Angst, redsel for å være alene og fysisk sykdom.

[AnonymBruker]

Hei!

 Jeg lever med invalidiserende angst som har gjort meg ufør. Jeg er derfor mye alene og det eneste trygge punktet jeg har er mamma og pappa. Disse to menneskene bor 10 min unna meg med bil og helst vil jeg bo oppå dem hele tiden, men jeg forsøker så godt jeg kan å klare meg selv. I gode perioder er ikke dette noe problem, men da angsten har fullstendig kontroll over meg så er det et veldig stort problem og jeg er bare redd. Jeg ligger inne, ikke spiser, ikke dusjer...Ingenting rett og slett. 

Jeg har også store problemer med kroppen min fysisk. Stiv og støl, låsninger overalt(sikkert pga. mye stillesitting). I det siste har det virkelig blitt ille og det prikker både her og der i kroppen min. Jeg må nok krype til korset å bestille fysiotime privat mens jeg venter på å få time offentlig.  

Når noe skjer med meg som jeg ikke har vært borti før så blir jeg så himla redd og symptomene som angsten gir meg forsterker jo det hele. Når kroppen min klikker og jeg får angst i tillegg så er det rett og slett helt jævlig å leve. 

Når det blir for ille så drar jeg til mamma og pappa, selvom jeg nå har bikka 30 år, men nå vil de plutselig ikke ha meg på besøk lenger. Akkurat som jeg har blitt en belastning for dem, og da har jeg ikke noe trygt punkt å holde meg til lenger, noe som gjør det ENDA verre for meg å leve. Plutselig har jeg ingen...Jeg er helt alene og jeg er redd.

Noen som kjenner seg igjen? 

Anonymkode: dfb94...7db

[AnonymBruker]

Jeg hadde en periode invalidiserende angst pga tinnitus som plutselig oppsto. Levde i panikkmodus i lang lang tid. Det sitter angst i kroppen min ennå etter flere år. Jeg forstår hva du mener. Det er en hang-up hjernen har på visse tanker, og kroppen reagerer veldig sterkt.

Du bør absolutt få hjelp med å forstå at tanker "bare" er tanker. Er man redd for hva man opplever, vil hjernen vedlikeholde angst fordi de tror vi trenger beskyttelse mot det vi er redd for. Altså våre egne tanker og følelser. Så dette går liksom i ring. Men angst er altså helt misforstått; det er ikke en fiende. Det er en beskyttelsesmekanisme som slår inn for å forsvare oss. Men den sitter så dypt i den eldgamle delen av hjernen at man ikke bare kan snakke seg selv ut av det.

Har du mulighet for å gå til psykolog? 

Hvis ikke fins det en coachingside på nett som er gratis, den heter Heartfelt Presence. Ikke noe livssynsbasert, kun del av et coaching-system satt opp av en psykiater som heter Bill Pettit. Han har mange gode videoer på YouTube forøvrig. 

Ønsker deg alt godt!! 

Anonymkode: d9306...793

[AnonymBruker]

Har du vurdert støttekontakt?

Og har du råd til psykolog?

Anonymkode: fa9b0...8ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Har du vurdert støttekontakt?

Og har du råd til psykolog?

Anonymkode: fa9b0...8ce

Jeg har fått mye terapi i forbindelse med da jeg ble trygdet. Det hjelper meg ikke så veldig mye. Jeg synes faktisk det alle vanskeligste er at ingen forstår. Man føler seg så forbanna alene.

Anonymkode: dfb94...7db

[AnonymBruker]

Huff, så trist å høre. 

Jeg har også slitt med angst hele livet. Og jeg tror ingen kan forstå før dem har opplevd det på kroppen selv. 

Jeg hadde også angst for å f.eks starte med medisiner. Redd for hva de kom til å gjøre med kroppen min. Kom jeg til å bli trøtt, miste fokus, hva hvis jeg fikk hjertebank??!! Osv, osv. Heldigvis klarte jeg til slutt å å ta dem og det har virkelig reddet livet mitt! De tar ikke bort ALL angsten, men mye. Går du på medisiner?

Det å være pårørende til et menneske med angst/psykiske lidelser er også utrolig tøft. Det kan nok hende at moren og faren din er slitne og bekymrer seg mye for deg. Kanskje de føler på en maktesløshet om at de prøver å hjelpe, men ikke får det til. 
Det er mulig at de for en periode trenger å skjerme seg selv litt. 

Er det noen slags form for lavterskel tilbud for psykisk helse i kommunen din? Jeg tenker at å utvide sirkelen din litt sosialt er viktig. Veldig skummelt, men viktig!  Jeg tror også at støttekontakt kunne vært fint. Eller en angst gruppe hvor du kan møte andre som kanskje sliter med det samme? Ikke bare for terapien sin skyld, men rett og slett for å få andre mennesker du kan bli trygg på. 

Angst er en grusomt, lammende, forferdelig sykdom! Ønsker deg all lykke til videre.

Anonymkode: e5caf...c9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hei!

 Jeg lever med invalidiserende angst som har gjort meg ufør. Jeg er derfor mye alene og det eneste trygge punktet jeg har er mamma og pappa. Disse to menneskene bor 10 min unna meg med bil og helst vil jeg bo oppå dem hele tiden, men jeg forsøker så godt jeg kan å klare meg selv. I gode perioder er ikke dette noe problem, men da angsten har fullstendig kontroll over meg så er det et veldig stort problem og jeg er bare redd. Jeg ligger inne, ikke spiser, ikke dusjer...Ingenting rett og slett. 

Jeg har også store problemer med kroppen min fysisk. Stiv og støl, låsninger overalt(sikkert pga. mye stillesitting). I det siste har det virkelig blitt ille og det prikker både her og der i kroppen min. Jeg må nok krype til korset å bestille fysiotime privat mens jeg venter på å få time offentlig.  

Når noe skjer med meg som jeg ikke har vært borti før så blir jeg så himla redd og symptomene som angsten gir meg forsterker jo det hele. Når kroppen min klikker og jeg får angst i tillegg så er det rett og slett helt jævlig å leve. 

Når det blir for ille så drar jeg til mamma og pappa, selvom jeg nå har bikka 30 år, men nå vil de plutselig ikke ha meg på besøk lenger. Akkurat som jeg har blitt en belastning for dem, og da har jeg ikke noe trygt punkt å holde meg til lenger, noe som gjør det ENDA verre for meg å leve. Plutselig har jeg ingen...Jeg er helt alene og jeg er redd.

Noen som kjenner seg igjen? 

Anonymkode: dfb94...7db

Kjenner meg litt igjen. Venner bor langt unna, og vi har mest kontakt på telefon. Er ofte hos mine foreldre, men har forstått at det kan bli for tett, også for meg. Er der hver eller annen hver uke. Er angsten ille ringer jeg og forteller det og overnatter. Du er ikke en belastning, men det kan bli for tett... Men jeg har funnet ut at jeg må LEVE igjen, og skal få støttekontakt, pluss at jeg har meldt meg inn i Aktiv på dagtid. Og på grunn av tidligere rus-romantikk tar jeg akupunktur som virker beroligende på Retretten. Får laveste dose vival av legen, men vær obs på at man kan bli avhengig. De tar jeg kun i krise, men når jeg får sånn alene-angst etter å ha vært hjemme dag etter dag fungerer de ikke. 

Har vært i kontakt med angst-ringen, men jeg har for liten plass når det er min tur til å være vertskap. Har mye å gruble på som er konkret, og tenkte kontakte en prest eller diakon for å prate selv om jeg ikke er aktivt kristen, har mye ubearbeidet sorg. Lykke til ts. Du vil finne en vei ut av det. 

Anonymkode: f9422...d86

[AnonymBruker]

Meg over. Hvis du liker dyr og ikke er allergisk, hva med å bli frivillig for de som tar seg av hjemlyse dyr? Jeg er dessverre allergiker. 

Anonymkode: f9422...d86