Hva gjør dere med K-PTSD når…

[AnonymBruker]

du har blitt skikkelig retraumatisert? Hvordan klarer dere det, og står på beina videre?

Her er det såpass heftig nå at jeg kjenner på realiteten om at det GÅR AN å knekke totalt som menneske.

Faktorer som retraumatiserer er i mitt tilfelle nå i bildet igjen hele tiden, og jeg vet ikke om det er mulig å få de vekk.

Går til behandling og målet var nå å prøve å holde meg mest mulig i toleransevinduet, men jeg er skikkelig utafor, særlig på de dagene hvor triggerne er sterkest.

Får også råd som «du sitter fast i mørket» og «vil du egentlig gå videre?», men det føler jeg bare blir å påføre meg skam (jeg kjenner ihvertfall på skam), fordi nei da vil jeg tydeligvis ikke bli bedre da? Og ja, jeg sitter fast i mørket, men føler at reaksjonene jeg får skjer så kjapt at jeg ikke klarer å avverge å reagere. Og å sitte fast - føler vel det er selve kjernen i k ptsd for min del, jeg sitter fast i det som ble et traume i fortiden…

Hvordan klarer dere andre med k ptsd det når ting er ille? Hva hjelper faktisk?

Føler jeg trenger mest av alt ro og fred og trygghet, og så er ingen av disse tingene i livet mitt akkurat nå.

Forøvrig hadde jeg et ganske ok liv hvor jeg holdt på å bygge meg opp igjen da retraumatisetingen skjedde.

Anonymkode: a2b9e...7e8

[AnonymBruker]

Bytt behandler. 
 

Jeg har ingen gode råd å gi, da jeg endte opp som ufør, isolert og alene. K-ptsd er ingen bagatell.

Anonymkode: 347f0...036

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

du har blitt skikkelig retraumatisert? Hvordan klarer dere det, og står på beina videre?

Her er det såpass heftig nå at jeg kjenner på realiteten om at det GÅR AN å knekke totalt som menneske.

Faktorer som retraumatiserer er i mitt tilfelle nå i bildet igjen hele tiden, og jeg vet ikke om det er mulig å få de vekk.

Går til behandling og målet var nå å prøve å holde meg mest mulig i toleransevinduet, men jeg er skikkelig utafor, særlig på de dagene hvor triggerne er sterkest.

Får også råd som «du sitter fast i mørket» og «vil du egentlig gå videre?», men det føler jeg bare blir å påføre meg skam (jeg kjenner ihvertfall på skam), fordi nei da vil jeg tydeligvis ikke bli bedre da? Og ja, jeg sitter fast i mørket, men føler at reaksjonene jeg får skjer så kjapt at jeg ikke klarer å avverge å reagere. Og å sitte fast - føler vel det er selve kjernen i k ptsd for min del, jeg sitter fast i det som ble et traume i fortiden…

Hvordan klarer dere andre med k ptsd det når ting er ille? Hva hjelper faktisk?

Føler jeg trenger mest av alt ro og fred og trygghet, og så er ingen av disse tingene i livet mitt akkurat nå.

Forøvrig hadde jeg et ganske ok liv hvor jeg holdt på å bygge meg opp igjen da retraumatisetingen skjedde.

Anonymkode: a2b9e...7e8

Jeg isolerer meg i de tøffeste periodene. Gjør kun det jeg må frem til overskuddet kommer tilbake. Jeg holder på med mine hobbyer i fred og ro eller sover mye. Jeg gråter når jeg har behov for det. Det er hva det er, det finnes ingen annen løsning enn dette for min del. 

Anonymkode: 03ba8...55e

[AnonymBruker]

Det blir bra litt etter litt, unngå stress så mye du kan, gjør det som er bra for kroppen din. Det går over og det blir bra igjen.

Anonymkode: f48cf...063

[AnonymBruker]

Det er bølger og stormer, jeg står i det, gråter og lar meg være redd og reagere, men vet at det mildner etterhvert. Så får vi se hvor lenge jeg orker denne evige syklusen.  Det fungerer så lenge jeg ikke har nære venner, barn, mann, jobb, osv. 

Anonymkode: b823b...8c7

[Laraa]

Jeg isbader når fortiden innhenter meg og angsten er som verst. Jeg sier ikke at det funker for alle og det er ikke noen easy fix og løser ikke foreliggende utfordringer, men for meg gjør det noe med nervene. Det er verken behagelig eller harmonisk. Det er tvert imot veldig kaldt og krevende, men det gjør at jeg på en måte nullstiller meg. Finner en styrke inni meg. Det er bevist at isbading øker produksjonen av dopamin og serotonin, så det er noe i det. 

[AnonymBruker]

Når ting er skikkelig ille dissosierer jeg og vet egentlig ikke helt hva jeg gjør. Noen ganger tror jeg at jeg virker helt normal, men det er akkurat som at jeg ikke finnes lenger. 

Andre ganger kan jeg reagere som et barn/ungdom, slik jeg var da de opprinnelige traumene skjedde, og oppføre meg umodent. Men det er sjeldent. De siste ti årene har det bare skjedd to ganger, og det skjer kun når noen plager meg på samme måte som jeg ble plaget den gangen (kalt stygg, seksuelle kommentarer, kastet ting på osv). 

Dere andre gjør så fornuftige, bra ting. Jeg får ikke det til  

Anonymkode: 979d1...237

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Når ting er skikkelig ille dissosierer jeg og vet egentlig ikke helt hva jeg gjør. Noen ganger tror jeg at jeg virker helt normal, men det er akkurat som at jeg ikke finnes lenger. 

Andre ganger kan jeg reagere som et barn/ungdom, slik jeg var da de opprinnelige traumene skjedde, og oppføre meg umodent. Men det er sjeldent. De siste ti årene har det bare skjedd to ganger, og det skjer kun når noen plager meg på samme måte som jeg ble plaget den gangen (kalt stygg, seksuelle kommentarer, kastet ting på osv). 

Dere andre gjør så fornuftige, bra ting. Jeg får ikke det til  

Anonymkode: 979d1...237

Kjære deg, vi klarer oss som best vi kan, det er ikke noe fasit eller riktig svar, vi må bare prøve og komme oss fremover. ❤

Anonymkode: b823b...8c7

[AnonymBruker]

Så leit å høre at du står i dette nå. ❤️ 

For å svare på det du skriver i tittelen, hva jeg gjør i sånne situasjoner: første bud er faktisk å fjerne alle de retraumatiserende tingene. Forskjellen på en trigger og noe som er retraumatiserende er at det som er retraumatiserende skader oss enda mer. Jeg var i en slik situasjon for 4 år siden, jeg forstod ikke at jeg ble retraumatisert, det var bare så jævlig og jeg hadde ikke noe gangsyn. Så jeg ble i det. Men jeg innser jo nå at jeg ikke fikk mulighet til å få det bedre før jeg var trygg. Det er utrolig vanskelig å jobbe med traumebehandling når man er i en aktivt utrygg situasjon. 

Finnes det noe du kan gjøre for å fjerne deg fra denne situasjonen som er retraumatiserende? 

Ellers vil jeg si at selv om jeg ble retraumatisert, og enda mer skadet over noen år der, så er jeg nå på et helt annet sted. Jeg har for første gang i mitt liv fått en stabil bosituasjon, og jeg går i traumebehandling som tar hensyn til alt det man bør ta hensyn til, og jeg føler håp for at det er mulig å ha hatt de erfaringene jeg har og likevel få et godt og trygt liv. Jeg tror på det samme for deg. Men først og fremst må man ut av det som er utrygt. 

Noen ganger går jo ikke det, f.eks om man har en alvorlig fysisk sykdom man må få behandling for, eneste jeg kom til å tenke på, da er det eneste jeg kan tenke meg å være åpen og ærlig, og ta de hensynene man kan for at det ikke skal bli retraumatiserende, men heller bare triggende. Og jobbe aktivt med dette for å håndtere. Vanskelig å gi gode råd når man ikke vet mer. 

Anonymkode: 69d47...1d4