Barn med angstanfall - når bør de snakke med psykolog/psyk.spl?

[AnonymBruker]

Jeg har selv hatt angstplager egentlig hele livet, i variasjoner.

Det har alltid kretset rundt en spesifikk fobi (emetofobi, altså frykt for oppkast og kvalme) - men utartet seg også som generell angst. Vokte opp tildels med omsorgssvikt, så fikk aldri noe hjelp for det - men gikk i voksen alder i samtaler.

Ene forelderen min har hatt nøyaktig samme fobi, det fant jeg først ut av i voksen alder fordi vi snakket om det. Hun viste det aldri, så ingen «sosial arv».

Jeg har etter jeg fikk barn hatt lite/ingen plager, så mitt barn har heller ikke merket noe fra meg.

Mitt barn på nå 8 år har en diagnose som blant annet kan gi høyere risiko for angst. 
 

Og nå i det siste har det vært noen få episoder med fullt panikkanfall - noen korte og andre litt lengre - med denne nøyaktige fobien 🧐 Det har jo gått litt omgangssyke og barnet kastet opp 1 gang i desember. Så ble det utløst nå i det siste av at barnet så noen kaste opp…..

Ikveld, ble det ganske panisk med klassiske tegn på panikkanfall. Vil vi skal ringe ambulanse, vil snakke med noen som kan hjelpe osv.

Jeg kan gjerne kontakte psykolog jeg - men vi har aldri hatt problemer med skolefravær og det er jo foreløpig ikke mange panikkanfall som har forekommet.

Jeg ønsker ikke «sykeliggjøre» normal nervøsitet, men ikveld og tidligere i uka ble det jo et åpenbart angstanfall. Godt over grensen for «nervøs/engstelig». 

Så…..har noen kloke råd? 
 

For min del ble det jo altoppslukende i mange år i voksen alder og til tider ganske dominerende i barneår - så det er vel det jeg ønsker forebygge. 
 

 

Anonymkode: 15f3c...a0b

[AnonymBruker]

Ta kontakt med helsesykepleier på skolen. Kanskje barnet kan snakke med denne og kan få bearbeidet en del? 

Anonymkode: 9bff1...aaa

[AnonymBruker]

Det finnes hjelp å få. Fastlegen kan henvise til bup. Helsesykepleier på skolen kan hjelpe raskt og i mellomtiden. Jeg har tourettes og OCD. Barnet mitt har også tourettes og tidlig hjelp har hjulpet godt. Jeg fikk hjelp først, som du, i voksen alder

Anonymkode: 84219...d90

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Det finnes hjelp å få. Fastlegen kan henvise til bup. Helsesykepleier på skolen kan hjelpe raskt og i mellomtiden. Jeg har tourettes og OCD. Barnet mitt har også tourettes og tidlig hjelp har hjulpet godt. Jeg fikk hjelp først, som du, i voksen alder

Anonymkode: 84219...d90

Meg igjen. Glemte å sende deg en klem. Det er vondt, og tøft, men det kan bli bedre❤️

Anonymkode: 84219...d90

[AnonymBruker]

Hvordan ser et panikkanfall ut? Sikker på at barnet har det og ikke bare er normalt oppskaket? Jeg trodde ikke så små barn kunne få panikkanfall??

Anonymkode: c2a6a...4d6

[AnonymBruker]

Ville fått hjelp til barnet så fort som mulig egentlig. I og med at både du og bestemor har samme tilstanden så vet du jo hva dette er. Det er enklest å få bukt med når man tar tak i det tidlig, før det får satt seg.

Anonymkode: 29592...731

[Kittysnake]

Ta kontakt ned helsesøster på skolen eller fastlege for hjelp og veiledning

. Det med panikk anfall kan utvikle videre til psykiske lidelser

Kjenner det igjen fra min barndom.Har diagnosen K-PTSD.

Søk hjelp snarest

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig at unger er redd for å spy. Det er fælt å være kvalm og det er fælt å spy og mange unger gjør en god del av det og blir redd for det.  

Unger er og ofte psykologisk lettpåvirkelig der formaninger som "hvis du ikke vasker hendene før middag kan du få omgangssyken" fort leder til at barn spyr på automatikk om de har glemt vaske hendene. Eller at de spyr om andre spyr selv når de har unngått å bli smittet. Hva å forsøke betrygge ungen med ulik info som argumenterer mot omgangsyke? F.eks lage noen enkle forklaringer som at når man gikk i barnehagen var man mye syk fordi kroppen måtte lære seg å forsvare seg mot sykdommer når man er liten, litt på samme måte som at små barn må lære alle andre ting som å gå og snakke. Men etterhvert som man blir stor og går på skolen blir man mindre og mindre syk fordi immunforsvaret blir sterkere og sterkere. 

Anonymkode: d5f90...edd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det har alltid kretset rundt en spesifikk fobi (emetofobi, altså frykt for oppkast og kvalme) - men utartet seg også som generell angst. Vokte opp tildels med omsorgssvikt, så fikk aldri noe hjelp for det - men gikk i voksen alder i samtaler.

Ene forelderen min har hatt nøyaktig samme fobi, det fant jeg først ut av i voksen alder fordi vi snakket om det. Hun viste det aldri, så ingen «sosial arv».

Jeg har etter jeg fikk barn hatt lite/ingen plager, så mitt barn har heller ikke merket noe fra meg

Tro meg, dette blir fanget opp, så det er helt klart det er påvirket av miljø og sosial arv og ikke nødvendigvis genetisk arv.

Det sier seg selv at en mor eller far som har angst for oppkast, vil ha en unnvikende adferd rundt barnet når det har smittsom omgangssyke. Uansett hvor flink forelderen er til å skjule det, så vil barnet merke det, og dermed fange opp at oppkast er noe skummelt og ubehagelig man vil unngå. For så å få angst for det selv.

Ikke bare adferd i seg selv, men også kommentarer fra foreldre som  at «spysyke er den grusomste sykdommen som finnes’. «Vil heller brekke beinet eller ha kraftig Corona infeksjon enn å gå igjennom kraftig omgangssyke» osv osv.

Slike kommentarer hører jeg fra voksne rett som det er og de bryr seg ikke om barna hører det. Klart de blir påvirket.

Anonymkode: c7cb4...6fe

[AnonymBruker]

Bruk det du har lært til å håndtere egen angst. Roe ned barnet, puste og berolige. Sørg for nok søvn og mat. 

Anonymkode: ce009...831

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Tro meg, dette blir fanget opp, så det er helt klart det er påvirket av miljø og sosial arv og ikke nødvendigvis genetisk arv.

Det sier seg selv at en mor eller far som har angst for oppkast, vil ha en unnvikende adferd rundt barnet når det har smittsom omgangssyke. Uansett hvor flink forelderen er til å skjule det, så vil barnet merke det, og dermed fange opp at oppkast er noe skummelt og ubehagelig man vil unngå. For så å få angst for det selv.

Ikke bare adferd i seg selv, men også kommentarer fra foreldre som  at «spysyke er den grusomste sykdommen som finnes’. «Vil heller brekke beinet eller ha kraftig Corona infeksjon enn å gå igjennom kraftig omgangssyke» osv osv.

Slike kommentarer hører jeg fra voksne rett som det er og de bryr seg ikke om barna hører det. Klart de blir påvirket.

Anonymkode: c7cb4...6fe

Det er også genetiske komponenter i angst. 
 

Jeg hadde søkt hjelp nå, helsesykepleier eller fastlege. Så kan de hjelpe videre. 
 

Vi har også ett barn som har hatt tendenser til en del angst siden det var lite. Fikk hjelp til å finne hvem, hva, hvor vi skulle henvende oss til for videre oppfølging av helsesykepleier på skolen. 

Anonymkode: fc5a0...21a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Tro meg, dette blir fanget opp, så det er helt klart det er påvirket av miljø og sosial arv og ikke nødvendigvis genetisk arv.

Det sier seg selv at en mor eller far som har angst for oppkast, vil ha en unnvikende adferd rundt barnet når det har smittsom omgangssyke. Uansett hvor flink forelderen er til å skjule det, så vil barnet merke det, og dermed fange opp at oppkast er noe skummelt og ubehagelig man vil unngå. For så å få angst for det selv.

Ikke bare adferd i seg selv, men også kommentarer fra foreldre som  at «spysyke er den grusomste sykdommen som finnes’. «Vil heller brekke beinet eller ha kraftig Corona infeksjon enn å gå igjennom kraftig omgangssyke» osv osv.

Slike kommentarer hører jeg fra voksne rett som det er og de bryr seg ikke om barna hører det. Klart de blir påvirket.

Anonymkode: c7cb4...6fe

Helt enig i det du sier her.

Men jeg har altså vært frisk i hans levetid, og ikke hatt unnvikende atferd overhodet.

 Jeg snakker ikke sånn i det hele tatt, og har aldri gjort det. 
 

Det gjorde ikke min mor heller. Det var sjeldent omgangssyke, og ingen «fuss» rundt det. 
 

Barnet har høytfungerende autisme og vi har endel av det i familien (+adhd). Angst/depresjon/ocd og litt forskjellig er ganske vanlig følgetilstand oppi alderen, og jeg er rimelig sikker på min angst er genetisk. 
Men ingen i familien har fått disse lidelsene kraftig heldigvis. 
 

Anonymkode: 15f3c...a0b

[AnonymBruker]

Men tusen takk for svar folkens!

Jeg tror vi starter med å spørre om det er tilbud his psykiatrisk helsearbeider på skole eller liknende.

Jeg tror lavterskel er fint i starten, og så kan vi ta det videre etterhvert om nødvendig.

Anonymkode: 15f3c...a0b