Tåkesyn på ene øyet pga psykisk reaksjon

[AnonymBruker]

Jeg er urolig og skjelven i hele kroppen nå pluss høyre øye er tåkesyn.

- Jeg trenger å vite at jeg blir bra igjen, det er ubehagelig sånn jeg har det nå og jeg er redd! 

Min historie: Det er kun noen måneder siden jeg kom meg bort fra psykisk vold og kontrollerende person, og etter dette tåler jeg ikke utagerende oppførsel, kroppen min tar skade av det  med fysiske reaksjoner. 

Jeg har fortalt dette til pappa og at jeg kan bli veldig dårlig om han reagerer voldsomt osv. Han virker å forstå det der og da, og tenker over å snakke rolig og ikke si imot meg på mine valg.  Men han har ikke helt kontroll på følelsene sine og derfor sprekker han ganske fort og glemmer at jeg er dårlig.  

Han sa først  «nå kan du øve på eksamen hos deg», så sa jeg « jeg tenker kanskje heller å øve hos Kari»  Da ble han skeptisk og sa «Får du arbeidsro der da?», og jeg tolket dette som å være negativ og at han skal ha en mening i det hele tatt hvor jeg øver.

(Dette trigger meg fordi jeg har vært flere år med en kontrollerende person som prøvde å knekke meg, jeg tåler ikke at andre tviler på mine valg og hva jeg velger å gjøre da)

Derfor reagerte jeg med å være irritert og si ifra at det var dumt å spørre om, dumt å være negativ, jeg hadde ikke sagt at jeg vil øve hos Kari hvis jeg ikke fikk arbeidsro sa jeg med - rolig og litt misfornøyd stemme.

Men da sprakk han og ble i affekt med en gang. «DET VAR ETT VANLIG SPØRSMÅL!» «JEG ER IKKE NEGATIV!» «ALT ER FEIL DET JEG SIER» «OK! KARI ER HELT FANTASTISK!»  

*Bang* Så ble alt mørkt og helvete inni meg, men jeg sa mine siste ord «Det hadde vært bedre om du heller sa «Ok, det vet du best, hvor du vil øve»  og da var samtalen egentlig over men han var tydelig full i adrenalin enda og masse følelser som svirret inni han også prøvde han å snakke det vekk og si noe positivt annet om noe. 

Jeg ble helt annen person, svarte kort, så ned i bakken og ville bare gå fort vekk derfra, alt var mørkt og forferdelig inni meg, og øyet mitt var veldig skummelt.

Vi snakkes sa jeg bare og gikk med tungt hode.

Disse fysiske reaksjonene mine skremmer meg enormt, vil det bli bedre? Jeg kan ikke styre dette, hva skal jeg gjøre? Det er helt forferdelig 🙁Nå er jeg kommet hjem og måtte bare legge meg i sengen under dynen, jeg er helt skjelven og klarer ikke gå noen steder. 
 

jeg trenger en trygg person som kan forklare hvorfor dette skjer med meg og når det vil bli bedre, og hva jeg kan gjøre nå for å ha det bra, er så alene nå og øyet mitt er skummelt. Håper noen omsorgspersoner kan betrygge meg og hi meg litt forståelse på dette som skjer med meg😔 

Jeg forstår at jeg må holde avstand til pappa som er trist, men jeg må holde meg unna det som skader meg. Men jeg håper jeg vil tåle de sterke følelsene hans i affekt senere, for jeg er glad i han. Han er en rolig person ellers, men veldig følsom og følelsene hans skyter i været på sekundet og han utagerer som ett lite barn.

 

Anonymkode: ea581...8a4

[AnonymBruker]

Jeg kjenner deg ikke, og kjenner ikke din pappa, men ut ifra hva du skriver her bør du søke hjelp hos profesjonelle. Sett utenfra virker ikke pappaen din skadelig for deg, men han er også et menneske og klarer ikke å sette seg helt inn i din situasjon og dine behov. Akkurat som at du ikke klarer å sette deg inn hvor vanskelig det er for han når du svarer ham slik du gjør. 

Ta kontakt med fastlegen din. 

Anonymkode: e710e...bfc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg kjenner deg ikke, og kjenner ikke din pappa, men ut ifra hva du skriver her bør du søke hjelp hos profesjonelle. Sett utenfra virker ikke pappaen din skadelig for deg, men han er også et menneske og klarer ikke å sette seg helt inn i din situasjon og dine behov. Akkurat som at du ikke klarer å sette deg inn hvor vanskelig det er for han når du svarer ham slik du gjør. 

Ta kontakt med fastlegen din. 

Anonymkode: e710e...bfc

Jeg prøvde å forklare situasjonen så godt jeg kunne, men virker ikke som du har en intensjon om å hjelpe, siden du bare skriver «kontakt fastlegen din»

Jeg har for lenge siden kontaktet fastlegen min, gjorde det før jeg klarte å forlate den ekstremt skadelige mannen jeg bodde sammen med, og har med hjelp av psykolog kommet meg vekk og jeg klarte det.

Jeg står nå med skaden ifra dette forholdet og jeg syns reaksjonene mine er veldig skumle og det er ingen som kan fortelle at dette går bra og det er normal og går over.

Jeg skal til psykologen denne uken og fortelle han, men han vil bare fortelle at jeg tåler ikke det og må holde meg unna det. Han må være forsiktig med hva han sier fordi han er på jobb, og derfor kan han ikke komme med masse ord for å betrygge meg, han kan risikere å trigge meg osv, han har ett stort ansvar.

Men han har hjulpet og er til hjelp generelt.

Men nå trenger jeg en vanlig empatisk og omsorgsfull person som kan fortelle meg at dette vil gå bra og forklare meg litt hvorfor og sånn.

Pappa er verdens beste, han mener BARE godt, men han blir såret hvis ikke han kan gjøre andre glad eller hvis han gjør feil. Han har mye sår inni seg. Han er generelt rolig person, men blir lett trigget og da går han fra 0 - 100, uten å mene det. 
 

Psykologen vil fortelle meg dette og det vet jeg «Du kan ikke endre andre personer, du kan heller ikke kontrollere hvordan andre personer er»

«Hvis personen gjør deg dårlig, og det ikke blir bedre, kan du bare unngå personen, ikke mer du kan gjøre»

 

Dette er sant, men jeg trenger litt trøst nå, litt forklaring og bli beroliget at det vil gå bra, at jeg vil kunne tåle mer etterhvert og ikke få slike fysiske reaksjoner for alltid, og at jeg blir bra igjen.
 

Jeg er skjelven og redd nå, jeg har set ikke bra akkurat nå, det handler ikke om pappa eller om hvem som er slem eller hvem som har skyld i noe. Det handler om reaksjonene mine og frykten og fysiske reaksjoner, jeg vil ikke ha det sånn, jeg velger ikke selv, det skjer bare utenfor min kontroll. TS 

 

Anonymkode: ea581...8a4

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke si så mye, utenom at jeg har vært der, akuratt hvor du er nå. Jeg husker og kjenner godt igjen blørete syn, panikkanfall, rare og uvante reaksjoner, oppkast, magesmerter og en enorm sorg for å ikke ha kontroll over egen kropp/hjerne. 

Etter mange år med psykisk vold fra en personlighetsforstyrret ektemann, så var alarmberedskapet mitt helt ute av kontroll. For meg var min mor en stor trigger. Alt hun sa trigget noe så ekstremt, selv om det ikke var ment slik fra hennes side. Hun kunne si noe som "har du vasket klærne  å", og det brakte meg tilbake til et ekstremt kontrollerende miljø jeg bodde i før. 

Det går mest sannsynlig over med tiden. Men det er akuratt som du skriver psykologen din sier. Du kan ikke endre andre, bare deg selv. Men dette vil ta tid, krefter, viljestyrke, mange nedturer, mestringsfølelse og tilslutt; en triggerfri hverdag. 

Del hjernen din i tre. Du har tenkehjernen, beredskapshjernen og reptilhjernen. 

Den delen som er tenkehjernen er de rasjonelle tankene. Du vet at faren din ikke mener det slik, du vet hvordan du burde reagere, og du vet hva som er rett reaksjon. Men du er i en fight/flight modus akuratt nå. 

Det vil si at beredskaphjernen din er skrudd på, alt for mye. Alarmknappen går av, av den aller minste ting. Fordi du har levd under noe som har trigget denne. Du har levd i frykt. Når alarmen går av, så stenger hodet av tenkehjernen. Og beredskapshjernen sender ut et drøss med adrenalin, kortisol og alt det er av hormoner, slik at kroppen skal reagere på flykt eller kamp. Og det er akuratt slik du skriver, det er for øyeblikket ute av din kontroll. 

Nei du kan ikke endre andre. Men du må bruke masse tid på å klare å skru av denne alarmen som er så alt for overfølsom for tiden. Det er dette psykologen indirekte gjør ved å få deg til å snakke om hva du gjør, føler og reagerer i ulike settinger. 

Stå på ts, du er på vei! Men dette er ingen quick fix med to streker under svaret.

Tillat deg å ha disse reaksjonene. De blir ikke bedre av at du bebreider deg for å ha dem.  Men lytt til de som er fagfolk. De vet faktisk hva de driver med. 

Klem

Anonymkode: 7c834...5de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg kan ikke si så mye, utenom at jeg har vært der, akuratt hvor du er nå. Jeg husker og kjenner godt igjen blørete syn, panikkanfall, rare og uvante reaksjoner, oppkast, magesmerter og en enorm sorg for å ikke ha kontroll over egen kropp/hjerne. 

Etter mange år med psykisk vold fra en personlighetsforstyrret ektemann, så var alarmberedskapet mitt helt ute av kontroll. For meg var min mor en stor trigger. Alt hun sa trigget noe så ekstremt, selv om det ikke var ment slik fra hennes side. Hun kunne si noe som "har du vasket klærne  å", og det brakte meg tilbake til et ekstremt kontrollerende miljø jeg bodde i før. 

Det går mest sannsynlig over med tiden. Men det er akuratt som du skriver psykologen din sier. Du kan ikke endre andre, bare deg selv. Men dette vil ta tid, krefter, viljestyrke, mange nedturer, mestringsfølelse og tilslutt; en triggerfri hverdag. 

Del hjernen din i tre. Du har tenkehjernen, beredskapshjernen og reptilhjernen. 

Den delen som er tenkehjernen er de rasjonelle tankene. Du vet at faren din ikke mener det slik, du vet hvordan du burde reagere, og du vet hva som er rett reaksjon. Men du er i en fight/flight modus akuratt nå. 

Det vil si at beredskaphjernen din er skrudd på, alt for mye. Alarmknappen går av, av den aller minste ting. Fordi du har levd under noe som har trigget denne. Du har levd i frykt. Når alarmen går av, så stenger hodet av tenkehjernen. Og beredskapshjernen sender ut et drøss med adrenalin, kortisol og alt det er av hormoner, slik at kroppen skal reagere på flykt eller kamp. Og det er akuratt slik du skriver, det er for øyeblikket ute av din kontroll. 

Nei du kan ikke endre andre. Men du må bruke masse tid på å klare å skru av denne alarmen som er så alt for overfølsom for tiden. Det er dette psykologen indirekte gjør ved å få deg til å snakke om hva du gjør, føler og reagerer i ulike settinger. 

Stå på ts, du er på vei! Men dette er ingen quick fix med to streker under svaret.

Tillat deg å ha disse reaksjonene. De blir ikke bedre av at du bebreider deg for å ha dem.  Men lytt til de som er fagfolk. De vet faktisk hva de driver med. 

Klem

Anonymkode: 7c834...5de

Å herregud for ett fantastisk menneske du er😢Det stemmer så utrolig godt, alarmen kommer i alle merkelige settinger, faktisk holdt jeg på å skrive tusen takk til deg, men det trigger meg å si takk til noen, aner ikke hvorfor. Jeg klarer ikke si takk, for noe galt kan skje mot meg da. Godt å høre at jeg blir bedre med tiden.

Men for at jeg ikke skal bli så redd for reaksjonene mine, så vil jeg vite om de panikk tankene jeg får stemmer, det er disse:

«Å nei tenk hvis jeg blir lam i den ene foten til slutt, den er så nummen, tenk om jeg blir helt lam og aldri kan bruke foten?»

»Oh shit! Hjelp hjelp! Tenk om jeg blir helt blind på det ene øyet? Vil det skje?? Jeg må bare isolere meg før set skjer!!»

«Tenk om hode mitt begynner å riste og aldri stopper å riste??»

»Tenk om jeg ikke blir glad igjen?? Jeg var så glad for 2 timer siden, vil jeg aldri bli det igjen?»

(Jeg vil også nevne at jeg er utenom jobben stort sett alene, men jeg trives alene og savner ingen, ny kjæreste er ihvertfall lang fra noe jeg ønsker, blir kvelt av tanken. Nå er jeg mest alene ellers kun med EN venninne som trigger meg veldig lite,)

Anonymkode: ea581...8a4

[AnonymBruker]

Siden jeg verken er profesjonell helsearbeider, kjenner deg, eller vet noe om din bakgrunn, så kan jeg desverre ikke bekrefte eller avkrefte dine tanker. Disse tankene er veldig fint å dele med psykologen din, som på et finurlig vis vil prøve å få de rasjonelle tankene til å styre hodet ditt. Det er en lang prosess. Men bare at du går til psykolog er et stort skritt i seg selv. Og du er på rett spor. 

Lykke til ts! 

Enda en klem 

Anonymkode: 7c834...5de

[AnonymBruker]

Kanskje lurt å ta en legetime for å sjekke øyet

Anonymkode: 9725a...b87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Kanskje lurt å ta en legetime for å sjekke øyet

Anonymkode: 9725a...b87

Det er psykisk og da er det ikke noe hjelp å få, den eneste hjelpen som tilbys er å snakke med ett menneske 1 time annenhver uke som heter psykolog. Når man spør på nettet får man beskjed om å gå til psykolog.
 

Jeg sitter alene med alt sammen og må finne ut av det som skjer med meg helt på egenhand til neste time om 14 dager. 

Anonymkode: ea581...8a4

[AnonymBruker]

Jeg har faktisk begynt å skjele på grunn av stress... og psykisk sykdom kan fort bli somatisk, så at du opplever fysiske reaksjoner er ikke så rart. Jo mer avstand og bearbeiding du får fra traumene dine, jo mindre fysiske reaksjoner vil du også naturligvis få. 

Men det høres ut som du kanskje trenger mer ro enn hva du kan få hvis du bor hjemme hos foreldrene dine. Pårørende klarer ikke alltid å ta høyde for alt, ei heller forstå alt, og det kan være helt umulig å ta alle hensyn. Det virker som faren din virkelig prøver og ønsker å gjøre alt rett, men at det kanskje ikke er mulig ettersom han ikke bor i ditt hode. 

For både din egen del, og for å bevare en god relasjon til foreldrene dine, bør du kanskje kanskje flytte for deg selv? 

Det blir vel litt som du sa psykologen din kunne finne på å si, men det er jo kanskje noe i det. 

Anonymkode: 82b9f...046

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er psykisk og da er det ikke noe hjelp å få, den eneste hjelpen som tilbys er å snakke med ett menneske 1 time annenhver uke som heter psykolog. Når man spør på nettet får man beskjed om å gå til psykolog.
 

Jeg sitter alene med alt sammen og må finne ut av det som skjer med meg helt på egenhand til neste time om 14 dager. 

Anonymkode: ea581...8a4

Kan også nevne at de første 30 min når jeg sitter meg i stolen hos psykologen går på å roe ned kroppen, tankene, og finne tryggheten på å begynne å prate om det som er vondt.

Jeg får da kun 30 min på å prate og høre på hva han sier, så må jeg vente 14 dager til neste 30 min.
 

De dagene før neste time skjer det så mye, og jeg må stå i det helt alene, og har jeg noe kompetanse eller tittel? NEI, absolutt ikke, men jeg blir tvunget til å være min egen psykolog, og når jeg spør om noen som er like mye «ikke psykolog» som meg om å hjelpe, får jeg svar at de ikke har tittel og kan hjelpe.

Så da må jeg være hobby psykolog helt alene med meg selv i tillegg til å bære smerten jeg får og møte det uforklarlige som skjer med kroppen min. Helt alene, uten tittel.

Anonymkode: ea581...8a4

[AnonymBruker]

De som skriver at du må oppsøke psykolog, sier nok dette i aller beste mening. Alle vi ikke-psykologer kan fort gjøre skaden enda større med å mene noe vi ikke har kompetanse til å mene. Vi kan gjøre mer skade ved å komme med velmente råd. Nettopp fordi vi ikke har den kunnskapen som trengs for å hjelpe deg. 

 

Anonymkode: 7c834...5de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har faktisk begynt å skjele på grunn av stress... og psykisk sykdom kan fort bli somatisk, så at du opplever fysiske reaksjoner er ikke så rart. Jo mer avstand og bearbeiding du får fra traumene dine, jo mindre fysiske reaksjoner vil du også naturligvis få. 

Men det høres ut som du kanskje trenger mer ro enn hva du kan få hvis du bor hjemme hos foreldrene dine. Pårørende klarer ikke alltid å ta høyde for alt, ei heller forstå alt, og det kan være helt umulig å ta alle hensyn. Det virker som faren din virkelig prøver og ønsker å gjøre alt rett, men at det kanskje ikke er mulig ettersom han ikke bor i ditt hode. 

For både din egen del, og for å bevare en god relasjon til foreldrene dine, bør du kanskje kanskje flytte for deg selv? 

Det blir vel litt som du sa psykologen din kunne finne på å si, men det er jo kanskje noe i det. 

Anonymkode: 82b9f...046

Hvordan fikk du det oppi hode ditt?

Jeg bor selvfølgelig helt alene, og av og til hos en venninne som aldri trigger meg, en rolig avbalansert venninne.

jeg er veldig glad i pappa og vil ikke kutte pappa ut, jeg vil møte han av og til og snakke med pappa. 

Anonymkode: ea581...8a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

De som skriver at du må oppsøke psykolog, sier nok dette i aller beste mening. Alle vi ikke-psykologer kan fort gjøre skaden enda større med å mene noe vi ikke har kompetanse til å mene. Vi kan gjøre mer skade ved å komme med velmente råd. Nettopp fordi vi ikke har den kunnskapen som trengs for å hjelpe deg. 

 

Anonymkode: 7c834...5de

Hvis noen har selvinnsikt så vet de om de burde holde munn eller om de kan si noe råd.

Jeg har selvinnsikt at jeg ikke er psykolog og at rådene jeg gir på kg eller til venner som har opplevd noe traumatisk er råd som jeg er 100% sikker ikke vil gi noe skade. 

Anonymkode: ea581...8a4

[AnonymBruker]

Stakkars pappan din! Du kan ikke oppføre deg som en dritt selv om du har hatt det dritt. 

Anonymkode: 41505...883

[AnonymBruker]

Jeg hadde det nøyaktig som deg, ts, etter å ha vært i et psykisk voldelig forhold. Jeg var et skjelvende nervevrak og ble trigget av alt mulig. Det tok kanskje et år og så merket jeg at jeg hadde blitt utrolig mye sterkere igjen. Og noen år etter kunne jeg tenke tilbake på forholdet jeg var i uten å kjenne meg redd.

Det vil bli bedre. Etterhvert vil kroppen din skjønne at du ikke er i en faresituasjon lenger, og da vil den falle mer til ro.

Angående tåkesyn så kan det være migrene. Jeg kan få uklart syn på øyet i forkant av et migreneanfall.

Anonymkode: 10e5d...2af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Stakkars pappan din! Du kan ikke oppføre deg som en dritt selv om du har hatt det dritt. 

Anonymkode: 41505...883

pappa kan være direkte og snakke nedlatende til meg, «jeg vet bedre, du vet ikke hva som er riktig» holdning… 

Men han vet ikke selv at han snakker sånn.

Jeg går derfor raskt i forsvar og beskytter meg når pappa begynner å si noe om mine valg. Men da eksploderer han og blir ett lite barn.

pappa er verdens beste, jeg er så utrolig glad i han, jeg kan fortelle alt til han.

 

Anonymkode: ea581...8a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg hadde det nøyaktig som deg, ts, etter å ha vært i et psykisk voldelig forhold. Jeg var et skjelvende nervevrak og ble trigget av alt mulig. Det tok kanskje et år og så merket jeg at jeg hadde blitt utrolig mye sterkere igjen. Og noen år etter kunne jeg tenke tilbake på forholdet jeg var i uten å kjenne meg redd.

Det vil bli bedre. Etterhvert vil kroppen din skjønne at du ikke er i en faresituasjon lenger, og da vil den falle mer til ro.

Angående tåkesyn så kan det være migrene. Jeg kan få uklart syn på øyet i forkant av et migreneanfall.

Anonymkode: 10e5d...2af

Tusen takk skjønne gode deg❤️

Migrene har jeg aldri hatt, men kanskje noen muskler i ansiktet mitt som tuller seg? Håper det bare går vekk snart.

Hodt å høre at du er trygg nå, lurer på om jeg skal prate om eksen til folk selvom det er en sperre? Skal jeg fortelle om volden ? Eller vil det ta mer skade? Jeg klarer nemlig ikke fortelle om volden. 

Anonymkode: ea581...8a4

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Så da må jeg være hobby psykolog helt alene med meg selv i tillegg til å bære smerten jeg får og møte det uforklarlige som skjer med kroppen min. Helt alene, uten tittel.

Anonymkode: ea581...8a4

Det er det du (og vi alle) må satse på i det lange løp, å være denne omsorgspersonen for oss selv og finne trøst og ro inni oss. Det er jo noe av det vi skal lære i behandling, å klare oss gjennom store og små bølgedaler på egenhånd.

Vi kan ikke vite 100% hva som er skadelig for andre å høre eller ikke. Selv om man kjenner noen kan man ikke vite det sikkert.

Anonymkode: 5f645...e48

[AnonymBruker]

Hvis du har lyst til å lære mer om hvorfor du reagerer som du gjør, og hvordan du skal lære deg verktøy for å takle det,  anbefaler jeg varmt boken "tilbake til nåtid" som er utviklet og skrevet av traumeavdelingen på Modum bad. 

 Det er en krevende prossess som tar lang tid, så det er lurt å jobbe med dette sammen med psykologen.  

Anonymkode: dfa8e...f78

[AnonymBruker]

Har du drøftet dette med fastlegen din? Har det vært vurdert å kontakte nevrolog for symptomene eller bestille MR?

Anonymkode: c3fce...ae0