Tillit i et forhold

[AnonymBruker]

Hei! Jeg må be om råd, eventuelt be om at noen bekrefter det jeg allerede tenker selv. 
 

Jeg er en kvinne på 32 år, som i ett år har vært i et forhold med en annen kvinne.
 

Jeg møtte denne kvinnen på en datingapp, sende mye snap frem og tilbake, snakket i telefonen og hadde videosamtale. Ting gikk utrolig fort frem. Etter tre uker kom hun på besøk, det skulle være et helgebesøk, men ble noe lengre. Savnet hverandre mye i etterkant, fikk derfor besøk igjen ikke alt for lang tid etter. Jeg jobber 100% som sykepleier i turnus, å har begrensede friperioder, derfor kom hun på besøk til meg. På begynnelsen av juni fikk jeg gjennomslag for at jeg skulle komme på besøk til henne, det er ca 700 km avstand. Vi tilbrakte ei langhelg på hotell i hennes hjemby. Så kom hun på besøk til meg i slutten av juni og ble i rundt 3 uker. Under hennes besøk hos meg traff hun familie og venner, under mitt besøk traff jeg ingen. Avtalen ved hjemreise på juli var at hun skulle møte meg i en annen by i august, da ei venninne av meg hadde bursdag.

Før dette snakkes vi daglig i telefon, mange timer hver dag. Etter hun dro hjem kom det unnskyldning på unnskyldning. Hun sa hun skulle komme i bursdagen, men kom ikke. Jeg stilte ultimatum, men fikk nye unnskyldinger jeg var dum og godtok. Det kom i etterkant frem at hun har et barn på 2 år, dette var overraskende, men ikke uventet, da barnet hadde vært i bildet jevnlig. Jeg tok et øyeblikk til å fordøye, og godtok. Så kom det nok en gang unnskyldning på unnskyldning på unnskyldning til hvorfor hun ikke kunne komme på besøk, og jeg var ikke ønsket på besøk hos henne, grunnet barnet. Vi har ikke sett hverandre ansikt til ansikt det siste halve året, og det har stort sett vært krangling og dårlig stemning. 
 

jeg har aldri slitt særlig psykisk, men har i det siste begynt å slite. Det har gått utover jobben min, humøret mitt, livet mitt. Jeg har forsøkt å sette ultimatum, som ender som tomme trusler, jeg har tviholdt på å si hva jeg føler, jeg har spilt på alle strengene jeg kan. 
 

Det er en del flere faktorer til historien, men dette er hovedtrekk. Er jeg bare dum og naiv som velger å tro på dette mennesket, som gjentatte ganger har tråkket på meg, mine følelser og min verdighet? 

Anonymkode: 72c9c...364

[AnonymBruker]

Naiv, ja. Dum tror jeg ikke du er, men hun er dum som ikke er åpen om seg og sitt.

Jeg har erfart at når folk får seg til å lyve og skjule ting i begynnelsen av et forhold, blir de tendensene bare verre etterhvert.

Dette er røde flagg som du ikke burde overse.

Anonymkode: 90e6d...22f

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hei! Jeg må be om råd, eventuelt be om at noen bekrefter det jeg allerede tenker selv. 
 

Jeg er en kvinne på 32 år, som i ett år har vært i et forhold med en annen kvinne.
 

Jeg møtte denne kvinnen på en datingapp, sende mye snap frem og tilbake, snakket i telefonen og hadde videosamtale. Ting gikk utrolig fort frem. Etter tre uker kom hun på besøk, det skulle være et helgebesøk, men ble noe lengre. Savnet hverandre mye i etterkant, fikk derfor besøk igjen ikke alt for lang tid etter. Jeg jobber 100% som sykepleier i turnus, å har begrensede friperioder, derfor kom hun på besøk til meg. På begynnelsen av juni fikk jeg gjennomslag for at jeg skulle komme på besøk til henne, det er ca 700 km avstand. Vi tilbrakte ei langhelg på hotell i hennes hjemby. Så kom hun på besøk til meg i slutten av juni og ble i rundt 3 uker. Under hennes besøk hos meg traff hun familie og venner, under mitt besøk traff jeg ingen. Avtalen ved hjemreise på juli var at hun skulle møte meg i en annen by i august, da ei venninne av meg hadde bursdag.

Før dette snakkes vi daglig i telefon, mange timer hver dag. Etter hun dro hjem kom det unnskyldning på unnskyldning. Hun sa hun skulle komme i bursdagen, men kom ikke. Jeg stilte ultimatum, men fikk nye unnskyldinger jeg var dum og godtok. Det kom i etterkant frem at hun har et barn på 2 år, dette var overraskende, men ikke uventet, da barnet hadde vært i bildet jevnlig. Jeg tok et øyeblikk til å fordøye, og godtok. Så kom det nok en gang unnskyldning på unnskyldning på unnskyldning til hvorfor hun ikke kunne komme på besøk, og jeg var ikke ønsket på besøk hos henne, grunnet barnet. Vi har ikke sett hverandre ansikt til ansikt det siste halve året, og det har stort sett vært krangling og dårlig stemning. 
 

jeg har aldri slitt særlig psykisk, men har i det siste begynt å slite. Det har gått utover jobben min, humøret mitt, livet mitt. Jeg har forsøkt å sette ultimatum, som ender som tomme trusler, jeg har tviholdt på å si hva jeg føler, jeg har spilt på alle strengene jeg kan. 
 

Det er en del flere faktorer til historien, men dette er hovedtrekk. Er jeg bare dum og naiv som velger å tro på dette mennesket, som gjentatte ganger har tråkket på meg, mine følelser og min verdighet? 

Anonymkode: 72c9c...364

Uten å vite noe mer så blir det jo veldig generelt, men. Noen ganger går ikke ting som planlagt. Det er store avstander osv. Det er jo ikke nødvendigvis feil å tro på det. Spørsmålet er jo om det er liv laga, selv om intensjonene er gode. 

[AnonymBruker]

Ville ikke direkte kalt deg dum, men naiv. Kjærlighet (forelskelse) er en kjemisk utløsning i hjernen som du ikke kan noe for, så det at du har lyst på de kjemikaliene igjen er ikke uvandt. Grunnet for at folk viker kan være så mangt, så det er vanskelig å snevre inn inn.

- Men ser du nevner at du ikke har møtt hennes sønn og at dere er to damer. I og med at sønnen er 2 år og at du ikke har møtt familien/venner, kan det også godt tenkes at hun fortsatt er i skapet, og heller ''tester'' litt ut for å se hvordan det føles. Mulig ikke det var noe for hun, og hun ikke vet hvordan hun skal si det? 

Men  igjen, er mye som kan spille inn her, kan være at hun har kontakt med barnefar igjen, eller at hun rett og slett ikke har noe interesse igjen. - Men som blir nevnt ovenfor, det når folk lyver på lette ting i starten blir det som regel verre, på like menneske når mennesker ikke har lyst til å treffes, pleier de som regel ikke å leke ''hard to get'', men heller at de rett og slett ikke vil treffes. Veldig feigt av hun å ikke gi deg en skikkelig grunn og heller ta den feige veien ut og at du må sitte igjen med bryet.

Anonymkode: 12f2e...769