Dere som sliter psykisk: hvordan støtter deres partner dere i tøffe perioder?

[AnonymBruker]

Eller hvordan støtter du din partner om du er sammen med noen som sliter psykisk? 

Hvordan er dynamikken dere i mellom? Merker den andre at du har en tung periode, eller sier du fra selv?

Hilsen ei som sliter med angst og depresjon, men opplever at kjæresteforholdet er vanskelig i ekstra tøffe perioder. Er usikker på hva jeg kan forvente av partner, da jeg opplever at min partner omtrent ignorerer mine psykiske utfordringer. Samtidig vil ikke forvente for mye/være en byrde.

 

Anonymkode: 47984...8f3

[AnonymBruker]

Følger med på denne tråden, da jeg føler det samme som deg. Han klarer ikke helt å koble seg på meg og mitt.

Anonymkode: 4f339...a3f

[AnonymBruker]

Jeg er selv pårørende til min samboer som har slitt med depresjoner jevnlig i løpet av de 17 årene vi har vært sammen. Jeg har alltid merket når han har hatt vanskelige perioder, har avlastet han mtp barna når barna var små, lagt til rette for at han fikk sove da jeg vet søvn er viktig for at han skal fungere best mulig, lagt til rette for at han klarte å dra på jobb når han ikke hadde energi til å stille opp på alle områder. Dette har jeg gjort i alle år da jeg tenker at dette er noe man gjør for hverandre når man er i et forhold.

Samboeren ble forrige høst på nytt deprimert, mest alvorlige periode jeg har opplevd til nå. Han har alltid vært sjalu og noe kontrollerende, men denne gangen har det eskalert voldsomt. Har derfor dessverre ikke klart å stille opp på samme måte som tidligere, og tenker jo heller ikke at det å være deprimert unnskylder å oppføre seg slik. Så vurderer nå å avslutte forholdet pga han viser så lite respekt. Han har også slått noen ganger  i dårlige perioder. Tenker imidlertid som sagt at dette er noe annet enn depresjon.

Så jeg tenker i alle fall at utgangspunktet som pårørende er å stille opp og spørre hvordan man kan hjelpe/være på tilbudssiden når partner har det vanskelig.

 

Anonymkode: 6d868...204

[AnonymBruker]

Jeg er ikke i et forhold med noen som sliter psykisk, men jeg har gått i terapi etter at jeg ble alene. 
Det er vel ikke til å unngå at det kan være tøft å være sammen med en som har tunge psykiske perioder. 
Det er flere faktorer som spiller inn. 
Har en barn som partneren må ta seg av alene i perioder? 
Kan en prate sammen eller er kommunikasjonen fraværende? 
Tilslutt så er det en viktig ting, og det er om den som er syk aktivt har gått inn for å få behandling,  og det har blitt en bedring ? 
Det  er tungt og sørgelig med tunge psykiske perioder. 
For noen kan Livet føles  helsvart med ingen lyspunkt i sikte, men behandling skal hjelpe 

Uten desse grepene blir det vanskelig for partner 

Anonymkode: 561d0...ba3

[AnonymBruker]

Snakker ikke med kjærester om mine psykiske problemer. Menn bruker det bare mot enn eller behandler en dårligere enn andre som følge av det så holder det heller for meg selv. Jeg trenger også at relasjonene min er så normal som mulig, ikke at jeg er en eller annen stakkar den andre må passe på. 

Anonymkode: 8c088...079

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er ikke i et forhold med noen som sliter psykisk, men jeg har gått i terapi etter at jeg ble alene. 
Det er vel ikke til å unngå at det kan være tøft å være sammen med en som har tunge psykiske perioder. 
Det er flere faktorer som spiller inn. 
Har en barn som partneren må ta seg av alene i perioder? 
Kan en prate sammen eller er kommunikasjonen fraværende? 
Tilslutt så er det en viktig ting, og det er om den som er syk aktivt har gått inn for å få behandling,  og det har blitt en bedring ? 
Det  er tungt og sørgelig med tunge psykiske perioder. 
For noen kan Livet føles  helsvart med ingen lyspunkt i sikte, men behandling skal hjelpe 

Uten desse grepene blir det vanskelig for partner 

Anonymkode: 561d0...ba3

Jeg kan jo svare for meg selv:

Vi har barn sammen, men jeg tar stort sett like mye min del selv om jeg er inn i en depressiv periode. Både fordi jeg delvis er tvunget til det fordi samboer er en del borte i forbindelse med jobb, men også fordi samboer ikke tilbyr selv å avlaste og jeg da ofte heller gjør det selv for å unngå og måtte mase.

Kommunikasjonen er dessverre ganske fraværende i disse periodene. Jeg kan gi uttrykk for at jeg har det tøft og han merker det gjerne i form av at jeg blir mer stille og tilbaketrukket (det har han selv sagt), men jeg opplever at han ikke forstår/prøver å forstå og dermed blir jeg ganske lukka.

Jeg har gått aktivt i terapi i flere år, men sliter med en del angst i hverdagen som selvfølgelig sliter på meg psykisk, og har i tillegg diagnosen tilbakevendende depresjon, som gjør at jeg aldri blir helt frisk. Er derfor kronisk psykisk syk, og ser ikke for meg at jeg noen ganger vil bli helt frisk, selv om enkelte tiltak hjelper.

Ts

Anonymkode: 47984...8f3

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre dårlige erfaringer med å snakke om psyken min. Mannen er en klassisk "tøffing", som aldri viser svakhet. Så han har liten forståelse for at andre er skrudd sammen annerledes. Nå går jeg i terapi og på antidepressiva uten at han vet det, for å skjerme meg selv. Å dele vil innebære at jeg får noen forventninger til ham, og jeg tåler egentlig ikke å oppleve at han likevel prioriterer jobb når jeg har det slik. 

Anonymkode: 92b1c...eec

[AnonymBruker]

Jeg har nøyaktig sammen forventninger til en mannlige partner som jeg har til venner i og med at jeg også vil ha en bestevenn i en kjæreste. Klarer han ikke støtte meg så er det ut. Jeg har et reflektert forhold til mitt eget hode og blir sjelden muggen og lar det gå utover andre. Jeg trekker meg heller tilbake. En mann som ikke er interessert i og stiller oppfølgingsspørsmål ved denne siden av meg, ryker. Alle har utfordringer man selv ikke kjenner til, men støtte skal man klare å vise på tvers av ulike erfaringer, akkurat som jeg støtter partner i de utfordringene han har, selv om jeg ikke nødvendigvis kjenner meg igjen.

Anonymkode: b77c1...ff6

[AnonymBruker]

Han gikk etter 5 år. Orket ikke mer sa han.

Anonymkode: e3595...78f

[AnonymBruker]

Jeg har i nesten halvannet år hatt en relasjon til en mann. Det har vært litt frem og tilbake da han først var interessert og jeg ikke kunne, så ble jeg veldig glad i han. Men da kom han i en tung periode. Vi kjenner hverandre fra langt tilbake. Så det er nok en styrke! Men det er jo såklart tungt at han slitne veldig mentalt. Men heg prøver å støtte og stille opp ut fra hans behov. Og gi positiv feedback når han klarer åpne opp og snakke. Så sender  jeg koselige bilder og meldinger når han er veldig langt nede. Det er jo tungt når man står der og prøver sitt aller beste, så orker gsn ikke svare alle dager. Men jeg tror jo at det vil gi oss en styrke at jeg orket for ganske del når gan då blir bedre igjen....

Anonymkode: f9b85...ff5

[starken]

Man merker fort når jeg har en særlig periode. Jeg blir mer usikker på meg selv, og krever derfor mye oppmerksomhet og bekreftelse. Jeg blir også veldig følsom, kan begynne å gråte av alt mulig. 

Min kjære stiller opp ved at han tilbyr å høre på det jeg har å si, komme med råd og erfaringer, betrygger meg, litt ekstra oppmerksomhet og kos. Jeg føler ikke det er så mye mer han kunne gjort heller. Han er ikke ansvarlig for min psykiske helse, men det er så klart veldig godt å vite at jeg har han. 

Men jeg gjør han også veldig klar over at mine følelser og mitt slit ikke har noe med han å gjøre, og jeg beklager meg ofte for hvordan jeg blir når jeg har det tungt. Man vil jo ikke legge for mye over på partner eller føle at man er til bry, samtidig som jeg forventer en del støtte når jeg trenger det. Det samme får han av meg hvis han har det tungt.

[AnonymBruker]

Min mann er også langt nede i perioder..  jeg merker med en gang han kommer inn døra at stemningen er dårlig.. det er fryktelig tungt for meg og barna. Vanskelig å ha det hyggelig når han skal være sur og taus (slik vi oppfatter det). Jeg prøver å ha en hyggelig samtale rundt bordet for barnas skyld , men merker det er fryktelig frustrerende å ha det tunge humøret hengende i huset. 
Gruer meg til disse periodene.. kan vare alt fra 3 dager til 3-4 uker 😰 

Anonymkode: ecccc...4cc

[AnonymBruker]

Vi har vært åpne om psykisk helse, og snakker om det både daglig og ukentlig. Både god og dårlig mental helse. Det er viktig for oss begge at vi har det bra med oss selv. Men det er jo ikke slik at det er slik alltid for meg. Noen ganger merker han det for jeg blir mer stille, andre ganger innser jeg at jeg har vært litt vel stille og sier ifra at jeg er litt ekstra sliten. Min mann er verdens fineste når jeg har litt dypere daler. Han lager mat til meg, han går på butikken og finner ting jeg liker for å prøve å gjøre hverdagen så fin som mulig, han gir meg både rom og støtte, en fin balanse som han forstår. Han blir med og ser på mine teite serier uten å si noe på det. Han blir ikke sur hvis jeg er stille og i mitt eget hode og han gir meg aldri dårlig samvittighet hvis jeg har vært avvisende (fordi jeg trenger tid for meg selv). Han sier til meg at man må være raus med hverandre i et forhold og man må ta hensyn til hverandre. Og han forteller meg hvor fin jeg er  Han gjør rett og slett hverdagen fin (under omstendighetene) selv når det er tøft. Så jeg føler, utrolig nok, at dalene er ganske fine, i forhold til hva de kunne vært. Og jeg føler meg veldig heldig sånn sett. 

Anonymkode: c1414...490

[Skriblerinna]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vi har vært åpne om psykisk helse, og snakker om det både daglig og ukentlig. Både god og dårlig mental helse. Det er viktig for oss begge at vi har det bra med oss selv. Men det er jo ikke slik at det er slik alltid for meg. Noen ganger merker han det for jeg blir mer stille, andre ganger innser jeg at jeg har vært litt vel stille og sier ifra at jeg er litt ekstra sliten. Min mann er verdens fineste når jeg har litt dypere daler. Han lager mat til meg, han går på butikken og finner ting jeg liker for å prøve å gjøre hverdagen så fin som mulig, han gir meg både rom og støtte, en fin balanse som han forstår. Han blir med og ser på mine teite serier uten å si noe på det. Han blir ikke sur hvis jeg er stille og i mitt eget hode og han gir meg aldri dårlig samvittighet hvis jeg har vært avvisende (fordi jeg trenger tid for meg selv). Han sier til meg at man må være raus med hverandre i et forhold og man må ta hensyn til hverandre. Og han forteller meg hvor fin jeg er  Han gjør rett og slett hverdagen fin (under omstendighetene) selv når det er tøft. Så jeg føler, utrolig nok, at dalene er ganske fine, i forhold til hva de kunne vært. Og jeg føler meg veldig heldig sånn sett. 

Anonymkode: c1414...490

Åh, dette ble jeg rørt av å lese ❤️

[AnonymBruker]

Dette kan jo bli en spennende tråd. Som den som har vært den pårørende så kan jeg si at jeg ga så mye støtte at jeg ikke hadde mer overskudd til annet. Å være støtte ble hverdagen min. Allikevel så oppfattet ikke mottaker av denne støtten at det er / har vært noen støtte der på grunn av tilstanden vedkommende er i når det var behov for støtten.

 

Anonymkode: af202...818

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Min mann er også langt nede i perioder..  jeg merker med en gang han kommer inn døra at stemningen er dårlig.. det er fryktelig tungt for meg og barna. Vanskelig å ha det hyggelig når han skal være sur og taus (slik vi oppfatter det). Jeg prøver å ha en hyggelig samtale rundt bordet for barnas skyld , men merker det er fryktelig frustrerende å ha det tunge humøret hengende i huset. 
Gruer meg til disse periodene.. kan vare alt fra 3 dager til 3-4 uker 😰 

Anonymkode: ecccc...4cc

Jeg kan nok også oppfattes som litt sur og taus når jeg er deprimert. Smiler og ler ikke så mye, og er ganske fjern. Prøver likevel å skjule det mest mulig for barnet vårt. Hos meg varer heldigvis de aller tyngste periodene hvor jeg er virkelig langt nede, ikke lengre enn maks en uke. Som regel 4-5 dager. Utover dette er jeg mye deprimert, men av lettere grad. 

Skjønner godt at det er en påkjenning for de rundt, og det spiser meg opp innvendig 😔
 

Ts

Anonymkode: 47984...8f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Vi har vært åpne om psykisk helse, og snakker om det både daglig og ukentlig. Både god og dårlig mental helse. Det er viktig for oss begge at vi har det bra med oss selv. Men det er jo ikke slik at det er slik alltid for meg. Noen ganger merker han det for jeg blir mer stille, andre ganger innser jeg at jeg har vært litt vel stille og sier ifra at jeg er litt ekstra sliten. Min mann er verdens fineste når jeg har litt dypere daler. Han lager mat til meg, han går på butikken og finner ting jeg liker for å prøve å gjøre hverdagen så fin som mulig, han gir meg både rom og støtte, en fin balanse som han forstår. Han blir med og ser på mine teite serier uten å si noe på det. Han blir ikke sur hvis jeg er stille og i mitt eget hode og han gir meg aldri dårlig samvittighet hvis jeg har vært avvisende (fordi jeg trenger tid for meg selv). Han sier til meg at man må være raus med hverandre i et forhold og man må ta hensyn til hverandre. Og han forteller meg hvor fin jeg er  Han gjør rett og slett hverdagen fin (under omstendighetene) selv når det er tøft. Så jeg føler, utrolig nok, at dalene er ganske fine, i forhold til hva de kunne vært. Og jeg føler meg veldig heldig sånn sett. 

Anonymkode: c1414...490

Dette var veldig fint å lese, og selv om min samboer ikke sier så mye (faktisk ingenting), skal han ha ros for å aldri bli sur eller gi meg pes når jeg er stille og går i min egen boble, hvor jeg nok oppfattes som litt distansert og sur. Jeg har lett for trekke meg unna.

Hva sier mannen din om han merker at du er i en tung periode, om han sier noe i det hele tatt? 

Høres ut som du har en fin mann ❤️
 

Ts

Anonymkode: 47984...8f3

[AnonymBruker]

Min mann er i perioder deprimert. Da prøver jeg å ha litt ekstra lang lunte, men sier også at jeg ønsker at han skal snakke med psykolog (det vil han ikke). Jeg har hverken kompetanse eller energi til å være en terapeut.

Han blir mutt, negativ, pessimistisk, har energi som en tordensky, slenger ut sure stikkete kommentarer etc. Han selv er selvsagt helt uenig i at han gjør dette, han sier hver gang at han var ikke sur før jeg «beskyldte han for å være sur» (dette kan være alt fra spørsmål om han har det bra, om han har vondt, er sliten, om noe er galt, om det er mye å gjøre på jobb, til at jeg blir irritert og faktisk sier han kan slutte å snakke så surt/irritert til oss. Så ber han om unnskyldning for at han er en drittsekk, jeg fortjener bedre enn ham, og det hadde vært bedre for meg og oss om han var død.

Fryktelig vanskelig å forholde seg til.

Jeg tror mange psykisk syke undervurderer hvor tungt det er å være pårørende til en som har psykiske problemer. Mange med depresjon og angst blir veldig selvopptatte og navlebeskuende og det er mye meg meg meg og mine behov.

 

Anonymkode: 8b183...1a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg kan nok også oppfattes som litt sur og taus når jeg er deprimert. Smiler og ler ikke så mye, og er ganske fjern. Prøver likevel å skjule det mest mulig for barnet vårt. Hos meg varer heldigvis de aller tyngste periodene hvor jeg er virkelig langt nede, ikke lengre enn maks en uke. Som regel 4-5 dager. Utover dette er jeg mye deprimert, men av lettere grad. 

Skjønner godt at det er en påkjenning for de rundt, og det spiser meg opp innvendig 😔
 

Ts

Anonymkode: 47984...8f3

Barn har ikke vondt av å lære at foreldre og andre mennesker har følelser innimellom  Det lærte jeg av en psykolog. For jeg var opptatt av at jeg skulle bli «helt bra» før barnet forstod mer av verden, og for å være best mulig mor. Så lenge deres behov blir møtt, og de blir tatt vare på, kan de se at mamma, pappa, eller bestemor er lei seg. De lærer av det selv også. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette var veldig fint å lese, og selv om min samboer ikke sier så mye (faktisk ingenting), skal han ha ros for å aldri bli sur eller gi meg pes når jeg er stille og går i min egen boble, hvor jeg nok oppfattes som litt distansert og sur. Jeg har lett for trekke meg unna.

Hva sier mannen din om han merker at du er i en tung periode, om han sier noe i det hele tatt? 

Høres ut som du har en fin mann ❤️
 

Ts

Anonymkode: 47984...8f3

Han spør bare stort sett hva han kan gjøre og om han kan hjelpe på noen måte. Han pleier å prøve finne ut om jeg vil ha litt ro eller nærhet. Fot det kan også variere. Jeg er sjelden sur eller sint selv, men jeg blir mer distansert og i mitt hode. Mer flat. Så jeg prøver også å være i forkant og si «Nå tror jeg det er på vei». Jeg prøver aldri la det være en unnskyldning for å være distansert eller kjip, men det er klin umulig å regulere noen ganger. Hvis det kommer glimt med latter eller smil, så kan han si at han syns det var godt han fikk meg til å smile. Og det varmer jo selv når jeg er nede, for han prøver å forstå meg og se meg. Jeg prøver å fortelle han ofte at jeg setter pris på han og at jeg ser alt han gjør. Det verste må være å prøve hardt, og den mottakende part er misfornøyd eller utakknemlig. Det er nok en påkjenning for de rundt, men det er mye man kan gjøre i en hverdag som veier opp for de periodene. Hvor man kan være litt mer bevisst det og avlaste mer når man er i en bedre periode!

Anonymkode: c1414...490

[Rosakatt]

Er ikke sammen nå lenger, ikke på grunn av psyken min da. Men det var litt hipp som happ, har ocd, å vasker hendene lenge, dette ble han selvsagt lei av, noe jeg forstår godt 😅 Kunne si åååh, plis la meg få vaske henda først. Å jeg bare jaaada 😂 Men vi var gode venner ellers, å jeg er glad han lot sine følelser slippe fram rundt plagene mine 

Men så er det andre ting, i tilfeller hvor jeg virkelig har vært langt nede og hadde mye angst og angstanfall, hvor han var der og beroliget meg. Om jeg vekket han da han sov å trodde jeg ikke fikk puste ble han ikke sinnt, han tok det veldig rolig, strøyk meg på ryggen, sa jeg spenner musklene i halsen, pust dypt, det går bra. Satt tålmodig med meg når jeg spiste og lagde mat til meg når jeg bare lå redd i sengen hele dagen. Han var gullego ❤️ Men forstår det var en byrde for han å være der for meg i den perioden

Endret 28. januar 2023 av Rosakatt