Har du vokst opp med personlighetsforstyrret forelder?

[AnonymBruker]

Hvordan var din barndom med en personlighetsforstyrret forelder? 

Hva var tungt / vanskelig for deg, og hva var eventuelt ikke det? 

Hvis du nå som voksen kunne ha endret på noe av din barndom, hva ville det vært? (Eks, en mor/far som så deg og dine behov, mer/mindre samvær, mer/mindre kontakt osv) ..

 

Anonymkode: 0693d...e79

[AnonymBruker]

Faren min var narsissist, mamma visste jo det og pappa ødela livet vårt. Hun ville ikke bli skilt, fordi det hadde såret oss barna. Nå tenker jeg på at det er verre å være sammen med den personen fortsatt og la barna sine bli utsatt for noe sånt, skilsmissen hadde fikset alt. Han ødela oss mer enn skilsmissen…….

Anonymkode: 3d5e6...b6e

[AnonymBruker]

Vokst opp med aleneforelder med personlighetsforstyrrelse.

Jeg forbinder barndom med stress, angst og følelse av håpløshet. Min forelder pratet veldig mye, om private ting og annet som oppleves skummelt og forvirrende for et barn. Min forelder er ekstremt sosial, alltid på farten, masse folk og aktiviteter. Aldri ro og tid til å fokusere på ting som var viktig for meg, ble aldri møtt på mine behov men belemret med voksenproblematikk og voldsom nedrakking av min andre forelder. 

Dette er sterkt medvirkende til at jeg ikke fikk til å konsentrere meg om utdanning og jobb, var helt utslitt allerede før ungdomsskolen var ferdig. Min forelder har et enormt nettverk i vår by, har funnet ut at veldig mange av disse har blitt foret med negativ informasjon om meg oppigjennom av hen. Vanskelig å forklare men jeg går den dag i dag en helt lammende følelse bare av å tenke på det.

Positive ting ved min barndom var at flere i storfamilien tok seg av meg i perioder, slik ble det noen pustehull. 

Det jeg ville ha endret på hvis det var mulig: varslet rette instanser og fått flyttet fra min udugelige forelder. 
Jeg er godt voksen i dag og jobber nå med å minimere kontakten med vedkommende. Dramaet rundt denne personen tar aldri slutt, mitt søsken og dets barn er alle fanget i denne karusellen fortsatt. 
Livet mitt er avslappende i dag, tenker en del på hvor mye bedre jeg sannsynligvis ville hatt det hvis starten på livet var annerledes, men slik ble det ikke og da må man gjøre det beste ut av det.

Anonymkode: eb11e...a6a

[leve90]

.

 

Endret 6. mars 2023 av leve90

[AnonymBruker]

Mine foreldre skiltes da jeg var 16 og mitt søsken noen år yngre. I etterkant har jeg forstått at det var en narsissistisk mann gift med en borderline kvinne. Stemningen i huset var ikke varm eller omsorgsfull. Men det ble da folk utav oss to barna likevel. Det sies at BPF og NPF er en ikke uvanlig kombo og dynamikk. Men ikke optimal setting for barn. Heldigvis hadde jeg besteforeldre og snille lærere på skolen.

Anonymkode: 357af...952

[AnonymBruker]

Ingen diagnose er satt men jeg er sikker på at min mor har en pf og at jeg har arvet den. Jeg er ufør i dag pga det så det har i aller høyeste grad påvirket meg. På noen områder hadde jeg en normal og god oppvekst men preget av mye negativt snakk om andre mennesker bla barn jeg lekte med var ikke gode nok,"hvorfor vil HUN leke med deg?", Måtte alltid påpeke negativ, hørte aldri noe positivt feks når jeg fikk en ny bestevenn for første gang i 4 klasse. Fikk høre at faren var så vanskelig og moren ikke grei (de var helt supre foreldre) etc.

Anonymkode: b268d...bbd

[AnonymBruker]

Min far har en type dyssosial/narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Det er jo helt åpenbart at det ikke er bra for barn å vokse opp med. 

Anonymkode: 927ae...937

[AnonymBruker]

Vet ikke eksakt diagnoser, men tipper min far har engstelig unnvikende pf. Min mor har på sine  eldre dager fått diagnosen schizotyp pf (i slekt med schizofreni men ikke så gjennomgående). Mine foreldre var sammen til jeg var 7 år. Husker ikke så mye fra jeg var barn, men husker at jeg var mye kvalm  og at jeg tisset på meg om natta til jeg var 6-7 år. Pappa var friskest av foreldrene mine på den  tida. Ble tatt med mye ut i naturen og hadde inntrykk av at han var veldig glad i meg. Hadde også besteforeldre på morssiden som tok seg av meg, spesielt bestefar var mye sammen med meg og var veldig opptatt av livet mitt. Foreldrene mine ble skilt da jeg var 7, og da flyttet jeg til pappa. Vet ikke sikkert, men mener å ha hørt at barnevernet var inne i bildet i forkant.

Pappa startet å drikke og røyke hasj da vi flyttet, var mye hos kompiser. Med sin unnvikende stil var hans holdning til verden "det er ingenting som nytter uansett", "min stemme blir aldri hørt uansett" etc., så han deltok aldri på foreldremøter og slikt. Han var også uføretrygdet så vi var fattige. Mamma besøkte oss av og til, men hun var skikkelig uforutsigbar så jeg var mye redd. Da jeg ble tenåring stakk jeg ut av huset når hun var på vei til oss. 

Jeg har selv gått MYE til psykolog pga min barndom og slitt i arbeidslivet, men holder på å komme meg på beina nå i en alder av 40! Endelig føler jeg at jeg har landet i livet og har det godt. Jeg skulle ønske at barnevernet og andre offentlige instanser var mer på banen i min barndom og ungdom, og at min fars rusmisbruk ble slått ned på. Så skulle jeg ønske at min far fikk hjelp til å sette mer grenser ovenfor min mor.

Anonymkode: 41aa7...968

[AnonymBruker]

Ja, vet ikke helt hvilke diagnoser min mor hadde, men hun ble utsatt for noe forferdelig når hun var 12 som ødela henne helt. Hun kunne være skikkelig slem og ondskapsfull, og veldig egoistisk. Men aldri fysisk.

Faren min var god når jeg var liten, og han har sine øyeblikk fremdeles, men han er veldig narsissistisk og lunefull, så jeg har minst mulig kontakt med han.

Jeg har brukt hele min voksne alder på terapi, og nå er jeg over 40 og har det mye bedre med meg selv.

Noen dager kan være vanskelige. Da er det bare å gi meg selv tillatelse til å gråte ut og ha en drittdag, så blir det snart bedre igjen.

Anonymkode: 0052d...700

[AnonymBruker]

Jeg leser dette med nysgjerrighet, siden jeg har hatt en ektefelle som jeg mistenker å ha en slik forstyrrelse (og andre enn meg). Jeg kan selv kjenne meg igjen noen av de mindre «alvorlige». Vi har barn, så jeg lurer på hvordan dette blir for dem.

Jeg er redd samlivsbruddet kan forverre dette hos oss foreldre. Og det har det egentlig også gjort. Men det er jo lov å håpe at vi skal få det bedre hver for oss.
 

Til dere som skriver at synd de ikke skilte seg, så bærer vel noen av historiene her preg av at det faktisk ble verre. Da har jo «psykopaten» klart å sette deg opp mot den andre forelderen også…….og fryder seg sadistisk.

man kan ikke velge foreldrene sine. Man må gjøre det beste ut av det. Det mest konstruktive i denne tråden må være å si hva som hjalp og ikke. 

aldri si til noen at de kan ha en personlighetsforstyrrelse er vel mitt råd. Det liker ingen å høre og alt blir bare verre. De unnvikende blir mer unnvikende og de narsissisme blir mer narsissistiske, de paranoide mer paranoide. Men det kan være nyttig hvordan man skal takle ulike personligheter generelt

 

Anonymkode: cae3a...109

[AnonymBruker]

Det ble aldri satt noen diagnoser, så vidt jeg vet. Så det er ikke godt å si om det faktisk var ett eller annet psykiatrisk der, men selv barn forstår jo selvfølgelig at det var NOE som ikke var helt som det skulle. Enten det bare var foreldrene som var drittsekk, eller om det faktisk var noe "ekstra" i hodene deres. 

Men det aller verste tror jeg var at de lot det skylde veldig i gjennom at man egentlig aldri var "bra nok" til noe som helst. Hvis man gjorde ett eller annet (uansett om det var å støvsuge eller vaske gulvet, gjøre hjemme-lekser, eller hva det nå var) så gikk de alltid over ekstremt grundig over hver minste lille ting. Hvis noen for eksempel hadde vunnet ett par flax-lodd på en konkurranse, og man skrapte på disse for å sjekke om man hadde vunnet noen kroner, så gikk de over hvert eneste lodd etterpå. Man kunne tydeligvis aldri stole på at en snart atten-åring faktisk klarte å fikse dette selv. Samme med å ta oppvasken etter middag, så gikk de over hver eneste tallerken, bestikk og alt mulig rett etterpå. Selv om det bare var for å klage over at tingene fremdeles var våte. Noe som selvfølgelig aldri burde kommet særlig "overaskende" på noen. Tingene var jo nettopp blitt vasket, praktisk talt noen få minutter før de kom for å inspisere.

Dersom noen ønsket å sette på en vaskemaskin med klær, håndklær og så videre, så fikk man aldri lov til å gjøre dette selv. Fordi det aldri i verden kom til å være godt nok uansett. Det spiller ingen rolle hvor gammel man var, for man fikk ALDRI så mye som ta på maskinen en eneste gang. Å ta oppi akkurat passe med vaskepulver, vri på ett par knotter og sånn, var visst ensbetydende med at hele maskinen  umiddelbart kom til å bli ødelagt. Med det resultatet at man aldri egentlig lærte seg å vaske sine egne klær, hvordan man burde lage mat, eller andre helt vanlige ting som man egentlig burde ha lært seg før man flyttet hjemmefra. Sånne ting skaper jo selvfølgelig en veldig stor usikkerhet. Man tørr nesten ikke skru på TV eller radio, koke poteter, eller forsøke å fikse noe som helst. For da kommer det garantert noen for å klage over at man ikke burde gjort dette, og uansett hvordan man forsøker å gjøre ting så kan du banne på at det garantert kommer til å være ett eller annet "feil" med det man har gjort.  

Anonymkode: 3b42e...7ba

[AnonymBruker]

Vokste opp med en narsissistisk mor og en far som støttet henne, men var mye fraværende (sikkert for å få en pause fra henne). Som barn og tenåring så tenkte jeg ikke så mye over det, jeg ble behandlet som ei venninne fra jeg var liten. Om hun kranglet med pappa om noe ble jeg involvert og måtte ta hennes side. Jeg ble tvunget til å hjelpe henne å holde skjult at hun flørtet med en fyr, si fra om pappa kom hvis de snakket I telefon osv. Måtte alltid høre på hvem hun var irritert på eller hvem som har gjort noe galt mot henne, det var noe hele tiden. Konfliktnivået var på topp alltid og jeg var selv redd for å gjøre noe feil, hennes aggressive side var skremmende. Hun ville helst jeg skulle være sammen med henne og ga meg skyldfølelse om jeg ville henge med venner en lørdag kveld som tenåring. Ble mye sittende med henne. Hun følte hun var tidenes beste mor og det sier hun den dag i dag. 

Jeg hadde en helt grei barndom men skulle gjerne ønsket jeg ble skånet for all voksenpraten. Skulle gjerne slippet å bli tvunget til å fungere som en psykolog, eller bli oppfostret til å tro at utseendet er det viktigste, det å se ung og sexy ut. Har fått barn selv nå og jeg gjør alt jeg kan for å ikke bli den moren som jeg har/hadde. Har knapt kontakt med henne nå og hun skjønner ikke hvorfor. Hun ble enda verre etter jeg ble voksen og forsøkte distansere meg fra henne. Hun er sjalu og snakker dritt om alle som står meg nær, men dette mener hun jeg bare skal godta. Eller som hun sier jeg må ikke være så hårsår.. (selv tåler hun ingenting).

Anonymkode: e79eb...886

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Mine foreldre skiltes da jeg var 16 og mitt søsken noen år yngre. I etterkant har jeg forstått at det var en narsissistisk mann gift med en borderline kvinne. Stemningen i huset var ikke varm eller omsorgsfull. Men det ble da folk utav oss to barna likevel. Det sies at BPF og NPF er en ikke uvanlig kombo og dynamikk. Men ikke optimal setting for barn. Heldigvis hadde jeg besteforeldre og snille lærere på skolen.

Anonymkode: 357af...952

Interessant. Har sterk mistanke om at mine foreldre var samme kombinasjon. Den ene har diagnosen, den andre har ikke offisiell diagnosen, men veldig tydelige symptomer. Vi hadde ikke andre trygge omsorgspersoner rundt oss i så veldig utstrakt grad, men jeg og søskenet mitt har tydeligvis ikke arvet noen diagnoser, så vi har faktisk klart oss helt fint. Vi har litt kontakt med den ene forelderen og null med den andre. 

Hva jeg ville endret fra barndommen? Ikke fysisk og psykisk vold.

Anonymkode: 8824b...fc2

[Ænema]

oppvokst med en mor med uspesifisert pf, hun levde i fullstendig offer mentalitet hvor alle andre enn hun var skyldig i konflikter, hun reagerte ofte følelsesmessig som en 12 åring med å putte fingrene i ørene og si "blablabla jeg hører ikke hva du sier" når vi andre prøvde å få sagt noe om våre egne følelser.

og en unnvikende alkoholisert stefar. han var snill mot meg mentalt og støttende samtale partner, men ingen som beskyttet meg ifra min mors sinne. 

jeg er som voksen min mors "psykolog", og hun er også fortsatt "offer" for alle andre sin dårlige oppførsel, hun er også veldig flink til å slenge sårende og frekke kommentarer til meg med vilje. 

jeg har ikke klart å kutte kontakt med hun, jeg føler meg egentlig avhengig av å ha hun i livet mitt. kan nok ha med å gjøre at jeg ikke har noen fars familie. skjønner egentlig ikke hvorfor jeg ikke kutter kontakten. 

skulle ønske jeg hadde råd til psykolog eller andre former for terapi, iom det aldri er ledig plass i det offentlige, og jeg aldri har fått snakket med noen om dette. er ufør pga kptsd, og fibromyalgi (samt en del fysiske skjelett smerter) .

når jeg var barn ble jeg mobbet/truet på skolen som ga meg skole vegring og skulket skolen, slik at det aldri ble tatt tak i hvordan det var hjemme. jeg ble sendt i fosterhjem som tenåring. skulle vel egentlig ha vært der før.

 

[AnonymBruker]

Skrev i feil tråd /blandet trådene 

Anonymkode: 99f15...ecc

[Embla Othea]

Ja - jeg har vokst opp med en mor som mest sannsynligvis hadde EUPF - borderline type med stor B. Å forholde seg til en så ustabil mor er noe av det mest skadelige for barn. Jeg tilhører ikke EUPF-politiet, jeg har det selv, men det er så utrolig viktig å ha en god og stabil livssituasjon før man får barn. 🙂

[AnonymBruker]

Min mor var deprimert over flere år, slet mye psykisk og dette gikk selvsagt ut over alle oss som bodde med henne. Mest meg og min far fordi vi omgikk henne mest og dermed kanskje irriterte henne mest også.

Hvilket barn/ungdom blir ikke preget av å få kjeft hver eneste morgen, få trusler om at mor vil ta sitt eget liv og høre hvor udugelig man er før man drar på skolen? Det er ikke sunt for barn å liste seg rundt på tå fordi man er redd for når bomba eksploderer. Når far må komme til unnsetning fordi han selv blir bekymret for hvor langt denne mammaen tar det når ungdommen gidder å «stå i» krangelen. Flere dager sammenhengende og flere uker/mnd til sammen med psykisk terror som stygge blikk, overseende mor og stygge kommentarer? Når det er ungen din som må være den voksne i diskusjonene, roe det ned og si ting som avslutter samtalen ved å være enig om å være uenig.

Selvsagt er jeg preget, men jeg er heldigvis sterk psykisk. Psyken tror jeg er noe man er født med, og det er nok grunnen til at jeg har kommet meg gjennom denne barndommen også. Jeg har med årene lært å tenke mer på meg selv, ikke hva andre tenker om meg. Stå opp for meg selv og ikke være redd for hva andre mener om mine meninger. Jeg er jo oppvokst med å ikke ha egne meninger fordi min mor styrte alt og alle. Jeg var veldig obs på dette før men har fått det mer på avstand. Jeg er dog veldig obs på mine egne barn, hvordan vi som voksne opptrer rundt dem og ønsker å gi dem tryggheten jeg aldri fikk. Vet ikke om det er pos eller neg, men jeg blir veldig obs på gubben. Han er ofte i telefonbobla, eller generelt fjern slik at ungene ofte må gjenta, mase og «se på meg» for å få øyenkontakten hans. Men det er vel greit med en mellomting, meg som er veldig obs på når de søker kontakt, og far som ikke er veldig obs.

Den som kanskje er mest preget er min bror. Han ble bare stuket vekk på et rom, og jo mindre min så og hørte av han jo bedre var det (for henne). Så han sitter stille og ensom på gutterommet den dag i dag også, noe min mor fremdeles skryter mye av. «Se på den rolige og veloppdragne mannen», alle utenom hun selv kan nok se gjennom hennes egne ord.

Skal sies at dette kanskje var over en nesten tiårsperiode. Jeg vurderte x antall ganger å ringe legen, be henne legge inn min egen mor. Et eller annet som et rop om hjelp. Jeg var redd for at barnevernet og det å ta barna ut ble løsningen, når det ikke var oss barna som var problemet. Så jeg oppsøkte aldri hjelp, noe som er veldig synd å tenke på i dag. Samtidig hadde vi eldre søsken som aldri tok tak men visste hvordan ting var, og en far som heller ikke gjorde særlig mye enn å stå i kampene med oss.

Anonymkode: 15f22...64e

[AnonymBruker]

Jeg er usikker på hvilken personlighetsforstyrrelse min far har, men jeg mistenker flere. Han har svært grandiose tanker om seg selv, vi andre er dumme. Og så lyver han om alt. I voksen alder har jeg lært å gjennomskue han, men 8 år gamle meg trodde virkelig at jeg skulle få en hest. Eller at vi skulle til syden.
 

Han lyver om slike ting for å få ros og beundring. Nå som jeg er voksen vet jeg at det er sprøyt, så jeg biter ikke på. Da blir han frustrert og «høyner». For eksempel kan han love meg en bil. Da han ikke får den tilbakemeldingen han trenger (åh, tusen takk, du er verdens beste pappa), så legger han til et lukrativt aksjefond. Eller en leilighet. Han MÅ ha den beundringen. Det har blitt en sport for meg å tyne han. Har ikke fått noe enda, og nå er jeg i 40-årene.

Men det verste er den psykiske mishandlingen. Jeg vet han var grusom mot moren min, men han var aldri snill med meg. Da jeg var ung utviklet jeg anorexi. Jeg var innlagt en lang stund. Han besøkte meg ikke en eneste gang (like greit), men da jeg ble skrevet ut ble han syk og forlangte at jeg skulle stille opp. Da kom han med stadige stikk om at jeg var bred over rumpa osv. jeg hadde bmi på 17…

Heldigvis skilte foreldrene mine seg da jeg var 5. det var deilig å slippe kranglingen. Og jeg var lite hos faren min, for han er lettkrenket og hevnet seg ved å nekte samvær, hvis jeg ikke oppførte meg som han ville. Jeg var et lite barn, så jeg skjønte ikke da at det var til mitt beste. Jeg jobbet hardt for å være perfekt.

Jeg prøver å minimere kontakten med han i dag. Han bor på sykehjem pga dårlig fysisk form, ikke kognitiv svikt. Jeg er sikker på at de ansatte fikk en vesentlig hardere arbeidshverdag etter at han flyttet inn. Han lager utrolig mye drama. Han lyver om alt fra feilmedisinering til fysisk vold, slik at ansatte skal få trøbbel. Og så koser han seg med resultatet, det er de eneste gangene jeg ser han fornøyd. Håper han dør snart, for både min og deres skyld.

AnonymBruker skrev (På 24.1.2023 den 1.08):

Mine foreldre skiltes da jeg var 16 og mitt søsken noen år yngre. I etterkant har jeg forstått at det var en narsissistisk mann gift med en borderline kvinne. Stemningen i huset var ikke varm eller omsorgsfull. Men det ble da folk utav oss to barna likevel. Det sies at BPF og NPF er en ikke uvanlig kombo og dynamikk. Men ikke optimal setting for barn. Heldigvis hadde jeg besteforeldre og snille lærere på skolen.

Anonymkode: 357af...952

Det var interessant, jeg visste ikke at det var en vanlig kombo. Jeg kjenner igjen det flere andre her beskriver, en mor som behandlet meg som voksen. Jeg måtte ta del i alt fra kjærlighetsproblemer til konflikter, og de var det mange av. Jeg lærte meg at jeg måtte være enig med henne. Det verste var at jeg måtte hjelpe henne å skjule utroskap. Jeg var livredd og ble sengevæter. 
 

Da hun var forelsket glemte hun meg helt. Barnevernet ble koblet på etter at en nabo oppdaget at jeg var alene hjemme en helg da jeg var 5-6 år. Moren min var flink til å prate for seg, dessuten preppet hun meg i hva jeg måtte si, ellers kom jeg på barnehjem hvor små jenter som meg ble slått og voldtatt… Hvis jeg kunne fått noe annerledes, så skulle jeg ønske at barnevernet kom inn og veiledet moren min. For jeg tror hun ønsket å være en god mor, hun visste bare ikke hvordan barn fungerer.

Etter utallige år med terapi har jeg det bra i dag. Men jeg er livredd for å ligne moren min (ikke faren min, for det er innlysende at jeg ikke gjør det). Hver gang jeg forteller barna mine noe, analyserer jeg situasjonen i ettertid. Var dette noe de måtte vite? Er de store nok til å forstå?. Barna er nå 23, men jeg er fremdeles der. Heldigvis er jeg sjeldent eller aldri i konflikt med noen, jeg tenker det er en god indikasjon på at vi ikke er så like.

Anonymkode: e6173...6d1

[M**]

AnonymBruker skrev (På 24.1.2023 den 17.18):

Interessant. Har sterk mistanke om at mine foreldre var samme kombinasjon. Den ene har diagnosen, den andre har ikke offisiell diagnosen, men veldig tydelige symptomer. Vi hadde ikke andre trygge omsorgspersoner rundt oss i så veldig utstrakt grad, men jeg og søskenet mitt har tydeligvis ikke arvet noen diagnoser, så vi har faktisk klart oss helt fint. Vi har litt kontakt med den ene forelderen og null med den andre. 

Hva jeg ville endret fra barndommen? Ikke fysisk og psykisk vold.

Anonymkode: 8824b...fc2

Synes også dette var interessant. Hvorfor er det slik, tro?

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en narsissistisk, deprimert mor og en co- dependent far som gjorde alt hun sa og var enig med henne i alt. De isolerte oss fra omverdenen og jeg husket at jeg tilbringte mesteparten av fritiden på rommet mitt uten venner. Vi hadde dårlig råd, ingen tlf og ingen bil. Jeg måtte dele klær med min mor. Begge foreldrene var arbeidsløse- heldigvis hverken drakk de eller tok noen stoffer. Det var middag pp birdet hver dag. Men hver gang de ble kjent med nye folk eller omgås familie endte det med konflikt- min mor baksnakket andre hele tiden og kritiserte. Først er folk fantastiske- etter en stund finner hun en masse feil på dem. 
 

Jeg flyttet ut ung og fikk meg jobb. Når jeg fikk egen familie gjorde min mor ikke annet enn å kritisere meg, vekta mi, mannen min og barna mine. Sa de styggeste ting og kom med bedrevitende råd. Jeg satte foren ned og gikk hver gang hun gjorde det- hun lærte fort at hvis hun ville ta del i mitt liv så får hun behandle meg med respekt og holde munn.
 

Hun spiller mye på min samvittighet fortsatt for å få viljen sin og jeg hater henne for det. Hun spør aldri rett ut hva hun vil- hinter som om jeg burde lese tankene og behovene hennes. Jeg skjønner nå at det ikke er min jobb å gjøre henne lykkelig. Hun gjør ikke annet enn å kritisere livet, syte og klage og krangle med naboene. Er så utrolig negativ. For et bortkastet liv

Anonymkode: 07af9...c98