Når barnemor overstyrer det meste

[AnonymBruker]

Jeg og min samboer har begge barn fra før, i tillegg har vi ett felles.

Barna hans er hos oss 50% av tiden, og hverdagen fungerer veldig fint.

Det eneste som er et problem er at mor til hans barn er veldig overstyrende, og kontrollerende, i mine øyne. Og far er konfliktsky og lar henne holde på. Han er nok vant til at hun bestemmer det meste, og ser ikke på det som et like stort problem som jeg.

Hun detaljstyrer hverdagen vår. Mor sender melding til far mange ganger i uken. Om barnet er uenig i noe her hjemme, ringer det til mor, og mor ringer deretter til far og forteller han hva han må gjøre. Og når hun sier hopp, hopper far.

Hun sender veldig mange meldinger, og heldigvis har det blitt bedre nå, men før var hun hos oss flere ganger i uka. 

Hva gjør man i sånne tilfeller? Jeg ønsker ikke å lage dårlig stemning eller skade samarbeidet, men dette går ikke lengre.

Vi kan nesten ikke lage avtaler med barna, for de blir overstyrt av mor.

Er det noen som har vært i lignende situasjon? Hvordan løste dere det? 

Jeg vil veldig gjerne komme godt overens med henne, men måten hun oppfører seg på ovenfor min samboer, får meg til å mislike henne.

Anonymkode: 12175...020

[AnonymBruker]

I pappa uker bestemmer pappa og i mamma uker bestemmer mamma. Prent dette inn hos barna og foreldrene. Det er ikke rimelig at mor skal styre hos dere, men om ikke far setter foten ned hjelper det ingen verdens ting. Du må si fra helt tydelig til mannen din så han forstår. 

Anonymkode: 5a184...8ac

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hva gjør man i sånne tilfeller? Jeg ønsker ikke å lage dårlig stemning eller skade samarbeidet, men dette går ikke lengre.

Når han kommer og sier "Vi må gjøre X i stedet for det har Kristin nettopp ringt og sagt." Så sier du, jeg bryr meg ikke om hva Kristin sier, hun er ikke et medlem av denne husholdningen." Og så får samboeren din ordne opp. Under ingen omstendigheter bør du gå inn i en diskusjon med Kristin, hun er ingenting for deg. Og når du har kommet deg så langt at du ser på henne som irrelevant så har du heller ingen behov for å si eller tenke noe negativt om henne. Det vil være til eldstebarnets fordel i det lange løp.

Du og samboer kan gjerne ta det opp i fellesskap med det eldste barnet "Jeg skjønner at det er naturlig for deg å diskutere hvordan vi gjør ting med mamma, men det er ikke et relevant argument hva mamma mener fordi hun er ikke en del av husholdninga. Vi legger oss heller ikke borti hvordan hun har det hjemme, kunne aldri ha falt meg inn." Vær vennlig når du sier dette.

Og forklar samboer at du ikke ønsker å høre noe om eksen uten at det er noe relevant. Det er til syvende og sist han som må ta den ubehagelige avvisninga av eksen ettersom det var han og ikke du som valgte henne i utgangspunktet.

[flusa]

Uff,dette er vanskelig..kjenner det igjen..

Dere må bare overta kontrollen.

Far bør bare ignorere mor,og bestemme når ungene er hos dere.

Så enkelt er det.

[AnonymBruker]

Mor detaljstyrer ikke hverdagen deres. Far gjør. Om han avlyser avtaler dere har gjort sammen, så er det far som har bestemt å avlyse, ikke mor. For mor bestemmer ikke over dere. Bare si at det ikke er greit. Dere har en avtale. Han kan ikke bare avlyse og skylde på mor. Det er hans valg, og han må ta ansvar. Hvis mor nekter at ungen skal være med på en aktivitet hele familien skal på, så får far si at jo det skal han. Eller skaffe barnevakt til ungen.

Anonymkode: 066c9...b60

[AnonymBruker]

Be mannen din få seg en ryggrad fordi den biologiske moren har ingen ting hun skulle ha sagt når barnet hennes er hos dere, og det må mannen din gi beskjed om.

Så lenge barnet ikke blir vanskjøttet skal hun ikke bry seg!

Anonymkode: ac232...aaf

[AnonymBruker]

Be din samboer å slå i bordet! Ikke ditt problem!

Anonymkode: 5a90d...ab8

[AnonymBruker]

Samboeren tar ikke ansvar for familien sin. Og det er han som må gjøre noe med dette.

Min mann var litt lik din da vi møtte hverandre. Barnas mor bestemt alt, låste seg inn i hans hus når som helst på døgnet, laget seg mat der & hentet klær osv. Hun gjorde vel det samme som hun gjorde da de var et par. Og siden han ikke satte grenser så fortsatte det slik. 
Jeg tok en prat med med mannen (da kjæreste) og sa at det var opp til han hvordan han ville ha det hjemme og idet barnas mor. Men at jeg ikke ville flytte sammen hvis det var et slikt familieliv han så for seg. Samarbeid er fint, men overstyring er noe annet. Mannen valgte å jobbe for at vi kunne bo sammen & det har (etter en stund) gått seg fint til med samarbeidet med barnas mor. 

Anonymkode: 08dad...6f4