Vanskelig i forholdet

[AnonymBruker]

Vi har det veldig vanskelig i vårt parforhold om dagen. Eller det har vært vanskelig ganske lenge.

Vi er i 30 årene og har ett barn på to år og er barn til på veg. Vi har vært et par i snart 8 år, og ingen av barna er planlagte(dvs jeg surra med pilla), men de er uansett veldig velkomne og elsket. Begge har vi blitt enig i felleskap at skal beholdes.

Vi krangler ofte om de dummeste tingene - husarbeid, rot, hvem som har gjort hva ++. Eller jeg krangler om det. Jeg gjør mest, han ser det ikke eller utsetter det til jeg tilslutt gir opp. Nå har vi kommet til et punkt hvor han sier "jeg driter i det, jeg gidder ikke å snakke/diskutere/krangle om det lenger". 

Ja, så har jeg kanskje snakket/diskutert/kranglet om husarbeid ++ for mange ganger. Men han har vasket huset to ganger de tre årene vi har bodd her, aldri vasket klær, handler ikke, og rydder en gang i ny og ned opp etter seg selv. Så jeg er lei, sliten og sur. Jeg har kjøpt robotstøvsuger og robotklipper for å avlaste meg selv, men alt rotet etter mann og barn finnes det ikke en robot til. 

Han står sjeldent opp med to åringen, eller hjelper til når det er kaos på nattestid. Han gjør heller motsatt, sier at han ikke gidder å hjelpe og sover til 10-11-12 dagen etter.

Vi tilbringer sjeldent tid sammen, hvis vi gjør det er det foran en skjerm. 

Jeg tenker ofte på å gå, men nå er jeg da gravid igjen med denne mannen. Og jeg orker ikke tanken på å ikke se to åringen hver eneste dag.  Jeg vet ikke om jeg føler noe for samboeren min lenger, men jeg vet at jeg ønsker å holde familien samlet, hvertfall til vi er ute av småbarnsfasen. Det er jo tøft i småbarnsfasen for alle, ikke sant?

Jeg er nok mye sur/krass. Jeg prøver å ta meg sammen, men jeg har stått i dette så lenge nå at jeg sliter voldsomt med å ta meg sammen og leke lykkelig.

Vi hadde nylig en samtale om at vi gir dette en siste sjanse, men etter det har han ikke gjort noe for å bedre seg. Jeg har prøvd å bedre meg, men møter en vegg.

Sånn som idag - to åringen har holdt det gående 01-04, og startet morgen 0530. Huset står på hodet, jeg har kaster opp pga svangerskapet, og han ligger å sover enda kl 10.00.

Og jo, han har jobb og jeg har jobb. Begge jobber 100%, ingen av oss har 08-16 kontor jobb bare.

Jeg har sluttet å vekke han da han enten blir sur eller bare snur seg å sover videre.

Jeg lurer egentlig ikke på noe, tror jeg? Jeg måtte bare få skrevet av meg, ha følelsen av at noen ser og hører meg oppi dette her.

Anonymkode: a871e...33a

[AnonymBruker]

Så kjipt å lese. Skjønner godt du er lei. 
har dere prøvd å ha samtale med familievernkontoret eller noe? Det hadde jeg krevd for å fortsette å leve på den måten. 
 

det at du er gravid skal ikke stoppe deg fra å dra. Du har nå bedre tid på å ordne alt en når du har to små du må passe på mens du flytter. Du kan få komt deg i hus og slå seg til ro før fødsel. 
 

men jeg ville absolutt tatt han med til familievernkontoret og hatt noen samtaler der før jeg gikk. Da føler du at du har prøvd alt hvis det ikke skulle gå. Og hvis det skulle gå, at han bedrer seg og du føler deg bedre og dere kan leve godt sammen igjen - så er ingenting bedre en det!! 🙏

Anonymkode: 4e281...5c9

[AnonymBruker]

For en vond situasjon å være i. Sender deg noen velfortjente klemmer og ikke minst et klapp på skulderen! 

Jeg vil ikke være en av de som sier "dump", men kjære vene. Det høres egentlig ut som om du har en unge til. For slik som han oppfører seg går jo ikke. Det skal heller ikke være sånn. Skjønner også at det er ekstra vanskelig nå som du faktisk er gravid. Men du trenger faktisk ikke å finne deg i dette her.

Det er forferdelig synd å høre at dere har snakket sammen om å gi det en sjanse, også oppfører han seg fremdeles på denne måten. Han behandler deg virkelig ikke bra, mangler fullstendig respekt virker det som. En ting er å eventuelt miste følelser og derfor ikke oppføre seg kjæresteaktig(ikke at det , men her etterlater han jo alt til deg, noe som er fullstendig uakseptabelt da dere begge bor i samme hus og har like mye ansvar for både det og barna. Rett og slett forkastelig! 

Her må du virkelig ta en prat med han igjen og forlange bedring og det kjapt. Du kan gjerne legge deg litt flat for at du er sur og grinete, men han må forstå at det er han som forårsaker det. Jeg trenger også at dere burde få hjelp fra utsiden, familievernkontoret, parterapi eller noe slikt. For det virker jo ikke som om det du sier går inn. 

Det er ikke levbart sånn du har det, så enten må han bli med å ta stegene som skal til for at dere skal få det bedre. Ellers så må du bare gå. Kjempevanskelig. 

Lykke til, håper det løser seg den ene eller andre veien.  

Anonymkode: 4bce9...442

[Kvinnenavn]

Enten er han drittlei og vil at du skal gå, eller så skjønner han ikke at halvparten av alt som skal gjøres er hans ansvar. 
Det er uansett ikke greit hvordan han oppfører seg! Han overlater alt ansvaret til deg og gir lite tilbake. Ikke rart du er sur og sliten. 
Enten kan du ta en prat med han og si i fra klart og tydelig at dersom dette ikke bedrer seg i løpet av kort tid, så flytter du (evt. han). 
Eller så kan du ta en prat på familievernkontoret e.l. 
Det er tøft å bli alene med barn og barnefordeling, men hvis han uansett ikke bidrar nå så blir det kanskje bare et irritasjonsmoment mindre? 
 

Mange menn våkner opp når damen først har bestemt seg. Da skal de endre seg og bli flinkere og angrer på hvor dårlige partnere de har vært. En pause kunne kanskje fått han til å våkne? En av dere flytter ut en måneds tid, har barna annenhver uke og ser hvordan det føles for dere begge? 

[Svartfugl]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vi har det veldig vanskelig i vårt parforhold om dagen. Eller det har vært vanskelig ganske lenge.

Vi er i 30 årene og har ett barn på to år og er barn til på veg. Vi har vært et par i snart 8 år, og ingen av barna er planlagte(dvs jeg surra med pilla), men de er uansett veldig velkomne og elsket. Begge har vi blitt enig i felleskap at skal beholdes.

Vi krangler ofte om de dummeste tingene - husarbeid, rot, hvem som har gjort hva ++. Eller jeg krangler om det. Jeg gjør mest, han ser det ikke eller utsetter det til jeg tilslutt gir opp. Nå har vi kommet til et punkt hvor han sier "jeg driter i det, jeg gidder ikke å snakke/diskutere/krangle om det lenger". 

Ja, så har jeg kanskje snakket/diskutert/kranglet om husarbeid ++ for mange ganger. Men han har vasket huset to ganger de tre årene vi har bodd her, aldri vasket klær, handler ikke, og rydder en gang i ny og ned opp etter seg selv. Så jeg er lei, sliten og sur. Jeg har kjøpt robotstøvsuger og robotklipper for å avlaste meg selv, men alt rotet etter mann og barn finnes det ikke en robot til. 

Han står sjeldent opp med to åringen, eller hjelper til når det er kaos på nattestid. Han gjør heller motsatt, sier at han ikke gidder å hjelpe og sover til 10-11-12 dagen etter.

Vi tilbringer sjeldent tid sammen, hvis vi gjør det er det foran en skjerm. 

Jeg tenker ofte på å gå, men nå er jeg da gravid igjen med denne mannen. Og jeg orker ikke tanken på å ikke se to åringen hver eneste dag.  Jeg vet ikke om jeg føler noe for samboeren min lenger, men jeg vet at jeg ønsker å holde familien samlet, hvertfall til vi er ute av småbarnsfasen. Det er jo tøft i småbarnsfasen for alle, ikke sant?

Jeg er nok mye sur/krass. Jeg prøver å ta meg sammen, men jeg har stått i dette så lenge nå at jeg sliter voldsomt med å ta meg sammen og leke lykkelig.

Vi hadde nylig en samtale om at vi gir dette en siste sjanse, men etter det har han ikke gjort noe for å bedre seg. Jeg har prøvd å bedre meg, men møter en vegg.

Sånn som idag - to åringen har holdt det gående 01-04, og startet morgen 0530. Huset står på hodet, jeg har kaster opp pga svangerskapet, og han ligger å sover enda kl 10.00.

Og jo, han har jobb og jeg har jobb. Begge jobber 100%, ingen av oss har 08-16 kontor jobb bare.

Jeg har sluttet å vekke han da han enten blir sur eller bare snur seg å sover videre.

Jeg lurer egentlig ikke på noe, tror jeg? Jeg måtte bare få skrevet av meg, ha følelsen av at noen ser og hører meg oppi dette her.

Anonymkode: a871e...33a

Han sier han ikke "gidder å HJELPE". Spør ham om han mener at alt det du gjør er dott hovedansvar, for det virker litt som han gjør det. Hvs om du ikke "gidder" heller. Hva skjer med barna da? 

[AnonymBruker]

Prøv å oppfør deg uberegnelig. Bryt noen inngrodde vaner. I kognitiv adferdsterapi er dette ofte brukt. 

F.eks. med å «vekke ham opp» med å pakke en sekk for dagstur og ta med deg to-åringen på en hyggelig tur. Toget eller buss. Evt besøk venner. Lag en liten opplevelse bare dere to. Ikke gi beskjed hvor dere er. Bare la ham våkne til tomt og rotete hus. Du har mobilen, så full krise blir det ikke om han må kontakte deg. Svar kun på sms. Litt kryptisk og kjør ditt eget løp.

Denne selvstendigheten ser han ikke komme. Så kan han kjenne på å være i tomt hus. Mulig han digger det uten å lure på hvor dere er, men da veit du det også. 
Å bryte inngrodde vaner der masingen din i hans ører blir bare bla bla bla, men å bli selvstendig og hard to get, kan gi ham et spark i ræva.
Prøv også å slipp husarbeidet i 14 dager. Lag mat til deg og den lille og vask kun egne klær. Kjøp «Real turmat» og vær skikkelig ego. Når bokseren må snus, kan det være han skjønner noe. Om dette heller ikke hjelper er det mye mer alvorlig.
Dropp skjermtid for din egen del. Finn på noe annet. Den felles «kosen» er tydelig noe han liker. 

Men han jobber jo, så han kan tydeligvis ta ansvar og fungere på arenaer der han må.

Trist at voksne folk må oppdras.
 

Anonymkode: 1c3bc...b17

[AnonymBruker]

Takk for svar på et kjempe rotete innlegg. Det var overraskende godt å se at noen brydde seg om meg, og tok seg tiden til meg. Så tusen takk. 

Vi har gått til familievernkontoret for parterapi, men terapeuten mente vi ikke kom til å komme noe veg da samboer ikke ønsket å være der. Han satt helt stille å kikket i gulvet de fire gangene vi var der. Svarte kun kort om han ble spurt direkte om noe.

Jeg har forsøkt å droppe å vaske klærne hans. Går han tom for boksere eller sokker - går han uten. Går han tom for noe annet - kjøper han nytt.

Jeg har ved flere anledninger bare dratt, sagt vi drar og ikke vet hvor lenge vi blir borte. Først etter 2-3 dager begynner han å lure på når vi kommer hjem og om vi koser oss. Han kan fint også finne på å bli sur fordi jeg tar med to åringen rundt på forskjellige ting, for da går han glipp av ting.

Jeg har lagt meg paddeflat flere ganger og sagt unnskyld for at jeg er så sur/krass. Jeg har satt opp skuespill i lengere perioder hvor jeg later som alt er i skjønneste orden, men det har til syvende og sist bare ødelagt meg mer.

Jeg har i så lang tid unnskyldt han, forsvart han, løyet for han, godtatt, trøstet, båret, guidet, dullet og nå har jeg bare hele mannen i vrangstrupen. Jeg har lyst til å skrike til han, be han om å ryke og reise.

Jeg synes det er helt forferdelig sårt, vondt og flaut at parforholdet vårt er så skakkjørt, og like herlig et jeg gravid.

Vi hadde det så fantastisk fint sammen før, vi lo, koste, tok vare på hverandre. Men da hadde jeg mer overskudd, da hadde ikke jeg et barn som jeg måtte ta meg av i tillegg til han. Da kunne jeg fint stå med hjemmet alene i tillegg til jobb, men nå synes jeg det et tøft, urettferdig og feil.

Jeg er på ingen måte en gullfugl, jeg er sur, grinete, nebbete og forlengede. Så han skal ikke få skylda for dette alene, jeg har helt klart bidratt til dette.

 

Ts

Anonymkode: a871e...33a