Barn med spesielle behov/autisme - hvordan overleve selv og hva med parforholdet?

[AnonymBruker]

Hvordan går det med dere andre foreldre til barn med spesielle behov/autisme? Hvordan går det med parforholdet?

Merker det er tøft og slitsomt! Hverdagen er ganske preget av utfordringene og oppfølging. Mye tid og krefter går med til å ivareta barnet (og søsken) gjennom døgnet - eneste pausen er jobb. Ikke fått på plass avlastning ennå og det er jo uansett lite.. 

 

Anonymkode: b9439...898

[AnonymBruker]

Vårt forhold røyk, ble skilt da barnet var fem.

Skal ikke si at barnet med spesielle behov var eneste årsak, men det var absolutt medvirkende. 

Endte i grunn greit for alle involverte. Vi har det begge bra med nye partnere vin ikke bor med, og overskudd til barnet fordi vi har en pause annen hver uke. Samarbeider veldig godt som foreldre.

...men siden jeg antar målet er å holde sammen, vil jeg anbefale å teste ut løsninger hvor dere fordeler ansvar veldig tydelig og gir hverandre pauser til å slappe helt av. Definitivt enklere sagt enn gjort.

Anonymkode: 43f6a...55a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvordan går det med dere andre foreldre til barn med spesielle behov/autisme? Hvordan går det med parforholdet?

Merker det er tøft og slitsomt! Hverdagen er ganske preget av utfordringene og oppfølging. Mye tid og krefter går med til å ivareta barnet (og søsken) gjennom døgnet - eneste pausen er jobb. Ikke fått på plass avlastning ennå og det er jo uansett lite.. 

 

Anonymkode: b9439...898

"Hva med oss" kurset på bufdir.no gjorde godt ❤️

Anonymkode: 34c4f...549

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

"Hva med oss" kurset på bufdir.no gjorde godt ❤️

Anonymkode: 34c4f...549

Takk - har tittet på det, men må få på plass barnepass/avlastning om vi skal dra

Anonymkode: b9439...898

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vårt forhold røyk, ble skilt da barnet var fem.

Skal ikke si at barnet med spesielle behov var eneste årsak, men det var absolutt medvirkende. 

Endte i grunn greit for alle involverte. Vi har det begge bra med nye partnere vin ikke bor med, og overskudd til barnet fordi vi har en pause annen hver uke. Samarbeider veldig godt som foreldre.

...men siden jeg antar målet er å holde sammen, vil jeg anbefale å teste ut løsninger hvor dere fordeler ansvar veldig tydelig og gir hverandre pauser til å slappe helt av. Definitivt enklere sagt enn gjort.

Anonymkode: 43f6a...55a

Ja, det beste er jo selvsagt om vi klarer å holde sammen og ha det bra sammen! Men ønsker også med innlegget å høre andres erfaringer. Selvsagt ikke barnet sin skyld at ting er utfordrende for oss voksne, men klart at mye nattevåk, konstant behov for tett oppfølging, minimalt med egentid/tid sammen, store utfordringer som sliter på oss, gjør jo at vi voksne er utslitt og ikke har verken tid eller overskudd til hverandre 

Anonymkode: b9439...898

[AnonymBruker]

Snakk med hverandre og gi rom til hverandre, også til hverandres sorg og utilstrekkelighet. Vær raus med hverandre, vi gjør alle feil og det er lett å trå for hardt eller løst med barn med spesielle behov. Alenetid har vært viktig for oss. Det må være plass til å hente seg inn igjen. 

"hva med oss kurs" er nyttig og snakke med andre mennesker i samme situasjon. 

Vi har holdt sammen, under det jeg vil si er en ekstrem periode og nøkkelen for oss,  tror jeg er raushet og kommunikasjon. 

Anonymkode: ecd62...558

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvordan går det med dere andre foreldre til barn med spesielle behov/autisme? Hvordan går det med parforholdet?

Merker det er tøft og slitsomt! Hverdagen er ganske preget av utfordringene og oppfølging. Mye tid og krefter går med til å ivareta barnet (og søsken) gjennom døgnet - eneste pausen er jobb. Ikke fått på plass avlastning ennå og det er jo uansett lite.. 

 

Anonymkode: b9439...898

Med 5 barn, hvorav 1 med asperger og 1 med adhd så har det tidvis vært tøffe tak. Vi ble skilt da minste barnet var 12, men er sammen igjen nå når minste barn har blitt 18.

Dere må prøve å få tid til egentid, hvis mulig ❤️

Anonymkode: af71d...a0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Snakk med hverandre og gi rom til hverandre, også til hverandres sorg og utilstrekkelighet. Vær raus med hverandre, vi gjør alle feil og det er lett å trå for hardt eller løst med barn med spesielle behov. Alenetid har vært viktig for oss. Det må være plass til å hente seg inn igjen. 

"hva med oss kurs" er nyttig og snakke med andre mennesker i samme situasjon. 

Vi har holdt sammen, under det jeg vil si er en ekstrem periode og nøkkelen for oss,  tror jeg er raushet og kommunikasjon. 

Anonymkode: ecd62...558

Takk for svar! Tror du er inne på noe viktig i forhold til raushet. Vi er ikke så rause med hverandre. Vet vi bør prøve, men når man er på randen selv, så har man ikke så mye overskudd.. Også veldig lett å se den andres «feil» i håndtering av barnet. Huff! Merker vi er inne i et veldig dårlig spor

Anonymkode: b9439...898

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Med 5 barn, hvorav 1 med asperger og 1 med adhd så har det tidvis vært tøffe tak. Vi ble skilt da minste barnet var 12, men er sammen igjen nå når minste barn har blitt 18.

Dere må prøve å få tid til egentid, hvis mulig ❤️

Anonymkode: af71d...a0c

Det gir jo et håp da, om at dersom ting ikke ordner seg nå, så kan det være håp senere!

Anonymkode: b9439...898

[AnonymBruker]

Fastlegen har tilbudt meg sykemelding fordi det er slitsomt.. Men jeg er jo egentlig ikke syk? Og det er jo ikke en varig løsning uansett..

Anonymkode: b9439...898

[AnonymBruker]

Jeg har to barn, begge har spesielle behov. Eldstemann har autisme, begynte utredning som 2 åring, samme uke som minste ble født. Samtidig fikk minste RS virus og var MYE syk de to første årene. Og siden har det egentlig bare fortsatt. Vi ble skilt da eldste var 6 år, men det var ikke pga barna og behovene deres. Vi hadde blitt skilt uansett. 
Etter 2 år forsvant den andre forelderen ut av livet vårt totalt, og vi har knapt kontakt. Så fra de var 8 og 6 år har jeg hatt de 24/7. Det viste seg også etterhvert som yngste ble eldre, at det også er ADD og autisme der også. 

Så jeg var alene med de, uten samvær med den andre forelderen, frem til jeg møtte samboeren min for 4 år siden. Vi har bodd sammen i 2 år nå. Han har barn fra tidligere, som også har litt spesielle behov, og har historie med et barn som døde pga sykdom. Så vi har begge bagasje, og noen liv som krever at man er litt romslige. 

Det som gjør at det funker hos oss, er raushet. Vi lar hverandre ha dårlige dager, vi krangler ikke om "småting", og vi begge gir, slik at ikke en hele tiden gir og tar. Nå er også ungene eldre, og selv om de har spesielle behov, kan de faktisk være alene hjemme mens vi feks går på kino eller spiser ute. (De er alle tenåringer) 

Men vi er også veldig enige om at hjemme er der livene våre er nå. Vi har ikke behov for å gjøre masse utenfor huset, og vi har en hellig time hver kveld, der vi ser serie sammen. Vi drar ikke ut på fest eller slike ting, og er veldig mye tilgjengelig for ungene. Men det er lettere nå, for vi ser "lyset i tunnelen". Om 5 år er alle tre over 18 år, og da er livet vårt helt annerledes igjen. 

Men jeg tror det viktigste er raushet. Og at man gir hverandre pustepauser. At det ikke blir som med den jeg var gift med, at det kun var jeg som ga, og jeg som hadde alene ansvar for absolutt alt. (Alt fra oppfølging av legetimer, ta trass-anfallene, alt av husarbeid, alt av matlaging, alle våkennetter etc. Også ble hen sur på meg når jeg måtte legge meg kl 21, fordi jeg visste at i løpet av natta ville jeg få 3-5 timer med våkentid, og at morgen var kl 04...) 

Anonymkode: 3edd6...84e