Hvor mye husker du fra barndommen? Er det vanlig å ikke huske detaljer?

[AnonymBruker]

Jeg skal utredes for ADHD, og har fått skjema jeg skal fylle ut.

Problemet er at halve skjemaet handler om hvordan jeg var som barn - og detaljene rundt det. Og med barn så menes det visst opp til 12 år maks.

Er det virkelig meningen at man som 30-åring liksom skal huske om man "følte seg mye rastløs som barn"? Eller "gjør slurvefeil i skolearbeidet", eller "er full av energi"? Husker dere som er på min alder sånne detaljer?

Jeg husker bare større, mer konkrete situasjoner og problemer jeg hadde. Ikke småtingene som skjedde i hverdagen, og iallefall ikke hvordan jeg følte meg i hverdagen. For meg var jo min hverdag helt normal, og hadde ingenting å sammenligne det med.

Kanskje hvis man ble kjeftet på av læreren fordi man var rastløs, så vil man huske at jo jeg var vel rastløs av meg. Men jeg fikk aldri kjeft. Og jeg husker ikke hvordan jeg egentlig følte det inni meg for 20 år siden.  Skal man virkelig det?

Anonymkode: a0e2b...ddd

[AnonymBruker]

Ta kontakt med grunnskolen din og be om å få kopi av elevmappen din. Der vil du kunne få en pekepinne av hvordan lærere oppfattet deg i den alderen. 

Anonymkode: 74d0b...d8d

[AnonymBruker]

Nei, husker kun traumeminner. Resten er borte.

Anonymkode: 956ab...5fb

[AnonymBruker]

Jeg ble i voksen alder utredet for asperger. Der ønsket de også å vite hvordan jeg var som barn. Psykologene er klar over at man kan huske dårlig eller huske feil om barndommen. Derfor spurte de om de kunne snakke med mine foreldre. Samtidig som de hadde forståelse om jeg ikke ønsket å dra inn foreldrene mine.

Anonymkode: d4edc...cd6

[AnonymBruker]

Helt vanlig å ikke huske så mye fra barndommen. Spesielt sånne hverdagslige ting. 

Anonymkode: 0b5a7...f6f

[svartkatt]

Må bare svare etter beste evne. Du trenger ikke fylle i alt på skjema heller. 

[AnonymBruker]

Jeg husker svært lite fra barndommen, og har ingen psykiske diagnoser. Har minner fra ferier og slikt, men veldig lite fra skoletiden. 

Anonymkode: fe57a...d62

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan det er for mennesker uten mye traumer. Men jeg vet at som nå voksen med K-PTSD etter en vanskelig barndom så har jeg lite minner fra barndommen, og at dette er vanlig med denne diagnosen. Og jeg vet at om man har dissosiativ lidelse så er det vanlig at man nettopp ikke oppdager det fordi man ikke er klar over at man ikke husker. Jeg sier ikke at du har slike lidelser, jeg sier at dette er noe det er greit å opplyse behandleren din om, at det var vanskelig å svare på fordi du har lite minner fra barndommen. 

Hos meg er det sånn at folk jeg har vokst opp med ofte sier "husker du da vi gjorde sånn og sånn" og jeg husker det aldri. Eller de forteller meg om ting JEG har gjort og sagt, og jeg husker ingenting av det. 

Noe det kan være lurt å være obs på. Samtidig har jeg forstått at det er ganske vanlig å ikke huske så godt fra man var barn, og at man uansett bare husker brøkdeler og "dikter" opp resten.

Anonymkode: 77d69...1e2

[Gjest Anonym Brukar0]

Jeg husker ting fra jeg var et par år gammel. 

[AnonymBruker]

Har masse rare glimt tilbake til 3 års alderen. Vi bodde et sted fra rett før jeg fylte 3 til før jeg fylte 4. Jeg husker til og med hvordan romfordelingen var og spesielle ting i huset og utenfor som vi ikke har bilder av. Jeg har generelt vært en som husker ting i form av bilder, derimot husker jeg ikke ord og ting som blir sagt. Så om noen dier husker du den sa «» og jeg husker aldri. Husker ikke sangtekster f.eks, Jeg husker navn og ansikt på alle jeg har gått i bgh og klasse med (5-18 år gammel)  

Jeg vil ikke si jeg husker mye, men bilder sitter igjen, ikke ”filmer” eller ”lydspor”

Alt henger sammen med hvordan jeg lærer bedt på skolen- jeg leser meg til ting kombinert med lyd = ok, men å kun basere meg på noe som bli sagt (uten notater) og jeg har ikke sjanse. 

Anonymkode: c45c6...201

[AnonymBruker]

Jeg har minner fra jeg var 3-4 år, men ikke mye. Jeg husker likevel visse ting, som f.eks da vi skulle se på et hus. Jeg husker tapeten, dukken min, klær jeg gikk med, og hva jeg ga til julenissen på julaften. For å nevne noe.
Det er ikke vanlig å huske alt fra alt i livet, uavhengig om man var 7 eller 20 år. Jo lenger siden, jo mindre husker vi. Men det er forskjell på det, og det å blokkere ting fra minnet. Jeg har blokkert en del gjennom oppveksten pga traumer. Og pga traumer så har hukommelsen rundt ting som har skjedd som kan minne om tidligere traumer, også blitt dårligere. 

Husker hvordan jeg var som barn, men det er nok også deler av det jeg ikke husker. Hvordan jeg husker meg selv, og hvordan andre opplevde meg, kan jo også være to forskjellige ting. 

Anonymkode: cc374...71f

[AnonymBruker]

Det er jo derfor foreldre og noen ganger også nære søsken om nødvendig skal intervjues under utredning for ADHD. For det er ikke unormalt å ikke huske. Har du ikke fått beskjed om det? Du kan si nei til at pårørende skal kobles inn, men det er ikke lurt om du ønsker en god utredning. For det er nettopp slike spørsmål de kan svare på bedre enn deg. 

Anonymkode: d4844...f36

[AnonymBruker]

Jeg husker det meste fra barndommen, fra jeg var 2-3 år. 

Jeg var på utredning for ADHD for et par år siden og måtte også fylle ut sånne skjemaer fra barndommen. De ville egentlig snakke med moren min eller andre nære familiemedlemmer, men siden jeg var 50 år så sa jeg at de sikkert kunne prate med dem, men ingen av dem ville ha stort å si.

Moren min husker sikkert ingenting om hvordan jeg var som barn fordi hun hadde nok med mine to yngre søsken. Og mine søsken husker i hvert fall ikke hvordan jeg var som barn.

Så. Det å snakke med foreldre eller søsken når man er under utredning som voksen er vanskelig. Og jeg tror kanskje at de ikke vektlegges så veldig mye under utredningen. Kan jo være forskjeller på forskjellige steder i Norge, men psykologen på DPS som leste journalen min og skrev epikrise, var ikke i tvil. Han hintet til det allerede før testingen, bare av å lese journalen. 

Anonymkode: 6e412...027

[Trøndere1]

Tror jeg ble født som 16 åring. Husker ingenting før det. 

[Gjest ti10]

Tja, jeg har ofte følt at jeg husker mye mindre fra barndommen enn andre (påstår at de) gjør, men de tingene du nevner, vil jeg ikke si er detaljer, så det ville jeg nok ha kunnet svare på. Men vi er jo forskjellige, man husker vel ulike ting.

[AnonymBruker]

Jeg husker generelt lite fra livet mitt. Mannen min husker ekstremt mye bedre enn meg, han kan gjenfortelle steder osv hvor vi har vært, og jeg husker ingenting. Husker livet mitt i små bruddstykker. Hjelper å se bilder. Det er jo utrulig sårt, men jeg får jo ikke gjort noe med det. Jeg har forresten ingen diagnoser.

Anonymkode: d645e...2b6

[AnonymBruker]

Husker nesten ingenting fra barndommen min.Har traumer pga mye mobbing.

Anonymkode: 72213...680