Jeg sliter med grensesetting på vegne av barnet

[AnonymBruker]

Barnet er snart 1,5 år, og ganske bestemt. Hun har noen klare favoritter, og naturlig nok er hun skeptisk til familie hun ikke har sett på lang tid. I dag besøkte vi onkel som hun kjenner dårlig, og hun viste tydelig at hun ikke ville at han skulle holde henne. Det godtok onkel, men jeg ser at han blir litt skuffa. Da vi skulle gå ville han gi henne kos, en suss på kinnet, og barnet sa "nei!" Og snudde seg bort. Onkel prøvde en gang på andre kinn og hun sa nei igjen. Da sa jeg noe sånn som "det ville du ikke, nei", men samtidig lo vi liksom litt og nesten bagatelliserte det. Jeg kjenner at det er vanskelig å sette de grensene når jeg selv kjenner den skuffelsen som onkel sikkert kjenner. Jeg kommer selvsagt aldri til å tvinge henne til å gi noen kos, men burde jeg satt en enda tydeligere grense? Jeg vil vise henne at hun ikke skal tvinges til å gi noen kos. Hvis hun avviser meg når jeg spør om kos sier jeg alltid "det bestemmer du helt selv". Men jeg kjente at det var vanskelig for meg å si skikkelig tydelig ifra til onkel. Særlig siden jeg er en pleaser og aldri egentlig har kjent etter hva jeg selv vil, så jeg har lite erfaring med egen grensesetting. 

Anonymkode: beb67...733

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Barnet er snart 1,5 år, og ganske bestemt. Hun har noen klare favoritter, og naturlig nok er hun skeptisk til familie hun ikke har sett på lang tid. I dag besøkte vi onkel som hun kjenner dårlig, og hun viste tydelig at hun ikke ville at han skulle holde henne. Det godtok onkel, men jeg ser at han blir litt skuffa. Da vi skulle gå ville han gi henne kos, en suss på kinnet, og barnet sa "nei!" Og snudde seg bort. Onkel prøvde en gang på andre kinn og hun sa nei igjen. Da sa jeg noe sånn som "det ville du ikke, nei", men samtidig lo vi liksom litt og nesten bagatelliserte det. Jeg kjenner at det er vanskelig å sette de grensene når jeg selv kjenner den skuffelsen som onkel sikkert kjenner. Jeg kommer selvsagt aldri til å tvinge henne til å gi noen kos, men burde jeg satt en enda tydeligere grense? Jeg vil vise henne at hun ikke skal tvinges til å gi noen kos. Hvis hun avviser meg når jeg spør om kos sier jeg alltid "det bestemmer du helt selv". Men jeg kjente at det var vanskelig for meg å si skikkelig tydelig ifra til onkel. Særlig siden jeg er en pleaser og aldri egentlig har kjent etter hva jeg selv vil, så jeg har lite erfaring med egen grensesetting. 

Anonymkode: beb67...733

Trist at dere tilbringer såpass lite tid med familie, at barnet ikke klarer åføle seg trygg eller knyttet. Dette må du gjøre noe med, det er viktig at barnet klarer å knytte seg og føle trygghet i andre relasjoner, enn bare med deg. 

Anonymkode: 3aec9...570

[AnonymBruker]

Ta det før det i det hele tatt blir en sak. Fortell ditt barn at det velger selv om det ønsker å gi kos eller ikke. Si gjerne høyt foran onkelen også: nå skal vi si ha det. Vil du vinke eller gi en klem ? 

Ingen barn trenger å gi klem. 

Anonymkode: a0bfa...e2b

[ESFP]

Du må trene deg på å tåle de vanskelige følelsene du kjente da hun sa nei til onkel. Han er voksen og skal tåle at en annen person, og særlig et barn, sier nei. Du trenger ikke passe på alle sine følelser hele tiden. Det viktigste er at ditt barn får lov å si nei til kos og å bli holdt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Trist at dere tilbringer såpass lite tid med familie, at barnet ikke klarer åføle seg trygg eller knyttet. Dette må du gjøre noe med, det er viktig at barnet klarer å knytte seg og føle trygghet i andre relasjoner, enn bare med deg. 

Anonymkode: 3aec9...570

Drøyt sagt. Det er ikke så veldig uvanlig å bo langt unna en onkel så man bare ses noen ganger i halvåret. Barnet mitt trenger myye tid og kontakt for å knytte seg til noen. Nå er hun trygt tilknytta en besteforelder som hun treffer flere ganger i uka. Skeptisk til de hun bare treffer 1-2 ganger i måneden. Man kan jo ikke treffe absolutt alle i familien hver uke! 

Anonymkode: beb67...733

[AnonymBruker]

Uff 😕Jeg skjønner at det er vanskelig, det synes jeg også. Men det er så viktig. Jeg bruker å si "ok, vi bare vinker ha det i stedet". Og så snakker jeg litt om det med vedkommende, at hun trenger litt tid på seg til å bli varm i trøya med folk hun ikke treffer så ofte.

Jeg synes egentlig det er vanskeligere med folk vi treffer ofte, som trenger seg på. Da har jeg liksom ikke forklaringen med at hun ikke kjenner dem så godt.

Anonymkode: d3847...926

[Ellevill]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Trist at dere tilbringer såpass lite tid med familie, at barnet ikke klarer åføle seg trygg eller knyttet. Dette må du gjøre noe med, det er viktig at barnet klarer å knytte seg og føle trygghet i andre relasjoner, enn bare med deg. 

Anonymkode: 3aec9...570

Dette er jeg helt uenig i!

Jeg følger din tankegang, trådstarter, og tenker at du neste gang synes det er lettere å si ifra på en hyggelig og liketil måte om du føler det trengs.  For jeg er helt enig, barna skal aldri tvinges til å klemme og lignende. 

 

[AnonymBruker]

ESFP skrev (Akkurat nå):

Du må trene deg på å tåle de vanskelige følelsene du kjente da hun sa nei til onkel. Han er voksen og skal tåle at en annen person, og særlig et barn, sier nei. Du trenger ikke passe på alle sine følelser hele tiden. Det viktigste er at ditt barn får lov å si nei til kos og å bli holdt. 

Enig..men hvordan trener man på det? Jeg er så utrolig vant til å ikke skuffe noen! 

Ts

Anonymkode: beb67...733

[ESFP]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Trist at dere tilbringer såpass lite tid med familie, at barnet ikke klarer åføle seg trygg eller knyttet. Dette må du gjøre noe med, det er viktig at barnet klarer å knytte seg og føle trygghet i andre relasjoner, enn bare med deg. 

Anonymkode: 3aec9...570

Det er ikke barnet som skal klare å føle seg trygg eller knyttet. Det er en voksen sin jobb å skape den relasjonen. 

[ESFP]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Enig..men hvordan trener man på det? Jeg er så utrolig vant til å ikke skuffe noen! 

Ts

Anonymkode: beb67...733

Det krever trening. Små skritt. Øve deg opp til å tåle de vanskelige følelsene du kjenner når du må skuffe andre eller se at de blir skuffet. Det aller beste er terapi. Les deg opp på grenser/boundaries på nett, se filmer på YouTube. Det er utrolig vikitg at du lærer deg å skuffe andre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Trist at dere tilbringer såpass lite tid med familie, at barnet ikke klarer åføle seg trygg eller knyttet. Dette må du gjøre noe med, det er viktig at barnet klarer å knytte seg og føle trygghet i andre relasjoner, enn bare med deg. 

Anonymkode: 3aec9...570

Ehhh. Broren min flyttet 16 timer unna familien. Skal han flytte hjem til oss og bort fra svigers for at vi skal kjenne barna hans bedre?

Anonymkode: 424b8...932

[AnonymBruker]

Synes du taklet det helt fint jeg. Går seg til etterhvert. Det viktigste er jo at du ikke tvinger henne, synes det er unødvendig å gjøre så mye mer ut av det.

Anonymkode: ddbce...0ac

[AnonymBruker]

Det som er spesielt her, er jo faktisk om onkel virkelig blir fornærmet, eller lei seg??? Av å bli avvist av en 1,5 åring?

Barnet ditt er helt normalt, og har sunne trekk ved å selektere bort onkel, faktisk! 

Har heldigvis ikke opplevd at noen i min familie har blitt fornærmet med å bli avvist. Her har barn til og med vært større også, og likevel avvist, fordi vi bor langt unna og de sees ikke så ofte.

Anonymkode: 4e2d4...b4f

[AnonymBruker]

Om barnet er så lite trygg på onkel at ikke vil sitte i fanget, så vil selvfølgelig kos når han skal gå være enda vanskeligere for lille.

En på halvannet år er ikke naturlig å ha i fanget uansett.

Tok onkel seg tid til å leke? Snakke og tøyse litt med barnet? Onkel kunne satt seg ved siden av barnet eller på gulvet og initiert kontakt.

Og lær barnet at en sier ha det når noen drar, og vinker.

Da kan du si det til voksne som er på besøk også, at her i huset har dere lært barnet å vinke når besøk drar. Så vet onkel hva han kan forvente også.

 

Anonymkode: 04bf2...fdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det som er spesielt her, er jo faktisk om onkel virkelig blir fornærmet, eller lei seg??? Av å bli avvist av en 1,5 åring?

Barnet ditt er helt normalt, og har sunne trekk ved å selektere bort onkel, faktisk! 

Har heldigvis ikke opplevd at noen i min familie har blitt fornærmet med å bli avvist. Her har barn til og med vært større også, og likevel avvist, fordi vi bor langt unna og de sees ikke så ofte.

Anonymkode: 4e2d4...b4f

Neida han ble ikke fornærmet. Men jeg kunne ense en bitteliten skuffelse siden jeg er veldig sensitiv😂

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Om barnet er så lite trygg på onkel at ikke vil sitte i fanget, så vil selvfølgelig kos når han skal gå være enda vanskeligere for lille.

En på halvannet år er ikke naturlig å ha i fanget uansett.

Tok onkel seg tid til å leke? Snakke og tøyse litt med barnet? Onkel kunne satt seg ved siden av barnet eller på gulvet og initiert kontakt.

Og lær barnet at en sier ha det når noen drar, og vinker.

Da kan du si det til voksne som er på besøk også, at her i huset har dere lært barnet å vinke når besøk drar. Så vet onkel hva han kan forvente også.

 

Anonymkode: 04bf2...fdd

Hæ, er det ikke naturlig å ha en 1,5åring i fanget? 😂 rareste jeg har hørt.

Ts

Anonymkode: beb67...733

[AnonymBruker]

Barn skal ikke tvinges til å gi feks klem, så her må man bare repetere grenser. Onkel trenger ikke bli fornærmet av å bli avvist, det er sunt for barn å kjenne på egne grenser, og de voksnes ansvar å skape en trygg og fin relasjon. Dette kommer til å gå bra 

Anonymkode: 4d97a...c7c

[AnonymBruker]

Min ene niese vil stort sett aldri gi hadeklem. Søstra hennes vil, da. Mora bare sa det til oss, at jenta liker ikke å gi hadeklem, så vi skal ikke tvinge henne. Det gikk helt fint. Voksne mennesker kan ikke drive og ta seg nær av sånt. De følelsene får de i så fall håndtere selv. 

En annen niese jeg har, var lenge redd for meg. Skulle tro jeg var et monster. Men hun syns bare jeg var skummel fordi jeg snakker norsk (de er svenske). Jeg syns jo så klart det var litt trist, men forsto jo at dette er bare et barn med en ulogisk tankegang. Jeg må bare være tålmodig. Det går over. I dag liker hun meg mye bedre 😄

Anonymkode: e0148...783

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Trist at dere tilbringer såpass lite tid med familie, at barnet ikke klarer åføle seg trygg eller knyttet. Dette må du gjøre noe med, det er viktig at barnet klarer å knytte seg og føle trygghet i andre relasjoner, enn bare med deg. 

Anonymkode: 3aec9...570

Barn er ulike. Min datter var usikker på alle utenom meg og pappaen de to første årene. Vi var mye sammen med fam/venner, men pushet ingenting, respekterte hennes grenser. Ble bedre når hun begynte i barnehage, men knyttet seg ofte til bestemte personer og kunne få ‘tilbakefall’ hvis de ikke var tilstedet. Slik var det opp til skolealder selv om det ble sjeldnere og kortere perioder. Hun er nå ung voksen og verdens tryggeste og mest sosiale person. Viktig å respektere barna sine grenser og gi dem den tiden de trenger. 

Anonymkode: 88788...612

[AnonymBruker]

For meg funker det å bare ta barnet ut av situasjonen. Jeg liker heller ikke å avvise andre men barnet mitt trenger ikke å gi klem/kos til noen hvis de ikke vil, og det trenger ikke jeg heller. 

Anonymkode: c173a...3c0

[ALB]

Dette bør da virkelig ikke være noe som helst issue. Her skal du ikke gjøre noe som helst annet i situasjonen enn det du gjorde. Du godtok at barnet ikke ville, bekreftet verbalt "Ok, det ville du ikke". Du trenger ikke gjøre noe mer ut av det enn det. Det at dere "bagatelliserte" det, som du sier - er jo det helt riktige å gjøre? Det er jo en bagatell.

Ikke synes jeg du trenger å snakke med folk om dette heller? Det er jo helt normal oppførsel av et lite barn? Min gutt på 4.5 år har venner som er så sjenerte når jeg treffer dem at de ikke svarer på helt enkle spørsmål. Kunne ikke falt meg inn å tenke at dette er noe å ta opp?

Det du må gjøre er å øve deg selv på å stå i situasjonen. Prøv å finne en stolthet i at datteren din setter grenser. Vær glad for det, og støtt henne, slik at hun slipper å vokse opp som en "pleaser". Jeg er også en sånn en, og det er ikke lett. (Husker forresten også at foreldrene mine tvang meg til å sitte på fanget til en familievenn som jeg bare ikke likte, synes han var en skummel og litt ekkel eldre mann, og han luktet vondt. Var tre år, husker det fortsatt, selv om han ikke gjorde noe galt.)

Her kan du kanskje lære noe gjennom datteren din?