Adopsjon og det å lete etter biologisk familie - hvem har rett til å bestemme?

[AnonymBruker]

Dette er foreløpig teoretisk siden det er et par år frem i tid, men vil gjerne høre litt synspunkter rundt dette.

Mannen min er utenlandsadoptert. Selv anser han seg som 100% norsk, anser sine adoptivforeldre som den eneste mamma og pappa han trenger, og har ingen interesse av å se tilbake mot fødeland, biologisk slekt eller bakgrunnen/historien sin. Selvsagt helt ok, og hans valg! 
 

Vårt eldste barn på 15 er derimot ganske opptatt av landet hen er «halvt»fra og historien rundt adopsjonen. Hen ønsker virkelig å oppdrive sin «biologiske bestemor» og andre slektninger der, når hen fyller 18. Vi kjenner mors navn, byen hun bodde i når hun fikk barnet, den helt enkle historien rundt adopsjonen. Utover det er det jo evt. DNA søk. 

Utfordringen er at far er sterkt i mot dette. Han ønsker ikke kontakt med biologisk familie og vil ikke vite mer enn vi vet om bakgrunnen for adopsjonen. Han ønsker å beholde sin norske identitet og familie upåvirket. Hvilket jeg forstår veldig godt, og mener er hans valg. 

Barnet derimot mener at hen har rett til å lete etter sitt opphav, og til å kjenne sin bakgrunn og historie i flere ledd bakover. Hvilket jeg også godt forstår.

Dersom barnet skulle klare å finne biologisk familie, vil det være både vanskelig og unaturlig at ikke far blandes inn på en eller annen måte. Det er altså veldig vanskelig at begge skal få sine behov oppfylt. Dette er dypt personlig og identitetsgivende for dem begge. 
I de fleste andre saker mener jeg at foreldres behov bør vike for barnets behov, men denne diskusjonen er veldig tungt personlig, og ikke «barebare» for far å gi etter på. Og på et vis angår det jo ham mer enn det angår barnet. 

Det er jo fortsatt noen år til barnet evt. kan gå videre med dette, så mulig hen har endret fokus til da (far rikker seg nok ikke), men dette diskuteres en del hjemme nå. 
 

Jeg forstår dem begge godt, så vil gjerne høre hva andre tenker? Hvem sine behov og følelser vekter tyngst her?

Anonymkode: 71216...387

[AnonymBruker]

Dere kan jo ikke nekte barnet å undersøke dette. Så her må far bare forberede seg på at det kommer til å skje.

Anonymkode: d7bc5...d91

[Druid]

Dette her er den typen situasjoner som bør gjøre adopsjon og donasjon ulovlig. 

Dette er den typen konflikter vi ser mer og mer av i tilknytning til økt fokus på genetikk i kontrast til foreldre relasjon : og her er selv ikke biologisk relasjon god nok. 

Og som svaret er: far er bare nødt å akseptere fornedrelsen. (Siden hans issues ikke betyr noe i avkommets mulighet)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Dere kan jo ikke nekte barnet å undersøke dette. Så her må far bare forberede seg på at det kommer til å skje.

Anonymkode: d7bc5...d91

Både ja og nei. 
Vi kan selvsagt ikke nekte barnet å ta en DNA prøve. Men sannsynligheten for å få match er liten. At noen slektninger i en svært fattig provins skal ligge i databasen er ikke veldig sannsynlig. 

Den beste muligheten for å finne slektninger er å lete lokalt der borte etter den dokumentasjonen man sitter på. Og den kan far rent juridisk nekte å gi fra seg.
En slik «leteaksjon» inkluderer gjerne å be om innsyn i arkiver fra folkeregister, barnevern, politi etc. der borte, hvilken barnet trolig ikke dår uten far. 

Dermed er det på mange måter opp til far å velge om barnet skal få mulighet til å gjennomføre dette. 
 

Anonymkode: 71216...387

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette er foreløpig teoretisk siden det er et par år frem i tid, men vil gjerne høre litt synspunkter rundt dette.

Mannen min er utenlandsadoptert. Selv anser han seg som 100% norsk, anser sine adoptivforeldre som den eneste mamma og pappa han trenger, og har ingen interesse av å se tilbake mot fødeland, biologisk slekt eller bakgrunnen/historien sin. Selvsagt helt ok, og hans valg! 
 

Vårt eldste barn på 15 er derimot ganske opptatt av landet hen er «halvt»fra og historien rundt adopsjonen. Hen ønsker virkelig å oppdrive sin «biologiske bestemor» og andre slektninger der, når hen fyller 18. Vi kjenner mors navn, byen hun bodde i når hun fikk barnet, den helt enkle historien rundt adopsjonen. Utover det er det jo evt. DNA søk. 

Utfordringen er at far er sterkt i mot dette. Han ønsker ikke kontakt med biologisk familie og vil ikke vite mer enn vi vet om bakgrunnen for adopsjonen. Han ønsker å beholde sin norske identitet og familie upåvirket. Hvilket jeg forstår veldig godt, og mener er hans valg. 

Barnet derimot mener at hen har rett til å lete etter sitt opphav, og til å kjenne sin bakgrunn og historie i flere ledd bakover. Hvilket jeg også godt forstår.

Dersom barnet skulle klare å finne biologisk familie, vil det være både vanskelig og unaturlig at ikke far blandes inn på en eller annen måte. Det er altså veldig vanskelig at begge skal få sine behov oppfylt. Dette er dypt personlig og identitetsgivende for dem begge. 
I de fleste andre saker mener jeg at foreldres behov bør vike for barnets behov, men denne diskusjonen er veldig tungt personlig, og ikke «barebare» for far å gi etter på. Og på et vis angår det jo ham mer enn det angår barnet. 

Det er jo fortsatt noen år til barnet evt. kan gå videre med dette, så mulig hen har endret fokus til da (far rikker seg nok ikke), men dette diskuteres en del hjemme nå. 
 

Jeg forstår dem begge godt, så vil gjerne høre hva andre tenker? Hvem sine behov og følelser vekter tyngst her?

Anonymkode: 71216...387

Min mor er adoptert og ønsker heller ikke kontakt med sin biologiske familie. Det respekterer alle vi tre barna selv om vi er nysgjerrige. Her er det den adopterte som selv må få legge føringene mener jeg.

Anonymkode: 2f635...6ae

[AnonymBruker]

Jeg er selv adoptert og har barn.

Tenker kanskje at far har følelser rundt adopsjonen som han har undertrykt? Er det noe han bør arbeide seg gjennom, kanskje? Greit nok at han ikke har interesse for sitt opphav, men nå som hans barn er opptatt av dette må han forholde seg til dette.

Jeg er selv veldig lei meg for at jeg har blitt adoptert. Har ingenting i mot biologiske eller adoptivforeldre, men er lei meg for at "adopsjonsbyrået og landene" jobbet så sterkt for å fjerne meg fra mine biologiske foreldre og hjemland. Men det er mye rundt denne situasjonen jeg ikke vet og jeg vet ikke om mer informasjon ville gjort meg mer eller mindre ulykkelig. Mest sannsynlig mer ulykkelig. Men dersom mitt barn ønsker informasjon om min adopsjon og mulig kontakt skal jeg ikke stå i veien for dette.

Jeg tenker at man må grave litt i grunnen til at far er så imot dette. Og man må ta en prat med sønnen om at når man først aktivt ser etter slik informasjon og evt oppsøker biologisk familie kan man vikle seg inn i veldig mye man ikke kan ta tilbake når man først går inn dit. 

Anonymkode: aa3aa...3c8

[AnonymBruker]

Druid skrev (5 minutter siden):

Dette her er den typen situasjoner som bør gjøre adopsjon og donasjon ulovlig. 

Dette er jeg ikke helt enig i. 
Akkurat denne situasjonen er helt klart vanskelig å balansere. Men til tross for dette har far hatt en svært god oppvekst, en fantastisk familie, og generelt lite ettervirkninger fra adopsjon. Vet det er mange adoptivbarn som møter større utfordringer, men akkurat hans adopsjon er en av «suksesshistoriene» om man kan si det sånn.  

Anonymkode: 71216...387

[AnonymBruker]

Ikke helt det sammen men jeg hadde en far som var halvt samisk.

Dette var noe han nektet for og påsto at min bestefar hadde bare skrevet seg i manntallet som samisk da det var noen fordeler som han fikk. Det var større aksept for å være kjeltring enn samisk.

Hele ungdomstiden min og som ung voksen tok jeg fars ord for fasit. Senere har jeg erfart at pappa var halvt samisk men at det ikke var "godt nok". Jeg synes det er trist at han opplevde det slik men jeg må kunne utforske min samiske slekt uansett. 

Uansett tror jeg det er viktig at du forestiller det for din far at dette er viktig for deg.

Anonymkode: e4506...520

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er selv adoptert og har barn.

Tenker kanskje at far har følelser rundt adopsjonen som han har undertrykt? Er det noe han bør arbeide seg gjennom, kanskje? Greit nok at han ikke har interesse for sitt opphav, men nå som hans barn er opptatt av dette må han forholde seg til dette.

Jeg er selv veldig lei meg for at jeg har blitt adoptert. Har ingenting i mot biologiske eller adoptivforeldre, men er lei meg for at "adopsjonsbyrået og landene" jobbet så sterkt for å fjerne meg fra mine biologiske foreldre og hjemland. Men det er mye rundt denne situasjonen jeg ikke vet og jeg vet ikke om mer informasjon ville gjort meg mer eller mindre ulykkelig. Mest sannsynlig mer ulykkelig. Men dersom mitt barn ønsker informasjon om min adopsjon og mulig kontakt skal jeg ikke stå i veien for dette.

Jeg tenker at man må grave litt i grunnen til at far er så imot dette. Og man må ta en prat med sønnen om at når man først aktivt ser etter slik informasjon og evt oppsøker biologisk familie kan man vikle seg inn i veldig mye man ikke kan ta tilbake når man først går inn dit. 

Anonymkode: aa3aa...3c8

Takk for svar. Jeg kan selvsagt aldri si noe sikkert, men slik jeg forstår mannen min handler dette ikke om vonde/undertrykte følelser rundt adopsjonen, men han ikke ønsker å bli påtvunget relasjoner og historier som han ikke anser som «sine».
Han har sin mor, far, søsken og familiehistorie her, og det er det han identifiserer seg med. I hans øyne er bio-familien «urelevante» fremmede. Han ønsker ikke å bli påtvunget en familiær relasjon eller pålagt det emosjonelle ansvaret av en historie som han ikke anser som en del av sin oppvekst. Jeg tror kanskje han ser det litt som en «trussel» mot familien og identiteten han har.
I hvertfall slik har jeg forstått det, men det er jo bare ham selv som kan vite. Det er jo ikke noe rett og galt, alle adopterte har sin egen oppfatning, og uansett hvor mye jeg tror jeg forstår dem begge, så har jeg jo ikke vært i deres sko. 

ts

 

Anonymkode: 71216...387

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for svar. Jeg kan selvsagt aldri si noe sikkert, men slik jeg forstår mannen min handler dette ikke om vonde/undertrykte følelser rundt adopsjonen, men han ikke ønsker å bli påtvunget relasjoner og historier som han ikke anser som «sine».
Han har sin mor, far, søsken og familiehistorie her, og det er det han identifiserer seg med. I hans øyne er bio-familien «urelevante» fremmede. Han ønsker ikke å bli påtvunget en familiær relasjon eller pålagt det emosjonelle ansvaret av en historie som han ikke anser som en del av sin oppvekst. Jeg tror kanskje han ser det litt som en «trussel» mot familien og identiteten han har.
I hvertfall slik har jeg forstått det, men det er jo bare ham selv som kan vite. Det er jo ikke noe rett og galt, alle adopterte har sin egen oppfatning, og uansett hvor mye jeg tror jeg forstår dem begge, så har jeg jo ikke vært i deres sko. 

ts

 

Anonymkode: 71216...387

Jeg har snakket med andre adopterte og har selv sagt ting som "Det har ingenting med mitt liv og gjøre". "Det er bare et land jeg tilfeldigvis ble født i". For min del bunnet det i negative følelser rundt det hele og jeg vet at det er tilfellet med en del andre. 

Jeg tenker også at det er relevant hvorfor din sønn ønsker denne informasjonen. Er det grunnet helse? Håper han å få kontakt med slektninger der borte? Mange historier om adopsjon er dessverre veldig triste og det kan ende med at den adopterte føler skyld i mye smerte som har skjedd med den biologiske familien. Mange adopsjoner skjer også i skjul, hvor øvrig biologisk familie ikke aner at et barn har blitt adoptert bort. Så han bør tenke over hva slags konsekvenser dette kan få både for far og biologisk familie der borte. 

Anonymkode: aa3aa...3c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har snakket med andre adopterte og har selv sagt ting som "Det har ingenting med mitt liv og gjøre". "Det er bare et land jeg tilfeldigvis ble født i". For min del bunnet det i negative følelser rundt det hele og jeg vet at det er tilfellet med en del andre. 

Jeg tenker også at det er relevant hvorfor din sønn ønsker denne informasjonen. Er det grunnet helse? Håper han å få kontakt med slektninger der borte? Mange historier om adopsjon er dessverre veldig triste og det kan ende med at den adopterte føler skyld i mye smerte som har skjedd med den biologiske familien. Mange adopsjoner skjer også i skjul, hvor øvrig biologisk familie ikke aner at et barn har blitt adoptert bort. Så han bør tenke over hva slags konsekvenser dette kan få både for far og biologisk familie der borte. 

Anonymkode: aa3aa...3c8

Takk for svar. Leit og høre at du har hatt vonde følelser rundt adopsjonen.
Det kan selvsagt hende at det innerst inne er tilfelle for min mann også, det kan bare han vite. Eller kanskje han ikke er klar over det selv engang. Uansett, det får han/vi i såfall ta tak i når han selv er klar for det. Han er en lykkelig og velbalansert mann, og jeg tror ikke det kommer noe godt ut av at jeg presser på for å finne noen «skjulte problemer» før han evt. er klar til å snakke om det selv. 
 

For barnets del er det ikke snakk om noen helse-situasjon. (Da hadde saken stilt seg helt annerledes). Det er jo ikke alltid så lett å vite hva 15 åringer innerst inne føler, men slik hen forklarer det handler det om at det er spennende/interessant, og jeg tror hen ser på det å finne familie litt som et spennende «tore-på-sporet» eventyr. Og det spiller nok inn at hen er i en alder der man gjerne ønsker å finne noe som gjør deg litt «spesiell», det å kunne identifisere seg med et land, og kanskje finne en familie der borte er noe som skiller deg fra «alle andre». Noe som gjør deg interessant. Høres kanskje banalt ut når jeg sier det sånn, men barnet er jo i en alder der hen skal skape, forme og finne ut av sin egen identitet. Så for hen oppleves det essensielt (hvertfall akkurat nå) og jeg tenker at den prosessen også er noe som må respekteres. Akkurat som far må respekteres.. Derfra blir det en vanskelig balanse. 

ts

Anonymkode: 71216...387

[kraftwerk]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er foreløpig teoretisk siden det er et par år frem i tid, men vil gjerne høre litt synspunkter rundt dette.

Mannen min er utenlandsadoptert. Selv anser han seg som 100% norsk, anser sine adoptivforeldre som den eneste mamma og pappa han trenger, og har ingen interesse av å se tilbake mot fødeland, biologisk slekt eller bakgrunnen/historien sin. Selvsagt helt ok, og hans valg! 
 

Vårt eldste barn på 15 er derimot ganske opptatt av landet hen er «halvt»fra og historien rundt adopsjonen. Hen ønsker virkelig å oppdrive sin «biologiske bestemor» og andre slektninger der, når hen fyller 18. Vi kjenner mors navn, byen hun bodde i når hun fikk barnet, den helt enkle historien rundt adopsjonen. Utover det er det jo evt. DNA søk. 

Utfordringen er at far er sterkt i mot dette. Han ønsker ikke kontakt med biologisk familie og vil ikke vite mer enn vi vet om bakgrunnen for adopsjonen. Han ønsker å beholde sin norske identitet og familie upåvirket. Hvilket jeg forstår veldig godt, og mener er hans valg. 

Barnet derimot mener at hen har rett til å lete etter sitt opphav, og til å kjenne sin bakgrunn og historie i flere ledd bakover. Hvilket jeg også godt forstår.

Dersom barnet skulle klare å finne biologisk familie, vil det være både vanskelig og unaturlig at ikke far blandes inn på en eller annen måte. Det er altså veldig vanskelig at begge skal få sine behov oppfylt. Dette er dypt personlig og identitetsgivende for dem begge. 
I de fleste andre saker mener jeg at foreldres behov bør vike for barnets behov, men denne diskusjonen er veldig tungt personlig, og ikke «barebare» for far å gi etter på. Og på et vis angår det jo ham mer enn det angår barnet. 

Det er jo fortsatt noen år til barnet evt. kan gå videre med dette, så mulig hen har endret fokus til da (far rikker seg nok ikke), men dette diskuteres en del hjemme nå. 
 

Jeg forstår dem begge godt, så vil gjerne høre hva andre tenker? Hvem sine behov og følelser vekter tyngst her?

Anonymkode: 71216...387

Forstår dette er sårt for mannen din, høres ut som at han går i opposisjon fordi han er redd. Og det forstår jeg godt, men nå har han barn - og dette scenarioet burde han ha forberedt seg på. Barnet har all rett til å vite sitt opphav, far trenger ikke ta del i det hvis han ikke vil, men han kan ikke nekte barnet noen ting. 

Anbefaler dog at mannen din setter seg ned med barnet, åpner seg opp og forklarer hva dette gjør med han. Frykten han kjenner på, og hvor vanskelig dette er. Så kan barnet forstå far sin situasjon litt tydeligere.

[AnonymBruker]

kraftwerk skrev (14 minutter siden):

Forstår dette er sårt for mannen din, høres ut som at han går i opposisjon fordi han er redd. Og det forstår jeg godt, men nå har han barn - og dette scenarioet burde han ha forberedt seg på. Barnet har all rett til å vite sitt opphav, far trenger ikke ta del i det hvis han ikke vil, men han kan ikke nekte barnet noen ting. 

Anbefaler dog at mannen din setter seg ned med barnet, åpner seg opp og forklarer hva dette gjør med han. Frykten han kjenner på, og hvor vanskelig dette er. Så kan barnet forstå far sin situasjon litt tydeligere.

Takk for svar! Utfordringen er at hvis barnet skal ha en reel mulighet til å finne familie, vil det kreve at far bidrar aktivt. Både med å gi fra seg informasjon, og ved å fysisk møte opp for å få innsyn i dokumenter. (Se innlegg#6 som jeg skrev). Dermed vil ikke barnet kunne gjøre dette over hodet på far, og far kan ikke holde seg passiv. (Med mindre barnet er så heldig å få treff på en dna analyse, hvilket er lite sannsynlig). 

Men som nevnt over, dette er noen år frem i tid og barnet skal gjennom mange  endringer før den tid, så det er ikke noe umiddelbart. De har tid til mange gode samtaler, og de kan jo begge skifte ståsted…

Jeg lufter temaet her nå mest fordi jeg selv synes det var vanskelig å ta stilling til hva som er rett og galt i denne diskusjonen. Det er så mange nyanser, og fin balansering som skal til.

ts

Anonymkode: 71216...387

[AnonymBruker]

Jeg tenker dithen at for en 15-åring er det å kunne være litt «spesiell» ganske viktig. Det å kunne ha ukjente besteforeldre i et eksotisk land er spesielt, men samtidig er det så langt unna barnet selv at det ikke blir hverken like følsomt eller noe h*n kan bli mobbet for. Det er bare noe eksotisk og spennende, en skattejakt i et fremmed land. Kanskje i barnets hode vil denne magiske jakten føre til at det får reise til dette landet og møte fjerne mennesker som tilbyr fantastiske ting. 

Barnet har neppe sett for seg at familien kanskje bor i ekstrem fattigdom eller ikke har store ønsker om å treffe den bortadopterte. 

Foreldres ønsker og behov skal ikke alltid vike for barnas. Behovet her er ikke det samme, farens behov trumfer barnets. Hvis faren er interessert i landet han kom fra overhodet kan de sammen utforske litt om mat og kultur, men la fars ønske om å ikke finne familien få vinne. 

Anonymkode: dfaef...395

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker said:

For barnets del er det ikke snakk om noen helse-situasjon. (Da hadde saken stilt seg helt annerledes). Det er jo ikke alltid så lett å vite hva 15 åringer innerst inne føler, men slik hen forklarer det handler det om at det er spennende/interessant, og jeg tror hen ser på det å finne familie litt som et spennende «tore-på-sporet» eventyr. Og det spiller nok inn at hen er i en alder der man gjerne ønsker å finne noe som gjør deg litt «spesiell», det å kunne identifisere seg med et land, og kanskje finne en familie der borte er noe som skiller deg fra «alle andre». Noe som gjør deg interessant. Høres kanskje banalt ut når jeg sier det sånn, men barnet er jo i en alder der hen skal skape, forme og finne ut av sin egen identitet. Så for hen oppleves det essensielt (hvertfall akkurat nå) og jeg tenker at den prosessen også er noe som må respekteres. Akkurat som far må respekteres.. Derfra blir det en vanskelig balanse. 

ts

Anonymkode: 71216...387

Et tips kunne vært  å starte "rolig" med å utforske kultur og tradisjoner ved landet faren er fra? Oppsøke andre adopterte eller andre som har bånd til landet. Bli kjent med mat og tradisjoner slik at barnet føler seg knyttet til det landet. Behovet for å komme i kontakt med evt slekt kan forsterkes eller kanskje det går over. Så må far tenke gjennom hva han gjør i fremtiden i en situasjon hvor sønnen ønsker å finne svar. Skal han avvise sønnens forespørsel tvert? Vil det evt skade relasjonen mellom de? Jeg tenker at sønnen iallfall fortjener en god forklaring på hvorfor faren ikke ønsker å bidra, dersom sønnen fremdeles ønsker dette når han blir 18 år. 

Anonymkode: aa3aa...3c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Utfordringen er at far er sterkt i mot dette. Han ønsker ikke kontakt med biologisk familie og vil ikke vite mer enn vi vet om bakgrunnen for adopsjonen. Han ønsker å beholde sin norske identitet og familie upåvirket. Hvilket jeg forstår veldig godt, og mener er hans valg. 

Barnet derimot mener at hen har rett til å lete etter sitt opphav, og til å kjenne sin bakgrunn og historie i flere ledd bakover. Hvilket jeg også godt forstår.

Hva barnet deres gjør, trenger jo ikke å påvirke far. Barnet har rett på å vite sitt opphav ja. Om far ikke vil vite noe om hva barnet finner ut av, kan han kommunisere det.

Å nekte barnet å utforske sin idenditet, fører ikke noe godt med seg.

Anonymkode: 418cf...7d2

[AnonymBruker]

Jeg støtter far. Er selv utenlandsadoptert med store barn. Det har vært endel nysgjerrighet rundt biologisk opphav, og jeg har vært konsekvent på at vi kan spekulere og fantasere uten muligheten til å få vite.

Jeg har mye av de samme tankene som mannen til ts. Mine barn kan ikke bestemme at jeg skal sette igang en stor og ressurskrevende prosess fordi de er nysgjerrige på et opphav de strengt tatt ikke har behov for. Mange vil nok si at jeg ikke kan ta fra dem denne rettigheten til biologisk kjennskap, men når jeg er den fysiske og direkte kilden er dette noe jeg bestemmer.

Adopsjonen er ufrivillig kun mitt narrativ, noe mine barn bør respektere og akseptere. All min identitet er norsk og tilknyttet mine foreldre, ikke biologisk opphav. Derfor er mine barns bakgrunn og historie også den av mine foreldres, og ikke mitt biologiske opphav. Adopsjonen endret historien.

Anonymkode: dfa45...256

[AnonymBruker]

For meg kan det høres ut som ungdommen har et litt naivt forhold til dette. At det kanskje ikke er tenkt så nøye gjennom hvordan dette blir for far hvis det kommer frem en vond historie, eller hvis det at familien får vite om dette kan være negativt for dem. Det kan være lurt å lære seg til at folk kan ha grunner man ikke forstår. Og hvis barnet skal ha større mulighet for å få dette gjennom med far, er det lurt å vise forståelse. Være mer undrende enn krevende. 

Anonymkode: e47d7...3ee

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette er foreløpig teoretisk siden det er et par år frem i tid, men vil gjerne høre litt synspunkter rundt dette.

Mannen min er utenlandsadoptert. Selv anser han seg som 100% norsk, anser sine adoptivforeldre som den eneste mamma og pappa han trenger, og har ingen interesse av å se tilbake mot fødeland, biologisk slekt eller bakgrunnen/historien sin. Selvsagt helt ok, og hans valg! 
 

Vårt eldste barn på 15 er derimot ganske opptatt av landet hen er «halvt»fra og historien rundt adopsjonen. Hen ønsker virkelig å oppdrive sin «biologiske bestemor» og andre slektninger der, når hen fyller 18. Vi kjenner mors navn, byen hun bodde i når hun fikk barnet, den helt enkle historien rundt adopsjonen. Utover det er det jo evt. DNA søk. 

Utfordringen er at far er sterkt i mot dette. Han ønsker ikke kontakt med biologisk familie og vil ikke vite mer enn vi vet om bakgrunnen for adopsjonen. Han ønsker å beholde sin norske identitet og familie upåvirket. Hvilket jeg forstår veldig godt, og mener er hans valg. 

Barnet derimot mener at hen har rett til å lete etter sitt opphav, og til å kjenne sin bakgrunn og historie i flere ledd bakover. Hvilket jeg også godt forstår.

Dersom barnet skulle klare å finne biologisk familie, vil det være både vanskelig og unaturlig at ikke far blandes inn på en eller annen måte. Det er altså veldig vanskelig at begge skal få sine behov oppfylt. Dette er dypt personlig og identitetsgivende for dem begge. 
I de fleste andre saker mener jeg at foreldres behov bør vike for barnets behov, men denne diskusjonen er veldig tungt personlig, og ikke «barebare» for far å gi etter på. Og på et vis angår det jo ham mer enn det angår barnet. 

Det er jo fortsatt noen år til barnet evt. kan gå videre med dette, så mulig hen har endret fokus til da (far rikker seg nok ikke), men dette diskuteres en del hjemme nå. 
 

Jeg forstår dem begge godt, så vil gjerne høre hva andre tenker? Hvem sine behov og følelser vekter tyngst her?

Anonymkode: 71216...387

Barnets behov.

[AnonymBruker]

Jeg er selv adoptert innenlands. På 70 tallet.

Har aldri følt på noe behov for å finne noen eller at noe mangler i livet. Men det er klart adopsjonen har gjort noe med meg på et eller annet plan, det innser jeg jo. 

Det er mine foreldre som har tatt vare på meg og de elsket meg med hud og hår. De var ikke perfekte men det er jo heller ikke jeg som mamma. Men jeg tror ikke at jeg ville løse opp noen floker ved å finne biologisk familie.

Min mamma elsker mine barn og jeg har aldri følt meg adoptert egentlig. Men så ser jeg og norsk uti utseendet så jeg har ikke fått den dimensjonen.

Anonymkode: a1125...0dc