Trenger et ærlig svar spørsmål om medisin!!

[AnonymBruker]

Trenger et ærlig svar om dette, evt tanker dere har. Jeg har lenge hatt et ønske om å studere medisin uten å egentlig forstå hvorfor, føler bare et slags «kall» på at dette er noe jeg vil, uten å ha så dypt innsikt i yrke. Høres litt diffust ut, men jeg likte realfag svært godt og spesielt når vi hadde kapitler om menneskekroppen, statistikk, organisk kjemi osv som stort sett handlet om kroppen og medisinen. I tillegg til at yrke har høy status og god lønn, tenkte jeg at dette er noe jeg burde gå for

Men jeg gikk ut med 58,3 i snitt når poenggrensen i oslo var på rundt 61. Jeg er 03, så ganske fersk (ikke forsent å forbedre snittet)

Problemet er bare at folk rundt meg sier sånn «det er ikke verdt det i lengden», «mange leger er utbrente og enkelte ønsker seg vekk fra helsevesenet», «mine foreldre er overleger, og de anbefalte meg om å ikke studere medisin, det er for oppskrytt og glorifisert» og «du vil nok elske studiet, men ikke jobben». Altså ikke det at jeg blir påvirket av hva andre sier, men det er ikke å børste under en stol at dette ikke er påstander som plukkes ut av en tom kasse. Leser også i avisene om at plassene om LIS1 vil trolig forverre seg med årene til at det kan bli nesten tredobling av antall søkere enn det er ledige stillinger, hvilket gjør arbeidsmarkedet for leger svært tøft. Samtidig som det å gå i vikariater virker å være vanlig for de aller fleste? Sant at en fast stilling nesten er uhørt før man er i rundt 40 åra?? Jeg vil ikke vente så lenge. Eller er dette snakk om leger utdannet i utlandet og norskutdannede leger ikke opplever det slik?

Og kan noen forklare meg hvorfor det er så mange som søker seg til medisin hvert eneste år?? Altså nyhetsartikler om LIS1, folk som slutter, utbrente leger, mas, pes og stress med dårlig betalt i lengden frister jo ikke akkurat så mye? Hvorfor er folk villige til å bruke så mye tid på å ta opp fag, eller hvis de har snitt på 64 søke på akkurat medisin? Kan hende det er jeg som tar feil her og det er andre grunner til det,

Ser det ble litt langt her, men poenget er bare om dette er noe jeg burde satste på? Altså jeg har lest litt rundt på ingeniør (bygg, data, maskin) og ser ut til at det også er noe som kunne passet meg, men blir så usikker!! Hvis jeg skal tjene godt og ha gode arbeidstider med godt arbeidsmiljø som ingeniør, da er det ingen problem å vurdere det, for jeg har lyst å leve et liv i tillegg og ikke gå rundt å stresse hele tiden, tenker ikke på jobben, men heller om fast jobb, arbeidsmiljø, muligheter osv

Setter utrolig godt pris på om du faktisk leste alt dette og gir meg tips, deler dine tanker❤️

Anonymkode: d3eaa...587

[AnonymBruker]

De fleste yrker har sine negative sider. Det viktigste er å bli noe du brenner for hvis du har det. Det er sannelig ikke gøy å bli noe de egentlig ikke har lyst til. Hva med å prøve ett år på medisin og kjenne litt på om det er noe for deg? Min datter gjorde det og begynte etterpå på sykepleien.

Anonymkode: 7c200...b48

[AnonymBruker]

De tingene du leser om yrket stemmer, men det er jo ikke sånn at ingen leger trives i yrket sitt. Men det er noen klare minus du bør vite om, og mange av dem har du allerede skrevet: 

- Vanskelig, men nødvendig, å få LIS1

- Vanskelig å få fast jobb. Men på mindre sykehus kan du få fast jobb allerede som LIS

- Stort arbeidspress og lange arbeidsuker, særlig som fastlege, men også på sykehus er det helt vanlig med arbeidsuker på 50+ timer 

- Vakt - ikke undervurder hvor slitsomt det er å gå 19-timersvakter uten å sove. Eller å ha legevakt, og jobbe vanlig dag dagen etterpå. Dette blir betraktelig mer slitsomt hvis du får barn. Det finnes jobber uten vakt, men de er ikke nødvendigvis enkle å få, evt er kanskje ikke akkurat den spesialiteten du så for deg… som arbeidsmedisin, reuma, hud…

Anonymkode: ee137...9fc

[AnonymBruker]

Sitat

Og kan noen forklare meg hvorfor det er så mange som søker seg til medisin hvert eneste år?? Altså nyhetsartikler om LIS1, folk som slutter, utbrente leger, mas, pes og stress med dårlig betalt i lengden frister jo ikke akkurat så mye? Hvorfor er folk villige til å bruke så mye tid på å ta opp fag, eller hvis de har snitt på 64 søke på akkurat medisin? Kan hende det er jeg som tar feil her og det er andre grunner til det,

Skyldes egentlig hvor oppskrytt medisinstudiene er. Det finnes akkurat mange påvirkelige mennesker i denne verden som går inn for det som antakeligvis gir mest "prestisje" eller best mulighet til å håve inn penger stabilt utover livet. Man får higen sin oppfylt når man kommer inn på medisinstudiet, for da er man plutselig "bedre" enn 99% av andre søkere. Medisinstudiet krever dessutten for det meste bare god hukommelse og hengivenhet, man trenger ikke dypere forståelse som med ingeniørfag, data eller fysikk.

Anonymkode: c84b9...b64

[AnonymBruker]

Ikke hør på jevnaldrende. Det virker som om dette er det du vil og det er det eneste som betyr noe.

Anonymkode: 864cd...75d

[AnonymBruker]

Jeg tror det varierer med personlighet og hvordan du forholder deg til yrket.

En av våre nærmeste venner har spesialisering som kirurg, har tatt en doktorgrad innenfor sitt fagfelt, og jobber som overlege ved ett av de store sykehusene. Jeg har alltid oppfattet det slik at han virkelig elsker jobben sin og brenner for medisin generelt og sitt fagfelt spesielt. Men selv han sier at det egentlig ikke er verdt det. Det overrasket meg litt, men det kan samtidig hende at engasjementet hans gjør at han brenner litt for sterkt. 

En annen venn av oss, som har mer den holdingen at legegjerningen er en jobb, og ikke hele identiteten hans, har nemlig ikke samme oppfatning. Han forholder seg til legegjerningen som en jobb som alle andre, og ikke som det eneste han legger identiteten sin i. 

 

Anonymkode: fc1bc...9ab

[AnonymBruker]

Datteren min studerte i utlandet. Et hardt, krevende, langt og kostbart studie der logikk og rettferd ikke alltid er slik vi tenker. En gang har du uflaks, en annen gang flaks, forstår at man blir ganske herdet etter 6 år. 

Etter studiet har hun fått jobb umiddelbart, flere sier at leger fra enkelte utenlandsstudier er mer ettertraktede enn norske. Erfaringene er nettopp at de tåler mer, jobber hardere og er generelt mer robust. Men det er nok med mange moderasjoner, det vil jo være mye annet som spiller inn.

Hun hadde en tøff start og sto med vakttelefon etter en dag eller to, men ble raskt trygg og kom i gang med pasientbehandling. Etter vikariatet fikk hun raskt tilbud om Lis1 stilling. Sa fra første dag at yrkesvalget føles helt rett. Hun føler med hele seg at hun er på rett sted og har aldri angret. 

Anonymkode: e170b...1e8

[AnonymBruker]

Skaff deg sommerjobb som lege med lisens på et lite og usentralt sykehus, så øker sjansen for at du får LIS1-stilling der. Hvis du velger rett spesialisering så har du fast jobb med uendelige utviklingsmuligheter til du er pensjonist. Se f.eks. på spesialiseringer som rammer eldrebølgen, eksempelvis hematologi.

Anonymkode: d434b...184

[Gjest Kastanjefrø]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Datteren min studerte i utlandet. Et hardt, krevende, langt og kostbart studie der logikk og rettferd ikke alltid er slik vi tenker. En gang har du uflaks, en annen gang flaks, forstår at man blir ganske herdet etter 6 år. 

Etter studiet har hun fått jobb umiddelbart, flere sier at leger fra enkelte utenlandsstudier er mer ettertraktede enn norske. Erfaringene er nettopp at de tåler mer, jobber hardere og er generelt mer robust. Men det er nok med mange moderasjoner, det vil jo være mye annet som spiller inn.

Hun hadde en tøff start og sto med vakttelefon etter en dag eller to, men ble raskt trygg og kom i gang med pasientbehandling. Etter vikariatet fikk hun raskt tilbud om Lis1 stilling. Sa fra første dag at yrkesvalget føles helt rett. Hun føler med hele seg at hun er på rett sted og har aldri angret. 

Anonymkode: e170b...1e8

Hvis du ser på statistikken for ansettelser er det ingen med grader fra øst-europa som foretrekkes framfor norske medisinstudenter. Noe som selvfølgelig gir mening gitt at de som er nødt å studere der ikke klarte å komme inn i Norge.

Endret 30. januar 2023 av Kastanjefrø

[AnonymBruker]

Kastanjefrø skrev (6 timer siden):

Hvis du ser på statistikken for ansettelser er det ingen med grader fra øst-europa som foretrekkes framfor norske medisinstudenter. Noe som selvfølgelig gir mening gitt at de som er nødt å studere der ikke klarte å komme inn i Norge.

Hvis enkelte land er mer ettertraktet enn andre vil jo ikke dette vises i en samlet statistikk som inneholder data på studenter fra en rekke land i samme geografiske område. Noe som selvfølgelig gir mening hvis man forstår litt statistikk. Det stemmer heller ikke at ingen med utdanning fra Øst-Europa blir foretrukket framfor studenter med utdanning fra Norge, for da ville ingen studenter med utdanning fra Norge måttet vente på LIS1. 

Hvilket land var dette, anon …. e8?

Anonymkode: ee137...9fc

[Bflworbflsjv]

On 1/30/2023 at 1:37 AM, AnonymBruker said:

De fleste yrker har sine negative sider. Det viktigste er å bli noe du brenner for hvis du har det. Det er sannelig ikke gøy å bli noe de egentlig ikke har lyst til. Hva med å prøve ett år på medisin og kjenne litt på om det er noe for deg? Min datter gjorde det og begynte etterpå på sykepleien.

Anonymkode: 7c200...b48

Takk for tipset, men det forutsetter jo at jeg faktisk kommer inn da med alders+ tilleggspoeng i tillegg til å ta opp fag. 

[AnonymBruker]

On 1/30/2023 at 7:27 AM, AnonymBruker said:

De tingene du leser om yrket stemmer, men det er jo ikke sånn at ingen leger trives i yrket sitt. Men det er noen klare minus du bør vite om, og mange av dem har du allerede skrevet: 

- Vanskelig, men nødvendig, å få LIS1

- Vanskelig å få fast jobb. Men på mindre sykehus kan du få fast jobb allerede som LIS

- Stort arbeidspress og lange arbeidsuker, særlig som fastlege, men også på sykehus er det helt vanlig med arbeidsuker på 50+ timer 

- Vakt - ikke undervurder hvor slitsomt det er å gå 19-timersvakter uten å sove. Eller å ha legevakt, og jobbe vanlig dag dagen etterpå. Dette blir betraktelig mer slitsomt hvis du får barn. Det finnes jobber uten vakt, men de er ikke nødvendigvis enkle å få, evt er kanskje ikke akkurat den spesialiteten du så for deg… som arbeidsmedisin, reuma, hud…

Anonymkode: ee137...9fc

Ja, er for så vidt enig i det du lister opp. Men jeg føler beskrivelsen av hvor «ille» yrket er, faktisk virker overdrevet. Hadde det vært så ille, hadde vel mange leger ha vært livstruende og oppgitte med tanke på hvor slitne de blir psykisk og fysisk, men så og si «alle» de er godt i 50-60 åra med mange års erfaring samt phd og etter det jeg vet er vel Norge et av de landene hvor godt arbeidsmiljø er høyt prioritert, eller? Jeg gjør meg noen antakelser, men det er umulig for meg å tenke meg at legejobben er mer slavejobb enn vanlig jobb, de flinkeste av de flinkeste satser jo på nettopp denne utdanningen

TS

Anonymkode: d3eaa...587

[Blåjojo]

Ser du har mye fokus på det faglige og alt rundt. Men husk at som lege skal du jobbe med mennesker. Da er det viktig å kunne samhandle med andre. Både pasientene og mange andre yrkesgrupper. 
Vet ikke om du har tenkt over dette og gjort deg noen tanker rundt det?

[AnonymBruker]

On 1/30/2023 at 12:17 PM, AnonymBruker said:

Skyldes egentlig hvor oppskrytt medisinstudiene er. Det finnes akkurat mange påvirkelige mennesker i denne verden som går inn for det som antakeligvis gir mest "prestisje" eller best mulighet til å håve inn penger stabilt utover livet. Man får higen sin oppfylt når man kommer inn på medisinstudiet, for da er man plutselig "bedre" enn 99% av andre søkere. Medisinstudiet krever dessutten for det meste bare god hukommelse og hengivenhet, man trenger ikke dypere forståelse som med ingeniørfag, data eller fysikk.

Anonymkode: c84b9...b64

Skjønner. Men det er jo forståelig at folk ønsker at de får tilbake for den enorme innsatsen de har lagt på å faktisk komme inn på studiet. Jeg vet at jeg hadde tenkt sånn, helt ærlig. Men Vet du hvordan studiet og jobben FAKTISK er utenom solskinnshistoriene man hører omkring media og fra andre folk? Ønsker virkelig ikke å angre i etterkant. Spørsmålet er nok mer subjektivt enn objektivt, men føler at status, prestisje, god lønn, interesse for realfag og menneskekroppen og det å faktisk sette diagnoser og «bestemme» gir meg mening i livet. Hva synes du om denne holdningen?

Anonymkode: d3eaa...587

[AnonymBruker]

Det står stillinger ledig både som fastlege og sykehuslege landet rundt, om en er villig til å bo et annet sted enn i de fem største byene.

Og når det gjelder fastlegehjemler så begynner det å komme et skifte. At kommuner begynner å gå bort fra å lyse ut hjemler så den enkelte fastlege må være privatpraktiserende og drive eget kontor, sånn i tillegg til alt annet.

I min kommune har de f.eks nettopp ansatt leger i nordsjøturnus for å dekke opp legevakta. Så ingen pålegg om legevakt for fastlegene i kommunen.

Kommunen setter også opp kontorfellesskap og drifter alle kontortjenester, så fastlegene får minst mulig administrativt ekstraarbeid der.

 

Anonymkode: 67093...8e3

[AnonymBruker]

On 1/30/2023 at 12:21 PM, AnonymBruker said:

Ikke hør på jevnaldrende. Det virker som om dette er det du vil og det er det eneste som betyr noe.

Anonymkode: 864cd...75d

Ja du har rett i det, men jeg vet liksom ikke helt. Det er en utdanning på «livstid» så det må ikke komme noe jeg ikke har forutsett eller klarer helt å forstå, som feks overdrivelser eller underdrivelser.

Anonymkode: d3eaa...587

[AnonymBruker]

On 1/30/2023 at 1:47 PM, AnonymBruker said:

Jeg tror det varierer med personlighet og hvordan du forholder deg til yrket.

En av våre nærmeste venner har spesialisering som kirurg, har tatt en doktorgrad innenfor sitt fagfelt, og jobber som overlege ved ett av de store sykehusene. Jeg har alltid oppfattet det slik at han virkelig elsker jobben sin og brenner for medisin generelt og sitt fagfelt spesielt. Men selv han sier at det egentlig ikke er verdt det. Det overrasket meg litt, men det kan samtidig hende at engasjementet hans gjør at han brenner litt for sterkt. 

En annen venn av oss, som har mer den holdingen at legegjerningen er en jobb, og ikke hele identiteten hans, har nemlig ikke samme oppfatning. Han forholder seg til legegjerningen som en jobb som alle andre, og ikke som det eneste han legger identiteten sin i. 

 

Anonymkode: fc1bc...9ab

Helt enig, holdningene mine bestemmer mye faktisk for hvordan jeg vil trives i yrket. Interessant det du nevner der med kirurgen, har tenkt litt på det samme før jeg startet tråden. Angre er det siste jeg vil gjøre, men samtidig vet man jo i mange tilfeller ikke dette før man har prøvd selv.

Anonymkode: d3eaa...587

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skjønner. Men det er jo forståelig at folk ønsker at de får tilbake for den enorme innsatsen de har lagt på å faktisk komme inn på studiet. Jeg vet at jeg hadde tenkt sånn, helt ærlig. Men Vet du hvordan studiet og jobben FAKTISK er utenom solskinnshistoriene man hører omkring media og fra andre folk? Ønsker virkelig ikke å angre i etterkant. Spørsmålet er nok mer subjektivt enn objektivt, men føler at status, prestisje, god lønn, interesse for realfag og menneskekroppen og det å faktisk sette diagnoser og «bestemme» gir meg mening i livet. Hva synes du om denne holdningen?

Anonymkode: d3eaa...587

Det høres ut som en typisk lege - men ikke en god en.

For det lyser imot en den viktigste tingen du ikke nevner - liker du å jobbe med mennesker…?

Hele arbeidshverdagen vil handle om å møte mennesker som er på sitt mest sårbare, som ikke klarer å forklare så godt.

Gamle skrøpelige som lukter vondt. Irriterende veldig bekymra førstegangs mødre. Den angstfylte som er på vei til å gli ut av arbeidslivet. Den middelaldrende kvinnen med en haug diffuse symptomer.

Liker du å snakke med og forholde deg til alle slags typer mennesker?

Mennesker du ikke kan bestemme over hodet på, men faktisk må både lytte til og få de involvert i egen behandling.

 

Anonymkode: 67093...8e3

[AnonymBruker]

On 1/30/2023 at 2:12 PM, AnonymBruker said:

Datteren min studerte i utlandet. Et hardt, krevende, langt og kostbart studie der logikk og rettferd ikke alltid er slik vi tenker. En gang har du uflaks, en annen gang flaks, forstår at man blir ganske herdet etter 6 år. 

Etter studiet har hun fått jobb umiddelbart, flere sier at leger fra enkelte utenlandsstudier er mer ettertraktede enn norske. Erfaringene er nettopp at de tåler mer, jobber hardere og er generelt mer robust. Men det er nok med mange moderasjoner, det vil jo være mye annet som spiller inn.

Hun hadde en tøff start og sto med vakttelefon etter en dag eller to, men ble raskt trygg og kom i gang med pasientbehandling. Etter vikariatet fikk hun raskt tilbud om Lis1 stilling. Sa fra første dag at yrkesvalget føles helt rett. Hun føler med hele seg at hun er på rett sted og har aldri angret. 

Anonymkode: e170b...1e8

Så fantastisk å høre! Jeg ønsker gjerne å studere i Norge og helst Oslo. Dette kommer jo selvsagt av at jeg ikke har helt forutsetningene til å «bare» flytte ut et par år for å så komme tilbake. Men hadde nok satset på utlandet om jeg kunne!

Anonymkode: d3eaa...587

[AnonymBruker]

Åja - og hvordan vil du takle kronikerne, og de med veldig god innsikt i egen sykdom?

De som faktisk kan mer enn deg, og har mer detaljert kunnskap enn deg fordi de har mulighet til å følge forskning og lese studier fortløpende.

Klarer du å samarbeide med dem?

Som du hverken kan helbrede, eller kan mer om sykdommen deres?

For du vil ha en god del sånne å forholde deg til.’

Anonymkode: 67093...8e3