Ble du overraska over hvordan det ble å få barn?

[AnonymBruker]

Hvor intenst det er? Slitsomt? Utmattende? Gøy?

Hva tenker dere?

Jeg trodde aldri at jeg kom til å få så lite alenetid. Det overraska meg mest.

Anonymkode: 65be8...15e

[AnonymBruker]

Egentlig ikke overrasket sånn sett, ble omtrent som jeg trodde det kom til å bli.

Men jeg undervurderte hvor kvelende det er å stå i! Vanskelig å forestille seg hvor krevende og altomfattende den følelsen av å alltid være låst og begrenset er.

Anonymkode: b27c2...5fc

[AnonymBruker]

Ja.

95 % slaveri (kjøpe klær, vaske klær, mate, innkjøp, kjøre, hente, foreldremøter, dugnader, avslutninger, vasking, rydding, kjøpe masse utstyr, leksehjelp, trassing, kaos, fritidsaktiviteter, bading/ dusjing, tidsklemme og uendelig masse dårlig samvittighet).

 

5 % kos.

Anonymkode: 2c7ca...535

[Wilma89]

Jeg ble overrasket over hvor slitsomt det var å få nummer to. Var sikker på at overgangen fra 0 til 1 ville være mye større enn fra 1 til 2, men der tok jeg grådig feil😅

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvor intenst det er? Slitsomt? Utmattende? Gøy?

Hva tenker dere?

Jeg trodde aldri at jeg kom til å få så lite alenetid. Det overraska meg mest.

Anonymkode: 65be8...15e

Jeg hadde ikke så mye erfaring fra folk rundt meg. Vi var de første i vennegjengen for å få barn, i familien vår sønn var andre barnebarn og det var ikke sånn at vi bodde nærme andre familie. Jeg er det yngre barnet også, så aldri tok vare på eller psse yngre søsken. Så ja, veldig stor omveltning, veldig overrasket men det gikk seg til, jeg har 3 barn nå.

Jeg ble overrasket over alt. En hel verden, barsel, fødsel, følelser, puppene mine, amming, sår, slit, det faktum at vi ikke sov som før, ansvar, alt. 

Anonymkode: 63c81...f78

[AnonymBruker]

Jeg var forbredt på søvnmangel og å være sliten, men jeg så for meg å kunne fortsette å trene og møte venner, spise sunt og ta vare på meg selv. 

Nå, ca ett år etter, har jeg enda ikke sovet mer enn tre timer sammenhengende siden før fødsel (litt spesielle omstendigheter her), jeg har ingen overskudd til trening, til å lage mat fra bunnen eller dra ut å møte folk, jeg ser ut som en dass, har lagt på meg og føler meg ikke vel i det hele tatt. 

På tross av det kjenner jeg, her jeg ligger med smågodtposen i senga med en unge som nekter å sove med mindre jeg er her, at jeg er takknemlig for livet mitt. 

Anonymkode: 0efb5...6b3

[AnonymBruker]

Å ha baby/barn første året var mye morsommere og mye lettere enn jeg hadde trodd!

Ble vanskeligere etter hvert! Men fortsatt en veldig fin tid helt opp til tenåra.

Anonymkode: 3e906...25d

[AnonymBruker]

Hahah ja😅 jeg ble alenemor og fikk eldste som 18 åring  og hadde romantisert det a få barn utav en annen verden.. 

Jeg klarte ikke å se for meg hvor slitsomt det skulle være med alle våkennettene, gjennom sykdom, grensesetting osv helt alene. Klarte heller ikke å forutse hvor overveldende ensomt det skulle være selvom jeg aldri var alene. Men i dag er barnet mitt en tenåring jeg er vannvittig stolt av og tenker alt slitet var verdt det, ville ikke gjort noe annerledes 🥰

Anonymkode: c9077...63e

[AnonymBruker]

Den følelsen av å telle ned timer og minutter til foreldrene kommer hjem om man passer andres barn var jeg redd for at jeg skulle kjenne på. Men det var så naturlig. Man vet at man kan sitte med dett menneske nesten hele dagen oppå deg, og det er ikke noe stress. 

Anonymkode: 09cfe...d03

[AnonymBruker]

Ja! Det ble en enorm overgang. Jeg var ikke forberedt på hvor bundet jeg ble og hvor altoppslukende det ble. Nå var barnet mye syk første 2-3 årene og sov svært lite, så jeg hadde ikke overskudd til noe som helst utenom jobb og familie. Men det ble bedre eter hvert ❤️

Anonymkode: 1d84e...7c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Den følelsen av å telle ned timer og minutter til foreldrene kommer hjem om man passer andres barn var jeg redd for at jeg skulle kjenne på. Men det var så naturlig. Man vet at man kan sitte med dett menneske nesten hele dagen oppå deg, og det er ikke noe stress. 

Anonymkode: 09cfe...d03

Deg om det... jeg teller gjerne ned til mannen kommer hjem og jeg kan få litt fred.

Anonymkode: b27c2...5fc

[AnonymBruker]

Det har vært mye lettere enn jeg trodde hittil, så det er jeg litt overrasket over. Har en baby på snart ti måneder, og han har alltid vært veldig lett å ha med å gjøre. Han sover til og med på natta, og har alltid gjort det. Trodde seriøst jeg skulle være myyye trøttere enn jeg er 😅 Det har også vært mye, mye mer gøy enn jeg hadde trodd det skulle være. Elsker å være mamma 🥰

Anonymkode: 36a43...796

[AnonymBruker]

Ble mer overraska over hvor mye et svangerskap kan ødelegge kroppen og psyken. Blir nok aldri helt bra igjen etter nummer 1, og ønsker egentlig en nr 2 men tørr ikke.

Anonymkode: 95a64...de4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg var forbredt på søvnmangel og å være sliten, men jeg så for meg å kunne fortsette å trene og møte venner, spise sunt og ta vare på meg selv. 

Nå, ca ett år etter, har jeg enda ikke sovet mer enn tre timer sammenhengende siden før fødsel (litt spesielle omstendigheter her), jeg har ingen overskudd til trening, til å lage mat fra bunnen eller dra ut å møte folk, jeg ser ut som en dass, har lagt på meg og føler meg ikke vel i det hele tatt. 

På tross av det kjenner jeg, her jeg ligger med smågodtposen i senga med en unge som nekter å sove med mindre jeg er her, at jeg er takknemlig for livet mitt. 

Anonymkode: 0efb5...6b3

Regner med du ser din egen ironi i dette..

Anonymkode: 20482...72f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Deg om det... jeg teller gjerne ned til mannen kommer hjem og jeg kan få litt fred.

Anonymkode: b27c2...5fc

greit med avlastning altså, men man vet jo at dette barnet er ditt og ikke en du skal passe på noen timer. 

Anonymkode: 09cfe...d03

[AnonymBruker]

Jeg hadde en klistremerkebaby. Visste på forhånd at jeg kom til å bli trøtt og visste at jeg måtte prioritere søvn heller enn egentid fordi jeg takler søvnmangel dårlig. Og som jeg tenkte gikk så godt som all tid babyen faktisk sov alene med til søvn eller husarbeid. Ble overrasket over hvor desperat jeg etterhvert ble etter å få en halvtime for meg selv med en hobby eller noe innimellom. Stort sett var jeg for utslitt til å gjøre noe av de gøye tingene som gir meg overskudd. Men det gikk over og nå er alt mye bedre. Definitivt verdt det!

Anonymkode: ed58b...01b

[AnonymBruker]

Ja, jeg trodde jeg kom til å like å ha barn. Men nei, fire år etter er det like miserabelt. 

Anonymkode: 656e5...378

[AnonymBruker]

Mye finere enn alle rundt meg skulle ha det til. Ble mye «bare vent å se». Venter enda  

Anonymkode: d1631...9a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Regner med du ser din egen ironi i dette..

Anonymkode: 20482...72f

Nei, hun trenger din hjelp til det. Så hun skylder deg en stor takk 🙄

Anonymkode: a61f1...4da

[AnonymBruker]

Overrasket over hvor stor påkjenning det var psykisk det første året. Hvor «annerledes» jeg følte meg etter å ha blitt mamma. Alt dette gikk heldigvis over, og i dag med en 6 åring hjemme er nok det mest slitsomme å være syk selv (omgangsyke, influensa osv) og i tillegg måtte ta vare på et annet menneske.. det er virkelig en ekstremsport😮‍💨 

Anonymkode: 0ab37...491