Hvordan kan vi støtte ung niese som utredes for schizofreni?

[AnonymBruker]

Samboer og jeg er onkel og tante til en jente på 20. Hun har slitt "åpent" psykisk siden våren 2020, men har nok slitt i det stille en god stund før. Nå skal hun i gang med utredning for schizofreni pga. selvskading og mye negative tanker (hun har heldigvis ikke hatt psykose). 

Vi vil veldig gjerne støtte henne, og vise at vi er her for henne. Vi hadde henne mye hos oss da hun var liten, som avlasting og hun var med oss på ferier og sånne ting.
Barnevernet har vært ute av bildet i sju år. 
Forholdet mellom mor og oss er ikke så godt da hun er sint over at vi samarbeidet med Barnevernet. 

De siste tre årene har vi ikke hatt så mye kontakt, fordi hun ikke orker og fordi korona har forvansket ting (pga. alvorlig sykdom hos et av våre barn). Vi har sendt noen meldinger og snaps, men får ikke svar og det tenker jeg er veldig forståelig. Vi vil bare at hun skal vite at vi er her hvis hun trenger oss.
Men vi savner henne mye, og tror også at hun hadde hatt godt av å komme seg litt ut. Har derfor prøvd å invitere henne med på diverse utflukter (f.eks. kino, strand, go kart), men får alltid et "nei, jeg orker ikke". Vi har spurt om det er noen tilrettelegginger vi kan gjøre (f.eks. kortere dag, bare henge med 1–2 om gangen, ta hvilepause), men får bare et nei til svar.

 

Vi vil ikke mase for mye, men samtidig vil vi vise at vi er her. Og vi tror at hun hadde hatt godt av å komme seg litt ut. Hun er bare hjemme, og de andre i familien har også noen utfordringer så er litt i tvil om hvor bra hun har det der. Er Bl.a. noen problemer med stefar. Vi tror kanskje at hjemmesituasjonen forverrer plagene hennes.

Vi er glade for at hun nå utredes, og håper at hun faktisk får hjelp denne gangen. Det var et alvorlig selvmordsforsøk nå sist. Så vi håper virkelig at hun nå får hjelp. Men er litt engstelig for at hun står nokså alene oppi alt, og kanskje ikke får så mye støtte hjemme. Tenker at da er det kanskje ekstra viktig at vi kan gi henne litt støtte, men vet ikke hvordan vi kan gjøre det uten å være altfor påtrengende. Hun er jo myndig, så hun bestemmer over seg selv. Men jeg vet ikke om hun er i form til å vite sitt eget beste. Er redd for at hun sier nei til oss fordi hun er redd for å være en byrde, og dette med å være en byrde er noe hun alltid har følt på.
Så vi synes det er vanskelig å vite hvor mye vi skal tilby/mase, og hvor lite vi skal mase/vise at vi bryr oss. 
 

Er det noen her inne som har erfaring med å være fjernere pårørende til en med alvorlig sykdom og særlig med problematikk med å føle seg som en byrde, føle at ingen egentlig er glad i en og føle seg alene. Og som kan gi oss noen råd?

Anonymkode: fd591...557

[Honey Dew]

Bare vær der for henne og ta i mot henne med respekt og forståelse når hun kommer til dere med diagnosen. Si til henne at dere er der hvis hun har behov for å snakke om det. Dere høres ut som en fantastisk tante og onkel ❤️

[Embla Othea]

Honey Dew skrev (12 timer siden):

Bare vær der for henne og ta i mot henne med respekt og forståelse når hun kommer til dere med diagnosen. Si til henne at dere er der hvis hun har behov for å snakke om det. Dere høres ut som en fantastisk tante og onkel ❤️

Støtter denne. 🙌🥰

[AnonymBruker]

Det er mulig at dere ikke har fått vite alt, da schizofreni fordrer psykose. Det beste dere kan gjøre er uansett bare å være der for henne. Strekke ut en hjelpende hånd slik at hun har mulighet til å ta imot hvis hun ønsker. Så det kan kanskje være lurt å fortsette å sende meldinger eller ringe, selv om dere ikke får svar. Da viser dere at dere bryr dere uansett. Det er også mulig å bare si rett ut at hvis hun sier nei fordi hun er redd for å være til bry så trenger hun ikke det, for dere er glad i henne uansett hva og kommer aldri til å se på henne som en byrde. Dere kan også invitere henne på ting som er lite energikrevende. En kort tur innom dere, hvor dere (eventuelt noen andre) kan kjøre og hente henne, og at hun kan være hos dere bare en liten stund om hun vil det, at hun velger helt selv hvor lenge hun ønsker å bli og ikke føler seg presset til å bli lengre enn hun orker, men samtidig ikke presset til å dra tidlig. 

Anonymkode: 88ea9...a50

[Tuppeluri]

For en som sliter psykisk så kan "masing" være veldig påtrengende også, selv om jeg er ganske enig med de over her.

Syns det er viktigere at du skriver en melding til hu hvor du oppfordrer til å ta kontakt med dere om hu trenger det. At hjemmet deres alltid er åpent om hu skulle føle for behovet, og at hu ikke er noen byrde om hu skulle tru det. Viktig å få hu til å forstå at dere er der for å hjelpe hu HVIS hu trenger det. Om hu akkurat har fått diagnosen og er under utredning, så kan dette være veldig overveldene for hu fra før av, og kan være en av grunnene til at hu ikke "orker" og bare sier nei.

Så ta tiden litt til hjelp. Jenta har nok mye å stri med, og trenger profesjonell hjelp i første omgang. 
Men ikke slutt å send snapper og sånt fordet altså! Bare den lille oppmerksomheten kan være nok til at hu føler hu kan komme til dere i trygge omgivelser. Akkurat nå er hu bare for sliten til å tenke på annet enn seg selv.