Å bli kvalm av seg selv...

[AnonymBruker]

Jeg har en forelder som har vært - og fortsatt er - utro mot min andre forelder. De har vært gift i mange år. Vi rundt trodde de hadde det helt greit sammen, siden de har dratt på turer sammen og har hytte og bruker den, de fester sammen osv. Så dette kom som et sjokk. De har ikke "slått opp" (for å bruke et fjortisuttrykk) enda. Den ene håper den andre skal ta til fornuft. Vel. 

Jeg skal prøve å gjøre dette kort.

Min oppvekst bestod i å søke trygghet hos min ene forelder. Det var den eneste av de to som det gikk an å føre en samtale med, sånn noenlunde, men det var så langt ifra perfekt at psykologen min (jeg har traumer) var svært skeptiske til disse to menneskene her. Hun mente de hadde ekstremt store problemer med å kjenne på følelser, noe som stemmer godt. Alt for godt. Det er en lang historie.

Men denne andre forelderen min, som er utro, har alltid vært kald følelsesmessig. Jeg fikk nesten aldri en klem, og hvis det var noe jeg hadde problemer med, stakk hn av i et annet rom. Orket ikke å snakke om ting (akkurat son psykologen sa).

Jeg har måtte gå med ting alene. Hele livet. Hvis jeg hadde lammende angst, var jeg lat. Hvis jeg hadde fysisk sykdom som gjorde at jeg ble kvalm under måltider, ble jeg ikke tatt med til legen, jeg ble kalt for en med spiseforstyrrelser som ville være tynn og pen.

Nok sagt om det; oppveksten var ikke veldig bra etter hvert.

Men! De gode minnene jeg har, de har jeg med min ene forelder som er utsatt for utroskap. Vi har hatt gode stunder sammen, fisking, turer i skogen osv. Og i voksen alder har hn greid å åpne seg noe mer, selv om hn fortsatt ikke greier å snakke ordentlig om ting. Jeg er tilgivende sånn sett, jeg gir dem sjanse på sjanse, så vi har en del kontakt pr i dag. 

Ja, så har vi den andre følelsesmessig iskalde forelderen som nå er utro. Begge vet om det, alle barna vet om det, men vi blir nektet å få vite navn på vedkommende. Nektet å få vite etnisitet og alder. Det er veldig hemmelig og det er noe som skurrer. Veldig.

Vi har snakket med denne utro personen, og hn har ingenting vondt å si om sin ektefelle. Faktisk. Sannheten er at hn er svært bortskjemt! Har hatt gratis kokk og hushjelp i 30 år, selv bare ligget på sofaen og dratt seg.

Min ene forelder som er offeret i denne saken er knust, forståelig nok. Føler seg (er!) sveket. Og den utro parten nekter å ta et standpunkt (bli eller gå), fortsetter bare å være utro og bo hjemme. Få maten servert. Min ene, spake, forelder går bare og venter på en avgjørelse og blir holdt på gress. Vil ha tilbake ting slik de var før og venter bare på å tilgi og komme seg videre. Null ryggrad, men det er hns valg. Ikke mitt. Man gjør som man vil. Samtidig ser jeg hvor ødelagt denne personen blir av noe jeg vil kalle ondskap; 

Bo hjemme, behandle ektefellen som hushjelp, og imens man bor hjemme fortsetter man å være utro og sier at man ikke vet hva man vil. Stygt, ikke sant? Det er mer jeg ikke orker å skrive.

Men til trådens emne:

JEG er barn av disse to menneskene. Deres DNA, deres avkom, deres etterkommer, et resultat av disse to personene. 

Jeg føler direkte avsky overfor meg selv som er i direkte slekt med et slikt menneske som behandler andre på den måten. Jeg projiserer min avsky overfor handlingen som begås over på meg selv.

Jeg leter etter sprekker i min personlighet og har en overveldende angst for å ligne på min slemme forelder. 

Psykologen sa at jeg ikke er som dem, for jeg har (merkelig nok) kontakt med mine egne følelser, og jeg har selvinnsikt. Det har vært en tung vei å komme seg hit.

Men likevel. Jeg vet at jeg ikke ER foreldrene mine, at jeg er en egen person, men hvis jeg får høre at jeg ligner på den slemme av dem, blir jeg redd. Tenker "tenk om det er noe arvelig som gjør at jeg også blir så jævlig" 

Og jeg føler på selvforakt. At jeg har dårlige gener, at jeg er et misfoster og ikke skulle vært her, at alt bare har vært falskt hele veien.

Hjelp?

Anonymkode: 4e452...a66

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du må våge å tro på det psykologen sier, at det er sannheten, selv om det er vanskelig.

DNA har noe å si, men miljø har også noe å si. Du og dine foreldre har vokst opp i forskjellige miljø, dere har hatt tusenvis av ulike opplevelser som har gjort dere til den dere er. Selv om man arver visse ting fra foreldrene må man ikke arve alt. Noe man arver har ikke slått ut i foreldrene, men i besteforeldrene osv.

Kanskje du kan bli enig med deg selv om at det å lete etter sprekker i din personlighet er en aktivitet som du vil slutte med fordi det er ulogisk og ikke gjør deg noe godt? Høyst sannsynlig er det ikke slik, du kan aldri bli helt sikker samme hvor mye du leter og uansett er det ingenting nyttig du kan bruke denne informasjonen til.

Anonymkode: 2c284...7d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg tenker at du må våge å tro på det psykologen sier, at det er sannheten, selv om det er vanskelig.

DNA har noe å si, men miljø har også noe å si. Du og dine foreldre har vokst opp i forskjellige miljø, dere har hatt tusenvis av ulike opplevelser som har gjort dere til den dere er. Selv om man arver visse ting fra foreldrene må man ikke arve alt. Noe man arver har ikke slått ut i foreldrene, men i besteforeldrene osv.

Kanskje du kan bli enig med deg selv om at det å lete etter sprekker i din personlighet er en aktivitet som du vil slutte med fordi det er ulogisk og ikke gjør deg noe godt? Høyst sannsynlig er det ikke slik, du kan aldri bli helt sikker samme hvor mye du leter og uansett er det ingenting nyttig du kan bruke denne informasjonen til.

Anonymkode: 2c284...7d7

Nei, det er vel en slags nevrose, da. Eller?

Vi har vokst opp i totalt forskjellig miljø, ja.. 

Men jeg er jo den jeg er. Genetisk sett. Utseendemessig. Heldigvis har jeg en annen hårfarge enn forelderen min

Anonymkode: 4e452...a66

[AnonymBruker]

DNA for hårfarge er ikke knyttet sammen med DNA for negative personlighetstrekk, så det har jo ingenting å si sånn sett. Jeg forstår tankegangen bak, men tenker også at det kan være viktig å løse opp i ulogiske sammenhenger man lager seg.

Faren min har en del negative trekk som jeg ikke liker, men jeg har aldri tenkt noe annet enn at det er synd at han er en drittsekk av og til og at det jammen er godt at jeg ikke er som han. Men han har også sine gode trekk også som jeg håper at jeg har arvet noe av.

Jeg ser litt på det sånn: jeg er verken mamma eller pappa. Slik grønn verken er blå eller gul, slik bronse verken er tinn eller kobber. Man blir noe nytt, noe eget og unikt.

Anonymkode: 2c284...7d7

[Kvinne87Rogaland]

Bare det at du skriver denne tråden - at du er redd for å bli lik denne foreldreren - det beviser jo at du ikke er lik! En kynisk, kald narsissist hadde ikke bekymret seg for å være en dårlig person. Dårlige personer bryr seg ikke - de tror selv at de er perfekte.

Så du er tydeligvis ikke lik denne personen. Du går til psykolog, og jobber med å være en bra person. Det viser at du er akkurat det 😊

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2023 den 9.39):

Jeg har en forelder som har vært - og fortsatt er - utro mot min andre forelder. De har vært gift i mange år. Vi rundt trodde de hadde det helt greit sammen, siden de har dratt på turer sammen og har hytte og bruker den, de fester sammen osv. Så dette kom som et sjokk. De har ikke "slått opp" (for å bruke et fjortisuttrykk) enda. Den ene håper den andre skal ta til fornuft. Vel. 

Jeg skal prøve å gjøre dette kort.

Min oppvekst bestod i å søke trygghet hos min ene forelder. Det var den eneste av de to som det gikk an å føre en samtale med, sånn noenlunde, men det var så langt ifra perfekt at psykologen min (jeg har traumer) var svært skeptiske til disse to menneskene her. Hun mente de hadde ekstremt store problemer med å kjenne på følelser, noe som stemmer godt. Alt for godt. Det er en lang historie.

Men denne andre forelderen min, som er utro, har alltid vært kald følelsesmessig. Jeg fikk nesten aldri en klem, og hvis det var noe jeg hadde problemer med, stakk hn av i et annet rom. Orket ikke å snakke om ting (akkurat son psykologen sa).

Jeg har måtte gå med ting alene. Hele livet. Hvis jeg hadde lammende angst, var jeg lat. Hvis jeg hadde fysisk sykdom som gjorde at jeg ble kvalm under måltider, ble jeg ikke tatt med til legen, jeg ble kalt for en med spiseforstyrrelser som ville være tynn og pen.

Nok sagt om det; oppveksten var ikke veldig bra etter hvert.

Men! De gode minnene jeg har, de har jeg med min ene forelder som er utsatt for utroskap. Vi har hatt gode stunder sammen, fisking, turer i skogen osv. Og i voksen alder har hn greid å åpne seg noe mer, selv om hn fortsatt ikke greier å snakke ordentlig om ting. Jeg er tilgivende sånn sett, jeg gir dem sjanse på sjanse, så vi har en del kontakt pr i dag. 

Ja, så har vi den andre følelsesmessig iskalde forelderen som nå er utro. Begge vet om det, alle barna vet om det, men vi blir nektet å få vite navn på vedkommende. Nektet å få vite etnisitet og alder. Det er veldig hemmelig og det er noe som skurrer. Veldig.

Vi har snakket med denne utro personen, og hn har ingenting vondt å si om sin ektefelle. Faktisk. Sannheten er at hn er svært bortskjemt! Har hatt gratis kokk og hushjelp i 30 år, selv bare ligget på sofaen og dratt seg.

Min ene forelder som er offeret i denne saken er knust, forståelig nok. Føler seg (er!) sveket. Og den utro parten nekter å ta et standpunkt (bli eller gå), fortsetter bare å være utro og bo hjemme. Få maten servert. Min ene, spake, forelder går bare og venter på en avgjørelse og blir holdt på gress. Vil ha tilbake ting slik de var før og venter bare på å tilgi og komme seg videre. Null ryggrad, men det er hns valg. Ikke mitt. Man gjør som man vil. Samtidig ser jeg hvor ødelagt denne personen blir av noe jeg vil kalle ondskap; 

Bo hjemme, behandle ektefellen som hushjelp, og imens man bor hjemme fortsetter man å være utro og sier at man ikke vet hva man vil. Stygt, ikke sant? Det er mer jeg ikke orker å skrive.

Men til trådens emne:

JEG er barn av disse to menneskene. Deres DNA, deres avkom, deres etterkommer, et resultat av disse to personene. 

Jeg føler direkte avsky overfor meg selv som er i direkte slekt med et slikt menneske som behandler andre på den måten. Jeg projiserer min avsky overfor handlingen som begås over på meg selv.

Jeg leter etter sprekker i min personlighet og har en overveldende angst for å ligne på min slemme forelder. 

Psykologen sa at jeg ikke er som dem, for jeg har (merkelig nok) kontakt med mine egne følelser, og jeg har selvinnsikt. Det har vært en tung vei å komme seg hit.

Men likevel. Jeg vet at jeg ikke ER foreldrene mine, at jeg er en egen person, men hvis jeg får høre at jeg ligner på den slemme av dem, blir jeg redd. Tenker "tenk om det er noe arvelig som gjør at jeg også blir så jævlig" 

Og jeg føler på selvforakt. At jeg har dårlige gener, at jeg er et misfoster og ikke skulle vært her, at alt bare har vært falskt hele veien.

Hjelp?

Anonymkode: 4e452...a66

Har også vokst opp uten noe emosjonell omsorg fra foreldre -jeg selv har heldigvis fått selvinnsikt og visst fra jeg bar veldig liten at de ikke var normale. Men har jo slitt fordi det har preget meg mye - vært mye bitter og vært redd for å bli som dem pg bruk mye energi på å være motsatt som de for det faller meg ikke naturlig å ha følelser fordi jeg aldri har lært det fra de -jeg har måttet lære de selv fra å observere andre. Min redning har vært noen veldig enkle verktøy. Jeg har måttet forandre hvordan jeg tenker om de. Nå velger jeg -når det kommer opp vonde følelser å snu rollen, før satt jeg foreldrene mine på pidestall og prøvde å gjøre ting for å få deres anerkjennelse (flink pike) og heller velge å se at det er jeg som sitter på den pidestallen og ser ned på de, visualiserer at jeg rister oppgitt på hodet for de ikke har skjønt bedre. Dette gjør jeg hver gang jeg tenker på moren eller faren min, nå har det kommer dit at jeg kan svelge valgene deres mer - fordi jeg tenker at de ikke har selvinnsikt og de skjønner ikke bedre og det er ikke mitt problem. 

Anonymkode: ac8bf...d9d

[AnonymBruker]

Så trist at du har det slik.. 

Anonymkode: 2b21a...fe2