Er det å være klar over problemet helbredende i seg selv?

[AnonymBruker]

Jeg var livredd gjennom hele barndommen på grunn av en ekstremt oppfarende far og en mor som ikke gjorde noe for å stoppe han. Tårer og andre følelser (bortsett fra hans sinne) ble ansett som en stor svakhet. Jeg har ganske nylig innsett at det er derfor jeg har vært så «kald» og hatt vanskeligheter med å vise følelser, spesielt kjærlighet gjennom hele livet. Jeg husker nå at jeg var et veldig følsomt barn som ville klemme alle, men foreldrene mine var ikke sånn, så jeg undertrykte personligheten min totalt og ble tilbaketrukket, skeptisk og ikke minst ekstrem perfeksjonist. Livredd for å gjøre feil.

Spørsmålet er altså, som i trådtittelen, om det å være klar over dette problemet kan være til hjelp i seg selv, eller om jeg først kan forvente bedring når jeg får profesjonell hjelp, noe som kommer til å ta tid.

Anonymkode: c09d4...0de

[aksase]

Jeg tenker at det å kjenne seg selv og dermed årsaken til hvorfor man reagerer som man gjør, er en veldig god start. Men det betyr ikke automatisk at du er frisk og ikke kan ha nytte av litt hjelp.

Hvis du fortsatt føler deg usikker på egen psykiske helse selv om du mener å vite hvorfor du er plaget, er det nok lurt å oppsøke profesjonell hjelp. Det er ikke sikkert du trenger å holde på med dette i årevis, men prøv gjerne litt profesjonell hjelp og så vil du snart merke om du har nytte av dette eller ikke. Funker det ikke for deg, er det jo bare å slutte.

[AnonymBruker]

Just now, aksase said:

Jeg tenker at det å kjenne seg selv og dermed årsaken til hvorfor man reagerer som man gjør, er en veldig god start. Men det betyr ikke automatisk at du er frisk og ikke kan ha nytte av litt hjelp.

Hvis du fortsatt føler deg usikker på egen psykiske helse selv om du mener å vite hvorfor du er plaget, er det nok lurt å oppsøke profesjonell hjelp. Det er ikke sikkert du trenger å holde på med dette i årevis, men prøv gjerne litt profesjonell hjelp og så vil du snart merke om du har nytte av dette eller ikke. Funker det ikke for deg, er det jo bare å slutte.

Takk for svar! Jeg mente ikke at jeg ikke kan ha nytte av litt hjelp altså, men siden det kan ta lang tid å få den hjelpen, så lurte jeg på om jeg har kommet litt på vei allerede. Og at det kan være til stor hjelp å jobbe med meg selv i mellomtiden. Jeg føler liksom at jeg har kastet bort så mye tid på å være en annen enn meg selv, så enda mer venting føles uutholdelig 🤪

Anonymkode: c09d4...0de

[aksase]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Takk for svar! Jeg mente ikke at jeg ikke kan ha nytte av litt hjelp altså, men siden det kan ta lang tid å få den hjelpen, så lurte jeg på om jeg har kommet litt på vei allerede. Og at det kan være til stor hjelp å jobbe med meg selv i mellomtiden. Jeg føler liksom at jeg har kastet bort så mye tid på å være en annen enn meg selv, så enda mer venting føles uutholdelig 🤪

Anonymkode: c09d4...0de

Så bra! Dette fikser du nok fint mens du venter. Forhåpentligvis vil litt profesjonell hjelp gi deg nyttige verktøy som du kan bruke for å mestre hverdagen enda bedre, men bare det å vite litt om hvorfor du strever, er et godt stykke på vei og noe du kan ha stor nytte av i helingsprosessen. 

[AnonymBruker]

Å være klar over problemet, er et viktig steg. Men for meg har det aldri vært det som har gitt healing, det har bare gitt en åpning til hva som trengs. Jeg trodde at "aha, nå forstår jeg hvorfor jeg gjør som jeg gjør" ville være nok til at jeg skulle endre handlingsmønster og følelser rundt ting. Det gjorde ikke det, for man har fått en slags autoprogrammering som må løses opp i. Og da må det bearbeiding til i tillegg.

Nå fikk jeg aldri noen nytte av tradisjonell terapi i det offentlige, så jeg valgte andre måter. 

Anonymkode: c8e62...c83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg var livredd gjennom hele barndommen på grunn av en ekstremt oppfarende far og en mor som ikke gjorde noe for å stoppe han. Tårer og andre følelser (bortsett fra hans sinne) ble ansett som en stor svakhet. Jeg har ganske nylig innsett at det er derfor jeg har vært så «kald» og hatt vanskeligheter med å vise følelser, spesielt kjærlighet gjennom hele livet. Jeg husker nå at jeg var et veldig følsomt barn som ville klemme alle, men foreldrene mine var ikke sånn, så jeg undertrykte personligheten min totalt og ble tilbaketrukket, skeptisk og ikke minst ekstrem perfeksjonist. Livredd for å gjøre feil.

Spørsmålet er altså, som i trådtittelen, om det å være klar over dette problemet kan være til hjelp i seg selv, eller om jeg først kan forvente bedring når jeg får profesjonell hjelp, noe som kommer til å ta tid.

Anonymkode: c09d4...0de

Ja begge deler. Det hjelper mye å vite, men jeg tror også du trenger hjelp til å sortere. Det høres ut som du trenger å finne deg, å tørre å vise ting du normalt Ikke tør.  Begynn med en god venn. Gi en klem, si hva du setter pris på med vennen din.

Sliter med det samme selv. Og har kommet dit at jeg stort sett er meg selv,  med familien min er jeg ikke det. Det går for hardt utover meg selv. De klager på at jeg trekker meg vekk og ikke deltar når jeg er tilstede. Men min deltakelse ender opp i et inferno av kjeft, uten at jeg engang forstår hva som er galt. Feks sist min bror tok opp at jeg går til psykolog og lurte på hvordan det gikk. Så sa jeg det går fint, og er nok inn mot slutten iht å a slutte nå. I mitt hode er jo det både fint å positivt. Og fikk en skyllebøtte av en anen verden om at det var bare tull å dra til psykolog,  fordi det var bare å bestemme seg for å ikke bry seg, og at jeg var negativ (var visst negativt å svare at det gikk bra og snart ferdig) 

Jeg har aldri klaget på noe til dem. Har prøvd å sette ned foten men nytter ikke. Så de kjenner meg ikke i Det heletatt.  Og det har jeg funnet ut er ok. For de går uansett til angrep på alt som kan angripes. Så de gangene jeg må møte de, skal jeg kun være tilskuer og ikke deltager. Så får jeg heller være meg selv på andre arenaer. Jeg har traumer, som jeg begynner å få god kontroll på nå

Anonymkode: 52b80...e4c

[AnonymBruker]

Det kan gå begge veier. Jeg vet om mange som er fullt klar over sine issues, men det har ikke gitt noen endring. Om noe, er det kanskje til og med tegn på at de bruker forklaringen som en unnskyldning... "Jeg er slik pga XYZ, det vet jeg og da er det ikke lenger noe galt" osv. Ellers blir man der at man nå er oppmerksom på dette, og aktivt tar seg selv i det hver gang man tar et valg basert på programmeringen man ikke ønsker. De kan absolutt oppleve mye forbedring!

Feks hvis du tar deg selv i det hver gang du opplever deg selv som kald, så kan du si til deg selv "nå lot jeg den gamle versjonen styre, men jeg velger å være den nye versjonen av meg selv så jeg gjør XYZ i stedet" og aktivt velger annerledes. Du vil kanskje føle at du faker det i starten, og det er helt normalt, men bare fortsett og for hver gang du gjør dette, så styrker du den nye programmeringen. Vi har full kontroll til å endre alt ved våre reaksjonsmønstre, det er faktisk helt utrolig fascinerende når man leser seg opp på neuroplasticity! 

Anonymkode: a1e91...2ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg var livredd gjennom hele barndommen på grunn av en ekstremt oppfarende far og en mor som ikke gjorde noe for å stoppe han. Tårer og andre følelser (bortsett fra hans sinne) ble ansett som en stor svakhet. Jeg har ganske nylig innsett at det er derfor jeg har vært så «kald» og hatt vanskeligheter med å vise følelser, spesielt kjærlighet gjennom hele livet. Jeg husker nå at jeg var et veldig følsomt barn som ville klemme alle, men foreldrene mine var ikke sånn, så jeg undertrykte personligheten min totalt og ble tilbaketrukket, skeptisk og ikke minst ekstrem perfeksjonist. Livredd for å gjøre feil.

Spørsmålet er altså, som i trådtittelen, om det å være klar over dette problemet kan være til hjelp i seg selv, eller om jeg først kan forvente bedring når jeg får profesjonell hjelp, noe som kommer til å ta tid.

Anonymkode: c09d4...0de

Jeg har fått mye bedring av å vite om problemet. Har en lignende opplevelse når det kommer til dårlig regulerte følelser hos begge foreldre. Mye falt på plass når jeg forsto at dette er grunnen til at jeg ikke orker store følelsesreaksjoner fra andre mennesker, og fort blir irritert på de. Jeg ble også tilbaketrukken, ansvarsfull og perfeksjonist i ung alder, men har klart å legge dette bak meg nå. Nå tar jeg den plassen jeg ønsker og minimerer kontakten med mine foreldre samt prøver å ikke bli irritert på venninner når de får følelsesutbrudd (men har ikke så mange av de, jeg trives best med godt regulerte mennesker). 

Anonymkode: 07183...c16

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Å være klar over problemet, er et viktig steg. Men for meg har det aldri vært det som har gitt healing, det har bare gitt en åpning til hva som trengs. Jeg trodde at "aha, nå forstår jeg hvorfor jeg gjør som jeg gjør" ville være nok til at jeg skulle endre handlingsmønster og følelser rundt ting. Det gjorde ikke det, for man har fått en slags autoprogrammering som må løses opp i. Og da må det bearbeiding til i tillegg.

Nå fikk jeg aldri noen nytte av tradisjonell terapi i det offentlige, så jeg valgte andre måter. 

Anonymkode: c8e62...c83

Kan du dele hvilke andre metoder du valgte?

5 hours ago, AnonymBruker said:

Ja begge deler. Det hjelper mye å vite, men jeg tror også du trenger hjelp til å sortere. Det høres ut som du trenger å finne deg, å tørre å vise ting du normalt Ikke tør.  Begynn med en god venn. Gi en klem, si hva du setter pris på med vennen din.

Sliter med det samme selv. Og har kommet dit at jeg stort sett er meg selv,  med familien min er jeg ikke det. Det går for hardt utover meg selv. De klager på at jeg trekker meg vekk og ikke deltar når jeg er tilstede. Men min deltakelse ender opp i et inferno av kjeft, uten at jeg engang forstår hva som er galt. Feks sist min bror tok opp at jeg går til psykolog og lurte på hvordan det gikk. Så sa jeg det går fint, og er nok inn mot slutten iht å a slutte nå. I mitt hode er jo det både fint å positivt. Og fikk en skyllebøtte av en anen verden om at det var bare tull å dra til psykolog,  fordi det var bare å bestemme seg for å ikke bry seg, og at jeg var negativ (var visst negativt å svare at det gikk bra og snart ferdig) 

Jeg har aldri klaget på noe til dem. Har prøvd å sette ned foten men nytter ikke. Så de kjenner meg ikke i Det heletatt.  Og det har jeg funnet ut er ok. For de går uansett til angrep på alt som kan angripes. Så de gangene jeg må møte de, skal jeg kun være tilskuer og ikke deltager. Så får jeg heller være meg selv på andre arenaer. Jeg har traumer, som jeg begynner å få god kontroll på nå

Anonymkode: 52b80...e4c

Ja, jeg føler at jeg allerede er blitt flinkere til dette. Jeg har for eksemepl åpnet meg om barndommen min til en venninne. Tidligere har jeg begynt å skjelve bare ved tanken (det er ikke bare en talemåte, jeg begynte faktisk å skjelve og riste), men nå hadde vi en lang, fin samtale. Og jeg sa hvor stor pris jeg setter på henne

5 hours ago, AnonymBruker said:

Det kan gå begge veier. Jeg vet om mange som er fullt klar over sine issues, men det har ikke gitt noen endring. Om noe, er det kanskje til og med tegn på at de bruker forklaringen som en unnskyldning... "Jeg er slik pga XYZ, det vet jeg og da er det ikke lenger noe galt" osv. Ellers blir man der at man nå er oppmerksom på dette, og aktivt tar seg selv i det hver gang man tar et valg basert på programmeringen man ikke ønsker. De kan absolutt oppleve mye forbedring!

Feks hvis du tar deg selv i det hver gang du opplever deg selv som kald, så kan du si til deg selv "nå lot jeg den gamle versjonen styre, men jeg velger å være den nye versjonen av meg selv så jeg gjør XYZ i stedet" og aktivt velger annerledes. Du vil kanskje føle at du faker det i starten, og det er helt normalt, men bare fortsett og for hver gang du gjør dette, så styrker du den nye programmeringen. Vi har full kontroll til å endre alt ved våre reaksjonsmønstre, det er faktisk helt utrolig fascinerende når man leser seg opp på neuroplasticity! 

Anonymkode: a1e91...2ca

Veldig gode råd, tusen takk!

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har fått mye bedring av å vite om problemet. Har en lignende opplevelse når det kommer til dårlig regulerte følelser hos begge foreldre. Mye falt på plass når jeg forsto at dette er grunnen til at jeg ikke orker store følelsesreaksjoner fra andre mennesker, og fort blir irritert på de. Jeg ble også tilbaketrukken, ansvarsfull og perfeksjonist i ung alder, men har klart å legge dette bak meg nå. Nå tar jeg den plassen jeg ønsker og minimerer kontakten med mine foreldre samt prøver å ikke bli irritert på venninner når de får følelsesutbrudd (men har ikke så mange av de, jeg trives best med godt regulerte mennesker). 

Anonymkode: 07183...c16

Så godt å høre at du er blitt så mye bedre!

 

Tusen takk for svar alle sammen

Anonymkode: c09d4...0de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan du dele hvilke andre metoder du valgte?

Anonymkode: c09d4...0de

Jeg brukte fysisk kroppsterapi. Dvs behandling som går ut på at terapeut trykker på visse punkter på kroppen slik at kroppen forløser det som er fortrengt. Slitsom prosess som førte til mye ekstreme følelser og utmattelse mens det pågikk. 
Rosenmetoden er en av flere måter. 

Har vært innom nevrorefleksolog og meditasjon også, og jeg er fan av begge deler. Det er nok mange veier til Rom, og alt fungerer sikkert ikke på alle. Men for meg var dette veien å gå, og det eneste som har hjulpet. 

Anonymkode: c8e62...c83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg brukte fysisk kroppsterapi. Dvs behandling som går ut på at terapeut trykker på visse punkter på kroppen slik at kroppen forløser det som er fortrengt. Slitsom prosess som førte til mye ekstreme følelser og utmattelse mens det pågikk. 
Rosenmetoden er en av flere måter. 

Har vært innom nevrorefleksolog og meditasjon også, og jeg er fan av begge deler. Det er nok mange veier til Rom, og alt fungerer sikkert ikke på alle. Men for meg var dette veien å gå, og det eneste som har hjulpet. 

Anonymkode: c8e62...c83

Hva slags behandler var du innom? Jeg har lignende opplevelse med kiropraktor. 

Anonymkode: 07183...c16

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg brukte fysisk kroppsterapi. Dvs behandling som går ut på at terapeut trykker på visse punkter på kroppen slik at kroppen forløser det som er fortrengt. Slitsom prosess som førte til mye ekstreme følelser og utmattelse mens det pågikk. 
Rosenmetoden er en av flere måter. 

Har vært innom nevrorefleksolog og meditasjon også, og jeg er fan av begge deler. Det er nok mange veier til Rom, og alt fungerer sikkert ikke på alle. Men for meg var dette veien å gå, og det eneste som har hjulpet. 

Anonymkode: c8e62...c83

Takk for svar! Absolutt verdt å prøve, spesielt for meg som kan være veldig anspent i kroppen.

Anonymkode: c09d4...0de