Vits å møte traumene når jeg har det bra?

[AnonymBruker]

Jeg har såpass sterke traumer at jeg får fysiske reaksjoner. Når det jævlige prøver å komme så stopper kroppen det.
 

Den gir da fysiske reaksjoner at jeg blir nummen i beina og prikking følelse i beina. Hvis det er veldig sterkt blir jeg nummen/prikking flere steder i kroppen. 
 

Jeg har blitt vandt med det, så det går fint, det er liksom tanker da-  «Ok, nå forteller kroppen min at dette ikke erett tema jeg vil prate mer om» eller «Denne personen vil kroppen min ha avstand til»

Jeg lytter da til kroppen å holder avstand til de personene og unngår å prate mer om det tema. Prikking/nummen forsvinner da.

Noen ganger hvis jeg får sterk reaksjon, kan nummenheten/prikkingen vare lenger. 
 

Det føles rart å kjenne prikking og nummenheten, men det plager meg ikke så mye siden jeg er blitt vandt til det. Jeg syns det egentlig er positivt, for da vet jeg hva som jeg må holde meg unna som ikke er bra for meg, så det er jo positivt at jeg får beskjed fra kroppen.
 

Hvis jeg ikke hører på kroppen og oppholder meg i tema eller med folk som kroppen gir meg advarsel om, da skjer det neste at kroppen stenger seg og jeg blir stiv og stum, og tydelig ikke meg selv. Den eneste tanken jeg har da er «Jeg vil flykte fra dette nå, hvor er utveien?» 
 

Utenom dette, altså hvis jeg holder avstand til det som kroppen gir beskjed om, så har jeg det veldig bra faktisk, lykkelig og fornøyd og gleder meg til alt fra stort til smått, og er trygg på meg selv. Føles som om jeg har det bedre enn noen andre jeg kjenner, virkelig tilfreds med alt, bekymrer meg ikke om noe.

Jeg har derfor det egentlig veldig bra og fint. Det er kun spesifikke ting som gir meg reaksjoner.

Spørsmålet mitt er derfor, kan jeg ikke bare ha det slik? Hvis kroppen klarer å holde traumene på avstand og jeg har det ellers bra, hvorfor gå til psykolog og prøve å bryte veggen å møte traumene ?

Jeg tåler at kroppen gir beskjed med å kun bli nummen og prikker. Det er likt som da du sover på hånden og den blir nummen etterpå.

Dere tenker vell kanskje på hva som trigger nummenheten og at jeg kan havne i redselen «frys», som kan bli en handikap i hverdagen min og hindre meg i p leve normalt, at det da blir ett problem.

MEN det som trigger er giftige mennesker og det å prate om traumene. Så da tenker jeg «Trenger jeg å oppholde meg med giftige mennesker da? Det er jo fint at kroppen forteller meg hvem som er giftig?» og trenger jeg å prate om traumene då? NEI, jeg gjør jo ikke det.

Så da trenger jeg egentlig ikke hjelp selvom jeg har sterke traumer, for jeg har det bra og trenger ikke giftige mennesker eller å prate om dumme ting?

 

 

Anonymkode: 7bef1...d85

[AnonymBruker]

Jeg har valgt bort hjelp fordi jeg, som deg, har allerede en metode å leve med det på. Tenker at det ikke kommer noe godt ut av å grave mer i det. 

Anonymkode: ebf4b...22d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg har valgt bort hjelp fordi jeg, som deg, har allerede en metode å leve med det på. Tenker at det ikke kommer noe godt ut av å grave mer i det. 

Anonymkode: ebf4b...22d

Men er det mulig å fjerne traumene? Eller er meningen å lære å leve med dem? 

Anonymkode: 7bef1...d85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg har valgt bort hjelp fordi jeg, som deg, har allerede en metode å leve med det på. Tenker at det ikke kommer noe godt ut av å grave mer i det. 

Anonymkode: ebf4b...22d

Men å bearbeide traumer er jo ikke å «grave i dem». Du trenger ikke vekge metoden «gå gjennom minner med lupe» for å lære kroppen at minner ikke er farlige. 

Og det har alle nytte av. Å lære kroppen at å tenke på farlige eller fæle ting ikke er farlig. Fordi man her og nå er trygg. Å «leve med» teknikker som påregnelig vil føre til senskader i muskler og ledd fremstår som en dårlig strategi når man kan søke bistand til enkle teknikker for å koble om «fare» til «jeg er trygg».

Så søl hjelp, ts. Men ikke til å grave. Det har liten mening, om ikke du personlig har et ønske om og et behov for å dele eller gå gjennom. Hjelp til å koble om.

Anonymkode: 7ee17...9a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men å bearbeide traumer er jo ikke å «grave i dem». Du trenger ikke vekge metoden «gå gjennom minner med lupe» for å lære kroppen at minner ikke er farlige. 

Og det har alle nytte av. Å lære kroppen at å tenke på farlige eller fæle ting ikke er farlig. Fordi man her og nå er trygg. Å «leve med» teknikker som påregnelig vil føre til senskader i muskler og ledd fremstår som en dårlig strategi når man kan søke bistand til enkle teknikker for å koble om «fare» til «jeg er trygg».

Så søl hjelp, ts. Men ikke til å grave. Det har liten mening, om ikke du personlig har et ønske om og et behov for å dele eller gå gjennom. Hjelp til å koble om.

Anonymkode: 7ee17...9a8

Problemet er at man får ikke riktig hjelp når man ikke sliter ekstremt i hverdagen. Det er for stor pågang og man er stuck med tilbudet fra kommunen og de har virkelig ikke peiling på traumer. Forskning viser uansett at traumer kan ikke fjernes, men man må lære seg å leve med de. Man kan til en viss grad redusere alarmberedskapen i kroppen, men da trenger man skikkelig hjelp. 

Anonymkode: ebf4b...22d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Men er det mulig å fjerne traumene? Eller er meningen å lære å leve med dem? 

Anonymkode: 7bef1...d85

Å fjerne traumer helt er umulig. 

Anonymkode: ebf4b...22d

[AnonymBruker]

Du får ikke fjernet traumet, men kan bearbeide det. 

Og du kan få en reaksjon senere i livet.

Jeg har store traumer fra barndommen, løste det med å trene, jobbe og være sosial, og følte jeg hadde det veldig bra. Jeg giftet meg, fikk 2 barn, og var supermamma, fantastisk kone, jobbet, trente og var litt sosial. Men i lengden gikk det ikke. Og jeg fikk en kraftig smell, da jeg var rundt 40 år. Og da måtte jeg ta tak i ting.

Anonymkode: 519ac...2ac

[AnonymBruker]

Det går gjerne bra helt til man opplever en eller flere kriser. Da kan man oppleve økte symptomer og at man går fra å fungere til å bli syk.

Du sier det er fint at du blir advart om giftige mennesker, men er de giftige da? Du forbinder noe de er, gjør eller sier med fare, men det er vel en feilkobling? Og dersom fare/feil-meldingen gjelder din kollega, kunde, svigermor eller noen du må forholde deg til så kan det bli utfordrende.

Anonymkode: 4f01d...ade

[AnonymBruker]

Du kan gå på veggen hvis du ikke søker hjelp. Jeg levde fint med barndomstraumer (seksuelle overgrep, emosjonell omsorgssvikt) i lang tid. Tok både en bachelorgrad, hadde et nettverk rundt meg, drev med hobbyer osv. 

Etter at jeg mistet et familiemedlem i selvmord, og var i et forhold der jeg ble utsatt for kontroll. Disse livshendelsene på under to år - så smalt det. Jeg er enda ikke kommet meg tilbake til samfunnet, men det går fremover.

Anonymkode: 052a4...e34

[AnonymBruker]

Men det du beskriver, er det å ha det bra? Hvis du mener det er å ha det bra, og ikke ønsker en annen livskvalitet så er det jo ikke vits, da du ikke har motivasjonen. Men det er klart det er mulig å få det bedre enn det du beskriver. 

Snakket med mine egen traumepsykolog i dag faktisk. Poenget er jo at selv om jeg nå når jeg er hjemme hver dag og skjermer meg fra triggere, så har jeg det ganske bra i min egen hule, så har jeg jo ikke et særlig liv. Hvis jeg er ute i verden vil jeg bli trigget hele tiden, om jeg skal ha venner, kjæreste osv. (et liv) så vil jeg hele tiden bli trigget. Da sliter jeg med å føle meg dissosiert, fragmentert og delt i biter, og sterke fysiske reaksjoner. Disse får jeg bukt med når jeg går i terapi, gjennom tilpasset behandling til traumelidelser. Merker jo at jeg er blitt mye bedre, og kan ha mer i livet mitt. For meg er ikke det et mål at jeg skal ha det hyggelig på mitt eget lille rom, og så aldri ha jobb, venner eller noe som helst. 

Det er tungt å gå i behandling for traumene, men jeg føler meg mye mer stabil, trygg og mestrende nå enn for halvannet år siden da jeg startet. Jeg har et enormt håp for livet mitt, og selv om det er tungt å gå dit, så føler jeg meg lettere hver gang, som at jeg tapper ut litt av traumeminnene. 

Anonymkode: 59a99...ac1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Men er det mulig å fjerne traumene? Eller er meningen å lære å leve med dem? 

Anonymkode: 7bef1...d85

Jeg brukte så mye krefter og tid på å fjerne de, så lærte jeg å leve med de i stede, lære at de er der og en del av meg, men at jeg bestemmer. Ofte fungerer det. 

Anonymkode: 51f97...a06

[AnonymBruker]

Gjør det som kjennes rett for deg. Hvis det ikke er rett å bearbeide traumene med å snakke om de nå så kanskje det er det senere en gang? Det går jo også an å ha noen å snakke med om disse tingene uten å gå så veldig inn i det. Snakke mer om det du skriver her - hvordan du håndterer det i hverdagen og hvordan livet ditt nå er. På et eller annet tidspunkt vil uansett terapeuten du forteller om traumene til si at nå er det på tide å gå videre å leve med dem. Kanskje er det det du gjør allerede nå. Det er det bare du som vet.

Anonymkode: 67813...48c

[AnonymBruker]

Etter min erfaring så kan undetrykte traumer belaste oss svært mye uten at vi kanskje tenker over det. Kropp og sinn går hånd i hånd, og man kan bli fysisk syk av det på sikt.

Det er mange måter å bearbeide traumer på, og det trenger ikke innebære samtaleterapi. 

Anonymkode: a73e8...ffb