Har du vokst opp med personlighetsforstyrret forelder?

[AnonymBruker]

Far som narsisisst.

Skulle virkelig ønske de skilte seg og vi barna hadde sluppet å vokse opp i samme hus som han.

Jeg er nå over 30 og sliter fortsatt veldig psykisk pga. barndommen.

Anonymkode: 75f44...1e4

[Leselusa]

Ryddet for brudd på opphavsrett og avsporing.

Mvh. Leselusa, mod.

[AnonymBruker]

Men hvordan klarer egentlig disse menneskene å ha fast arbeid, å fungere sosialt rundt for eksempel kollegaer - og ellers i samfunnet? Eller var de hjemmeværende, alle sammen? 

Dersom noen faktisk hadde en eller annen form for diagnose, så virker det jo litt merkelig at de klarer å holde på en fast jobb over flere år, har venner som aldri ser noe galt med dem (fordi de utad fremstår som helt normale, ordentlige folk) men samtidig oppfører de seg fullstendig annerledes innenfor hjemmets fire vegger. 

Anonymkode: 3b42e...7ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Men hvordan klarer egentlig disse menneskene å ha fast arbeid, å fungere sosialt rundt for eksempel kollegaer - og ellers i samfunnet? Eller var de hjemmeværende, alle sammen? 

Dersom noen faktisk hadde en eller annen form for diagnose, så virker det jo litt merkelig at de klarer å holde på en fast jobb over flere år, har venner som aldri ser noe galt med dem (fordi de utad fremstår som helt normale, ordentlige folk) men samtidig oppfører de seg fullstendig annerledes innenfor hjemmets fire vegger. 

Anonymkode: 3b42e...7ba

Det finnes seriemordere som har stått i jobb til den dagen de ble tatt, så det å være psykopat utelukker ikke fast jobb. Ofte finner du disse menneskene i lederstillinger. Noe som kjennetegner flere er dog at de bytter jobb ofte, etterhvert som resultatene uteblir. Ofte lider de av en form for motsatt imposter syndrom, hvor de har overdreven tro på seg selv, og dermed klarer å overbevise andre om at de er flinke. Siden de er flinke til å etterape andres følelser, fremstår de ofte som sjarmerende og hyggelige.

At det er mange som aldri opplever noe galt med dem er også helt naturlig. Det er jo ofte kun de nærmeste som kjenner en person fult ut. Mennesker i cluster B velger jo også partnere som er mottakelige for manipuleringen deres. De gidder ikke å bruke tid på å forsøke å bryte ned noen som er veldig sterke. Ofte velger de ofre som har mye empati også. Har du middels eller lavere empati, og er psykisk sterk, er du ingen god kandidat for slike mennesker. Ergo tror du at du ikke har møtt noen.

 

Anonymkode: e6173...6d1

[AnonymBruker]

Barndommen besto av frykt. Fysisk og psykisk vold, han elsket å plage meg (feks stenge meg nedi kjelleren til jeg fikk panikk og han kunne le av meg), fullstendig mangel på selvinnsikt (det var meg det var noe galt med) og helt blottet for empati. Likte å ydmyke meg foran andre. Jeg burde ikke blitt født, trekkene hans ble delvis videreført til meg. Jeg skulle i hvert fall ønske jeg ble tatt ut av hjemmet, jeg har aldri opplevd noen former for trygghet og tviler på at jeg kommer til å gjøre det. 

Anonymkode: 5b6cb...4cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Men hvordan klarer egentlig disse menneskene å ha fast arbeid, å fungere sosialt rundt for eksempel kollegaer - og ellers i samfunnet? Eller var de hjemmeværende, alle sammen? 

 

Min far var ufør og hjemme stort sett hele tiden når han ikke var på jakt. 

Anonymkode: 927ae...937

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Min far var ufør og hjemme stort sett hele tiden når han ikke var på jakt. 

Anonymkode: 927ae...937

Perfekt hobby for en med dyssosial personlighetsforstyrrelse/psykopat, forøvrig. 

Anonymkode: 927ae...937

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2023 den 6.46):

Min mor var deprimert over flere år, slet mye psykisk og dette gikk selvsagt ut over alle oss som bodde med henne. Mest meg og min far fordi vi omgikk henne mest og dermed kanskje irriterte henne mest også.

Hvilket barn/ungdom blir ikke preget av å få kjeft hver eneste morgen, få trusler om at mor vil ta sitt eget liv og høre hvor udugelig man er før man drar på skolen? Det er ikke sunt for barn å liste seg rundt på tå fordi man er redd for når bomba eksploderer. Når far må komme til unnsetning fordi han selv blir bekymret for hvor langt denne mammaen tar det når ungdommen gidder å «stå i» krangelen. Flere dager sammenhengende og flere uker/mnd til sammen med psykisk terror som stygge blikk, overseende mor og stygge kommentarer? Når det er ungen din som må være den voksne i diskusjonene, roe det ned og si ting som avslutter samtalen ved å være enig om å være uenig.

Selvsagt er jeg preget, men jeg er heldigvis sterk psykisk. Psyken tror jeg er noe man er født med, og det er nok grunnen til at jeg har kommet meg gjennom denne barndommen også. Jeg har med årene lært å tenke mer på meg selv, ikke hva andre tenker om meg. Stå opp for meg selv og ikke være redd for hva andre mener om mine meninger. Jeg er jo oppvokst med å ikke ha egne meninger fordi min mor styrte alt og alle. Jeg var veldig obs på dette før men har fått det mer på avstand. Jeg er dog veldig obs på mine egne barn, hvordan vi som voksne opptrer rundt dem og ønsker å gi dem tryggheten jeg aldri fikk. Vet ikke om det er pos eller neg, men jeg blir veldig obs på gubben. Han er ofte i telefonbobla, eller generelt fjern slik at ungene ofte må gjenta, mase og «se på meg» for å få øyenkontakten hans. Men det er vel greit med en mellomting, meg som er veldig obs på når de søker kontakt, og far som ikke er veldig obs.

Den som kanskje er mest preget er min bror. Han ble bare stuket vekk på et rom, og jo mindre min så og hørte av han jo bedre var det (for henne). Så han sitter stille og ensom på gutterommet den dag i dag også, noe min mor fremdeles skryter mye av. «Se på den rolige og veloppdragne mannen», alle utenom hun selv kan nok se gjennom hennes egne ord.

Skal sies at dette kanskje var over en nesten tiårsperiode. Jeg vurderte x antall ganger å ringe legen, be henne legge inn min egen mor. Et eller annet som et rop om hjelp. Jeg var redd for at barnevernet og det å ta barna ut ble løsningen, når det ikke var oss barna som var problemet. Så jeg oppsøkte aldri hjelp, noe som er veldig synd å tenke på i dag. Samtidig hadde vi eldre søsken som aldri tok tak men visste hvordan ting var, og en far som heller ikke gjorde særlig mye enn å stå i kampene med oss.

Anonymkode: 15f22...64e

Høres ut som min mor, har ingen kontakt i dag, 

Anonymkode: 0f738...9dd

[AnonymBruker]

Mamma har borderline. Hun er totalt uberegnelig. 

Vi har ingen kontakt idag. 

Anonymkode: e99f8...276

[AnonymBruker]

Hadde i flere år en steforelder som i følge folk utenfor var "tydelig borderline". Hadde angstproblemer til oppi tjueåra, og halvsøskenet mitt som vokste opp med hen på fulltid gikk rett inn som ung ufør på grunn av psykisk sykdom... som ikke blir bedre av at de fortsatt bor i samme hus. En jævla tragedie. 

Anonymkode: 251f3...504

[AnonymBruker]

Vokst opp med en narsissistisk pf mor, med alt det innebærer. Og en delvis alkoholisert stefar. Jeg måtte være min mors bestevenn og terapeut fra ung alder, og ta meg av mine yngre søsken. Min mor var i konstant konflikt med andre, samtidig som hun var veldig karismatisk og fikk folk til å like seg. Gikk noe eller noen henne i mot, fikk hun helt sinnsyke raserianfall og raserte ting osv. Kunne skrevet en bok om alt det syke hun har gjort. Hun var sykelig sjalu og kontrollerte alt og oss ned til den minste detalj. Var slem og ufin og mobbet dersom vi gjorde 1 ting hun ikke likte og straffen var gjerne hard. Hun så på seg selv som en kjendis og også et offer. Hun har aldri vist ekte omsorg eller tenkt 1 cm på andre enn seg selv. Aldri hjulpet med noe som helst. Ingen varme. Null empati. Kun overflate, det er som det ikke er noen der inne i henne. I tillegg var hun totalt ustabil og vi flyttet veldig mye, dyr ble anskaffet og avskaffet, man viste aldri om det var syke krangler, vold eller god stemning når man kom hjem. Fasaden var på plass, men hjemme var det kaos. 
 

i voksen alder kom jeg meg ut av min hjernevaskede tilværelse, og har ikke kontakt med henne. Mitt livs beste valg. Jeg er preget på den måten at jeg har store problemer med intimitet, fordi jeg aldri har opplevd det å virkelig ha utbetingen kjærlighet. Men det har blitt bedre og bedre og jeg jobber mye med meg selv. Jeg har slitt med angst og depresjon, å forstå følelser, vise følelser, og har hatt mye sorg inni meg. Men også den delen er veldig mye bedre. Ellers har jeg klart meg greit, jeg har en robust psyke totalt sett og har utdanning, barn, jobb osv. Og har blitt i overkant selvstendig og selvhjulpen som følge av alt dette. 

Anonymkode: 3cbbe...8a5

[AnonymBruker]

Jeg er heldig som har vokst opp med mentalt friske foreldre. 
Hadde ei venninne tidligere som har div diagnoser og er ustabil. Barna hennes har det ikke noe godt. 

Anonymkode: 8d1ed...747

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er heldig som har vokst opp med mentalt friske foreldre. 
Hadde ei venninne tidligere som har div diagnoser og er ustabil. Barna hennes har det ikke noe godt. 

Anonymkode: 8d1ed...747

Håper at barnevernet har omsorgen for barna? 

Anonymkode: e99f8...276

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Vokst opp med en narsissistisk pf mor, med alt det innebærer. Og en delvis alkoholisert stefar. Jeg måtte være min mors bestevenn og terapeut fra ung alder, og ta meg av mine yngre søsken. Min mor var i konstant konflikt med andre, samtidig som hun var veldig karismatisk og fikk folk til å like seg. Gikk noe eller noen henne i mot, fikk hun helt sinnsyke raserianfall og raserte ting osv. Kunne skrevet en bok om alt det syke hun har gjort. Hun var sykelig sjalu og kontrollerte alt og oss ned til den minste detalj. Var slem og ufin og mobbet dersom vi gjorde 1 ting hun ikke likte og straffen var gjerne hard. Hun så på seg selv som en kjendis og også et offer. Hun har aldri vist ekte omsorg eller tenkt 1 cm på andre enn seg selv. Aldri hjulpet med noe som helst. Ingen varme. Null empati. Kun overflate, det er som det ikke er noen der inne i henne. I tillegg var hun totalt ustabil og vi flyttet veldig mye, dyr ble anskaffet og avskaffet, man viste aldri om det var syke krangler, vold eller god stemning når man kom hjem. Fasaden var på plass, men hjemme var det kaos. 
 

i voksen alder kom jeg meg ut av min hjernevaskede tilværelse, og har ikke kontakt med henne. Mitt livs beste valg. Jeg er preget på den måten at jeg har store problemer med intimitet, fordi jeg aldri har opplevd det å virkelig ha utbetingen kjærlighet. Men det har blitt bedre og bedre og jeg jobber mye med meg selv. Jeg har slitt med angst og depresjon, å forstå følelser, vise følelser, og har hatt mye sorg inni meg. Men også den delen er veldig mye bedre. Ellers har jeg klart meg greit, jeg har en robust psyke totalt sett og har utdanning, barn, jobb osv. Og har blitt i overkant selvstendig og selvhjulpen som følge av alt dette. 

Anonymkode: 3cbbe...8a5

Du beskriver min mamma helt presist. 

Jeg er helt alene om dette. 

Anonymkode: e99f8...276

[Chiubi]

Såvidt jeg vet hadde ikke min far noen psykiatriske diagnoser. Likevel slo han meg ofte, minst én gang i uken, og han terroriserte og psyket ned hele familien. Jeg vil uansett ikke gi han noen diagnose, men han kunne hatt godt av et kurs i sinnemestring.