Jeg er så lei av å være så bekymra hele tiden!

[AnonymBruker]

Redd for at katten er syk og ikke kan si fra, redd for at foreldrene mine skal bli syke, redd for å dø. Jeg hylgriner om jeg ser dyr har det vondt og jeg føler det er så ufattelig grusomt for alle som lider og ikke kan si fra. Klarer ikke mer på grunn av dette, fordi jeg føler så mye ansvar. Hvor mye lenger er det verdt det  vet det ikke er så mye jeg får gjort med det, men det tar opp hele hverdagen min. Noen som har tips?

Anonymkode: e0e51...3bb

[AnonymBruker]

Du går vel allerede til psykolog/behandling, regner jeg med?

Anonymkode: 614e5...97e

[Flintis]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Redd for at katten er syk og ikke kan si fra, redd for at foreldrene mine skal bli syke, redd for å dø. Jeg hylgriner om jeg ser dyr har det vondt og jeg føler det er så ufattelig grusomt for alle som lider og ikke kan si fra. Klarer ikke mer på grunn av dette, fordi jeg føler så mye ansvar. Hvor mye lenger er det verdt det  vet det ikke er så mye jeg får gjort med det, men det tar opp hele hverdagen min. Noen som har tips?

Anonymkode: e0e51...3bb

Du får tenke igjennom er det grunn for følelsen, er den passe stor, får du gjort noe med det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du går vel allerede til psykolog/behandling, regner jeg med?

Anonymkode: 614e5...97e

Nei 😕 

Flintis skrev (52 minutter siden):

Du får tenke igjennom er det grunn for følelsen, er den passe stor, får du gjort noe med det.

Jeg håper det ❤️ men tviler

ts

Anonymkode: e0e51...3bb

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn før. På et tidspunkt ble det så ille at jeg lot ikke ungen min , da 3 år, gå noen meter foran meg,måtte holde meg i hånden hele tiden,var vi på lekeplass satt jeg og nistirra på han,fikk hjertet i halsen bare han gikk over en fortauskant! Han kunne jo falle og slå seg ... ble han forkjølt satt jeg våken hele natta og så på han og telte pusten..

Gikk tenåringen på butikken,kunne jeg få katastrofetanker om at han glemte å se seg for over veien og ble påkjørt. Total krise hvis han ikke tok telefonen når jeg måtte ringe og sjekke. 

Det styrte livet mitt til slutt å gå rundt slik og være redd og bekymret,det gikk fra bekymret til vettskremt. Da jeg innså det,gikk jeg til fastlegen. Fikk henvisning til DPS , og fikk komme inn der. Gikk på 4dagers intensivkurs i gruppe,og 10 uker med individuell behandling. Det hjalp virkelig,tvert jeg skjønte tankemåten og håndteringer av bekymringstanker.

 

Det finnes altså hjelp og få,og du må ikke sitte alene med disse tankene. Jo lengre du går,jo verre blir det nok,og flere feile stragegier lager du deg for å mestre dagene. Stor klem til deg TS , vet hvordan du har det❤️‍🩹

Anonymkode: 512b8...1a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Redd for at katten er syk og ikke kan si fra, redd for at foreldrene mine skal bli syke, redd for å dø. Jeg hylgriner om jeg ser dyr har det vondt og jeg føler det er så ufattelig grusomt for alle som lider og ikke kan si fra. Klarer ikke mer på grunn av dette, fordi jeg føler så mye ansvar. Hvor mye lenger er det verdt det  vet det ikke er så mye jeg får gjort med det, men det tar opp hele hverdagen min. Noen som har tips?

Anonymkode: e0e51...3bb

Vet ikke om man ikke selv klarer å rydde opp i tankene -så kanskje snakke med andre om det. Det hjelper å snakke høyt om bekymringene sine og reflektere rundt de med andre. Man må bare anerkjenne at man ikke kan kontrollere alt og man kan ikke kontrollere ukontrollerbare ting -jo mer man ønsker kontrollere jo mer behov for å kontrollere ennå mer på andre områder. Jo mer stress får du, mer stress gir mer tankekjør. Blir en ond sirkel. 
Man må jobbe med aksept for alt det man ikke kan gjøre noe med og at ting aldri kommer til å blir som man hadde tenkt eller planlagt på forhånd. Blir foreldrene dine syke -så blir de syke, det er jo verken din skyld eller noe du skal ta ansvar for. De er voksne mennesker og klarer selv takle livet sitt og ta ansvar slik det passer de. Pappaen min fikk kreft og døde i fjor. Det må man bare ta og han var en voksen mann som taklet det selv på sin måte -vi trengte bare støtte han. Vi hadde ikke ansvar for hans liv -det hadde han selv, hvordan han ville ha det. Når du når en viss alder så vil de fleste få en eller annen sykdom man må forholde seg til -så er det sånn at man kan ha angst for sykdom men når du først får sykdommen så takler man det. Håper du får litt hjelp så ikke angsten din tar helt overhånd på livet ditt🙏🏻

Anonymkode: afee1...f0d

[tussi680]

Det kommer en tid da du ikke tar dette så høytydelig. Ting skjer, det har det alltid gjort. Og det kommer det til å gjøre, uansett om du er redd aldri så mye. Ta vare på de gode stundene da vel? 

[AnonymBruker]

Jeg tenkeren mye på forsøksdyrene. Og industristedene. I små bur. Ofte jeg ikke sover pgr av det. Det er så vondt . Det er så mange dyr som lider. Hjertet mitt blør . 

Anonymkode: 58b53...1a8

[AnonymBruker]

Jeg lærte av en psykolog en gang at bekymring er en totalt bortkastet følelse. Den fører ikke til noe som helst positivt. Er man bekymra for noe kan man ikke på noe vis påvirke det. Samme hvor bekymra du er eller hvor lite bekymra du er, så vil ikke katten, foreldrene dine, du selv eller noen andre bli mer eller mindre syke eller skadet. 

Bekymringer er utelukkende negativt for individet og hjelper ikke mot noe.

Det å vite det (eller bli minnet på det) hjalp meg faktisk litt. Sier det til meg selv når jeg bekymrer meg om ting. 

Hvis man bruker masse krefter hele livet for å feks bekymre seg om å få kreft, så er det like sannsynlig eller usannsynlig at man får det.

Jeg prøver å se på tanken som på et tog som går forbi. Jeg sitter på stasjonen og trenger ikke bli med på alle togene. Jeg kan se dem gå forbi og ikke hive meg på alle. Bare observere dem - altså tankene - uten å involvere meg kraftig med bekymring.

Ikke lett, da.

Anonymkode: 7ad53...41e