Prøve på nytt for datteren min sin skyld? Gå videre?

[AnonymBruker]

Jeg ble kjærester med barndsomvennen min når vi var 16 år. Flyttet inn hos han 20 årene og forlovet oss i 22 år. 

Vi hadde en fin artig forhold siden vi hadde så mye til felles 🙂 jeg trodde virkelig dette var mannen i mitt liv. Jeg var nok mer forelsket i han enn han i meg føltes det ut som, han var ikke flink ord ingen stor romantiske men han viste meg alltid hvor glad han var i meg med handlinger og satt meg alltid først. 

I 22 år alderen kjøpte vi oss et lite hus. Vi hadde fremtidsplaner vi skulle gifte oss, få barn bygge ut huse og gjøre den enda større, reise på ferie osv. 

Jeg ble gravid og fikk min datter som er snart 3 år gammel.

Den flotte samboere fikk fødselsdepresjon, da han også har Asparges så ble det kaotisk for han å fungere

Jeg maste nok og ba han søke hjelp og reise til behandlinger men han ville ikke høre etter.

Jeg følgte meg alene med et lite barn, da jeg gjorde alt! Og han bare lå å sove. Jeg truet han med å gå ifra han og ta med barnet. 

Han ble sånt sint at han kastet tingene mine og barnet sine ut av huset han ville ikke ha familielivet og angret seg.

Jeg forlot han og flyttet hjem til foreldrene mine sammen med vår 6 mnd gammel datter vi bodde der i et par mnd til vi fant oss egen leilighet.

Vi møtes i familievernkontoret og der fikk jeg 100% omsorgen som alene mor. 

Barnefare har samvær med vår datter 3 ganger i uken, han har fått godt tilknytning til jenta og er en helt grei far. 

Barnefaren ønsker nå mer samvær og det synes jeg er fint får jenta mi er glad i Pappaen sin, men han vil også prøve å få ting til å fungere mellom oss igjen, og spør meg om jeg er villig til å prøve å date hverandre 🤦‍♀️

Det har snart gått 3 år etter bruddet jeg har gått på date men det var aldri noe seriøst. Som alene mor har man ikke så mye tid til datings livet akkurat 😅

Jenta min vil at mamma og pappa skal vare sammen igjen. Skal jeg prøve å ta det rolig og bare møte han noen ganger og se om det forsatte er et gnist der ? Og hvordan kan jeg tilgi han hadde du gjort det? 

Bekalger så mye for lang tekst

 

 

Anonymkode: f7ee8...bde

[AnonymBruker]

Jeg kunne nok fint ha tilgitt, for det høres ut som det vonde var pga. helse (og personlighet). Men jeg ville ikke blitt sammen med han pga. datteren eller pga. medlidenhet. Men du kan godt bli sammen med ham om du blir glad i ham igjen. 

Jeg og mannen er fremdeles sammen. Vi ble sammen da vi var 17, og nå er vi 40.

Anonymkode: f0dcb...213

[Gjest T-AA]

Det er leit å høre at dere har gått fra hverandre. 

Småbarnsperioden er tøff og krever mye av foreldrene. 

Det er vanskelig å vite nøyaktig hvordan deres samliv har vært, men dersom dere fremdeles er glade i hverandre så ville jeg prøvd på nytt, om ikke annet for barnets del. 

Dersom jeg var deg ville jeg i så fall insistert på at dere skal gå i parterapi på familievernkontoret (gratis) dersom dere skal prøve igjen. Og dersom dere skal prøve på nytt så må du være sikker på at du greier å tilgi ham.

Lykke til, uansett hva du bestemmer deg for!

[AnonymBruker]

Kan han få noe foreldrekurs og stressmestring, samlivskurs, et eller annet i forbindelse med diagnosen?

Anonymkode: 396a7...ee2

[AnonymBruker]

Gå videre! Barnet ditt skal ikke vokse opp med en aggressiv og respektløs drittmann! Du blir dørmatte om du tilgir noe så stygt 

Anonymkode: abb55...d62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

 

A. Jeg følgte meg alene med et lite barn, da jeg gjorde alt! Og han bare lå å sove. Jeg truet han med å gå ifra han og ta med barnet. 

B. Han ble sånt sint at han kastet tingene mine og barnet sine ut av huset han ville ikke ha familielivet og angret seg.

C. Skal jeg prøve å ta det rolig og bare møte han noen ganger og se om det forsatte er et gnist der ? Og hvordan kan jeg tilgi han hadde du gjort det? 

Anonymkode: f7ee8...bde

Nei, jeg hadde aldri tilgitt på den måten at jeg kunne vært sammen med han igjen, det får være genser for dumskap. Bra at han fungerer som far, så får han fortsette med det. Men som kjæreste, medansvarlig i et forhold, var han skikkelig dårlig.

Alle barn vil at foreldrene skal være sammen, uansett. Helt til det er VIRKELIG ille. Dette bestemmer du, ikke datteren din. Sannsynligvis blir han sånn igjen, og det er virkelig ikke bra for henne. Da mister de også den papparelasjonen de har nå. 

Anonymkode: 033d0...403

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jenta min vil at mamma og pappa skal vare sammen igjen.

Hun er under 3. Hvis du spør henne vil hun sikkert ha godteri til middag og kjøre bil uten bilbelte. Jeg regner med at hennes mening ikke er relevant i de tilfellene. Jeg kunne godt ha tilgitt, men ikke snakk om at jeg hadde tatt inn barnet mitt i hjemmet til en så ustabil fyr igjen. Jeg hadde tenkt at det der skal ikke skje en gang til og den eneste måten jeg kan kontrollere det på er å holde meg unna.

[AnonymBruker]

Prøve igjen med en som har asberger? Seriøst? Han kan ikke skjerpe seg som andre. Så NEI fra meg. 

Anonymkode: 298cc...38f

[AnonymBruker]

T-AA skrev (22 timer siden):

Det er leit å høre at dere har gått fra hverandre. 

Småbarnsperioden er tøff og krever mye av foreldrene. 

Det er vanskelig å vite nøyaktig hvordan deres samliv har vært, men dersom dere fremdeles er glade i hverandre så ville jeg prøvd på nytt, om ikke annet for barnets del. 

Dersom jeg var deg ville jeg i så fall insistert på at dere skal gå i parterapi på familievernkontoret (gratis) dersom dere skal prøve igjen. Og dersom dere skal prøve på nytt så må du være sikker på at du greier å tilgi ham.

Lykke til, uansett hva du bestemmer deg for!

Dette! 👍🏼 

 

Anonymkode: 1719e...989

[AnonymBruker]

Du er da ikke alenemor hvis de har samvær 3 ganger pr uke ++

Anonymkode: 5fd16...147