Oppvekstforhold før og nå

[AnonymBruker]

Mange som hadde det svært vanskelig i oppveksten klarte seg svært godt. Dette er kjente mennesker jeg gir ekseepl på her.

Pris Philip, Dronning Elisabeths mann. Vokser opp med å flykte fra fødelandet, familien etablerer seg på nytt i Tyskland. Mpor lagt inn med tvang på sanatorium pga psykiske problemer. Far utro og får seg ny dame. Prins Philip er en kasteball mellom ulike familiehjem, onkel og tante. Mister søster og hennes familie i en flystyrt(ja jeg har sett The Crown)

Og ja jeg skjønner selvsagt at de på tross av dette var svært privilegerte.

Likevel Han klarer seg, gifter seg til suksess, og hadde selv uten ekteskapet nok hatt en strålende karriere i marinen.

Yngve Hågensen, tidligere norsk LO leder. Vokser opp på barnehjem. Begynner "på gølvet" blir tillitsvalgt og går gradene på arbeid og i LO. ender opp som en av Norges mektigste som LO leder. 

Berthold Grunfeld, norsk lege og forsker. Kommer som krigsbarn fra Øst Europa til Norge. Vokser opp på barnehjem,viser gode evner på skolen og kommer seg oppover i samfunnet på den måten.

Max Manus hadde en veldig vanskelig barndom, moren mistet kontakten med barna på grunn av skilsmisse og han fikk aldri et nært forhold til henne. Han måtte klare seg selv fra han var i tenårene.

Når jeg leser om slike "skjebner" så tenker jeg at om dette hadde vært i dag så hadde denne personen vært traumatisert for livet. Men før i tiden klarte folk seg gjennom vanskeligheter på en annen måte. 

Dyrker vi problemer i dag og forventer et for lett liv?

Anonymkode: 449ce...461

[AnonymBruker]

I dag takler flere og flere veldig dårlig selve livet, og det er litt spesielt.

Jeg har dratt mye rundt i verden,og da kan vi snakke! Gatebarn, mye fattigdom etc. Hardt arbeid. 

Norge blir bedre og bedre hvert år, men folk får det mer og mer vondt ser det ut som. Det er jo en tankevekker!

Anonymkode: f5890...fcb

[AnonymBruker]

Men spør du noen som vanker på plata, så vil du høre om vanskelige oppvekster i flertall. Oftere at noen som hadde det veldig tøft, havnet i den enden av skalaen for å si det sånn..

Anonymkode: 0a827...09d

[ESFP]

De som har hatt en traumatisk barndom finner ofte en avhengighet som lindrer smertene. Arbeidsnarkomani og validering fra andre er eksempler på avhengighet. Disse du nevner var kanskje utad vellykket fordi de jobbet seg oppover, men vi vet lite om hvor vellykket de var på andre områder i livet. Relasjoner feks. 

[AnonymBruker]

ESFP skrev (54 minutter siden):

De som har hatt en traumatisk barndom finner ofte en avhengighet som lindrer smertene. Arbeidsnarkomani og validering fra andre er eksempler på avhengighet. Disse du nevner var kanskje utad vellykket fordi de jobbet seg oppover, men vi vet lite om hvor vellykket de var på andre områder i livet. Relasjoner feks. 

Det har du selvsagt rett i, og en kan jo spekulere på om Prins Philips vanskelige oppvekst gjorde ham til en optimal far. Det har jo vært mye skilsmisser og familieproblemer i den familien der.

Samtidig så er det å finne en avhengighet som du sier også en måte å bruke det vonde til å oppnå noe positivt. Det er noen ganger jeg tenker at vi mangler driv her i landet, vi  har det så alt for bra og blir late og bedagelige.

Anonymkode: 449ce...461

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I dag takler flere og flere veldig dårlig selve livet, og det er litt spesielt.

Jeg har dratt mye rundt i verden,og da kan vi snakke! Gatebarn, mye fattigdom etc. Hardt arbeid. 

Norge blir bedre og bedre hvert år, men folk får det mer og mer vondt ser det ut som. Det er jo en tankevekker!

Anonymkode: f5890...fcb

Det er det jeg og tenker. Vi lever i verdens rikeste tryggeste og mest regulerte land. 

Anonymkode: 449ce...461

[AnonymBruker]

Det er da mange nok samtidige av de TS nevner som gikk til grunne,  ble alkoholikere,  pillenarkomane, kone-og-eller barnemishandling...

Anonymkode: 1a7b9...9f7

[AnonymBruker]

Jeg er enig. Tenker at menneskepsyken egentlig ikke er skapt for å ha det så behagelig, praktisk sett, som vi har det i Norge i dag. Når man vet at man har tak over hodet og mat virker det som om psyken vår hekter bekymringene på det emosjonelle. Når man ikke sliter praktisk/fysisk har man ork til å kjenne etter om man blir møtt på riktig måte, om man får sine emosjonelle behov dekket. Mye vil ha mer. 

Mannen min har blitt utsatt for grov, grov omsorgssvikt. Nå i voksen alder er han ett av de mest harmoniske menneskene jeg vet om. Han har så solide og fornuftige perspektiver på livet. Og han er oppriktig glad for de hverdagene familien vår har sammen.

Jeg? Syter og klager altfor mye. Bekymrer meg for press på jobb. Er jeg en god nok mamma, burde jeg ikke møtt barnets følelser på bedre måte? Skulle jeg lest notatene fra COS-kurset for fjerde gang? Og føler jeg meg ikke litt overkjørt i etterkant av siste FAU-møte? 

Når jeg bruker litt for mye tid på å kjenne etter er det godt å sparre med mannen min, for å si det sånn. 

Anonymkode: d584a...a44

[ESFP]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det har du selvsagt rett i, og en kan jo spekulere på om Prins Philips vanskelige oppvekst gjorde ham til en optimal far. Det har jo vært mye skilsmisser og familieproblemer i den familien der.

Samtidig så er det å finne en avhengighet som du sier også en måte å bruke det vonde til å oppnå noe positivt. Det er noen ganger jeg tenker at vi mangler driv her i landet, vi  har det så alt for bra og blir late og bedagelige.

Anonymkode: 449ce...461

Det kommer nok an på hva man ser på som viktig og positiv. For en organisasjon eller er land er det vikitg å ha mennesker som driver ting fremover. Personen selv, familien og menneskene rundt har ikke nødvendigvis sett på denne driven som positiv. Hvem er vi her for? Organisasjonene og landet, eller oss selv og relasjonene vi danner på livsveien? 

I Norge har vi det bra økonomisk, og de fleste kjemper ikke for å få tak i mat eller ly. Det vi mangler i Norge er raushet, nærhet og tilknytning. Vi sitter ensomme i hver våre hus med et fåtall mennesker å lene oss på når livet kommer mot oss. Et menneske sitt viktigste behov er tilknytning. En som vokser opp med storfamilien i er krigsherjet land kan ha mye større livsglede enn en ensom nordmann som jakter karriere for å drive frem organisasjoner og land.