40 års krise

[AnonymBruker]

Jeg er ei kvinne på 39 år og 3 mnd som tror jeg er rammet av 40 års krise. Føler en enorm sorg og tomhet. 

Har ikke barn og har så smått begynt å få flere plager på overgangsalder som forteller meg at jeg begynner å bli gammel. Jeg prøvde heller aldri å bli gravid, selv om jeg har hatt mange partnere. De to siste på 40 , uten barn ville ikke ha og var negative til å få.

Føler meg ferdig med menn og samboerskap. Har ikke kommet noe godt ut av det og føler ikke det er lykken i livet . 

Lurer på hva jeg skal foreta meg de neste 40 åra . Foreldre begynner å bli gamle og jeg har egentlig ikke noe nettverk , lite med venner. 

Tenker litt på å skaffe en katt, eller en hund, eller et marsvin eller en fugl. vet ikke hvem jeg er  heller føler jeg. 

Har mistet mye av ungdomstid grunnet sykdom. 

Anonymkode: 11575...da5

[AnonymBruker]

Et dyr er en god følgesvenn. En hund eller katt kan du ha lenge.

Ellers virker du jo ganske ensom? Man trenger jo folk rundt seg, enten de er venner eller andre kjente. Har du noe du er opptatt av, en hobby ol? 

Anonymkode: fb429...2cf

[Fighter83]

Det høres ut som du har behov for tilhørighet og noe som kan engasjere deg litt. Hva med litt frivillighet? 

Sjekk ut linken og se hva kommunen du bor i eller nabokommunen din har som kan interessere deg. 

https://www.aldersvennlig.no/engasjert/

 

Evt så kan man alltids bli med på litt aktiviteter via en frisklivssentral i nærheten av deg for å bedre helse litt. Mange tilbud her skal være gratis og man skal ikke trenge henvisning fra fastlege.

Info om disse frisklivssentralene: 

https://www.helsenorge.no/hjelpetilbud-i-kommunene/frisklivssentral/#fysisk-aktivitet-pa-frisklivssentralen

Hvor du kan finne dem: https://www.helsedirektoratet.no/tema/frisklivssentraler/oversikt-over-kommuner-med-frisklivssentral#viken

Endret 16. januar 2023 av Fighter83

[AnonymBruker]

Dette høres mer ut som en type depresjon enn 40-årskrise. Klassisk 40-årskrise(som i dag heller skjer rundt overgangsalder vil jeg si) er når man er ferdig med barn og karriere, kanskje mann. Og tenker ‘Var dette alt? Hva nå?» Og så blir man gjerne litt desperat og gjør spesielle handlinger ifm dette.

Du trenger noe å fylle et tomrom med hører jeg. Det tomrommet kjenner jeg igjen fra jeg selv var 37. Rett før drømmemannen bare datt ned fra himmelen og i fanget på meg (for ja, dette KAN skje i virkeligheten også, ikke bare på film;) Jeg hadde gitt opp kjærligheten og var ikke en gang åpen for det. Men kjærligheten dukket altså opp på tross av det.

Jeg trodde ikke jeg skulle ha elelr ønsket meg barn heller. For jeg skulle jo ikke ha ny mann. Men jammen meg ble det ikke barn også.

Enig i at det kjipt at vi kvinner ikke har like god tid på oss rundt det å ta de store valgene i livet. Når det gjelder barn er det derimot ikke sikkert det er for sent. Har du vurdert å fikse det på egen hånd? Kjenner mange som har gjort det. 40-42 år er derimot siste frist for de fleste. Om barn uten mann er uaktuelt for deg ville jeg absolutt fått med et dyr. Har hatt alle de dyrene du ramser opp der og anbefaler virkelig et marsvin;) Men en hund blir mer en nær venn og familiemedlem. En katt er også svært koselig, men store variasjoner i gemyttene her og de har større tendens til å være litt illojale og egoistiske. Kommer og går som de vil.

Virker uansett som du er på rett spor. Du innser selv du har stagnert litt og bør ta litt tak for å få livet litt mer meningsfullt og innholdsrikt. Med den holdingen vil du garantert møte på nye kjekke ting i livet:) Du må bare starte med å være åpen for det.

Anonymkode: 5e0f0...5a0

[Fremmed fugl]

Hund høres ut som en god ide. Mye selskap, og kan hjelpe deg å både være fysisk aktiv og sosial.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Dette høres mer ut som en type depresjon enn 40-årskrise. Klassisk 40-årskrise(som i dag heller skjer rundt overgangsalder vil jeg si) er når man er ferdig med barn og karriere, kanskje mann. Og tenker ‘Var dette alt? Hva nå?» Og så blir man gjerne litt desperat og gjør spesielle handlinger ifm dette.

Det du beskriver, er mer Hollywood-varianten av midtlivskrise. Å bli deprimert, er nok en vel så vanlig reaksjon på en livskrise, og ts høres ut som om hun har reflektert mye over hva livet har vært, og hva som kommer.  

Ts; i tillegg til alle gode råd om hva du kan engasjere deg i, så anbefaler jeg en skikkelig legesjekk for mangelsykdommer, stoffskifte, og lignende. Sørg for å holde deg fysisk i form, og det vil gagne psyken også. 

Anonymkode: 24bdb...dec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Har mistet mye av ungdomstid grunnet sykdom. 

Anonymkode: 11575...da5

Dette virker kanskje som en avsporing. Men har du fått profesjonell hjelp til å bearbeide dette? Både tapet av ungdomstid, og eventuelle andre tap du har lidd som følge av sykdom. Dessverre er det mange som ikke har fått den hjelpen de burde fått og som lever med ubearbeidet sorg. Og mange som har levd/lever med kronisk/langvarig sykdom, er så vant til å ta seg sammen og undertrykke egne behov at de kanskje ikke har plass til å kjenne på sorg og andre vonde følelser som de drasser med seg under et stort teppe. En eller annen gang i livet kommer de vonde følelsene frem, og det er nok ikke uvanlig at man får en midtlivskrise/-depresjon. Så vil anbefale deg å få hjelp av psykolog (evt. prest) til å bearbeide den gamle sorgen.
Da tror jeg kanskje du vil få det litt lettere.

Men i likhet med de andre her så synes jeg også at du virker litt ensom og kanskje burde prøve å få deg en større omgangskrets. Støtter absolutt anbefalingen om å jobbe frivillig, hvis du har helse til det. 
 

Sender deg uansett en klem. Har full forståelse for at det ikke er godt å ha det sånn. ❤️

Anonymkode: 306cd...e77