Jeg klarer liksom ikke innse at dette er livet.

[AnonymBruker]

Jeg er 31, barnløs og ønsker ikke barn, på leiemarkedet og ikke utdannelse utover videregående. Jobber.

Diagnoser er på plass, men jeg vil ikke flyte på de. 
 

Men til saken, jeg klarer ikke innse at dette er livet. 
Jeg savner følelsene jeg hadde som barn. Da jeg hadde noe til felles med venner. Vi hadde det faktisk gøy. I dag? Folk er syke hele tiden, får barn (uplanlagt), er slitne absolutt hele tiden. 
Flytter, nettverk spres og kontakten fader. Det gir meg heller ikke så mye lenger å være sammen med andre. 
Av og til gjør det, men jeg oppsøker ikke folk fordi jeg absolutt må engasjere meg. 
 

Jeg er sikkert sånn selv og. Jeg er på jobb, så går resten av dagen til å slappe av og spare krefter til neste dag. 
 

Når jeg legger meg ser jeg på film til jeg blir trøtt nok. Har funnet masse filmer fra barndommen. American Pie har jeg sett på, som var en av mine fav når jeg var tenåring. Det var liksom et sånt liv jeg ønsket. Der jeg skulle ha mange venner og kule fester hver helg. Nei, i praksis ønsker jeg ikke å drikke (hver helg). Men jeg merker dette savnet etter et liv som aldri ble. Jeg går på en måte fremdeles og tror at en gang så blir livet bare greit. At jeg skal bli en helt annen. Fordi hverdagen og samfunnet er alt for kjedelig.
 

Ikke gidd å kommenter: «du får flytte til et krigsland da». Jeg ser nemlig ikke vitsen å oppsøke farlige situasjoner og bli enda en som må ha hjelp. 
 

Så… hvordan lever dere lykkelig folkens? Er det vanlig å føle som jeg gjør? Eller er jeg bare storkrevende? Ja, dumt spørsmål, jeg vet jeg er storkrevende i følge en del av dere her inne. Men det tar aldri slutt. Jeg lever en gang, og alt begrenses av flaks/uflaks, økonomi, hjerne, nettverk og energi. 

Anonymkode: 28bd4...50a

[AnonymBruker]

Hva som gjør meg lykkelig, gjør ikke nødvendigvis deg lykkelig. Jeg liker å reise, men ikke så langt. Hvis jeg ikke har noen å reise med drar jeg alene, det gjør meg ingen ting. Jeg går også på turer alene, denne psykologen mener det er bra

https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/_psykolog-med-sovepose_-johanne-refseth-gir-deg-fire-tips-for-a-dra-pa-tur-alene-1.15582839

Hvis du faktisk er avhengig av andre og ikke ønsker å gjøre noe med det, kan det være at du skal finne deg venner på 50+? De er gjerne ferdige med barn og åpne for mer aktiviteter.

Anonymkode: 4e453...ae1

[AnonymBruker]

Jeg er litt enig med deg. Å feste hver helg og være sammen med  venner var veldig gøy da vi var i 20 åra. Jeg har mann og barn og skal ikke klage men flere venner har flytta og vennskap fader ut. Livet blir veldig A4.

Jeg vil påstå at  jeg er mest lykkelig men har noen dårlige dager også slik som alle andre. Tenker noen ganger tilbake da jeg var yngre,  var sammen med venner og hadde gøy og var bekymringsløs.

Du skriver du har diagnoser så jeg håper du får hjelp og behandling for det 

Anonymkode: a7f5e...978

[AnonymBruker]

Jeg er enig, og tror at det er en realisasjon mange får når de "endelig" blir voksne.

Jeg er likevel lykkelig, og det er til takke for dype, nære forhold i livet mitt - til kjæledyr og min forlovede, forhåpentligvis barn om et par år. Bor også på bygda, og natur og FRED er noe som gjør meg lykkelig. Det å se på hunden vår løpe rundt og storkose seg ute, løs, på plassen vår, er daglige øyeblikk som fyller sjela. Jeg har også planer om å ikke jobbe mer enn 50% når vi får barn, for JOBB er å kaste bort livet sitt, og vi vil klare oss helt fint med 1.5 lønn her vi bor. Vi bryr oss SÅ lite om å kjøre en "billig-bil" resten av livet, selv om vi kunne kjøpt en dyr.

Siden det er hverdager livet består av, er mitt beste tips å finne hva som gjør deg lykkelig i det daglige! Og ikke bry deg for mye om jobb og penger.

 

Anonymkode: 61c82...26a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg er litt enig med deg. Å feste hver helg og være sammen med  venner var veldig gøy da vi var i 20 åra. Jeg har mann og barn og skal ikke klage men flere venner har flytta og vennskap fader ut. Livet blir veldig A4.

Jeg vil påstå at  jeg er mest lykkelig men har noen dårlige dager også slik som alle andre. Tenker noen ganger tilbake da jeg var yngre,  var sammen med venner og hadde gøy og var bekymringsløs.

Du skriver du har diagnoser så jeg håper du får hjelp og behandling for det 

Anonymkode: a7f5e...978

Jeg fikk hjelp. Men det meste må jeg jo gjøre selv. Jeg vil ikke at diagnosene skal være noe jeg flyter på. Egentlig vil jeg ikke at de skal bety så mye for meg, for diagnoser (spes de jeg har) er sånne diagnoser jeg noen ganger føler samfunnet har funnet opp for at vi skal dempe oss. 
 

Jeg er jo alene så bekymringsløs er jeg sånn sett. Men jeg klarer ikke slå meg til ro med dette. Jeg lurer hele tiden på hva andre gjør, tror alle andre har det så fint. Jeg synes folk har blitt forferdelig kjedelige. Noen ganger kan jeg høre på hva sidemannen på trikken snakker om, og det er sånne kjedelige ting. Folk snakker om så tomme ting. 
Og overhører jeg eldre/middelaldrende folk så snakker de om hva barnet eller barnebarna utdanner seg som. 
Folk sier hele tiden de er for slitne, fordi jobb og barn tar all energien, eller bare jobben. Og folk er syke absolutt hele tiden. Ellers finner de seg kjæreste/flytter. 
Jeg vet ikke helt hva jeg vil med innlegget en gang. Det er ikke noe spørsmål her. Jeg bare kjeder meg veldig i livet, på samme tid som jeg er rastløs, og venter på noe som aldri kommer (?). 
 

Anonymkode: 28bd4...50a

[AnonymBruker]

Jeg finner lykken i så mye 💕🌸

Men det er fordi jeg ønsker det.

Anonymkode: 6c03b...984

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg finner lykken i så mye 💕🌸

Men det er fordi jeg ønsker det.

Anonymkode: 6c03b...984

Så fint for deg. Men jeg spurte nå egt ikke hva eller om du er lykkelig. Jeg aner ikke hvilken superkraftige du har som gjør at du bare får oppfylt ønsket ved å ønske det. 

Anonymkode: 28bd4...50a

[Bombasi]

I ettertid ser jeg at å bli voksen suger i forhold til ungdomsårene. Videregående og tidlig 20-årene var virkelig livet for meg. 

Idrett, drikking, damer, fotball, helgejobb og bedagelig skoletid sammen med venner i en evig symfoni med energisk, fryktløs og avslappet holdning. Dagene gikk i ett. 

Jeg merket ting skiftet momentant etter at videregående var over, selv om jeg enda "blomstret" videre på universitet og dannet nye kontakter. 

Men så kommer midten av 20-årene. Livet blir seriøs. Man utvikler seg bagasjer som preger en. Helsen er ikke den samme. Man må leve opp til forventninger og krav fra alle hold. Vennskap svinner hen. Man må ta stilling til barn, familie og samboer, både med og uten barn, familie og samboer. Familiemedlemmer man er glad i har begynt å bli gammel og sliter. Man må ta ansvar for økonomi, regninger, inntekt, huslån, billån, studielån og jobb. Og ikke minst seg selv.

Og når man bikker 30 så har man "grodd" fast i dette avanserte systemet, alt etter hvordan ting i midten av 20-årene utviklet seg. Enten man vil eller ikke. 

Lykkelig. Hva er det? Tror ikke jeg kan definere følelsen. Jeg kunne ikke definere følelsen engang når jeg "levde livet" som ungdom. Det bare var slik. Men jeg har det bra nå også. Kunne hatt det verre, kunne hatt det bedre. Har mine utfordringer, men også mine gleder. Det hadde jeg som ungdom også.
Men det som har hjulpet meg er å slutte å sammenligne meg med andre og forvente, og ta til takke med det du har nå. Og så vite at alt kan endre seg om 5 år. 5 år, fra hver dag. Tenk 5 år tilbake. Mye har endret seg for deg både på godt og vondt, og det vil neste 5 år også. Tenker man positivt rundt "neste 5 år", alltid og hele tiden, så kan det gi deg håp. Håp for noe, uten at du vet hva det er. Og så la denne jakten på lykken bare ligge. Lykke er oppskrytt når du ikke vet hva det er. Og det er ikke sikkert at det du "ønsker" deg og som du tror vil gi deg lykke, er det som gjør det lykkelig heller. 

Endret 20. januar 2023 av Bombasi

[AnonymBruker]

Jeg lever lykkelig ved å se mine barn utvikle seg til de menneskene de er blitt. De er 10 og 8 år, samt en nyfødt. Livet består av barn, jobb, hus og hjem. Og jeg elsker det! Jeg finne festet fra meg i 20- årene, så har 30 årene blitt brukt til familie. Jeg håper å bli bestemor om 15 år, for da har jeg tenåring i hus som ikke vil henge med mor si så mye lengre, så har jeg forhåpentligvis et barnebarn å bruke tiden min på. Blir det ikke barnebarn i det hele tatt, så tror jeg at vi kommer til å reise mer etter at barna har flyttet ut

Vi har venner også, så vi lever gode liv

 

Ts, du høres bare veldig ensom ut

Anonymkode: 7c6f2...b45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Jeg er 31, barnløs og ønsker ikke barn, på leiemarkedet og ikke utdannelse utover videregående. Jobber.

Diagnoser er på plass, men jeg vil ikke flyte på de. 
 

Men til saken, jeg klarer ikke innse at dette er livet. 
Jeg savner følelsene jeg hadde som barn. Da jeg hadde noe til felles med venner. Vi hadde det faktisk gøy. I dag? Folk er syke hele tiden, får barn (uplanlagt), er slitne absolutt hele tiden. 
Flytter, nettverk spres og kontakten fader. Det gir meg heller ikke så mye lenger å være sammen med andre. 
Av og til gjør det, men jeg oppsøker ikke folk fordi jeg absolutt må engasjere meg. 
 

Jeg er sikkert sånn selv og. Jeg er på jobb, så går resten av dagen til å slappe av og spare krefter til neste dag. 
 

Når jeg legger meg ser jeg på film til jeg blir trøtt nok. Har funnet masse filmer fra barndommen. American Pie har jeg sett på, som var en av mine fav når jeg var tenåring. Det var liksom et sånt liv jeg ønsket. Der jeg skulle ha mange venner og kule fester hver helg. Nei, i praksis ønsker jeg ikke å drikke (hver helg). Men jeg merker dette savnet etter et liv som aldri ble. Jeg går på en måte fremdeles og tror at en gang så blir livet bare greit. At jeg skal bli en helt annen. Fordi hverdagen og samfunnet er alt for kjedelig.
 

Ikke gidd å kommenter: «du får flytte til et krigsland da». Jeg ser nemlig ikke vitsen å oppsøke farlige situasjoner og bli enda en som må ha hjelp. 
 

Så… hvordan lever dere lykkelig folkens? Er det vanlig å føle som jeg gjør? Eller er jeg bare storkrevende? Ja, dumt spørsmål, jeg vet jeg er storkrevende i følge en del av dere her inne. Men det tar aldri slutt. Jeg lever en gang, og alt begrenses av flaks/uflaks, økonomi, hjerne, nettverk og energi. 

Anonymkode: 28bd4...50a

er du mann eller dame?

Anonymkode: 2548f...831

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Så fint for deg. Men jeg spurte nå egt ikke hva eller om du er lykkelig. Jeg aner ikke hvilken superkraftige du har som gjør at du bare får oppfylt ønsket ved å ønske det. 

Anonymkode: 28bd4...50a

Jo, det spurte du om i det siste avsnittet i HI.

Anonymkode: 4e453...ae1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jo, det spurte du om i det siste avsnittet i HI.

Anonymkode: 4e453...ae1

Ts er muligens bitter på voksne som faktisk lever lykkelige liv

Anonymkode: 7c6f2...b45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Så fint for deg. Men jeg spurte nå egt ikke hva eller om du er lykkelig. Jeg aner ikke hvilken superkraftige du har som gjør at du bare får oppfylt ønsket ved å ønske det. 

Anonymkode: 28bd4...50a

Det er jo nettopp det du spurte om… ?

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Så… hvordan lever dere lykkelig folkens? Er det vanlig å føle som jeg gjør? Eller er jeg bare storkrevende? Ja, dumt spørsmål, jeg vet jeg er storkrevende i følge en del av dere her inne. Men det tar aldri slutt. Jeg lever en gang, og alt begrenses av flaks/uflaks, økonomi, hjerne, nettverk og energi. 

Anonymkode: 28bd4...50a

Livet blir litt som man gjør det til selv. Man er sin egen lykke smed. Det handler mye om hvilken innstilling man har til mennesker og omgivelser rundt seg. Det du nevner er helt normale ting som skjer, og man må tilpasse og omforme seg. Livet er og skal være flytende. Velger man å fokusere på det man ikke har, istedenfor det man allerede har - blir livet dritt.

Anonymkode: 3d9da...92d

[Gjest Raptuss]

Så det du egentlig ønsker er å føle deg levende? Ikke som du sitter på livets venterom? 

Hvordan kan du gjøre det da, finne den følelsen. Det vet bare du egentlig, men du må jo gjøre noe.. prøve noe.. ellers skjer det ingen ting. 

Jeg vil oppleve mer, se mer av verden. Gjøre mer av de tingene som gir meg glede, stort sett er det å skape noe selv.

Men igjen, jeg er sikker på at du har dine egne ønsker for livet. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ts er muligens bitter på voksne som faktisk lever lykkelige liv

Anonymkode: 7c6f2...b45

Nei. Men å svare at man blir lykkelig av småting fordi man ønsker det er liksom bare snikskryt.

Anonymkode: 28bd4...50a

[lillevill]

Jeg tror det er farlig å bare lengte etter barndommen og ungdomstiden og glemme nåtiden. Vet om en dame som har lengta seg helt ned i dype depresjoner. 

Ja livet er tøft, og man har ansvar og må ta vare på seg selv. Men det er en utrolig fin verden der ute om du ser. Det blir enda bedre om du gleder deg over små ting, og om du gleder deg for andre sin del og ikke bare når ting går bra for deg selv. Kanskje liker du å gjøre noe fint for andre? Kanskje liker du å trene og se hvor sterk kroppen din faktisk kan bli? Eller hvor flink du kan bli på et felt som du har et talent i? Eller kanskje du er glad i planter og eller interiør, og brenner for å være kreativ. Ta opp en hobby og bli kjent med mennesker som liker det samme som deg.  

Endret 20. januar 2023 av lillevill

[Gregarious]

Hobby, hobby og hobby. Det ligger uante mengder livsglede og glød i en givende hobby. Om en investerer tid i å utforske ulike aktiviteter så kan en høste mye framtidig glede. 
En må akseptere å bruke en del tid før en gitt aktivitet former hjerne til å gi en belønning.
 

Jeg ser med glede på eldre mennesker som er helt oppslukt i en hobby, det skinner så mye mer livsglede fra dem en det som sitter i en stol og hører vegguret tikke. (Satt på spissen).

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du er storkrevende, men jeg tenker at det er ingen andre som noensinne kommer til å gi dette til deg. Men du kan definitivt ta noen grep og skap mer av det livet du ønsker deg. 

Alt for mange lever det jeg kaller "bevisstløse" liv. De går gjennom livet uten å definere hva det er de egentlig savner, og dermed tar de heller ikke stegene for å oppnå det. 

Hva om du definerer hva det er du ser etter, helt konkret, hva er målene og verdiene du vil oppnå i dette livet? Og så oppnår du det. Du sier du vil være en annen, okei, hvordan vil du være, hvem vil du være? Konkretiser det og ta steg hver dag for å bli den personen. Du sier hverdagen er kjedelig, hva er det du ønsker deg, helt korrekt, definer det, og sett opp mål for hvordan du kan komme deg dit? 

Jeg tror ikke du er alene om disse tankene. Jeg hadde det sånn før. Det var noe uspesifiserbart som var "feil" med livet, og meg. Jeg drømte også om en følelse jeg så på film, det jeg trodde livet skulle være. Men så gjorde jeg det jeg beskriver til deg over. Jeg bestemte meg for å finne ut hva det var jeg egentlig ønsket meg. Hvis livet var en drøm, hvordan hadde den vært, og så tar jeg steg hver dag for å nå det. Og nå føles hver dag meningsfull ut. Altså jeg våkner og har drittdager der kroppen og sjelen krangler, men likevel føler jeg hver dag at jeg jobber for å være den jeg vil være og ha det livet jeg vil ha. Det føles utrolig deilig ut, og mye bedre enn jeg trodde realiteten kunne bli fra å se "She's all that" 15 ganger 

Lykke til! 

Anonymkode: e9d31...4bf

[AnonymBruker]

Æsj, hva er lykke egentlig? Nymotens vrøvl spør du meg. Hvorfor dette jaget etter selvrealisering, reising og forbrukermentaliet? Lykke er enkelt og greit fravær av smerte - har du ikke opplevd det enda? Jada det kommer. Mitt tips til deg begynn hogg ved manuelt, dag ut og dag inn - skal du se det ordner seg.

Anonymkode: fb4f2...5a8

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er 31, barnløs og ønsker ikke barn, på leiemarkedet og ikke utdannelse utover videregående. Jobber.

Diagnoser er på plass, men jeg vil ikke flyte på de. 
 

Men til saken, jeg klarer ikke innse at dette er livet. 
Jeg savner følelsene jeg hadde som barn. Da jeg hadde noe til felles med venner. Vi hadde det faktisk gøy. I dag? Folk er syke hele tiden, får barn (uplanlagt), er slitne absolutt hele tiden. 
Flytter, nettverk spres og kontakten fader. Det gir meg heller ikke så mye lenger å være sammen med andre. 
Av og til gjør det, men jeg oppsøker ikke folk fordi jeg absolutt må engasjere meg. 
 

Jeg er sikkert sånn selv og. Jeg er på jobb, så går resten av dagen til å slappe av og spare krefter til neste dag. 
 

Når jeg legger meg ser jeg på film til jeg blir trøtt nok. Har funnet masse filmer fra barndommen. American Pie har jeg sett på, som var en av mine fav når jeg var tenåring. Det var liksom et sånt liv jeg ønsket. Der jeg skulle ha mange venner og kule fester hver helg. Nei, i praksis ønsker jeg ikke å drikke (hver helg). Men jeg merker dette savnet etter et liv som aldri ble. Jeg går på en måte fremdeles og tror at en gang så blir livet bare greit. At jeg skal bli en helt annen. Fordi hverdagen og samfunnet er alt for kjedelig.
 

Ikke gidd å kommenter: «du får flytte til et krigsland da». Jeg ser nemlig ikke vitsen å oppsøke farlige situasjoner og bli enda en som må ha hjelp. 
 

Så… hvordan lever dere lykkelig folkens? Er det vanlig å føle som jeg gjør? Eller er jeg bare storkrevende? Ja, dumt spørsmål, jeg vet jeg er storkrevende i følge en del av dere her inne. Men det tar aldri slutt. Jeg lever en gang, og alt begrenses av flaks/uflaks, økonomi, hjerne, nettverk og energi. 

Anonymkode: 28bd4...50a

Som barn drømmer vi om å ha det ungdommer og de voksne har. Glorifiserer deres liv til å være fantastisk I forhold til eget. Som ungdom rammes vi av sterke følelser og drømmer om lidenskap og at det vil skje fantastiske ting. Ingenting er så sterkt som disse følelsene og sjelden det virkelige liv kan matche noe i nærheten. Ungdomstiden byr på emosjonell turbulens og er vanskelig. Likevel glorifiserer vi den som voksne. Glemt er det vanskelige, og glorifisert er det gode.  Noen yrker og utdanninger er bedre enn andre , men for de fleste vil et yrkesaktivt liv bli monotont og kreve mesteparten av energien. Pluss det økonomiske presset. Kjipere å ha lite penger enn mye naturligvis, men jo mer man tjener jo høyere forbruk og dyrere eiendom som det vil kreve mesteparten av inntekten å betale. Uten barn og med barn har sine utfordringer.   Kort sagt: i mange livssituasjoner vil livet virke meningsløst. Det er mye strev for å dekke  driftsbehov. Hva er målet? Hva vil, ønsker og kan man egentlig? Man gjør det man kan for å drive med noe givende;  Hobby, venner, familie, reiser. Men likevel..  hva er selve meningen? Bare å ha det best mulig i nuet? Er ens egen fornøyelse det som er selve meningen med livet?