Jeg er ufør, mannen hinter stadig til at jeg burde hatt hjemme på fulltid

[AnonymBruker]

Vi har et barn på 4 år som begynte i barnehage da han var 3. Jeg ønsket egentlig at barnet skulle starte i barnehage da han var 2, da jeg var alene med han på fulltid, med en naturligvis ikke på så bra helse - da jeg er ufør.

Mannen ønsket å utsette barnehagestart lengst mulig, og takket nei til en barnehageplass vi fikk da barnet var 2 år, uten å si noe til meg. Vi ble dermed stående uten barnehageplass til barnet var 3. 

Siden barnet begynte i barnehage for snart 1,5 år siden, har han stadig kommet med stikk som tilsier at han mener jeg burde hatt barnet hjemme. Kommer med kommentarer som «hadde det vært jeg som var hjemme hver dag, hadde jeg ikke kommet til å hatt barnet i barnehage», og sier barnet en dag at han ikke vil i barnehagen (som jo innimellom skjer), spør mannen meg om jeg ikke bare kan ha han hjemme, og avtaler av og til med sønnen vår at han kan spørre meg om å få være hjemme om han har sagt noe til pappaen om at han ikke vil i barnehage mens jeg ikke har vært der. 

Kjenner jeg blir litt sliten av disse kommentarene, og føler mannen har liten forståelse for at jeg er ufør fordi jeg faktisk har helseproblemer. Barnet er også 4 år, og har nok veldig godt av å være i barnehagen sammen med andre barn, fremfor å være hjemme sammen med en mamma som jo ikke er helt frisk.  

Noen synspunkter? Barnet er ikke i barnehagen mer enn 6-7 timer, og det hender seg jeg tar fridager i ny og né. Men i hovedsak er jo barnet i barnehagen, og jeg mener det blir feil av mannen å omtrent gi meg dårlig samvittighet for det? Jeg føler oppriktig det er det beste for barnet.

Anonymkode: d58aa...d90

[AnonymBruker]

For en kjip mann du har. Det beste for barnet er å være i barnehagen. Der lærer det sosiale koder. Virker ikke som om mannen din respekterer deg eller har forståelse for at helsen din er dårlig. Hvordan behandler han deg ellers? 

Anonymkode: e4882...a5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

For en kjip mann du har. Det beste for barnet er å være i barnehagen. Der lærer det sosiale koder. Virker ikke som om mannen din respekterer deg eller har forståelse for at helsen din er dårlig. Hvordan behandler han deg ellers? 

Anonymkode: e4882...a5d

Enig.

Og hvordan løser dere det med husarbeidet, matlaging, innkjøp av mat, klær osv? Hvem gjør alt dette?

Anonymkode: c3638...5cc

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Enig.

Og hvordan løser dere det med husarbeidet, matlaging, innkjøp av mat, klær osv? Hvem gjør alt dette?

Anonymkode: c3638...5cc

Godt poeng. Om du, TS, gjør alt dette når du er hjemme må du jo si til han at han må ta alt etter egen jobb hvis du skal bruke dagen på å stimulere barnet ditt på den måten barnehagen gjør. For det krever sitt.

Anonymkode: d55b1...367

[AnonymBruker]

Jeg ville hatt barnet hjemme ❤️

Anonymkode: 20f61...1c9

[AnonymBruker]

Hvis din livsledsager ikke ser at du er ufør og forventer at du er hjemme med barnet, hvordan kan du forvente at vi skal forstå din situasjon? 

Anonymkode: 5e43a...689

[AnonymBruker]

Barn har ikke godt av å bare være med mor.

Det kan derimot ha kortere dager i barnehage.

Anonymkode: aa891...57b

[Bøtteballetten]

Vil si barnet har godt av å gå i barnehage. Blir ikke noe av å bare gå hjemme i hælene på mor.

[AnonymBruker]

Støtter deg her. Du er ikke ufør for gøy liksom. De dagene du har barnet hjemmet, legg deg strak ut på sofaen sekundet mannen din kommer hjem, og si at du er så sliten og må hvile resten av kvelden for å komme deg igjen. Overlat alt av husarbeid og barn til mannen din. Da tenker jeg han slutter med maset sitt. 

Anonymkode: b358a...80c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Støtter deg her. Du er ikke ufør for gøy liksom. De dagene du har barnet hjemmet, legg deg strak ut på sofaen sekundet mannen din kommer hjem, og si at du er så sliten og må hvile resten av kvelden for å komme deg igjen. Overlat alt av husarbeid og barn til mannen din. Da tenker jeg han slutter med maset sitt. 

Anonymkode: b358a...80c

Gjør dette. Ikke overanstreng deg og bli sykere etterpå, han skjønner jo tydeligvis ikke at det skjer uten at du demonstrerer det for ham. 

Anonymkode: 22f12...28d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Vi har et barn på 4 år som begynte i barnehage da han var 3. Jeg ønsket egentlig at barnet skulle starte i barnehage da han var 2, da jeg var alene med han på fulltid, med en naturligvis ikke på så bra helse - da jeg er ufør.

Mannen ønsket å utsette barnehagestart lengst mulig, og takket nei til en barnehageplass vi fikk da barnet var 2 år, uten å si noe til meg. Vi ble dermed stående uten barnehageplass til barnet var 3. 

Siden barnet begynte i barnehage for snart 1,5 år siden, har han stadig kommet med stikk som tilsier at han mener jeg burde hatt barnet hjemme. Kommer med kommentarer som «hadde det vært jeg som var hjemme hver dag, hadde jeg ikke kommet til å hatt barnet i barnehage», og sier barnet en dag at han ikke vil i barnehagen (som jo innimellom skjer), spør mannen meg om jeg ikke bare kan ha han hjemme, og avtaler av og til med sønnen vår at han kan spørre meg om å få være hjemme om han har sagt noe til pappaen om at han ikke vil i barnehage mens jeg ikke har vært der. 

Kjenner jeg blir litt sliten av disse kommentarene, og føler mannen har liten forståelse for at jeg er ufør fordi jeg faktisk har helseproblemer. Barnet er også 4 år, og har nok veldig godt av å være i barnehagen sammen med andre barn, fremfor å være hjemme sammen med en mamma som jo ikke er helt frisk.  

Noen synspunkter? Barnet er ikke i barnehagen mer enn 6-7 timer, og det hender seg jeg tar fridager i ny og né. Men i hovedsak er jo barnet i barnehagen, og jeg mener det blir feil av mannen å omtrent gi meg dårlig samvittighet for det? Jeg føler oppriktig det er det beste for barnet.

Anonymkode: d58aa...d90

At barnet er hjemme til det er 3år er det beste du kan gjøre. Etter det har de godt av å være i bhg med andre barn og leke mens du kan være syk hjemme og puste ut litt. Så lenge barnet ikke har veldig lange dager går det helt fint. Er det oga bhg koster penger han sier det eller for at han vil at du skal være den som tar deg av barnet og ikke bhg? 

Ikke ha dårlig samvittighet. Du hadde barnet hjemmde de 3 første årene som er viktigst å få være med mor/far. Veldig bra!

Anonymkode: 3cf16...278

[AnonymBruker]

Er mannen din ikke helt “med”? Tror han at du er ute av stand til å arbeide, men å ta vare på barnet hele døgnet er noe du klarer? Han virker jo ekstremt fjern.

Anonymkode: 06386...cc2

[AnonymBruker]

Hva er greia? Er mannen din den sjalu typen…? Redd du har mange elsker når du er alene hjemme hele dagen eller noe?

Mannen din tar selvfølgelig feil, og helt hårreisende at han takket nei til barnehageplass bak din rygg!

4-åringen har godt av å være i barnehagen sammen med andre unger, og har godt av å komme hjem til en mamma med best mulig helse ❤️ 

Du må ta et skikkelig oppgjør med din mann. Forferdelig uskikk å drive å manipulere via ungen slik. Vurder familievernkontoret om dere kan trenge en nøytral part.

 

Anonymkode: b237f...f7e

[AnonymBruker]

Dette må i så fall være den eneste mannen i landet som ikke vil ha barnet sitt i barnehage. Vet ikke intensjonen med tråden, men tviler på at problemstillingen er reell.

Anonymkode: 6dfbf...b79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Enig.

Og hvordan løser dere det med husarbeidet, matlaging, innkjøp av mat, klær osv? Hvem gjør alt dette?

Anonymkode: c3638...5cc

Jeg gjør mest av alt, i tillegg til at jeg er mye alene med barnet. Han er ikke hjemme fra jobb før ca kl 18 og jobber annenhver helgedag også. 

Anonymkode: d58aa...d90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

For en kjip mann du har. Det beste for barnet er å være i barnehagen. Der lærer det sosiale koder. Virker ikke som om mannen din respekterer deg eller har forståelse for at helsen din er dårlig. Hvordan behandler han deg ellers? 

Anonymkode: e4882...a5d

Jeg vil jo si at han generelt sett behandler meg bra, men noen ganger blir jeg jo usikker, når det er situasjoner som dette. Manglende forståelse for mine (psykiske) helseutfordringer (kanskje problemet er at han ikke ser så godt at jeg er syk pga usynlig sykdom og ikke evner så godt å sette seg inn i det, selv om jeg prøver å forklare), og at han fortsetter med disse kommentarene, selv om han vet at jeg ikke synes noe om det. Jeg blir jo sliten og i ordentlig dårlig humør av det. Jeg føler han generelt er litt dårlig på å ta hensyn til meg og mine behov, men lurer på om det rett og slett er fordi han ikke forstår, ikke fordi han vil meg vondt.

Anonymkode: d58aa...d90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

At barnet er hjemme til det er 3år er det beste du kan gjøre. Etter det har de godt av å være i bhg med andre barn og leke mens du kan være syk hjemme og puste ut litt. Så lenge barnet ikke har veldig lange dager går det helt fint. Er det oga bhg koster penger han sier det eller for at han vil at du skal være den som tar deg av barnet og ikke bhg? 

Ikke ha dårlig samvittighet. Du hadde barnet hjemmde de 3 første årene som er viktigst å få være med mor/far. Veldig bra!

Anonymkode: 3cf16...278

Hadde det vært opp til han, hadde han hatt barnet hjemme til det begynte på skole. Mest fordi han er redd for smitte og mener at barn har det best sammen med foreldrene. Han skjønner heller ikke hva slags stimuli et barn faktisk trenger. At skjerm, litt brettspill og en tur ut i ny og né ikke er nok på daglig basis.

Anonymkode: d58aa...d90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Dette må i så fall være den eneste mannen i landet som ikke vil ha barnet sitt i barnehage. Vet ikke intensjonen med tråden, men tviler på at problemstillingen er reell.

Anonymkode: 6dfbf...b79

Den er dessverre reell. Han ser ikke det positive med å ha barnet i barnehage. Kan barnet være hjemme med meg, slipper han bekymre seg for smitte i lik grad, han slipper å levere i barnehage og han sparer penger på det.

Anonymkode: d58aa...d90

[AnonymBruker]

Takk for støtte fra flere av dere ❤️ Skal forsøke å ta en alvorsprat med mannen om dette. Synes jo det er kjipt at han på en måte blander barnet opp i dette, og får meg litt til å fremstå som den store stygge ulven, ved å indirekte si at «det er greit for meg at du er hjemme, da må du spørre mamma».

Skal sies at barnet trives veldig i barnehagen, er såvidt å få med seg hjem. Men sliter litt med overganger og kan da noen morgener si at han ønsker å være hjemme. Dette benytter dessverre mannen min seg av.

Anonymkode: d58aa...d90

[AnonymBruker]

Bøtteballetten skrev (4 timer siden):

Vil si barnet har godt av å gå i barnehage. Blir ikke noe av å bare gå hjemme i hælene på mor.

Det gjorde vel de fleste barn fra 70-tallet og nedover og det ble da folk av de fleste. Selv begynte jeg ikke i barnehagen før jeg året jeg fylte 5. Dette var i begynnelsen av 80-tallet. Årene hjemme med all friheten som medfulgte var nydelige. Og viktige. Jeg lærte meg tidlig og bli selvstendig og utviklet nye vennskap på egenhånd i nabolaget. Dro på daglige utflukter i nabo borettslagene osv. Fikk meg vill et par ganger, men fant alltid veien hjem til slutt. Skummelt og spennende på en gang. 
Da jeg ble 5 år og begynte i barmehage med gjerder overalt ble jeg helt fortvilet husker jeg. Og trivdes aldri.

 

Anonymkode: 4a8c9...ff3