Jeg har fått tvangstanker etter grusom fødsel og barseltid. Langt innlegg, trenger sårt svar og råd.

[AnonymBruker]

Jeg fødte for snart 5 måneder siden.

Da jeg var 5 dager om termin skjønte jeg at fødselen var i gang med rier da jeg har født to ganger før. Vi ble likevel avvist på sykehuset om at det ikke var rier pga jeg bare hadde 2 cm åpning og fikk da en paralgin forte. Jeg ble sendt hjem selvom jeg sa de tok feil, noen timer etter fikk jeg ekstreme smerter og jeg blødde litt. Vi fikke egentlig beskjed om å vente litt da føden ikke tok oss på alvor, men vi hastet heldigvis inn til sykehuset som tok 30 min og rakk såvidt inn før alt startetfor fult.

Jeg ble henvist inn på et undersøkelserom av verdens mest tafatte jordmor som virket helt fjern. Jeg skrek at jeg hadde vondt og hun bare sto der og sa ikke et ord, jeg falt sammen på gulvet å skrek og hun ville da undersøke åpning. Jeg var da 7 cm. Mens de gjorde klar en fødestue for meg gikk vannet mitt og barnet som ikke hadde festet seg snudde seg og begynte å komme ut med en arm og de hadde ikke kontroll på navlesnor eller noenting, jordmor presset barnet inn igjen. Jeg hadde da 9 cm åpning og jeg lå der og skrek på undersøkelserommet. Plutselig var rommet fylt med jordmødre og det ble slått alarm om katastrofekeisersnitt ( ungen måtte ut innen 5 minutter ) Jeg gråt og var ifra meg, ingen svarte meg eller beroliget meg, jeg trodde jeg og barnet skulle dø.  De løp meg med til opperasjonsalen mens jordmoren hadde hånden hardt inni meg hele tiden, mens jeg hadde pressirier. Jeg følte min siste time hadde kommet, jeg skrek til samboeren min at han måtte si til barna hjemme at jeg elsket dem, jeg var så redd. Og igjen ingen beroliget meg. Samboeren min fikk ikke være med inn forståelig nok, og jeg ble kastet over på en operasjonseng inne på opperasjonsalen, måtte bekrefte navn og fødselsdato, fikk en når i armen og rakk å si at de måtte redde barnet mitt før jeg fikk en maske å sovnet. 

Heldigvis våknet jeg, og da jeg så at alt gikk fint med barnet mitt også var jeg lykkelig. Men fy fader for en jævlig opplevelse. 

Men, jeg ble syk, jeg fikk en sykehusbakterie/sepsis fordi de ikke tok seg tid pga hast til å vaske meg/sterilisere meg før opperasjon. Jeg havnet på intensiven fra dag nummer 2 og holdt på å dø, jeg hadde crp på over 500 og de slet med å finne en sterk nok og rett antibiotika til å ta bakterien, jeg lå på sykehuset i to uker, presten kom inn til meg, jeg trodde jeg skulle dø fra de tre fine barna mine, jeg kjempet for dem, heldigvis gikk det til slutt rette veien etter at en spesialist ble dratt inn. Jeg fikk også ekstreme luftsmerter pga all medisinen og smertestillende de ga meg. Det var forferdelig. 

Jeg kom hjem helt ødelagt, og med ekstreme smerter i keisersnittsåret itillegg pga kroppen min ikke hadde klart å heale seg som den skulle pga det andre, og jeg hadde fått tilleggsproblemer som at såret hadde åpnet seg og jeg måtte styre med å rense den infeksjonen hjemme. Idag har jeg nerveskader på den ene siden over arret som stråler smerter og mye arrvev. 

Jeg sliter med dødsangst, jeg er redd både jeg eller noen jeg er glad i skal dø. Jeg får grusomme bilder opp i hodet sånn plutselig, og har utviklet tvangstanker for å på en måte holdr kontroll på tankene mine og frykten, det er veldig slitsomt. 

Jeg fikk dårlig oppfølging i ettertid, bare en samtale på sykehuset og fysioterapeut hjem i 4 uker. Samboeren min har lagt ting bak seg på en annet måte enn hva jeg klarer og mener at jeg ikke trenger og burde bruke mye penger på en psykolog. Men jeg har ikke turt å fortelle om tvangstankene mine da han lett dømmer psykisk sykdom. Jeg er samtidig redd for at en psykolog skal synes jeg er en dårlig mor pga at jeg har tvangstanker. Tvangstankerne går ut på å gjøre flere hverdagslige ting 3 ganger, drikke saft tre slurker mens jeg sier ordet 'leve' inni hodet. Lukke tre skuffer for hvert barn jeg har og si ordet ' leve' inni meg. Osv. 

Jeg trenger råd, og kanskje er det andre som har opplevd lignende?

 

 

Anonymkode: 851cb...40c

[AnonymBruker]

Uff, jeg var involvert i din sak da du var innlagt på intensiven. Jeg har tenkt mye på deg. Det er vondt å lese at du sliter fortsatt, men absolutt ikke overraskende. Jeg synes du skal tenke pø deg selv lg barna dine lg ta imot psykiatrisk hjelp. Først da kan ting bli bedre. Tenker på deg ❤️

Anonymkode: 16db9...730

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Uff, jeg var involvert i din sak da du var innlagt på intensiven. Jeg har tenkt mye på deg. Det er vondt å lese at du sliter fortsatt, men absolutt ikke overraskende. Jeg synes du skal tenke pø deg selv lg barna dine lg ta imot psykiatrisk hjelp. Først da kan ting bli bedre. Tenker på deg ❤️

Anonymkode: 16db9...730

Jeg tror ikke det er lov å utgi seg for å være helsepersonell her.

Uansett enig i at TS bør be om henvisning til en samtale med psykolog eller lignende for å bearbeide traumene. 

Anonymkode: eb85c...17b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Uff, jeg var involvert i din sak da du var innlagt på intensiven. Jeg har tenkt mye på deg. Det er vondt å lese at du sliter fortsatt, men absolutt ikke overraskende. Jeg synes du skal tenke pø deg selv lg barna dine lg ta imot psykiatrisk hjelp. Først da kan ting bli bedre. Tenker på deg ❤️

Anonymkode: 16db9...730

Åh hei, nå ble jeg litt overrasket. Jeg kan tenke meg hvem du er ❤️ Jeg vil takke dere på intensiven for god hjelp ❤️  

En sånn opplevelse er ikke rart gir traumer, så jeg også føler at en psykolog hadde vært godt for meg. Jeg tror det må bli sånn.  

Ts

Anonymkode: 851cb...40c

[Gjest Berit89]

Hei kjære deg! 
 

det høres ut som du har det utrolig vanskelig! Det første som slår meg når jeg leser innlegget ditt er at du er utrolig glad i barna dine, og bryr deg utrolig mye om dem. Du har vært gjennom et sikkelig traume (du trodde du og barnet ditt skulle dø!). Jeg syns du fremstår som en normal og god mor, som strever akkurat nå. Jeg syns absolutt du burde få hjelp (det er faktisk ekstremt viktig!) tar du tak i tankene nå er det lettere enn senere. Jeg syns også samboeren dun burde støtte deg og hjelpe deg, du har tross alt vært gjennom en svært traumatisk hendelse. Du kan få hjelp fra psykolog i kommunen din, ved å snakke med helsesøster, evt. ve fastlege sende henvisning. Det finnes svært god og effektiv behandling av tvangslidelser! Og det er for dumt at du skal lide unødvendig❤️ 
 

sender deg en god klem fra en mamma til en annen. 

[AnonymBruker]

Dette bør du klage på. Høres helt sinnsykt ut.

Anonymkode: 7fba0...afe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg tror ikke det er lov å utgi seg for å være helsepersonell her.

Uansett enig i at TS bør be om henvisning til en samtale med psykolog eller lignende for å bearbeide traumene. 

Anonymkode: eb85c...17b

Hun har da ikke utgitt seg for å være helsepersonell. Hun kan da ha vært presten for alt du vet.

Anonymkode: 290bd...31a

[AnonymBruker]

Du får psykologhjelp via offentlige. Spør helsesøster / jordmor dere går til om henvisning! 

Anonymkode: 6611b...df4

[AnonymBruker]

Kjære TS,

Dette høres helt grusomt ut. Tror ingen kunne gått gjennom en sånn opplevelse uten å slite i ettertid. 

Jeg er kjempelei meg på dine vegne at du måtte oppleve noe sånt ❤️ 

Har bare to ting å si:

1. Oppsøk hjelp

2. Snakk med mannen din, han må forstå at denne opplevelsen tar tid å jobbe seg gjennom og at du trenger all den støtte du kan få. Jeg hadde en ganske fæl fødsel, men ikke i nærheten av det du hadde. Jeg hadde ikke klart meg uten mannen min. Han har støttet meg hele veien og det er nok takket være det at jeg har ungått fødselsdepresjon. Det er viktig at du og mannen din spiller på lag og at han gir deg det du trenger av støtte. Det vil ta den tiden det tar og det må han forstå og godta.

Begynte faktisk å gråte da jeg leste innlegget ditt. Skulle gjerne gitt deg en god klem.

Anonymkode: c8fe6...5ad

[AnonymBruker]

Dette høres så vondt og traumatisk ut ❤️ Mange gode tanker herfra! 

(Sjekk om kommunen har psykisk helseteam, lavterskel, eventuelt psykolog via helsestasjonen, bare så du får en eller annen som kan hjelpe deg videre.)

Anonymkode: ac28d...dcd

[AnonymBruker]

Berit89 skrev (13 minutter siden):

Hei kjære deg! 
 

det høres ut som du har det utrolig vanskelig! Det første som slår meg når jeg leser innlegget ditt er at du er utrolig glad i barna dine, og bryr deg utrolig mye om dem. Du har vært gjennom et sikkelig traume (du trodde du og barnet ditt skulle dø!). Jeg syns du fremstår som en normal og god mor, som strever akkurat nå. Jeg syns absolutt du burde få hjelp (det er faktisk ekstremt viktig!) tar du tak i tankene nå er det lettere enn senere. Jeg syns også samboeren dun burde støtte deg og hjelpe deg, du har tross alt vært gjennom en svært traumatisk hendelse. Du kan få hjelp fra psykolog i kommunen din, ved å snakke med helsesøster, evt. ve fastlege sende henvisning. Det finnes svært god og effektiv behandling av tvangslidelser! Og det er for dumt at du skal lide unødvendig❤️ 
 

sender deg en god klem fra en mamma til en annen. 

Takk for mange gode ord. Jeg elsker barna mine uendelig høyt, de er livet mitt ❤️   

Samboeren min er veldig typisk mann der, han tenker at nå er det ' ferdig' og vi går videre, men virker ikke til å skjønne at så alvorlige opplevelser kan gi traumer. Han er en flott mann på mange måter, men jeg har savnet litt mer støtte rundt dette i ettertid. Mulig han har skøvet ting under teppet av egen frykt, han har innrømmet at han var redd da han skjønte alvoret og prøvde å forberede seg på å bli alenefar hvis jeg gikk bort.

Vi har jo en fin hverdag nå på mange måter,men denne angsten for døden og disse tvangstankene er ikke noe hyggelig. Jeg ønsker å behandle traumene og håper på mer forståelse fra samboer. Jeg skal ta kontakt med fastlegen min å høre om det kan sendes en henvendelse ❤️ 

Ts

Anonymkode: 851cb...40c

[AnonymBruker]

Rettelse- henvisning*

Anonymkode: 851cb...40c

[AnonymBruker]

Du høres virkelig ikke ut som en dårlig mor, men tvert imot som en svært omsorgsfull mamma som setter barna foran alt!

 

Det høres ut som en skremmende opplevelse, ikke rart at dette kan utløse slike tanker (som forøvrig ikke betyr at en er unormal, dette er tanker som hvem som helst kan få!). Det finnes god og effektiv behandling for tvangslidelse/ocd. Høres imimertid ut som at det er mulig at du kan ha behov for å bearbeide den traumatiske opplevelsen også, men det vil du og helsepersonell kunne finne ut av. Uansett, gå til fastlege og be om henvisning til lokalt DPS. Det finnes OCD-team rundt omkring i landet som er spesialiserte på behandling av OCD, og det ved mistanke om dette (basert på det fastlege skriver i henvisning) så skal en få tilbud om vurdering ved et OCD-team.

Lykke til! ❤️

Anonymkode: 4fa9f...2f2

[smurfebuss]

Uff, for en forferdelig opplevelse. Og dårlig oppfølgelse i ettertid. Skjønner godt at du sliter. 
 

Ta kontakt med fastlegen din og få henvisning til dps/psykolog. Det kan jo være måneder med ventetid, så snakk med mannen din og fortell hvordan du har det. Kanskje han synes det er riktig å prioritere penger på psykolog akkurat nå. Sjekk også med evt forsikring om det ligger noen psykologtimer der. 
 

Også må du klage på den dårlige behandlinga du fikk før, under og etter fødsel. 

[AnonymBruker]

Jeg sier det igjen...... jaggu er jeg glad jeg fikk planlagt keisersnitt. 

Anonymkode: 07bd0...f95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Kjære TS,

Dette høres helt grusomt ut. Tror ingen kunne gått gjennom en sånn opplevelse uten å slite i ettertid. 

Jeg er kjempelei meg på dine vegne at du måtte oppleve noe sånt ❤️ 

Har bare to ting å si:

1. Oppsøk hjelp

2. Snakk med mannen din, han må forstå at denne opplevelsen tar tid å jobbe seg gjennom og at du trenger all den støtte du kan få. Jeg hadde en ganske fæl fødsel, men ikke i nærheten av det du hadde. Jeg hadde ikke klart meg uten mannen min. Han har støttet meg hele veien og det er nok takket være det at jeg har ungått fødselsdepresjon. Det er viktig at du og mannen din spiller på lag og at han gir deg det du trenger av støtte. Det vil ta den tiden det tar og det må han forstå og godta.

Begynte faktisk å gråte da jeg leste innlegget ditt. Skulle gjerne gitt deg en god klem.

Anonymkode: c8fe6...5ad

Takk for gode ord og omtanken ❤️  

Det er trist å høre at du også har hatt en vondt fødselopplevelse, men godt å se at du har hatt så god støtte i mannen din. Jeg vet ikke om det er det at min samboer ikke helt forstår, eller om han skøvet bort ting av egen frykt, men jeg har følt meg litt lite forstått og det gjør jo også at det er vanskelig å fortelle han ting/tanker videre.  

Ts

Anonymkode: 851cb...40c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Du høres virkelig ikke ut som en dårlig mor, men tvert imot som en svært omsorgsfull mamma som setter barna foran alt!

 

Det høres ut som en skremmende opplevelse, ikke rart at dette kan utløse slike tanker (som forøvrig ikke betyr at en er unormal, dette er tanker som hvem som helst kan få!). Det finnes god og effektiv behandling for tvangslidelse/ocd. Høres imimertid ut som at det er mulig at du kan ha behov for å bearbeide den traumatiske opplevelsen også, men det vil du og helsepersonell kunne finne ut av. Uansett, gå til fastlege og be om henvisning til lokalt DPS. Det finnes OCD-team rundt omkring i landet som er spesialiserte på behandling av OCD, og det ved mistanke om dette (basert på det fastlege skriver i henvisning) så skal en få tilbud om vurdering ved et OCD-team.

Lykke til! ❤️

Anonymkode: 4fa9f...2f2

Takk for gode ord, jeg blir rørt ❤️ Jeg setter barna foran alt, de er mitt liv og mitt alt. Kjærligheten for barna mine er så dyp at det nesten gjør vondt.  

Tusen takk for gode råd! 

Ts

Anonymkode: 851cb...40c

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode ord og råd dere alle sammen, jeg setter stor pris på det ❤️  

Jeg skal ta til meg rådene deres og se hva jeg allerede kan få ordnet i morgen, må jo starte en plass, jeg starter med å kontakte fastlege.

Når det gjelder å sende en klage, så har jeg vært inne på den tanken veldig mange ganger, men så tenker en del av meg om det er noen vits, hjelper det for noe som helst liksom. Men kanskje jeg burde sende den klagen. Hvis noen har erfaring med å sende sånne klager, så fortell gjerne hvorden det gikk ❤️

Ts 

Anonymkode: 851cb...40c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk for gode ord og omtanken ❤️  

Det er trist å høre at du også har hatt en vondt fødselopplevelse, men godt å se at du har hatt så god støtte i mannen din. Jeg vet ikke om det er det at min samboer ikke helt forstår, eller om han skøvet bort ting av egen frykt, men jeg har følt meg litt lite forstått og det gjør jo også at det er vanskelig å fortelle han ting/tanker videre.  

Ts

Anonymkode: 851cb...40c

Ja det skjønner jeg ❤️ Kan hende han ikke vil snakke om det fordi han sliter med det selv. 

Kanskje dere kunne gått sammen i terapi sammen? Hvis han har traumer som må bearbeides vil han få hjelp der og hvis ikke vil han uansett forstå mer av det du har vært gjennom og forhåpentligvis støtte deg mer. Du bør nok også gå i terapi alene også for å snakke om alt ute filter. 

Sankk med lege eller helsestasjon for å høre om hvilke tilbud som finnes. Bor du i Oslo? Her finnes det flere gratistilbud i hvert fall. Det noe som heter Rask psykisk helsehjelp som er et lavterskel gratistilbud. Om du ikke bor i Oslo kan det hendes det finnes lignende tilbud i andre byer. Det er også noe som heter Oslohjelpa som muligens kan bistå. 

Har du noen nære venner du kan snakke med? Familie? Det er viktig at du får snakket med noen.

Og du, du er ingen dårlig mor, det må du virkelig ikke tro ❤️ 

Anonymkode: c8fe6...5ad

[AnonymBruker]

For en forferdelig opplevelse, tenker på deg TS. Tror jeg hadde tatt kontakt med fastlegen og bedt han henvise til psykolog. Viktig at du får en fagperson å prate med, du kan ikke sitte inne med dette her.

Anonymkode: 88f45...6a3