11 åring som får ut av timene på skolen

[AnonymBruker]

Trenger litt råd og tips fra dere! Vi har en 11 åring (6.klassing) som egentlig aldri har likt skolen noe særlig. Han har venner og trives på skolen sånn sett, nen syns det er kjedelig, vanskelig og opplever nok ikke så mye mestring. 

I fjor var han til utredning hos bup og de mener han har konsentrasjon- og oppmerksomhetsvansker, men anbefalte ikke medisiner. Vi opplever ikke at skolen har tilrettelagt så mye, så det må vi ta tak i! 

De siste månedene ser vi at han har blitt mer "likegyldig", har gått endel ut av timene (det fikk vi nylig beskjed om fra skolen) og sier selv at han ikke bryr seg. 

Vi har tatt kontakt med skolen for å få til et møte. Hva tenker dere skolen kan bidra med i denne situasjonen? Og hva tenker dere vi kan gjøre hjemme? Vi har snakket endel med han om viktigheten av å få med seg ting nå og at det blir kjipt senere om han har gått glipp av mye, men er nok vanskelig for han å se for seg dette. 

Vi vurderer strengere konsekvenser som å ta bort f eks pc/playstation dager han har gått ut av timen eller si nei til å dra ut med venner men er usikker på om dette er riktig vei å gå..

Noen som har vært i samme situasjon eller har noen råd til oss? 

Anonymkode: aaabb...48c

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dere og skolen, sammen kan ta kontakt med bup å forklare situasjonen. Det er dere som kjenner barnet og vet hva som vil være best. Han har det helt klart ikke greit når han er likegyldig og «ikke bryr seg». Det han trolig uttrykker er at «ingen bryr seg», han føler seg ikke sett eller hørt. 
Han burde i det minste få tettere oppfølging på skolen, slik at han henger med og får en sjanse til å føle mestring.

Anonymkode: ac2d2...a04

[AnonymBruker]

Som lærer ville jeg tilrettelagt for ham med enklere oppgaver. Jeg har mye nivådelt, valgoppgaver i mine timer. At det er kjedelig får man ikke nødvendigvis gjort noe med. Jeg har hatt leker og spill i mine timer, men likevel klager enkelte på at det er kjedelig, og vil heller spille på ipaden. De må bare lære seg at noe faktisk er kjedelig i blant. Som konsekvens har jeg noen ganger latt eleven sitte inne i friminutt og gjøre oppgavene de valgte å ikke gjøre, eller de får ekstra lekser. Dette er så klart etter at jeg har strukket meg langt for å tilpasse. 

Andre tiltak for en med konsentrasjonsvansker, kan være å få sitte lengst frem i klasserommet , få ofte påminnelser, og små pauser. Men da må han spørre. 

Ellers er det ikke mye jeg som lærer får gjort. Man er ofte bare én voksen på 20-25 elever. Og spesielt de litt større barna er nødt til å kunne jobbe selvstendig.

Anonymkode: fd6ec...a29

[ESFP]

Straff hjemme synes jeg er en dårlig ide. Det er bedre han får en konsekvens som henger sammen med det han har gjort. Som lærer skisserer over her. Ta igjen arbeid i friminutt eller hjemme. 

[AnonymBruker]

Takk for råd! Vi skal absolutt snakke med skolen iallefall. 

Vi syns også det er litt ugreit med straff hjemme, om det hadde gjort at han skjønner alvoret er det jo en ting, men frykter at det bare kan gjøre han enda mer demotivert og lei. Han er en aktiv gutt som både spiller fotball og står i bakken med venner og kjenner det sitter langt inne å skulle ta fra han det. 

Tror også det handler om manglende mestring og han har nok hatt endel negative opplevelser på skolen opp igjennom. Dette har vi snakket med skolen om mange ganger, men med mange lærerbytter har det blitt lite kontinuitet desverre. Gutten vår bruker tid på å bli trygg og det har nok ikke vært positivt for han å ha byttet lærer flere ganger. 

Tar gjerne imot flere tips og erfaringer! 

Anonymkode: aaabb...48c

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Trenger litt råd og tips fra dere! Vi har en 11 åring (6.klassing) som egentlig aldri har likt skolen noe særlig. Han har venner og trives på skolen sånn sett, nen syns det er kjedelig, vanskelig og opplever nok ikke så mye mestring. 

I fjor var han til utredning hos bup og de mener han har konsentrasjon- og oppmerksomhetsvansker, men anbefalte ikke medisiner. Vi opplever ikke at skolen har tilrettelagt så mye, så det må vi ta tak i! 

De siste månedene ser vi at han har blitt mer "likegyldig", har gått endel ut av timene (det fikk vi nylig beskjed om fra skolen) og sier selv at han ikke bryr seg. 

Vi har tatt kontakt med skolen for å få til et møte. Hva tenker dere skolen kan bidra med i denne situasjonen? Og hva tenker dere vi kan gjøre hjemme? Vi har snakket endel med han om viktigheten av å få med seg ting nå og at det blir kjipt senere om han har gått glipp av mye, men er nok vanskelig for han å se for seg dette. 

Vi vurderer strengere konsekvenser som å ta bort f eks pc/playstation dager han har gått ut av timen eller si nei til å dra ut med venner men er usikker på om dette er riktig vei å gå..

Noen som har vært i samme situasjon eller har noen råd til oss? 

Anonymkode: aaabb...48c

Ville definitivt ikke begynt å straffe adferd som mest sannsynlig i utgangspunktet skyldes at han føler seg sveket, oversett, misforstått etc og det at han sliter, men at ingen hjelper. Problemet her er jo tross alt ikke at han ikke er i timen, selv om dere finner ett vis å tvinge han til å sitte der å føle seg dum/frustrert så vil han jo ikke lære mer av den grunn. Og dere kan ikke tvinge han til å være "til stede". Fysisk, ja. Mentalt, nei. Også er det noe med å ta vekk positive ting fra livet til en som allerede har det vanskelig. Det er skummelt og potensielt veldig skadelig. Spesielt når disse tingene ikke er direkte skyld i at han ikke er i timene. 

Her trengs det rett og slett at man finner en løsning. Noe som kan begynne å snu ting litt i rett retning. Litt mestring. En liten følelse av å bli sett og hørt, og at man er viktig nok til å bry seg om. Han er på god vei til å gi opp, fordi det ikke nytter. Mer press å negativitet og fjerning av de få tingene som er kjekt med livet ville bare få han til å gi opp helt, på alt. Da bør man heller prøve å snu om på det å se om man kan greie å motivere han til å prøve viaett belønningssystem. Men jeg vil anta at vilje ikke er problemet her, Ikke først og fremst. Han kan ville så mye han vil, men viss han ikke greier å henge med så blir det veldig negativt, destruktivt og ødeleggende. Han må oppleve noen grad av mestring, engasjement, interesse. 

Som en ND så vil jeg definitivt anbefale og pushe mer på medisinsk behandling. Det hjelper kanskje ikke alle, men det er god hjelp og helt avgjørende for mange. Definitivt verdt å prøve før man avskriver det. Jeg ser at du skriver at det er bup som holder igjen på den biten altså, jeg bare sier det sånn fordi jeg vet det er veldig delte meninger ifht medisinering. Jeg ville absolutt ikke prøve, hadde hørt så mye dumt om det. Var voksen før medisin ble utprøvd og kan bare angre meg. Det var en lifechanger. Det er fortsatt god hjelp, men det kan ikke gjøre opp for skaden jeg har fått tidligere i livet. Mentalt. Fysisk. 

Vet ikke om jeg har noen konkrete tips ifht tilrettelegging. Var ikke mye av hverken forståelse, hjelp eller tilrettegging å få når der jeg gikk på skole iallefall. 

Endret 24. januar 2023 av Crazydoglady

[AnonymBruker]

Crazydoglady skrev (30 minutter siden):

Ville definitivt ikke begynt å straffe adferd som mest sannsynlig i utgangspunktet skyldes at han føler seg sveket, oversett, misforstått etc og det at han sliter, men at ingen hjelper. Problemet her er jo tross alt ikke at han ikke er i timen, selv om dere finner ett vis å tvinge han til å sitte der å føle seg dum/frustrert så vil han jo ikke lære mer av den grunn. Og dere kan ikke tvinge han til å være "til stede". Fysisk, ja. Mentalt, nei. Også er det noe med å ta vekk positive ting fra livet til en som allerede har det vanskelig. Det er skummelt og potensielt veldig skadelig. Spesielt når disse tingene ikke er direkte skyld i at han ikke er i timene. 

Her trengs det rett og slett at man finner en løsning. Noe som kan begynne å snu ting litt i rett retning. Litt mestring. En liten følelse av å bli sett og hørt, og at man er viktig nok til å bry seg om. Han er på god vei til å gi opp, fordi det ikke nytter. Mer press å negativitet og fjerning av de få tingene som er kjekt med livet ville bare få han til å gi opp helt, på alt. Da bør man heller prøve å snu om på det å se om man kan greie å motivere han til å prøve viaett belønningssystem. Men jeg vil anta at vilje ikke er problemet her, Ikke først og fremst. Han kan ville så mye han vil, men viss han ikke greier å henge med så blir det veldig negativt, destruktivt og ødeleggende. Han må oppleve noen grad av mestring, engasjement, interesse. 

Som en ND så vil jeg definitivt anbefale og pushe mer på medisinsk behandling. Det hjelper kanskje ikke alle, men det er god hjelp og helt avgjørende for mange. Definitivt verdt å prøve før man avskriver det. Jeg ser at du skriver at det er bup som holder igjen på den biten altså, jeg bare sier det sånn fordi jeg vet det er veldig delte meninger ifht medisinering. Jeg ville absolutt ikke prøve, hadde hørt så mye dumt om det. Var voksen før medisin ble utprøvd og kan bare angre meg. Det var en lifechanger. Det er fortsatt god hjelp, men det kan ikke gjøre opp for skaden jeg har fått tidligere i livet. Mentalt. Fysisk. 

Vet ikke om jeg har noen konkrete tips ifht tilrettelegging. Var ikke mye av hverken forståelse, hjelp eller tilrettegging å få når der jeg gikk på skole iallefall. 

Takk! Trengte denne❤️ du beskriver akkurat det jeg tenker er utfordringene 😔 og det er så vanskelig å stå på sidelinja og se at han ikke mestrer eller får til spesielt på skolen.   Det bekrefter bare følelsen om at straff blir feil.

Vi bruker masse energi på å legge til rette for hyggelige ting og mestring hjemme - men desverre blir det endel mas og frustrasjon her også når han tøyer grenser, ikke følger avtaler eller "ikke bryr seg". 

Bup avsluttet etter utredning og mente at med tilrettelegging på skolen burde det være ok, men kanskje vi skal ta kontakt igjen for å vurdere om medisinering kan være et alternativ. 

 

Anonymkode: aaabb...48c

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Takk! Trengte denne❤️ du beskriver akkurat det jeg tenker er utfordringene 😔 og det er så vanskelig å stå på sidelinja og se at han ikke mestrer eller får til spesielt på skolen.   Det bekrefter bare følelsen om at straff blir feil.

Vi bruker masse energi på å legge til rette for hyggelige ting og mestring hjemme - men desverre blir det endel mas og frustrasjon her også når han tøyer grenser, ikke følger avtaler eller "ikke bryr seg". 

Bup avsluttet etter utredning og mente at med tilrettelegging på skolen burde det være ok, men kanskje vi skal ta kontakt igjen for å vurdere om medisinering kan være et alternativ. 

 

Anonymkode: aaabb...48c

Tilrettelegging kan nok gjøre underverker, spørsmålet er jo hvor omfattende utfordringene er og hvor mye skolen kan gjøre for å hjelpe. På den annen side så er det absolutt ingenting negativt med å få hjelp når ting er vanskelig heller. Jeg kan jo ikke sammenligne alle med meg og min situasjon for folk og situasjoner er jo forskjellige. Men om barnet faktisk sliter mye og om medisiner kan hjelpe på det så er det gull verdt å spare seg mange konflikter, mye frustrasjon, spare seg unødige skår i selvfølelse og pågangsmot. Bedre å legge til rette for trivsel og mestring. Ett barn som tør å sette seg mål. Som tørr å drømme om fremtiden. Velge det de har lyst til å satse på og tørre å stole på at de kan klare det. Både orke å gå den veien de vil fordi det kjennes overkommelig og tørre å tro på at det er mulig for dem å få det til, rent praktisk. 😊 sånn heller enn å måtte kjempe 3 ganger så hardt som alle andre bare for å komme seg gjennom grunnskolen. Det er jo helst ikke intellektet det står på heller. Bare store utfordringer med å fokusere på oppgaven. 

Jeg har en sønn jeg ser mye av meg selv i. Men han er ung enda, så det er ikke helt aktuelt med utredning eller tiltak. Men ett par generelle tips fra egne erfaringer i mitt liv og ifht hva jeg gjør med sønnen. Men frustrasjon blir det iblant uansett altså.  Det er helt menneskelig og ikke til å unngå. 

1. Skap moment. Ihvertfall for min del med adhd så er det kanskje det beste trikset jeg har. Kommer man i gang med noe så baller det fort på seg i positiv forstand. Det skaper mestring og godfølelse og det trigger dopamin (som hjernen vår sliter med å produsere på normalt vis)  og det er derfor hyperfiksering og det at man blir helt besatt av ting er et omtrent like stort problem som manglende fokus. Samt manglende evne til selvregulering.  Utfordringen er jo at man ikke kan kontrollere hva man blir besatt av. Noen ganger er det spennende ting, Andre ganger er det helt random, rare greier som man ikke har noe bruk for, ever. 

2. Jobb mye med å ikke gi opp, føle seg mislykket og aldri se seg tilbake når det blir for mye og ting begynner å falle sammen rundt en. Og det å skille på når man virkelig en dag trenger en pause og det at man ikke "gidder" eller ting er vanskelig. Feks, noen dager så går det bare ikke. Da har jeg egentlig 2 valg når jeg vet hva som holder på å skje. Alternativ 1. Sitte hele dagen å stresse med alt man skulle gjort, så ender man opp med å ha sittet en hel dag uten å ha fått gjort noe fornuftig, og heller ikke fått slappet av. Man er anspent, stresset og føler seg dritt. Sover gjerne dårlig fordi man er stresset og føler seg som dritt, har vond/aspent kropp osv. Som igjen selvsagt gir ett enda dårligere utgangspunkt neste dag. Alternativ 2. Gjenkjenne situasjonen, vit hva som skjer. Gi seg selv lov til å slappe av/ta hensyn til seg selv og start på igjen med bedre mot dagen etter. Og jobb med følelser/tanker/forventninger  rundt det at ikke hver dag går etter planen. Det går faktisk helt fint å la noe ligge en dag/droppe en dag man hadde tenkt å gjøre noe også bare ta opp igjen nevnte ting en annen dag når det passer/man får det til, istedet for å aldri gjøre den tingen igjen (satt på spissen) fordi man misser en dag og føler at alt faller i grus. 

2. Snakk godt sammen og vær tydelig. Om konsekvenser, om forventninger. Om endringer. Om hvordan man skal få til ting. De er barn, de kommer til å krangle, de kommer til å prøve å sno seg unna, men det går som regel mye bedre iallefall når man har en helt klar og tydelig plan som alle har vært med på å sette opp og som man er forberedt på at er der. 

Ikke gi barnet "frihet" det ikke er istand til å håndtere. Det blir urettferdig og frustrerende for alle og fører ingen vei. Her kan man godt bruke ett belønningssystem (på en måte), eller blir kanskje rettere å si at goder er noe som man får tilgang til når man er ferdig med det man trenger å gjøre. Da slipper man også krangling, viss de velger å prøve å slippe unna så får de sitte der da, uten tv, internett, spillkonsoller etc. MEN, viktig å være støttende om tilby hjelp der det trengs (gjøre ting sammen. Hjelpe de i gang) og ikke bare overlate dem til seg selv med problemene, for det er vanskelig og frustrerende. Feks lekser. Kom så gjør vi unna leksene, jeg hjelper deg igjennom det, eller rydding av rom, hjelp dem i gang, uten å gjøre det for dem.  😊 og det blir bedre, så det er ikke sånn at de vil være hjelpetrengende resten av livet. 😊 de må bare komme inn i gode rutiner, få hjelp til å sortere, håndtere, organisere og lære seg alt dette. Det krever mye mer av dem å få det til enn det gjør for "normale" barn uten disse ekstra utfordringene. 

3. Sette lave, realistiske krav. Virkelig realistiske krav utifra hans forutsetninger her og nå, Ikke hva man føler en på hans alder bør få til. Så får man heller øke etterhvert. Det handler jo igjen om å skape mestring. Men også om å skape moment, som ofte fører til at man får gjort mye mer. Og ikke minst viktig for å unngå at han blir overveldet og stenger av og blir fanget i en paralyze. Executive dysfunction. Samt jobbe med håndteringsteknikker. Feks om ting hoper seg opp litt og man bare gir opp fordi man blir overveldet og ikke aner hvor man skal begynne eller hvordan man skal få til noe som helst. 

Jeg greide meg ok som barn. Sammenlignet med mange andre. Jeg hadde mye å gjøre, fikk mye frisk luft, lys, og dermed også god søvn og generelt ett så godt utgangspunkt som mulig fordi interessene mine gjorde at jeg gjorde veldig mye riktig ifht hva som er bra for meg, for kroppen, for hodet. Jeg hadde utfordringer ifht skole og skolearbeid spesielt. Uten tvil. Totalt sett så har jeg likevel fått med meg en del baggasje som fører til en del problemer nå i voksen alder. Noe pga adhd relaterte utfordringer som barn, mye pga oppvekst og familieforhold. Og jeg har aldri forstått egentlig det der med executive dysfunction osv. Men jeg holdt på med dyr/har hatt dyr hele livet. Det er lettere å gjøre ting for andre enn for seg selv. Jeg kom meg alltid ut om morgenen, fikk gjort fornuftige ting som gjorde at jeg følte meg bra. Jeg fikk i gang moment derfor fikk jeg stort sett gjort mye og kjente aldri på det å bli stuck. Hadde ikke mulighet stort sett. Og god søvn er viktig for mye og gir en så gode forutsetninger som man kan ha. Nå derimot, søvnproblemer, utmattelse. Dyr og hobbyer blir det mindre av fordi jeg greier ikke. Nå vet jeg hva de snakker om. Og selv som voksen med mange, mange år jobbing bak meg for å skape gode rutiner, jobbe med håndtering av det som er utfordrende/vanskelig og rett og slett sørge for at livet går så greit som det kan, at man har orden rundt seg, husker på avtaler og ting man trenger å huske på osv. Og har strengt tatt blitt ganske god på det. Men nå sitter jeg her som voksen og kan bli fullstendig satt ut av spill av noe så enkelt som om jeg skal dusje før eller etter jeg går tur. Eller om jeg har ett ærend som krever at jeg må kjøre ett stykke, feks om jeg har noe rask som må på gjennvinningsstasjonen eller om jeg må på en klesbutikk eller noe annet enn lokalbutikken her. Hjernen min begynner automatisk å skål være effektiv og sparsom og tenker at jeg skal gjøre unna flere ærend med det samme. La oss si at jeg har noe rask som skal bort og jeg skulle vært innom ei venninne som bor på den kanten, eller kjøpesenteret som er sånn ca i det området også. Jeg har strengt tatt både tid og økonomi til å kjøre to turer om det er det det står på, men det blir for mye. Om jeg feks ikke orker å innom gjennvinningsstasjonen da, så får jeg ikke gjort noe av det. Eller viss jeg ikke har fått lastet den som skal kastes inn i bilen, så blir jo det tiltak også stopper alt opp. Så lite skal til å plutselig så får jeg ikke gjort noen ting på ukes eller månedsvis. Eller hele dagen gikk til stress og ingenting fordi jeg ikke greier å ta en avgjørelse på om jeg skulle dusje med en gang eller etter jeg hadde gått tur litt senere (evt både før og etter)  alle alternativene hadde fungert bedre enn å ikke gjøre noe, men det bare stopper opp altså. Vanskelig å forklare. 

løsningen er ikke å gjøre ingenting. Det fører ikke noe bra med seg. For man greier ikke å slappe av heller. Også blir det enda vanskeligere å få gjort det man skulle gjøre for hver dag med "nederlag".

Snakk med lærer om det er mye lekser. Det er bedre det enn at leksene bare ikke blir gjort. Og/eller at det blir ett sånt altoppslukende negativt opplegg som tar over livet og tar knekken på en. Og fint at dere er inne i bildet, da er det iallefall større sjanse for at de innser problemet og behov for hjelp/tilrettelegging heller enn å være så utifra at han er vanskelig eller ikke gidder. Konsentrasjonsproblemer har jo stort sett ingenting med IQ eller evne til forståelse å gjøre. Og siden man ikke virker evneveik så er det av en eller annen grunn veldig logisk for folk å bare anta at man er lat, vanskelig eller ikke gidder å prøve heller enn å anta at man sliter med noe.

 

Og se alt som ER positivt. Selv om det har vært mye som ikke er bra en periode og man selvsagt blir frustrert og bekymret osv som forelder. Se hver minste lille gode ting og fokuser på det og bygg opp der man kan.