Han gikk videre med dama han var utro med, og behandler henne bedre

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har ingen andre å snakke med, så her kommer et hjertesukk fra meg, med håp om noen fornuftige svar.

Jeg var sammen med det jeg tenkte skulle bli faren til mine barn, og han jeg skulle være sammen med resten av livet, i fem år. Vi har "blitt voksne" sammen, og i år blir vi 30. Det har vært et noe turbulent forhold på grunn av avstandsforhold, mye frem og tilbake fra hans side, men han har også alltid hevdet at han aldri noen sinne har hatt slike følelser for noen andre i hele sitt liv. Da ting det siste året omsider ble mer normale omstendigheter for oss, satset vi begge to enda hardere på hverandre. Endelig føltes det som vi var på riktig kurs igjen. Forholdet har vært veldig lidenskapelig. Jeg savnet hele veien å møtes mer, at han prøvde mer, osv. 

Plutselig begynte han å være mer på jobb, og treffe kollegaer privat. Etter kun noen få uker oppdaget jeg at han hadde vært utro, og helt samtidig begynte han å behandle meg veldig dårlig. Jeg konfronterte han med oppførselen, men ikke utroskapen - det angrer jeg på nå. 

Han dumpet meg iskaldt, og på en hjerteløs og frekk måte. Jeg fikk sjokk. Nå forteller jeg alt det negative, men vi har også hatt det ekstremt fint de fem årene, og han ville blitt en fantastisk pappa, og vi er veldig like, har helt like verdier, og han føles som "hjemme". 

Jeg kuttet naturligvis kontakten, men har holdt et øye med han siden, og oppdaget at han fortsatte å treffe denne jenta han var utro med. Gradvis og ganske raskt har det gått fra at de møtes annenhver uke, til at de nå møtes flere ganger i uka, og hun har introdusert han for familie. Jeg er helt knust. Han møtte sjeldent meg mer enn én gang i uka, og trengte mye tid i mellom. Det virker som han legger inn mye mer innsats med henne enn med meg, og det sårer meg så fryktelig.

Jeg vet at rådene er å ikke følge med, men det er umulig når vi har så mange felles venner, han bor i nabohuset så jeg ser mer enn jeg vil, og ikke minst fordi jeg frykter å bli "overrasket" med noe igjen. Så vær så snill ikke kom med formaninger om å ikke følge med. Det er en prosess å koble seg helt av. 

Mitt hjertesukk er hvordan han behandler henne så mye bedre og mer seriøst enn meg. Hvordan han bare kunne legge meg bak seg så raskt. Hvorfor trenger han ikke en pause fra henne som med meg. Jeg kommer ikke ut av loopen med disse spørsmålene, og gråter hver natt jeg skal legge meg og får ikke sove, fordi tankene jeg forsøker å skyve bort hele dagen pusher seg på. Jeg skjønner ikke hvordan man kommer over et sånt svik. Hadde han vært utro, men endt opp med å være alene eller at det ikke ble noe hadde det vært mye enklere å takle, for da hadde jeg bare vært sint. Nå går jeg og er redd og føler meg mindreverdig hele tiden. 

Og før noen sier det; jeg prøver virkelig. I flere måneder har jeg hatt null kontakt, jeg har forsøkt å leve mitt "beste" liv, gjøre ting, treffe venner, være opptatt, snakke med noen osv. Særlig siste føler jeg ikke hjelper, fordi folk har lite sympati for at man ikke bare går videre med en gang. Jeg føler jeg står og tramper og vrir meg i et traume. Kanskje hadde det hjulpet å konfrontere han med utroskapet, men samtidig hvis han faktisk er fornøyd med hun nye (og ikke bare er ensom og beholder henne av den grunn), så blir jeg bare en slitsom eks de ler av.. 

Anonymkode: 84037...98d

[AnonymBruker]

Han liker den andre damen bedre , gå videre .

Anonymkode: 922fb...71b

[AnonymBruker]

Hvis en mann virkelig vil ha deg er han veldig "på". Du har hele forholdet ønsket mere av det meste virker det som. Det forteller egentlig alt. Hadde du vært den store kjærligheten,så hadde han gjort alt for å se deg,snakke med deg hver dag! Det virker som om du var mere et tidsfordriv  for han.Prøv å sett en strek over han,begynn å date igjen! Husk denne gang at hvis du må mase for å få hans tid eller oppmerksomhet,så er han ikke såå interessert.

Anonymkode: 56d18...96a

[AnonymBruker]

Et brudd er sårt. Og den første stikker alltid. Altså første dame etter bruddet, stikker mest i hjertet.

Gå videre. Han fortjener deg ikke. Han kommer til å være utro mot den nye dama også...det får være trøsten din. 

Anonymkode: 85aff...1be

[Blåttvann]

De passer nok bedre sammen.

Og sånn er det bare noen ganger.

Dette handler ikke om deg, men om dere. Dere var nok ikke den beste matchen når han trengte så mye "fri fra deg" som du beskriver det som.

Jeg skjønner at det er utrolig sårt, for dette får deg til å føle deg mindreverdig. Men saken er at du ikke er verre enn den nye damen, men du passet ikke like godt sammen med den mannen. At denne damen får det du har ønsket deg i alle årene du var med eksen er jo ekstra ille.

At du følger med på dem er naturlig. Men på et tidspunkt må du slutte med det for å kunne fokusere på eget liv. Og så har du nok godt av litt tid for deg selv. Men så kan du lete etter en mann som gir deg det du trenger og som du passer bedre sammen med. Hvor ønsket om å være sammen går begge veier.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt følelsen din, men tror du må prøve å tenke at det var dere som et par det var noe galt med, ikke deg som person. Hvis det faktisk er riktig at han liker henne bedre enn han likte deg, betyr det bare at hun er bedre for ham. Du er like god, og for noen andre vil du være bedre enn henne. 

Anonymkode: c93b5...d9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Hei,

Jeg har ingen andre å snakke med, så her kommer et hjertesukk fra meg, med håp om noen fornuftige svar.

Jeg var sammen med det jeg tenkte skulle bli faren til mine barn, og han jeg skulle være sammen med resten av livet, i fem år. Vi har "blitt voksne" sammen, og i år blir vi 30. Det har vært et noe turbulent forhold på grunn av avstandsforhold, mye frem og tilbake fra hans side, men han har også alltid hevdet at han aldri noen sinne har hatt slike følelser for noen andre i hele sitt liv. Da ting det siste året omsider ble mer normale omstendigheter for oss, satset vi begge to enda hardere på hverandre. Endelig føltes det som vi var på riktig kurs igjen. Forholdet har vært veldig lidenskapelig. Jeg savnet hele veien å møtes mer, at han prøvde mer, osv. 

Plutselig begynte han å være mer på jobb, og treffe kollegaer privat. Etter kun noen få uker oppdaget jeg at han hadde vært utro, og helt samtidig begynte han å behandle meg veldig dårlig. Jeg konfronterte han med oppførselen, men ikke utroskapen - det angrer jeg på nå. 

Han dumpet meg iskaldt, og på en hjerteløs og frekk måte. Jeg fikk sjokk. Nå forteller jeg alt det negative, men vi har også hatt det ekstremt fint de fem årene, og han ville blitt en fantastisk pappa, og vi er veldig like, har helt like verdier, og han føles som "hjemme". 

Jeg kuttet naturligvis kontakten, men har holdt et øye med han siden, og oppdaget at han fortsatte å treffe denne jenta han var utro med. Gradvis og ganske raskt har det gått fra at de møtes annenhver uke, til at de nå møtes flere ganger i uka, og hun har introdusert han for familie. Jeg er helt knust. Han møtte sjeldent meg mer enn én gang i uka, og trengte mye tid i mellom. Det virker som han legger inn mye mer innsats med henne enn med meg, og det sårer meg så fryktelig.

Jeg vet at rådene er å ikke følge med, men det er umulig når vi har så mange felles venner, han bor i nabohuset så jeg ser mer enn jeg vil, og ikke minst fordi jeg frykter å bli "overrasket" med noe igjen. Så vær så snill ikke kom med formaninger om å ikke følge med. Det er en prosess å koble seg helt av. 

Mitt hjertesukk er hvordan han behandler henne så mye bedre og mer seriøst enn meg. Hvordan han bare kunne legge meg bak seg så raskt. Hvorfor trenger han ikke en pause fra henne som med meg. Jeg kommer ikke ut av loopen med disse spørsmålene, og gråter hver natt jeg skal legge meg og får ikke sove, fordi tankene jeg forsøker å skyve bort hele dagen pusher seg på. Jeg skjønner ikke hvordan man kommer over et sånt svik. Hadde han vært utro, men endt opp med å være alene eller at det ikke ble noe hadde det vært mye enklere å takle, for da hadde jeg bare vært sint. Nå går jeg og er redd og føler meg mindreverdig hele tiden. 

Og før noen sier det; jeg prøver virkelig. I flere måneder har jeg hatt null kontakt, jeg har forsøkt å leve mitt "beste" liv, gjøre ting, treffe venner, være opptatt, snakke med noen osv. Særlig siste føler jeg ikke hjelper, fordi folk har lite sympati for at man ikke bare går videre med en gang. Jeg føler jeg står og tramper og vrir meg i et traume. Kanskje hadde det hjulpet å konfrontere han med utroskapet, men samtidig hvis han faktisk er fornøyd med hun nye (og ikke bare er ensom og beholder henne av den grunn), så blir jeg bare en slitsom eks de ler av.. 

Anonymkode: 84037...98d

🤔 Dere ha vært sammen i 5 år, og møttes 1 gang i uken? Hvorfor har du godtatt det med en kjæreste? Nå bor han i nabohuset ditt? Høres ut som han har holdt deg på pinne all denne tiden og brukt deg, samtidig har har sikkert vært med andre jenter.

Anonymkode: 7740a...4af

[Virrevirrevapp]

Jeg vil komme med et annet perspektiv. Jeg skjønner at du er forelsket i ham og hadde håp om ei framtid med ham. Men han var utro - og han var stygg mot deg i bruddfasen og i bruddet. Dette er også del av hvordan han er og hvordan han håndterer ting i livet sitt. 

Han går fort fram med nye dama, mange gjør det med en rebound. Hvordan deres forhold blir på sikt, vet du ikke. Akkurat nå er han nok betatt men du vet ikke hvordan deres forhold blir etter 5 år. 

Men om 5 år er du sannsynligvis et helt annet sted i livet selv. Enn så lenge må du tenke på hvordan du skal ivareta deg selv og kanskje på sikt finne en som passer deg bedre. For du savnet mye i det forholdet, høres det ut som. 

[Eloise12345]

Et brudd er alltid sårt. Første dame etter bruddet stikker mest. Det er viktig å fokusere på at en som behandler en annen dame bedre fortjener deg ikke. Viktig å gå videre. Og med gå videre menes med å fokusere på deg selv og dine interesser, for så å lete etter en ny når du kjenner deg over dette ❤️

Endret 21. januar 2023 av Eloise12345

[AnonymBruker]

Jeg håper så inderlig at det er rebound, jeg føler jeg går på vent og venter på dårlige nyheter om at de har tatt det videre. Jeg hater begge to så jævlig mye, og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, men det vanskelige er at jeg savner han så fryktelig mye også. Også er jeg så sint for at han har sluppet unna og er glad og lykkelig, imens jeg er trist og knust. 

Anonymkode: 84037...98d

[Beccamor]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hei,

Jeg har ingen andre å snakke med, så her kommer et hjertesukk fra meg, med håp om noen fornuftige svar.

Jeg var sammen med det jeg tenkte skulle bli faren til mine barn, og han jeg skulle være sammen med resten av livet, i fem år. Vi har "blitt voksne" sammen, og i år blir vi 30. Det har vært et noe turbulent forhold på grunn av avstandsforhold, mye frem og tilbake fra hans side, men han har også alltid hevdet at han aldri noen sinne har hatt slike følelser for noen andre i hele sitt liv. Da ting det siste året omsider ble mer normale omstendigheter for oss, satset vi begge to enda hardere på hverandre. Endelig føltes det som vi var på riktig kurs igjen. Forholdet har vært veldig lidenskapelig. Jeg savnet hele veien å møtes mer, at han prøvde mer, osv. 

Plutselig begynte han å være mer på jobb, og treffe kollegaer privat. Etter kun noen få uker oppdaget jeg at han hadde vært utro, og helt samtidig begynte han å behandle meg veldig dårlig. Jeg konfronterte han med oppførselen, men ikke utroskapen - det angrer jeg på nå. 

Han dumpet meg iskaldt, og på en hjerteløs og frekk måte. Jeg fikk sjokk. Nå forteller jeg alt det negative, men vi har også hatt det ekstremt fint de fem årene, og han ville blitt en fantastisk pappa, og vi er veldig like, har helt like verdier, og han føles som "hjemme". 

Jeg kuttet naturligvis kontakten, men har holdt et øye med han siden, og oppdaget at han fortsatte å treffe denne jenta han var utro med. Gradvis og ganske raskt har det gått fra at de møtes annenhver uke, til at de nå møtes flere ganger i uka, og hun har introdusert han for familie. Jeg er helt knust. Han møtte sjeldent meg mer enn én gang i uka, og trengte mye tid i mellom. Det virker som han legger inn mye mer innsats med henne enn med meg, og det sårer meg så fryktelig.

Jeg vet at rådene er å ikke følge med, men det er umulig når vi har så mange felles venner, han bor i nabohuset så jeg ser mer enn jeg vil, og ikke minst fordi jeg frykter å bli "overrasket" med noe igjen. Så vær så snill ikke kom med formaninger om å ikke følge med. Det er en prosess å koble seg helt av. 

Mitt hjertesukk er hvordan han behandler henne så mye bedre og mer seriøst enn meg. Hvordan han bare kunne legge meg bak seg så raskt. Hvorfor trenger han ikke en pause fra henne som med meg. Jeg kommer ikke ut av loopen med disse spørsmålene, og gråter hver natt jeg skal legge meg og får ikke sove, fordi tankene jeg forsøker å skyve bort hele dagen pusher seg på. Jeg skjønner ikke hvordan man kommer over et sånt svik. Hadde han vært utro, men endt opp med å være alene eller at det ikke ble noe hadde det vært mye enklere å takle, for da hadde jeg bare vært sint. Nå går jeg og er redd og føler meg mindreverdig hele tiden. 

Og før noen sier det; jeg prøver virkelig. I flere måneder har jeg hatt null kontakt, jeg har forsøkt å leve mitt "beste" liv, gjøre ting, treffe venner, være opptatt, snakke med noen osv. Særlig siste føler jeg ikke hjelper, fordi folk har lite sympati for at man ikke bare går videre med en gang. Jeg føler jeg står og tramper og vrir meg i et traume. Kanskje hadde det hjulpet å konfrontere han med utroskapet, men samtidig hvis han faktisk er fornøyd med hun nye (og ikke bare er ensom og beholder henne av den grunn), så blir jeg bare en slitsom eks de ler av.. 

Anonymkode: 84037...98d

Jeg tipper det handler om at han vet om det selv at han kan være utro om han ikke invisterer masse tid og energi på å ikke være det.

 

[AnonymBruker]

Ikke sammenlign deg med henne. Kanskje passer de bedre sammen, men det betyr også at han ikke var rett for deg. Tenk på deg selv og gjør det som er bra for deg. Se deg rundt og se om du ser noen andre kjekke menn - det er mange av dem der ute! Og hvis du bor i nabohuset hans: Flytt.

Anonymkode: eaa24...89e

[McMary]

Hvordan var han med deg da dere hadde vært sammen i bare noen måneder? Var han mere "på" slik som med den nye? Det kan hende de to passer bedre sammen, og det kan hende han bare tror de gjør det fordi hun er ny og spennende, men om et års tid trekker han seg bort fra henne også.

Jeg skjønner at det er veldig vondt, og jeg lurer på om det er noe med kjærlighetsmønsteret ditt siden du var så sterkt knyttet til en som ikke ville se deg så ofte. Hvordan foreldre viser kjærlighet i barndommen din, påvirker voksenlivet. Anbefaler deg sterkt å lese Getting past your breakup og/eller Kjærlighetsmønster. Lykke til! 🧡

[Gjest pop up bruker]

Kjærlighetssorg er utrolig, utrolig vondt, og er virkelig ikke til å spøke med. Det er helt greit at du tar deg tid til å sørge og sørge over at livet ikke ble som det du ønsket - for det er jo gjerne det kjærlighetssorg er: sorgen over alle planer og drømmer som plutselig ble knust fordi den ene parten ikke ville mer. Så klart savner man jo personen også, men der ligge jo så himla mange drømmer også i et forhold, og tapet av alle disse er også grusomt vondt. 

Men så er der gudselov slik at på ett tidspunkt vil det gå over, eller du må bestemme deg for at nå MÅ du ut av sorgen og igangsetter tiltak. Hvordan det går over er umulig å vite, men der vil gå over - og det er håpet du må tenke på nå. 

Jeg har vært igjennom så mange fæle kjærlighetssorger, og på et tidspunkt kalte en kompis meg for kronisk dumpa. Jeg har opplevd mange dødsfall og andre store traumer i livet, men kjærlighetssorg som jeg har følt på, da det faktisk er på det verste, har vært på linje med noen av de andre store livstraumene jeg har opplevd. 

Ta deg tiden til å sørge, men forsøk å sett deg en tidsfrist. Feks gi det et halvt år, og da skal du tilbake til verden. Men gi deg selv tid, men ikke for mye tid. For på ett tidspunkt så må du tilbake, og ut av sorgen for alt oppslukende sorg er ikke et liv du kan leve eller fortjener. 

På ett tidspunkt vil ting bli bedre, og på ett tidspunkt vil du også forstå at du kan få det bedre - bedre enn hva du har det nå, og bedre enn hva du hadde ❤❤

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

🤔 Dere ha vært sammen i 5 år, og møttes 1 gang i uken? Hvorfor har du godtatt det med en kjæreste? Nå bor han i nabohuset ditt? Høres ut som han har holdt deg på pinne all denne tiden og brukt deg, samtidig har har sikkert vært med andre jenter.

Anonymkode: 7740a...4af

Enig, dette har vært merkelig oppførsel.

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

har helt like verdier

Har dere egentlig det? Er det i tråd med dine verdier å behandle andre sånn?

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Mitt hjertesukk er hvordan han behandler henne så mye bedre og mer seriøst enn meg.

Du må huske på at du sammenligner det ytre med det indre her. Du ser fasaden i det nye forholdet som du sammenligner med ditt forhold til han der du vet hvordan det egentlig var på godt og vondt. Jeg mener det finnes en god del statistikk som viser at forhold som starter med utroskap har dårlige prognoser, du kan google hvis du tror det er en trøst.

Når det gjelder bosituasjonen, er du veldig fornøyd med huset sånn sett bort fra naboskapet? Hvis det er det ideelle huset så skal du selvfølgelig ikke være nødt til å flytte, men hvis det er andre ting du heller ikke er fornøyd med så hadde jeg vurdert å flytte. Det høres ikke hyggelig ut.

[Rullan]

.

Endret 8. januar 2024 av Rullan

[AnonymBruker]

Rullan skrev (2 timer siden):

Nå skal jeg skrive mitt første innlegg på KG, fordi jeg har følt på de samme følelsene som du har etter et brudd. Forholdet var helt sikkert ikke likt, men følelsen av tap er ofte den samme. Kort forhistorie; jeg bodde sammen med en mann som var utro på fylla, og hun han var utro med flyttet inn før jeg hadde flyttet ut. Hjerterått, intet mindre. Han var redd for å være alene, forelsket i å være forelsket og tror forelskelse er kjærlighet. Jeg brukte lang tid på å fordøye tapet, men merket en markant endring etter at jeg ble fortalt at kjærlighetssorg kan sammenlignes med å tape den ultimate konkurranse. Ved kjærlighetssorg aktiveres de samme mekanismene som ved tap av konkurranse - og nettopp disse mekanismene gjør at man setter en tidligere partner på en pidestall. Man tenker at denne personen var den største prisen man kunne vunnet - fordi man la så mye innsats i det. Det kan sammenlignes litt med noen som konkurrerer i OL, som av mange idrettsprofiler karakteriseres som det største man kan vinne. Slik kan kjærlighet føles. Og ved tap, føler man på en enorm skuffelse, sinne, tristhet og sjalusi over «vinneren». Utfordringen er å skille mennesket fra konkurransen. Var dette mennesket faktisk den ultimate seieren, eller var det innsatsen du la ned som innbiller deg dette? For meg personlig så har jeg innsett at det var konkurransen, ikke mennesket. Jeg var 29 år da forholdet røk, mens nå er jeg 32 og føler jeg har funnet mannen i mitt liv. Jeg er ikke glad for at jeg måtte gjennomgå det jeg gjorde, men samtidig førte det meg til min nåværende partner, og det føles på alle måter som om det var jeg som vant. At eksen og dama han var utro med måtte selge huset et år senere på grunn av brudd føles knapt som en seier da livet mitt nå er det fineste jeg kunne vunnet. Ingen kan diktere hvordan du skal håndtere dette, men kanskje kan et skifte av perspektiv som endrer forståelsen din av kjærlighetssorg hjelpe, slik det hjalp meg? Jeg håper det. ❤️ Varme tanker ❤️ 

Et vennlig tips: tekster blir mye enklere å lese om du bruker avsnitt. Jeg (og garantert andre med meg) orker ikke å lese slike tekstvegger som du har laget her, hopper alltid over dem.

En tekst på lengde med den du har skrevet, bør ha mellom 6 og 12 avsnittt for å være lettleselig på mobil.

Så om du vil at flest mulig skal lese teksten din, gjør den mer leselig : ) 

Anonymkode: 3d4f1...080

[AnonymBruker]

McMary skrev (12 timer siden):

Hvordan var han med deg da dere hadde vært sammen i bare noen måneder? Var han mere "på" slik som med den nye? Det kan hende de to passer bedre sammen, og det kan hende han bare tror de gjør det fordi hun er ny og spennende, men om et års tid trekker han seg bort fra henne også.

Jeg skjønner at det er veldig vondt, og jeg lurer på om det er noe med kjærlighetsmønsteret ditt siden du var så sterkt knyttet til en som ikke ville se deg så ofte. Hvordan foreldre viser kjærlighet i barndommen din, påvirker voksenlivet. Anbefaler deg sterkt å lese Getting past your breakup og/eller Kjærlighetsmønster. Lykke til! 🧡

Ja, han var mer "på" i starten med meg og, vi møttes litt oftere. Det er nok min feil også at det ble sjeldnere, jeg har ganske dårlig selvfølelse, og ville ikke føle at jeg trengte meg på og var med på å lage en dårlig vane av å treffes sjeldent. Vi bodde også fra hverandre på dette tidspunktet, med ganske lang reisevei som gjorde det vanskeligere. 

I starten virket det som han bare møtte henne annenhver uke, men nå møtes de plutselig veldig ofte - kanskje hun er flinkere til å presse på. Jeg hadde håpet han hadde mistet interessen for henne nå, dersom han egentlig bare ville ha NOEN.. 

Takk for lesetips, det skal jeg sjekke ut! 

Nymerïa skrev (12 timer siden):

Enig, dette har vært merkelig oppførsel.

Har dere egentlig det? Er det i tråd med dine verdier å behandle andre sånn?

Du må huske på at du sammenligner det ytre med det indre her. Du ser fasaden i det nye forholdet som du sammenligner med ditt forhold til han der du vet hvordan det egentlig var på godt og vondt. Jeg mener det finnes en god del statistikk som viser at forhold som starter med utroskap har dårlige prognoser, du kan google hvis du tror det er en trøst.

Når det gjelder bosituasjonen, er du veldig fornøyd med huset sånn sett bort fra naboskapet? Hvis det er det ideelle huset så skal du selvfølgelig ikke være nødt til å flytte, men hvis det er andre ting du heller ikke er fornøyd med så hadde jeg vurdert å flytte. Det høres ikke hyggelig ut.

Selvfølgelig ikke, men jeg så den ikke komme, for hele ellers forholdet har jeg følt at vi har vært på bølgelengde verdimessig, men ingen er perfekte selvfølgelig. Det var et sjokk at han kunne gjøre dette mot meg. 

Jeg håper virkelig forholdet deres ryker raskt, jeg håper han sammenligner oss og at han ikke syntes hun er noe særlig. Dessverre er han veldig typen som er redd for å være alene og heller blir der selv om han ikke trives i frykt for å være alene, han har ikke taklet kjærlighetssorg særlig bra tidligere. 

Dessverre kjøpte jeg drømmehuset mitt, og han flyttet hit senere, jeg vil virkelig ikke selge og har ingen steder å flytte til. Huset ligger i gangavstand til jobb i tillegg, så flytting er dessverre umulig. Det føles utrolig leit..

Anonymkode: 84037...98d

[Gjest CamillaCollett]

En gang kommer du til å møte en mann som ønsker deg like mye som du ønsker ham. Og da vil du se tilbake på dette forholdet og være glad for at det ble som det ble. Jeg vet at det er en fattig trøst nå, men du beskriver ikke verdens beste forhold, og det ville vært mye verre om dette skjedde etter at dere hadde fått barn.

[Eneri]

Jeg tenker at han har blitt mer voksen og erfaren med forhold. Han er nå partner i versjon 2.0, og har erfart og forstått at han må investere mer for å få et velfungerende forhold. 

Jeg har ikke lest alle svarene du har fått, men ville bare by på mitt perspektiv. 

Selv om det ikke fungerte optimalt mellom dere, betyr det ikke at det er noe som helst galt med deg. Det er mange omstendigheter som spiller inn på h ordan et forhold utvikler seg. Livsomstendigheter (eks geografisk avstand, press med jobb/studie/helse/økonomi/familie forøvrig), egen personlige utvikling, partners personlige utvikling, erfaring og modenhet.

Jeg tenker at hvis venner undrer seg over at du ikke er kommet så mye videre, så kan det være ok å si at bruddet ble brutalt pga sviket med utroskap.