, men utrolig lærerikt og spennende. Jeg hadde også bare diffuse grunner og jeg har fått mer og mer grunner over tid. Det er greit å ha mer interesse i noe over annet, foretrekke en viss pasientgruppe over en annen osv. Man har sine styrker og svakheter som man spiller på.

Det er mye negativt i media osv, men erfaringsmessig så stemmer det ikke. Jeg jobbet som fastlegevikar en sommer og hadde pasienter mellom 09:00-15:00 og dro hjem kl 16 hver dag. Stort sett var jeg ferdig med alt av papirarbeidet før jeg dro hjem, og hvis ikke fullførte jeg det morgenen etterpå eller dager jeg hadde kontorarbeid. Man styrer mye av sin egen hverdag. 

Anonymkode: 89cee...151

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Ja, er for så vidt enig i det du lister opp. Men jeg føler beskrivelsen av hvor «ille» yrket er, faktisk virker overdrevet. Hadde det vært så ille, hadde vel mange leger ha vært livstruende og oppgitte med tanke på hvor slitne de blir psykisk og fysisk, men så og si «alle» de er godt i 50-60 åra med mange års erfaring samt phd og etter det jeg vet er vel Norge et av de landene hvor godt arbeidsmiljø er høyt prioritert, eller? Jeg gjør meg noen antakelser, men det er umulig for meg å tenke meg at legejobben er mer slavejobb enn vanlig jobb, de flinkeste av de flinkeste satser jo på nettopp denne utdanningen

TS

Anonymkode: d3eaa...587

Greia er at medisin er vanskelig å komme inn på, og alle studier som er vanskelige å få opptak på blir automatisk også veldig attraktivt.

Det handler om ønsket om anerkjennelse, få en karriere som man er stolt av osv.

Denne døra får jo mange i ansiktet når de skal i jobb.

Vi akademikere møtes av litt eller mye eventuelt bare kjedelig saksbehandling.

Eller når jeg jobbet i ideell sektor skjønte jeg jo at SÅ mye handlet om å skaffe midler - ikke selve jobben/forskning/fag osv.

I medisin møter mange veggen når de ønsker familie særlig. Det er alt for slitsomt for de fleste å jobbe slik man presses som lege/sykepleier/lærer osv. 

Så man må ha enormt med kapasitet, og den undervurderer man ofte som ung.

Og de (ofte mannlige!) legene/spesialistene du møter - har du spurt dem om de er fullt deltakende på hjemmebane også? 

Anonymkode: 26276...443

[AnonymBruker]

Cordellia skrev (1 time siden):

Er ikke 100 % enig i det noen skriver her som får det til å høres ut som man må verdens mest empatiske menneske som elsker andre mennesker for å studere medisin. Det sier seg litt selv at man må ha et minimumsnivå av empati og relasjonsferdigheter, men enkelte retninger vil ikke kreve like mye menneskekontakt. Har man en større interesse for det kliniske/fysiologiske aspektet enn det menneskelige/psykologiske så trenger man ikke bli en dårlig utøver av yrket men man burde tenke mer på hva man velger å jobbe med. Man vil kanskje ikke passe til å jobbe innenfor psykiatri eller på sykehjem, men kan være en perfekt fit for anestesi/kirurgi, forskning etc. Med tanke på hvor ung TS er vil jeg tro at samhandling og relasjonskompetanse uansett er noe som vil utvikle seg mye i årene fremover.

 

Helt enig. Interesse for faget er særdeles viktig i et så langt studie og for å gjøre en god jobb som lege. Hovedjobben er jo faktisk å forstå hva som feiler pasienten, og sette i gang riktig og god behandling. Og så er det jo som sagt mange ulike retninger man kan velge. Møtte en lege en gang som ikke kunne fordra å jobbe med mennesker, og som derfor ble rettsmedisiner og obduserte lik fordi menneskekroppen var det som fenget vedkommende. Mange muligheter. De fleste som utdanner seg til lege er dog normalt oppegående mennesker når det gjelder relasjoner og samhandling. 

Anonymkode: 6f818...293

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

I medisin møter mange veggen når de ønsker familie særlig. Det er alt for slitsomt for de fleste å jobbe slik man presses som lege/sykepleier/lærer osv. 

Så man må ha enormt med kapasitet, og den undervurderer man ofte som ung.

Og de (ofte mannlige!) legene/spesialistene du møter - har du spurt dem om de er fullt deltakende på hjemmebane også? 

Anonymkode: 26276...443

Dette stemmer ikke. Man må seriøst slutte å fremlegge at leger har valget mellom familie eller jobb. Man tilpasser arbeidssituasjonen slik man ønsker og har behov for. Man har samme rettigheter med permisjon, ammefrk osv. Flere jobber redusert i småbarnsperioden men det gjelder flere yrker. Jobber man på sykehus er man med på vaktordninger. Fastlege har gjerne 20 dgers turnus med legevakt hver 20. Dag og bakvakt deretter  De fleste spesialistene jobber ikke på kvelden. Det er det LIS2 som gjør. Har aldri møtt en lege som har nedprioritert familielivet for jobben. 

 

Anonymkode: 89cee...151

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette stemmer ikke. Vel, jo, det stemmer. Man må seriøst slutte å fremlegge at leger har valget mellom familie eller jobb. Man har nå bate et visst antall timer i døgnet, og jobber man mer så må jo familien vike da... blir 10 timer mindre tid med familien i uka hvis man er lege med 45-timers uke enn hvis man er sykepleier med 35,5.  Man tilpasser arbeidssituasjonen slik man ønsker og har behov for. Kjempelett når man er en av kanskje 7-10 stk (eller færre!) som skal dekke alt av funksjoner i sitt vaktsjikt og få driften til å gå rundt 24-7 365 dager i året... som det gjerne er på småsykehus. Eller som fastlege i en liten kommune hvor man er 3-5 som deler på alt av legevakt. Tilpasninger av arbeidstid innenfor medisin/legevirksomhet har historisk sett vært fraværende, selv om det har blitt litt bedre.

Man har samme rettigheter med permisjon, ammefrk osv. I teorien ja... Men i praksis...

Flere jobber redusert i småbarnsperioden men det gjelder flere yrker. Jobber man på sykehus er man med på vaktordninger. Jupp, hvorav vaktordningene gjerne er basert på UTA/avtalt overtid på opptil 5-10 timer i uka. "Frivillig", men sier man den fra seg må noen andre jobbe mer. Deltidsvikarer/ekstrahjelp finnes knapt. I tillegg til den pliktig utvidede arbeidstiden alle har på 2,5 timer i uka. Så for en nattarbeidende lege si standard på 38-45 timer i uken, der andre yrkesgrupper har 35,5 eller mindre. Uten ekstra avspasering.

Fastlege har gjerne 20 dgers turnus med legevakt hver 20. Dag og bakvakt deretter. Eller 3-delt, som jeg hadde i turnus...i tillegg til full arbeidsuke... småsteder er det ikke uvanlig med 5-10-delt legevakt. I tillegg til vanlig arbeidstid.

De fleste spesialistene jobber ikke på kvelden. Det er det LIS2 som gjør. ??? Er du LIS har du nesten alltid en spesialist bak deg. De er gjerne på jobb utover kvelden, har hjemmevakt og rykker ut ved behov, og jobber igjen dagen etter. Er du kirurg, anestesilege eller spesialist på et sted med mye ferske LIS blir det en del tilstedetid på vakt som ferdig spesialist, og de store sykehusene har også en del spesialister i tilstedevakt. Og når er det man gjerne har barn? ...som LIS2-3 og ung overlege i tilstedevakt.

Har aldri møtt en lege som har nedprioritert familielivet for jobben. Du har ikke møtt mange... Selv om dette er i endring. Ref rekrutteringskrise i ganske mange spesialiteter etterhvert.  

 

Anonymkode: 89cee...151

...hvor mange leger har du møtt...?

 

Anonymkode: 10373...597

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette stemmer ikke. Man må seriøst slutte å fremlegge at leger har valget mellom familie eller jobb. Man tilpasser arbeidssituasjonen slik man ønsker og har behov for. Man har samme rettigheter med permisjon, ammefrk osv. Flere jobber redusert i småbarnsperioden men det gjelder flere yrker. Jobber man på sykehus er man med på vaktordninger. Fastlege har gjerne 20 dgers turnus med legevakt hver 20. Dag og bakvakt deretter  De fleste spesialistene jobber ikke på kvelden. Det er det LIS2 som gjør. Har aldri møtt en lege som har nedprioritert familielivet for jobben. 

 

Anonymkode: 89cee...151

Jeg vil også spørre hvor mange leger du har møtt? 
Jo, overleger jobber også på kvelden og i helgene. Det er ikke bare LIS2. 
Å jobbe «redusert» som lege kan bety å bare jobbe 40 timer i uka, eller få vaktfri. 

Anonymkode: ee137...9fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vil også spørre hvor mange leger du har møtt? 
Jo, overleger jobber også på kvelden og i helgene. Det er ikke bare LIS2. 
Å jobbe «redusert» som lege kan bety å bare jobbe 40 timer i uka, eller få vaktfri. 

Anonymkode: ee137...9fc

😅😂😂😂

Anonymkode: 18306...347

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

😅😂😂😂

Anonymkode: 18306...347

Hvorfor ler du? Det er jo sant… 

Anonymkode: ee137...9fc

[AnonymBruker]

14 hours ago, Cordellia said:

Er ikke 100 % enig i det noen skriver her som får det til å høres ut som man må verdens mest empatiske menneske som elsker andre mennesker for å studere medisin. Det sier seg litt selv at man må ha et minimumsnivå av empati og relasjonsferdigheter, men enkelte retninger vil ikke kreve like mye menneskekontakt. Har man en større interesse for det kliniske/fysiologiske aspektet enn det menneskelige/psykologiske så trenger man ikke bli en dårlig utøver av yrket men man burde tenke mer på hva man velger å jobbe med. Man vil kanskje ikke passe til å jobbe innenfor psykiatri eller på sykehjem, men kan være en perfekt fit for anestesi/kirurgi, forskning etc. Med tanke på hvor ung TS er vil jeg tro at samhandling og relasjonskompetanse uansett er noe som vil utvikle seg mye i årene fremover.

 

TS her

Det er gode poeng du kommer med her. Leger er jo ikke akkurat psykologer selv om empati og medmenneskelighet er en viktig faktor i yrket. Takk for svar!

Anonymkode: d3eaa...587

[AnonymBruker]

23 hours ago, AnonymBruker said:

Det står stillinger ledig både som fastlege og sykehuslege landet rundt, om en er villig til å bo et annet sted enn i de fem største byene.

Og når det gjelder fastlegehjemler så begynner det å komme et skifte. At kommuner begynner å gå bort fra å lyse ut hjemler så den enkelte fastlege må være privatpraktiserende og drive eget kontor, sånn i tillegg til alt annet.

I min kommune har de f.eks nettopp ansatt leger i nordsjøturnus for å dekke opp legevakta. Så ingen pålegg om legevakt for fastlegene i kommunen.

Kommunen setter også opp kontorfellesskap og drifter alle kontortjenester, så fastlegene får minst mulig administrativt ekstraarbeid der.

 

Anonymkode: 67093...8e3

TS

Det er jo godt å vite. Synes oppriktig synd på fastlegene i blant som må gjøre så mye annet enn det de faktisk er utdannet til og i utgangspunktet skal jobbe med. Men det er faktisk ikke generell legemangel i Norge Gitt at du sier det er ledige stillinger utenfor de store byene? Det er altså HER det er legemangel og ikke i oslo, bergen etc? Får meg til å lure på hvorfor folk ikke velger å bo på slike områder, man skal jo utøve yrket sitt liksom samme hvor det er. Høres kanskje litt dumt ut , for jeg har jo lest uttallige artikler hvor folk skriker etter leger, men forstår ikke da sammenhengen med at folk går i vikariater så lenge. De skal jo være garantert jobb liksom? Har du noen tanker på hvorfor folk ikke vil bo på slike områder? 

Anonymkode: d3eaa...587

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Greia er at medisin er vanskelig å komme inn på, og alle studier som er vanskelige å få opptak på blir automatisk også veldig attraktivt.

Det handler om ønsket om anerkjennelse, få en karriere som man er stolt av osv.

Denne døra får jo mange i ansiktet når de skal i jobb.

Vi akademikere møtes av litt eller mye eventuelt bare kjedelig saksbehandling.

Eller når jeg jobbet i ideell sektor skjønte jeg jo at SÅ mye handlet om å skaffe midler - ikke selve jobben/forskning/fag osv.

I medisin møter mange veggen når de ønsker familie særlig. Det er alt for slitsomt for de fleste å jobbe slik man presses som lege/sykepleier/lærer osv. 

Så man må ha enormt med kapasitet, og den undervurderer man ofte som ung.

Og de (ofte mannlige!) legene/spesialistene du møter - har du spurt dem om de er fullt deltakende på hjemmebane også? 

Anonymkode: 26276...443

TS

DENNE!! Har altfor mye frykt for at dette skal skje! Men likevel har jeg jo sååå lyst. Men har følelsen på at jeg oppriktig vil bli helt knust hvis det er realiteten. Har tidligere opplevelser om å gi mest mulig av meg selv og legge beinhard innsats uten å få noe eller kanskje litt tilbake. Det ender i alle tilfeller at jeg angrer, selv om interessen for det jeg gjør er stor. Men jeg føler bare ikke dette kan helt stemme for det hadde vel folk med kloke hoder skjønt og snittet hadde vært lavere enn det er nå. Altså det er sykepleiere som streiker, hører ingenting om legene (bare legeforeningen som forhandler her og der) 

Og nei jeg kjenner ikke akkurat noen leger, men har hatt sånn praksisuke i 9 klasse på et sykehus i oslo hvor jeg måtte være med sykepleier. I lunsjen satt vi og pratet og kom over to overleger som sa de jobbet helt vanlig arbeidstider med noe tillegg hvis det var behov, men ikke ofte. Men har jo hørt at det er annerledes på sengepost og poliklinikk, var på sistnevnte

Anonymkode: d3eaa...587