Vil flytte fra samboer, eller overdriver jeg?

[AnonymBruker]

Hei dere. Har en samboer jeg har vært sammen med i 17 år, og vi har 4 barn sammen. Vi har hatt våre oppturer og nedturer som alle andre, nå er det for min del mer ned enn opp. Jeg har flere ganger opp gjennom årene vurdert å flytte, men alltid tenkt at jeg overdriver og at det går nok bedre. Så er fint en stund og tilbake til det samme.

Han er mye borte, både på jobb og private ting. Drar som oftest før barnas leggetid og hjemme igjen sent på kveld. Er han hjemme, er han ikke deltakende i barna (som mat, stell, legging), sitter helst i sofaen med mobilen og spiller/surfer. Fant også ut at han følger en haug med halvnakne damer på tiktok.. Og den appen bruker han MYE tid på i løpet av en dag.

Jeg kjører alle barna på alle fritidsaktiviteter, deltar på foreldremøter og generelt alle oppgaver som omhandler dem. I helga står jeg alltid  opp med minste, lager frokost og finner på ting med dem. Jeg spør han ofte om vi skal finne på ting sammen med ungene, men da svarer han alltid at de kan finne på ting selv, eller at de er så store at de klarer seg selv. Så driver han hele helga med sine hobbyer, farter rundt eller sitter i sofaen med mobilen.
I tillegg er han også veldig sur og sint på barna, har nå ved flere anledninger kalt de for drittunger (dette har barna fortalt meg selv). Har også kalt datteren min for skadd i hodet da hun stilte oss et spørsmål hun lurte på, om et tema de hadde snakket om på skolen. Jeg ble rasende på han og spurte hva i alle dager han holdt på med. Det er liksom mange slike småting som nå jeg synes er helt uakseptabelt, og vil egentlig ikke at barna skal bo oppi dette hvor de føler seg i veien og blir snakket til på denne måten. 
Når han oppfører seg sånn, og behandler barna våre slik føler jeg ikke noe kjærlighet mot denne mannen. 

Jeg sliter også for tiden med depresjon, og skal starte hos DPS denne uka. Har fortalt han at jeg sliter med mye tanker og at jeg generelt har det slitsomt. Da svarte han at det bare var å slutte å tenke. Prøvde igjen en annen gang, da så han såvidt opp fra telefonen og svarte; "hm, det er ikke bra." Så nå forteller jeg ikke lengre hvordan jeg har det og setter opp en maske og holder ut.

Men nå er jeg kommet til det punktet at jeg ikke orker mer, og at grunnen til depresjonen er rett og slett hverdagen i dette huset. Barna er det som gir meg glede, og som gjør at jeg holder ut. Men jeg vil ut, og er sikker på at jeg får det bedre uten han. 
Men så er det disse tankene at jeg overdriver, bare mitt hode som lager disse problemene som er i forholdet.

Hva mener dere? 

Anonymkode: ff160...a7e

[Gjest Chroma]

Jeg forstår godt at du tenker at du vil avslutte forholdet, utifra det du skriver virker det som han kun bryr seg om seg selv og tømmer deg for energi. 
Du fortjener bedre. 
 

Har du prøvd å få han med på parterapi? 

[AnonymBruker]

Han er jo bare en irritasjon i hverdagen, det høres jo ut som du uansett er alenemor, så jeg ville helt klart kvittet meg med han. Hva gjør han når han er ute på kveldene, har han en dame på si?

Anonymkode: 00d3b...1c1

[AnonymBruker]

Chroma skrev (10 minutter siden):

Jeg forstår godt at du tenker at du vil avslutte forholdet, utifra det du skriver virker det som han kun bryr seg om seg selv og tømmer deg for energi. 
Du fortjener bedre. 
 

Har du prøvd å få han med på parterapi? 

Ja, jeg har tidligere sagt at vi burde snakke med noen om tingene, men det har han ikke behov for sier han. Så da står jeg der da.

Anonymkode: ff160...a7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Han er jo bare en irritasjon i hverdagen, det høres jo ut som du uansett er alenemor, så jeg ville helt klart kvittet meg med han. Hva gjør han når han er ute på kveldene, har han en dame på si?

Anonymkode: 00d3b...1c1

Ja det er det er blitt, en evig irritasjon. Vi har en helt annen dynamikk og ro hjemme, når barna og jeg er alene.

Nei det tror jeg ikke, han er mest opptatt med hobbyene sine, og henge med kompiser.

Anonymkode: ff160...a7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Ja, jeg har tidligere sagt at vi burde snakke med noen om tingene, men det har han ikke behov for sier han. Så da står jeg der da.

Anonymkode: ff160...a7e

Dump han. Han legger sten til byrden din og bidrar med null og niks. 

Anonymkode: 1b450...99c

[AnonymBruker]

Hvorfor har du ikke gått for lenge siden?

Han bryter ned barna og deg og du er usikker??

Anonymkode: 5b10a...4b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Hei dere. Har en samboer jeg har vært sammen med i 17 år, og vi har 4 barn sammen. Vi har hatt våre oppturer og nedturer som alle andre, nå er det for min del mer ned enn opp. Jeg har flere ganger opp gjennom årene vurdert å flytte, men alltid tenkt at jeg overdriver og at det går nok bedre. Så er fint en stund og tilbake til det samme.

Han er mye borte, både på jobb og private ting. Drar som oftest før barnas leggetid og hjemme igjen sent på kveld. Er han hjemme, er han ikke deltakende i barna (som mat, stell, legging), sitter helst i sofaen med mobilen og spiller/surfer. Fant også ut at han følger en haug med halvnakne damer på tiktok.. Og den appen bruker han MYE tid på i løpet av en dag.

Jeg kjører alle barna på alle fritidsaktiviteter, deltar på foreldremøter og generelt alle oppgaver som omhandler dem. I helga står jeg alltid  opp med minste, lager frokost og finner på ting med dem. Jeg spør han ofte om vi skal finne på ting sammen med ungene, men da svarer han alltid at de kan finne på ting selv, eller at de er så store at de klarer seg selv. Så driver han hele helga med sine hobbyer, farter rundt eller sitter i sofaen med mobilen.
I tillegg er han også veldig sur og sint på barna, har nå ved flere anledninger kalt de for drittunger (dette har barna fortalt meg selv). Har også kalt datteren min for skadd i hodet da hun stilte oss et spørsmål hun lurte på, om et tema de hadde snakket om på skolen. Jeg ble rasende på han og spurte hva i alle dager han holdt på med. Det er liksom mange slike småting som nå jeg synes er helt uakseptabelt, og vil egentlig ikke at barna skal bo oppi dette hvor de føler seg i veien og blir snakket til på denne måten. 
Når han oppfører seg sånn, og behandler barna våre slik føler jeg ikke noe kjærlighet mot denne mannen. 

Jeg sliter også for tiden med depresjon, og skal starte hos DPS denne uka. Har fortalt han at jeg sliter med mye tanker og at jeg generelt har det slitsomt. Da svarte han at det bare var å slutte å tenke. Prøvde igjen en annen gang, da så han såvidt opp fra telefonen og svarte; "hm, det er ikke bra." Så nå forteller jeg ikke lengre hvordan jeg har det og setter opp en maske og holder ut.

Men nå er jeg kommet til det punktet at jeg ikke orker mer, og at grunnen til depresjonen er rett og slett hverdagen i dette huset. Barna er det som gir meg glede, og som gjør at jeg holder ut. Men jeg vil ut, og er sikker på at jeg får det bedre uten han. 
Men så er det disse tankene at jeg overdriver, bare mitt hode som lager disse problemene som er i forholdet.

Hva mener dere? 

Anonymkode: ff160...a7e

Å snakke om menn om depresjon og følelser er feil å ha valgt seg feil publikum. Snakk med en venninne om dette. 

Det er mange samlivsproblemer man kan komme til en enighet om og mye kan løses, men din samboer har jo ikke interesse for barna og har meldt seg ut av familien. Hva skal du da med ham? 

Anonymkode: dbfbe...d70

[AnonymBruker]

Kom deg ut, Ts. Håper du finner en plass til deg og barna. Han høres ut som en drittsekk, slike som han bør være alene. Han bryr seg ikke om dere. 

Anonymkode: 40878...66a

[AnonymBruker]

Du overdriver ikke, og etter 17 år er du på overtid. Synes du skal flytte asap. Det er en prosess etter et langt familieliv, så start med planleggingen med en gang. Få en god fortrolig til å hjelpe og støtte deg. 

Jeg har vært igjennom det samme, 17 år med ræva samliv før jeg våknet og startet livet på nytt. Det var en mye større positiv omveltning enn jeg kunne se for meg. Å kunne puste inn konfliktfri luft hver dag og slippe frustrasjon og negativitet annet enn mitt eget, er terapi i seg selv. 

Lykke til! 

Anonymkode: 9cd79...8a8

[Lorieen]

Flytt!

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Hei dere. Har en samboer jeg har vært sammen med i 17 år, og vi har 4 barn sammen. Vi har hatt våre oppturer og nedturer som alle andre, nå er det for min del mer ned enn opp. Jeg har flere ganger opp gjennom årene vurdert å flytte, men alltid tenkt at jeg overdriver og at det går nok bedre. Så er fint en stund og tilbake til det samme.

Han er mye borte, både på jobb og private ting. Drar som oftest før barnas leggetid og hjemme igjen sent på kveld. Er han hjemme, er han ikke deltakende i barna (som mat, stell, legging), sitter helst i sofaen med mobilen og spiller/surfer. Fant også ut at han følger en haug med halvnakne damer på tiktok.. Og den appen bruker han MYE tid på i løpet av en dag.

Jeg kjører alle barna på alle fritidsaktiviteter, deltar på foreldremøter og generelt alle oppgaver som omhandler dem. I helga står jeg alltid  opp med minste, lager frokost og finner på ting med dem. Jeg spør han ofte om vi skal finne på ting sammen med ungene, men da svarer han alltid at de kan finne på ting selv, eller at de er så store at de klarer seg selv. Så driver han hele helga med sine hobbyer, farter rundt eller sitter i sofaen med mobilen.
I tillegg er han også veldig sur og sint på barna, har nå ved flere anledninger kalt de for drittunger (dette har barna fortalt meg selv). Har også kalt datteren min for skadd i hodet da hun stilte oss et spørsmål hun lurte på, om et tema de hadde snakket om på skolen. Jeg ble rasende på han og spurte hva i alle dager han holdt på med. Det er liksom mange slike småting som nå jeg synes er helt uakseptabelt, og vil egentlig ikke at barna skal bo oppi dette hvor de føler seg i veien og blir snakket til på denne måten. 
Når han oppfører seg sånn, og behandler barna våre slik føler jeg ikke noe kjærlighet mot denne mannen. 

Jeg sliter også for tiden med depresjon, og skal starte hos DPS denne uka. Har fortalt han at jeg sliter med mye tanker og at jeg generelt har det slitsomt. Da svarte han at det bare var å slutte å tenke. Prøvde igjen en annen gang, da så han såvidt opp fra telefonen og svarte; "hm, det er ikke bra." Så nå forteller jeg ikke lengre hvordan jeg har det og setter opp en maske og holder ut.

Men nå er jeg kommet til det punktet at jeg ikke orker mer, og at grunnen til depresjonen er rett og slett hverdagen i dette huset. Barna er det som gir meg glede, og som gjør at jeg holder ut. Men jeg vil ut, og er sikker på at jeg får det bedre uten han. 
Men så er det disse tankene at jeg overdriver, bare mitt hode som lager disse problemene som er i forholdet.

Hva mener dere? 

Anonymkode: ff160...a7e

Jeg tenker at både du og barna definitivt får det bedre uten han . Sånn du beskriver han er han en man -baby evnt det femte barnet ditt . Man blir deprimert av å leve i disfunksjon . 

[Gjest EmKay]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Ja, jeg har tidligere sagt at vi burde snakke med noen om tingene, men det har han ikke behov for sier han. Så da står jeg der da.

Anonymkode: ff160...a7e

Om det er svaret hans hadde jeg pent meldt tilbake om at det er kanskje ikke et behov for han, men et behov for deg. Og at om han ikke er villig til å møte deg på dette slik at du også kan bli lykkelig i forholdet, ønsker du heller ikke å være i det... 

[AnonymBruker]

Her høres det ut som du både for egen og barnas del må komme deg videre uten ham så raskt som mulig. Du uttrykker at han ikke tilfører noe positivt og at dere har det bedre når han ikke er der. At han hakker på barna på den måten er i seg selv et stort rødt flagg. Jeg har i godt voksen alder fortsatt mindrverdighetskomplekser og hemmende usikkerhet etter å ha levd med en stefar som behandlet meg som dritt og hakket på meg. Og jeg er bitter på min mor for at hun ikke beskyttet oss og gikk fra ham. Avslutt nå, før det går for langt for barna! 

Anonymkode: a5954...f2c

[AnonymBruker]

Herregud - flytt. Er utrolig hvor lenge enkelte er i forhold som overhode ikke fungerer. Man skal gi og ta, man skal vise hverandre omsorg, begge skal ta sitt av husarbeid og ikke minst alt med barna. Han høres ut som en slask som bare kommer til middag og ellers fokuserer på seg selv. Og måten han behandler/prater til deg og barna er grunn nok til å forstå at dette er IKKE en person noen burde være sammen med.

Flytt - du vil få det mye bedre uten han - garantert <<3

Anonymkode: 881ad...82c

[AnonymBruker]

Står midt i det selv, ts. Jeg vet hvor vanskelig det er å gå. Jeg er nok for feig og kommer ikke til å gjøre det. Det av hensyn til familien og alt vi har. Min egen lykke får komme i neste rekke. Kjipt, men sånn er det bare blitt for min del.

Anonymkode: 49e10...08b

[AnonymBruker]

Jeg sto i lignende situasjon for mange år siden, og jeg gikk. Og den dagen han flyttet ut, så var jeg så glad og lettet, at det føltes ut som jeg kunne fly. Og livet ble så mye bedre for meg og barna. Og jeg har aldri angret meg.

Anonymkode: 1dc06...1c3

[Hjelpsom]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, jeg har tidligere sagt at vi burde snakke med noen om tingene, men det har han ikke behov for sier han. Så da står jeg der da.

Anonymkode: ff160...a7e

Da vil jeg anbefale at du forlanger. Jeg sitter i den situasjonen at min eks ikke forlangte fordi det var for sent for henne. Jeg vet jeg hadde strittet imot, men hadde hun fått meg til å innse at det gjøres sånn som hun forlanger ellers så går jeg så hadde jeg måttet tåle det og gjort det. 

Hvis du fortsatt har dype følelser for han og har et håp anbefaler jeg deg å sette ned foten og er hans følelser dype nok vil han nok gjøre alt for deg. Venter du for lenge til du bare føler forakt, avmakt, bitterhet, sinne og kvalme er det for sent for dere begge. Da vil ikke du ha noe å bygge nye følelser for han med og han sitter igjen og kanskje vil føle det samme om seg selv i overskuelig framtid. Jeg sitter igjen som den idioten og det er som å falle ned i en avgrunn.

Jeg ønsker deg lykke til og håper det ikke er for sent for dere om du ønsker å finne tonen igjen og få han til å forstå.

[AnonymBruker]

Livet ditt kommer til å bli mye bedre uten han i livet. Han høres ut som en ungdom som bor hos sin mor, han kommer og går som han og får klærne sine vaska og magen full. 
 

Du derimot, vel… det er en lettelse å gå fra fem til fire barn. Kanskje du til og med får litt egentid når han har samvær, hvis han kommer til å ha det da… 

Anonymkode: 1373b...602

[Gjest Chroma]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja, jeg har tidligere sagt at vi burde snakke med noen om tingene, men det har han ikke behov for sier han. Så da står jeg der da.

Anonymkode: ff160...a7e

Har du forsøkt å forlange? Ikke spørre, men forlange? Si rett ut at du går fra han hvis han ikke er villig til å gi det et forsøk?