Tvangskomplekser

[Gjest Gjest]

Hei, jeg er en normal jente på 26 år som sliter med tvangskomplekser. Jeg tør ikke å møte eller oppholde meg i nærheten av noen som misliker meg. Det føles som et personlig nederlag å stå ansikt til ansikt til den personen fordi vedkommende kanskje gir meg "nedlatende" eller "ekle jeg synes du er så dum" blikk.

Jeg synes dette er meget hemmende i hverdagen, både på jobb og trening. Og nei, jeg har ikke mange fiender. Det er snakk om en familiemedlem, en jeg ikke har snakket med på flere år som bor 5 min unna, jobber i samme bygg som meg, og trener på samme helsestudio. Vedkommende ser ut til å være uberørt av dette, han bryr seg simpelheten ikke.

Mange ganger har jeg vurdert å ta dette opp med vedkommende, og fortelle at dette gnager på meg. Men så er det hans passivitet og kalde respons som gjør at jeg holder meg langt unna. Hver gang vi omgås, snur han bare blikket unna.

Noen vil kanskje tenke: voks opp, og ta deg sammen. Men tro meg jeg har forsøkt alt. Hjelper ikke. Har forsøkt å ta det opp med foreldre, men de "angriper meg" før jeg får fullført det jeg skulle ha sagt. Jeg er vokst opp i et hjem hvor jeg aldri har følt meg elsket. Jeg kom alltid som nr 2, og ble konstant fortalt at jeg var ikke den skarpeste kniven i skuffen. Jeg var en sjenert unge som for det meste holdt for meg selv.

I ettertid har jeg utviklet temperament og aggresivitet som kan føre til at jeg overreagerer på enkelte ting.

Men forholdet til overnevnte person får meg til å føle meg mislykket og verdiløs selv om jeg gjør det bra i livet. Hvordan kan jeg komme ut av denne vonde sirkelen? Jeg har ikke nerver til å krype for vedkommende, orker ikke mer avvisning...

[Gjest gjest1]

Jeg skjønner hva du mener, for jeg har det sånn selv. Den ekstreme redselen for ikke å bli likt, eller tro man ikke blir likt - for hvis en eneste person virkelig ikke liker meg noe særlig, hvorfor skal andre gjøre det da? Hva er det med MEG som gjør at h*n ikke liker meg?

Du er voksen som du sier selv, men det er ikke bare å ta seg sammen. Det blir som du sier, en slags tvangsmessig opptatthet av denne ene tingen som overskygger alle andre ting. Man kan føle seg verdiløs.

Det er nå sånn at man til slutt er nødt til å heve seg over det på en eller annen måte. Det handler om selvtillit og indre styrke. "Jeg er god nok som jeg er, du liker meg ikke og sånn er det - men jeg har minst 100 andre mennesker i livet mitt som liker meg og setter pris på den jeg er."

Det er sånn at ikke alle kan like alle. Det trenger ikke nødvendigvis å være en stor grunn til det. Det kan handle om ulike interesser, ulikt syn på saker og ting. Det kan være misunnelse fra andre, at de tror de må heve seg over en for å føle seg bedre selv osv osv. Mennesker er forskjellig. hadde alle likt hverandre til enhver tid hadde det ikke vært vold eller krig eller noe i den gata der.

På skolen møter man folk man ikke liker, og som heller ikke liker deg. I jobbsammenheng finnes det folk man ikke liker, men som man må lære seg å omgås likevel.

Finnes det en person i ditt liv som DU ikke liker? I så fall, hvorfor? Er det en spesifik grunn til det, eller er det bare forskjellene som gjør det?

Når du har vokst opp i et hjem hvor du har følt deg lite sett, ikke elsket og alltid nr. to, skaper det automatisk nedverdigende tanker om deg selv.

Det er kanskje ikke så rart at du "henger" deg opp i den ene personen da. Dårlig selvtillit kan gjøre mye rart med folk, og aller mest i negativ forstand.

Det er trist å lese at dette hemmer deg sånn. Jeg har ikke noen konkrete råd å gi deg egentlig. Jeg tror bare jeg vet hvordan du har det, sånn litt i hvert fall.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Uff, er det ingen som kjenner seg igjen? Eller ser problematikken her? Kanskje er det jeg som er temmelig unormal?

Hilsen Trådstarter...

[Gjest gjest1]

Joda, som jeg skrev over, så kjenner jeg meg igjen. Du er ikke unormal, bare mer følsom enn andre. Det er jeg også.

Kanskje du burde snakke med noen om dette? En god venninne eller noen andre du stoler på? Få noen råd?

Selv går jeg til psykolog, men det er ikke bare på grunn av "tvangskomplekser", men en haug av andre ting. Jeg har tatt opp dette også, og det hjelper å få lufta tankene litt.