I tvil om samboer

[AnonymBruker]

Hei

Jeg skriver her fordi jeg er så ambivalent i forhold til samboerskapet jeg er i. Vi har vært sammen i fire år, og jeg er veldig glad i han. Vi har mange felles interesser og trives i hverandres selskap. Når det er sagt, er vi jo forholdsvis unge (25) og jeg er i tvil om det er rett. På mange måter så er han det jeg trenger, men han er så dårlig på det å få meg til å føle meg bedre hvis jeg er nede. Det er ikke så ofte, men kan være hardt når det står på. Til sammenligning er det en av tingene jeg er flink til med han. Hvis han har en dårlig dag så vet jeg på en måte "alltid" hva jeg kan si for å gjøre det bedre. Vi var gjennom en kjip periode i fjor, og det føles som vi har kjempet så mye for forholdet vi har. Når vi begge har fri (ferie altså), funker vi kjempebra, men med en gang hverdagen kommer så merker jeg at forholdet vårt blir litt kjedelig om det er lov å si. Jeg er veldig glad i han og kjenner nesten at jeg får dårlig samvittighet for at jeg tenker så mye på det, men jeg har alltid vært så opptatt av kjærlighet. Skikkelig sucker for romantiske filmer og jeg har alltid hatt en sånn tanke om at jeg skulle føle meg helt trygg med hvem enn det var jeg skulle ende opp med. Når det er sagt tror jeg det er vanskeligere enn jeg hadde sett for meg fordi jeg jo har en tendens til å engste meg en del, så det er jo ikke hans feil.

En annen ting er at jeg vil gå fremover. Forholdet vårt er ganske likt som det var da vi hadde vært sammen i 2 år. Han synes at det å gifte seg er en "voksenting" man gjør i 30-årene, mens jeg har alltid ønsket meg å bli gift som ung. I hvert fall om man finner den man vil være med tidlig. Saken er rett og slett at mangelen på utvikling i relasjonen vår gjør at jeg begynner å tvile. Vi har hatt noen problemer tidligere som vi har tatt tak i og som har gjort forholdet vårt bedre, men jeg er allikevel så delt. På den ene siden så tenker jeg at det er ekstremt illevarslende om forholdet vårt er kjedelig når vi bare er 25, og at jeg kanskje burde "leve" litt mer, kanskje prøve å bo alene og dyrke vennskap og moro en stund. På den andre siden så er jeg veldig hjemmekjær og elsker dype relasjoner, vil gjerne gifte meg om tre-fire år og jeg vil helst ha barn før jeg er tretti.

Det er også en sånn barnslig side av meg som skulle ønske jeg var sammen med noen som mente litt mer om ting. Han har ikke de store meningene om ting og jeg *elsker* en god diskusjon. Jeg savner også lidenskapen vi hadde i starten (som vi tidvis fortsatt har, for eksempel på ferie eller så), og skulle ønske han var med å trekke oss i en eller annen retning. Det føles som om jeg vil at vi skal jobbe med forholdet, at vi skal prioritere hverandre og være på vei et sted - mens han tenker at man er samboere av å bo sammen og at resten dukker vel opp etterhvert som det er naturlig. Hans naturlige tempo er altså sirupfart i mitt hode. Men så er jeg jo glad i andre egenskaper han har - han unner meg virkelig bare bra ting, er glad i meg, vil gå langt for å gjøre meg glad og kunne aldri vært utro. Dette er jo helt sykt gode kvaliteter som jeg ikke tar for gitt i en mann.

Noen med tanker/erfaringer? Jeg tror jo at jeg er "skadd" av romantiske filmer og urealistiske standarder for "den ene". Noen som har noen råd til en litt motløs skapromantiker som litt for sjelden blir møtt? 

Anonymkode: 8d8dd...193

[AnonymBruker]

På den ene siden tviler du på forholdet -og så vil du gjerne gifte deg og få barn? Tenker du bør finne ut hva du vil først. 
Er forhold over mange år er mye arbeid. Det er uten tvil flest hverdager.

Anonymkode: faa1a...1a4

[AnonymBruker]

Jeg tror du har litt rett i det siste avsnittet ditt.

Hva spesifikt er det du mener med at forholdet ikke "går framover"? Bortsett fra å få barn, kjøpe bolig sammen og evt. giftemål så skjønner jeg ikke hva det skal bety. Vil du gjøre noen av disse tingene nå? 

Anonymkode: d89e5...4c1

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg begynner å tvile fordi det ikke utvikler seg sånn som jeg har tenkt. Jeg vil ikke gifte meg og få barn nå, men det er noe jeg har begynt å tenke på at hadde vært fint om noen år. Uavhengig av samboeren min, på en måte - så kjenner jeg at jeg er klar for å starte et liv "sammen", om det gir mening. Jeg er så glad når vi har ferier sammen, for da føles det faktisk som vi har et delt liv. Med å gå framover mener jeg bare at en relasjon skal utvikle seg over tid, og at han skal ville noe sammen med meg. Noe å se frem til, liksom. Man tar jo ulike initiativ i et forhold, og jeg føler at jeg liksom drar han med på alt. Jeg vil ha hund og bolig, han er villig til å akseptere hund og bolig, men synes begge deler egentlig føles for voksent. Da vil ikke jeg lenger, men jeg føler at han aldri kommer til å bli klar for noen voksne steg. Så prøver jeg å se framover, og da ser jeg for meg en lojal mann som jeg har dratt med meg inn i livet, på en måte. Melodramatisk måte å skissere det på, men det ble forhåpentligvis litt tydeligere hva jeg mener.

Han er ikke den første jeg vil ringe med gode nyheter, men jeg er fryktelig glad i ham. Jeg tror kanskje jeg har hengt meg opp i den barnlige idéen om en lidenskapelig, dyp kjærlighetsrelasjon som bare finnes på film. 

 

ts

Anonymkode: 8d8dd...193

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp vært i en slik situasjon som du beskriver, men jeg er 10 år eldre. Jeg begynte å tvile på forholdet og om han er den «rette», vi kranglet ikke men det var et eller annet som jeg savnet i forholdet. 
Jeg tok to uker ferie alene, for å rydde i hodet mitt og jeg savnet han ikke en eneste dag faktisk. Det var svaret jeg leitet etter og nå (som singel igjen) er jeg 100% sikkert på at det var den riktige beslutningen å gjøre slutt. 
Kanskje du trenger også litt tid for deg for å finne ut hva du vil. Selvom ting går bra, betyr det ikke alltid at det er også det riktige for deg.

Anonymkode: 03397...045

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han er ikke den første jeg vil ringe med gode nyheter, men jeg er fryktelig glad i ham....

Anonymkode: 8d8dd...193

Hva mener du? 

Anonymkode: b38e5...8d1

[AnonymBruker]

Forstår godt tanken du får om «er dette alt». Jeg har vært i lignende situasjon, jeg ble sammen med min eks som veldig ung. Vi var samboere i flere år og i likhet med dere gikk utviklingen tregt om jeg kan si det sånn. Jeg kjente også på en del tvil innimellom, både på han og på vårt forhold. Hos oss var det også jeg som måtte dra det meste av lasset, og være den som ordna ting. Da vi skulle kjøpe vår første bolig var det jeg som ordnet det meste, han bare ble med. Til slutt ble vi enig om å ta steget videre og prøve å få barn. Jeg følte jo oppriktig at han var klar, men viste seg i ettertid at det var han slettes ikke. Tror innerst inne han ikke var klar for å slå seg til ro i det hele tatt, men han trodde nok han var det. Derfor var han bestandig med på ting, men jeg merket jo at han kanskje manglet litt engasjement. Så i stedet for å være åpen om dette valgte han enkleste utvei ut når ting ble for seriøst. Bruddet var brått og fælt, men er veldig glad nå for at det skjedde. Vi hadde en helt utrolig bra kjemi og lidenskap som jeg er redd jeg aldri vil oppleve med noen igjen, men kommunikasjonen var virkelig helt på bånn. 

Anonymkode: 7e893...c34

[AnonymBruker]

Romantiske filmer er ikke virkeligheten. Virkeligheten er at det er mest romantisk i starten, og så kommer hverdagen med jobb og plikter. Man har også familie, vennskap og hobbyer og trening som skal pleies utenom.

Hvis du synes det er kjedelig NÅ! Bare vent til du får barn og har et tårn med klesvask og plikter konstant, og ting du må rekke som du ikke har tid til, for barnet. Og når du endelig har lagt barnet, så har du et hus som skal ryddes, og ting som må gjøres klar til neste dag. Kjærestetid? Nå er det HAN som kommer til å klage på manglende romantikk (sex)

Anonymkode: 1c3f4...daf