Barn som leter etter problemer

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har et barn på 10 år som de siste par årene har «lett» (føler jeg) etter problemer eller utfordringer. Barnet har angst, og følges opp både hjemme, i skolen og på BUP.

Hen klager på vondt her og der, og har blitt sjekket av lege mange ganger. Hver gang utelukker legen at det er noe galt, og barnet blir beroliget. Når dette går over, er det noe annet - for eksempel at det er livsfarlig å ta heis eller buss. Når dette går over, kan hen finne på å si at det lukter så stygt på soverommet at hen ikke kan sove der, når det er lik lukt som alltid og ingenting nytt. Når hen ikke får ønsket oppmerksomhet rundt dette, dukker det opp noe annet. Hver eneste gang. Det er akkurat som om det har blitt en «hobby» å lete etter ting hen kan klage på, synes er skummelt, ting hen ikke liker eller lignende. Hen har tidligere klaget på syn (også sjekket), kvalme, vondt i mage, har prøvd seg på at hen har tvangstanker, og har higet etter typisk helseangst. Alt er sjekket ut og barnet er helt frisk. Det føles også til tider som om barnets angst også er oppdiktet, og at hen liker denne negative/positive oppmerksomheten alle problemer trekker til seg. 

Det kan nevnes at dette er et barn som blir tatt på alvor, som har det trygt og godt, får rikelig med oppmerksomhet, blir sett og hørt etc. Hen er smart, flink osv. og det er ingenting spesifikt i hjemmet jeg kan se at skal skape en slik adferd. 
 

Jeg kjenner at dette begynner å slite på meg, da man hele tiden løser en ting, men så oppstår det noe nytt, på nytt og på nytt og på nytt.

Spørsmålet er om noen har vært borti lik adferd? Hva kan dette skyldes? 

 

Anonymkode: 7a030...f6f

[AnonymBruker]

Hvordan blir barbet møtt på dette? Høres ut som det får mye oppmerksomhet når det finner på ting?

Jeg hadde prøvd å være kort og kontant.

Barnet skal føle at du tar det på alvor, men ikke noe mer.

Anonymkode: 65169...a61

[AnonymBruker]

Du har et barn som har lært å lete etter problemer. Barn fødes ikke, ts, inn i verden med instinkt for problemer. Barns adferd er en konsekvens av barns opplæring og opplevelser. Barn forsøker en hel rekke type adferd og pleier den som gir best respons hos barnets omsorgspersoner. 

Så ring en adferdspsykologi. Ta en time sammen med barnefar. Velg å være dønn ærlig på egen adferd. Velg å ta imot råd. 

Barn har nemlig veldig sjelden problemer som ikke er en direkte konsekvens av måten mor og far velger å leve sitt liv. Men likevel velger mange foreldre å sende barnet til proff bistand. Selv om barnet ikke kan bedre situasjonen sin - det er prisgitt valgene til sine foreldre. Foreldre som velger å ikke selv søke hjelp, veiledning og endring av adferd.

Om du med sikkerhet skal si «det er ikke oss foreldre»? Da må du ha et skriv fra en nøytral fagperson som har observert deg og den andre forelder over tid. Uten det antar jeg, med tung forankring i erfaring og forskning, at deres adferd er årsaken.

Anonymkode: c5f52...0f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Du har et barn som har lært å lete etter problemer. Barn fødes ikke, ts, inn i verden med instinkt for problemer. Barns adferd er en konsekvens av barns opplæring og opplevelser. Barn forsøker en hel rekke type adferd og pleier den som gir best respons hos barnets omsorgspersoner. 

Så ring en adferdspsykologi. Ta en time sammen med barnefar. Velg å være dønn ærlig på egen adferd. Velg å ta imot råd. 

Barn har nemlig veldig sjelden problemer som ikke er en direkte konsekvens av måten mor og far velger å leve sitt liv. Men likevel velger mange foreldre å sende barnet til proff bistand. Selv om barnet ikke kan bedre situasjonen sin - det er prisgitt valgene til sine foreldre. Foreldre som velger å ikke selv søke hjelp, veiledning og endring av adferd.

Om du med sikkerhet skal si «det er ikke oss foreldre»? Da må du ha et skriv fra en nøytral fagperson som har observert deg og den andre forelder over tid. Uten det antar jeg, med tung forankring i erfaring og forskning, at deres adferd er årsaken.

Anonymkode: c5f52...0f9

👏🏻👏🏻👏🏻

Anonymkode: 31fa6...c36

[ESFP]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du har et barn som har lært å lete etter problemer. Barn fødes ikke, ts, inn i verden med instinkt for problemer. Barns adferd er en konsekvens av barns opplæring og opplevelser. Barn forsøker en hel rekke type adferd og pleier den som gir best respons hos barnets omsorgspersoner. 

Så ring en adferdspsykologi. Ta en time sammen med barnefar. Velg å være dønn ærlig på egen adferd. Velg å ta imot råd. 

Barn har nemlig veldig sjelden problemer som ikke er en direkte konsekvens av måten mor og far velger å leve sitt liv. Men likevel velger mange foreldre å sende barnet til proff bistand. Selv om barnet ikke kan bedre situasjonen sin - det er prisgitt valgene til sine foreldre. Foreldre som velger å ikke selv søke hjelp, veiledning og endring av adferd.

Om du med sikkerhet skal si «det er ikke oss foreldre»? Da må du ha et skriv fra en nøytral fagperson som har observert deg og den andre forelder over tid. Uten det antar jeg, med tung forankring i erfaring og forskning, at deres adferd er årsaken.

Anonymkode: c5f52...0f9

Oi. Her la du kjapt all skyld på foreldrene.... Jo, frykt er helt naturlig for mennesker. Uten frykt hadde vi ikke overlevd som art, og noen er mer sensitiv enn andre fra allerede fra fødsel. 

Dessuten har et barn på 10 år rukket å lære fra mange andre mennesker og miljø enn bare foreldrene... 

[AnonymBruker]

Har barnet fått riktig diagnose hos BUP da? Høres jo ut som om det er noe mer enn "bare" angst. For meg høres det litt ut som om det kan være i gaten personlighetsforstyrrelse, typ borderline. Jeg snakker bare på bakgrunn av at jeg er lærer og har hatt å gjøre med diverse ungdom med diagnoser de siste 10 årene. 

Anonymkode: 333ca...74f

[ESFP]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Har barnet fått riktig diagnose hos BUP da? Høres jo ut som om det er noe mer enn "bare" angst. For meg høres det litt ut som om det kan være i gaten personlighetsforstyrrelse, typ borderline. Jeg snakker bare på bakgrunn av at jeg er lærer og har hatt å gjøre med diverse ungdom med diagnoser de siste 10 årene. 

Anonymkode: 333ca...74f

Djisus. En 10- åring vil aldri få en bordeline diagnose. Et barn er ikke personlighetsforstyrret!!! 

[ESFP]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

 

Spørsmålet er om noen har vært borti lik adferd? Hva kan dette skyldes? 

 

Anonymkode: 7a030...f6f

Uansett hva det skyldes, er det best å håndtere situasjonen slik den er nå. Man kommer ikke så langt med å finne noe å legge skylden på. Kan anbefale kurs i emosjonfokusert foreldreveiledning. Mange barn har det "trygt og godt" og får mye oppmerksomhet, men vi foreldre har ofte en lang vei å gå når det gjelder å møte barn på følelsene sine. Validere, akseptere, veilede. Da blir barna sett og forstått slik de har behov for og de kan gradvis lære seg å tåle sine egne vanskelige følelser. 

[Swoosh]

Har barnet opplevd noe som skremte hen? Feks ett angstanfall som ga mye fysiske symptomer? Som kan ha ført til at alt hen kjenner på kroppen nå, er skummelt, at hen scanner kroppen sin for farer? Bare tenker høyt her, ifh til hvordan jeg selv ble sånn som du beskriver barnet ditt