Å være pårørende til psykisk syk

[AnonymBruker]

Jeg har et voksent barn som er psykisk syk. Det er veldig slitsomt å være pårørende. Dette har vært slik i mange år. Vedkommende har gode dager iblant, men iblant veldig dårlige perioder der vedkommende sover mye.

Er det noen som har opplevd å være nær pårørende til en psykisk syk. Hvordan har du taklet situasjonen? 

Anonymkode: 57f42...8b8

[AnonymBruker]

Hei ja har vært pårørende i mange år og ja er kjempeslitsomt. Har gått mye til psykolog selv, har hjelpa meg. Viktig og prøve og ikke alltid tenke grubletanker. Bor "barnet" hjemme hos deg? Mitt gjør det, men tenker jeg må prøve og få en egen leilighet til han/hun. I perioder har jeg masa på alt og alle skole, bup, div, men måtte trekke meg litt tilbake for ikke å slite meg ut selv.

Ellers viktig og prøve og komme seg ut og gjøre litt egne ting. Ønsker deg lykke til, håper du får masse svar for jeg og kan trenge litt råd.

Anonymkode: 100a6...068

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har et voksent barn som er psykisk syk. Det er veldig slitsomt å være pårørende. Dette har vært slik i mange år. Vedkommende har gode dager iblant, men iblant veldig dårlige perioder der vedkommende sover mye.

Er det noen som har opplevd å være nær pårørende til en psykisk syk. Hvordan har du taklet situasjonen? 

Anonymkode: 57f42...8b8

Å sove mye er det letteste når det kommer til å være pårørende, syns jeg. 

Jeg er på en måte pårørende til det da det er far til barnet mitt som er psykisk syk. Jeg vet aldri når han dukker opp eller i hvilke humør. Jeg går på tå og hev fordi jeg ikke vet hva han kan reagere på. Jeg får stadig sure kommentarer fra han, så huset er alltid topp stand i tilfelle ham er innom.

Han har ekstremt paranoide tanker i perioder. Om han ikke har fått tak i meg på første forsøk så står han brått på døra bare for å se at vi lever. Eller om jeg ikke tar tlf så har jeg sikkert funnet meg en ny fyr å ligge med. Kanskje han syns det luktet mann hos meg og mener jeg har hatt besøk. Noe som ikke har skjedd. 

Hører jeg ikke fra han på et par dager så er jeg usikker på om han lever. Helgene er jeg bekymret for at han skal drikke og ta livet sitt. 

Jeg takler situasjonen ved å ikke føle så mye. 

Anonymkode: af102...d71

[AnonymBruker]

Akkurat denne tar jeg som anonym. 😌

Vokst opp med en bipolar og fraværende mor. Tvangsinnlagt og me psykose. 
 

Tøft å være pårørende, ja. Fraværende, som jeg skrev. Var aldri inntonet oss barna. Jeg kom meg greit ut av det, til tross. Men ikke mitt søsken. 
Jeg har taklet det ved å være det min mor ikke var. Lært. Om jeg kan si det slik. Det jeg manglet i min oppvekst har jeg ikke dratt videre til min oppdragelse av mine barn. 
 

I voksen alder kunne jeg aldri prate med henne på et dypt plan. Hun manglet dybde. Av og til har jeg lurt på om det var noe mer, retning autismespekter. I dag opplever jeg henne ikke som en viktig voksen i mitt liv. Det er bare noe jeg har forsonet meg med. Hun har født meg, ja. Men mer er det ikke. 

Depresjonene var kanskje mest ille for henne, men vi andre synes det var verst når hun var manisk. 

Jeg har hatt min tid som «psykolog» med henne. Men det er måte på hvor mye en kan engasjere seg uten å bli dratt ned selv.

Det hele hadde nok stilt seg annerledes om det var mine barn. Da hadde jeg nok følt mye mer ansvar. 
 

Anonymkode: 293d2...0fd

[Helene1982]

Moren min var alvorlig psykisk syk. Hun døde for 10 år siden. Jeg ble overrasket over hvor dårlig systemet er. Mye av hjelpen du får er for å avlaste pårørende eller hindre pasienten i å skade seg selv. Ingen samarbeider. Som sagt er mine erfaringer 10 år gamle, og jeg håper det er bedre nå. Mitt råd er å ikke gjør for mye du ikke har kompetanse til. Du sliter ut deg selv, og pasienten får ikke hjelpen hun/han har krav på.

Endret 15. januar 2023 av Helene1982

[AnonymBruker]

Vokste opp med en psykisk syk mor. Det var steintøft! Og det preger meg fortsatt

Anonymkode: 5639a...fb6

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Hei ja har vært pårørende i mange år og ja er kjempeslitsomt. Har gått mye til psykolog selv, har hjelpa meg. Viktig og prøve og ikke alltid tenke grubletanker. Bor "barnet" hjemme hos deg? Mitt gjør det, men tenker jeg må prøve og få en egen leilighet til han/hun. I perioder har jeg masa på alt og alle skole, bup, div, men måtte trekke meg litt tilbake for ikke å slite meg ut selv.

Ellers viktig og prøve og komme seg ut og gjøre litt egne ting. Ønsker deg lykke til, håper du får masse svar for jeg og kan trenge litt råd.

Anonymkode: 100a6...068

Det er veldig vondt. Nei barnet bor ikke hjemme hos meg. Jeg har dårlig økonomi så barnet har rom hjemme hos faren (faren har stort hus og god økonomisk situasjon). Det som er vanskelig er at jeg føler at det er så lite jeg kan gjøre i og med at han bor hos faren. Det er tungt og vanskelig for meg. Jeg møter han på kafe iblant. Jeg jobber mye for tiden og det gjør alt bare verre for meg. For jeg får ikke møtt og sett til han så mye som ønsket lenger. 

Jeg sendte bekymringsmelding til legen hans flere ganger uten at noe mer skjedde. Men tror det er sånn at må ville ha hjelp selv. Noe han kanskje ikke vil. Vanskelig å se han så ulykkelig  . 

Enig med deg at det er viktig å ikke gruble.  Men jeg har en tendens til å gruble og tenke: tenk om han blir enda sykere? Hva om det skjer noe forferdelig? Hvordan skal jeg takle alt dette? Har jeg gjort noe feil? Osv. Men vet at jeg må forsøke å være sterk  men jeg tenker på han konstant. Ikke lett  

Takk for dine tips og takk for at du forteller. Full empati for din situasjon ❤️

Anonymkode: 57f42...8b8

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Helene1982 said:

Moren min var alvorlig psykisk syk. Hun døde for 10 år siden. Jeg ble overrasket over hvor dårlig systemet er. Mye av hjelpen du får er for å avlaste pårørende eller hindre pasienten i å skade seg selv. Ingen samarbeider. Som sagt er mine erfaringer 10 år gamle, og jeg håper det er bedre nå. Mitt råd er å ikke gjør for mye du ikke har kompetanse til. Du sliter ut deg selv, og pasienten får ikke hjelpen hun/han har krav på.

All empati og forståelse for at det må ha vært tøfft for deg ❤️  

Jeg er selv overrasket over det samme. Systemet for psykisk syke er fryktelig dårlig virker det som. 

Jeg forsøker å støtte sønnen så godt jeg klarer men er veldig sliten og grubler nok alt for mye. 

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Vokste opp med en psykisk syk mor. Det var steintøft! Og det preger meg fortsatt

Anonymkode: 5639a...fb6

Full forståelse ❤️. Det er vondt. Jeg er så redd for hvordan det kan ende med min sønn. Er helt fortvilet. Og vet ikke helt hvordan jeg skal klare å holde meg sterk videre. Men må være sterk. 

Anonymkode: 57f42...8b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er veldig vondt. Nei barnet bor ikke hjemme hos meg. Jeg har dårlig økonomi så barnet har rom hjemme hos faren (faren har stort hus og god økonomisk situasjon). Det som er vanskelig er at jeg føler at det er så lite jeg kan gjøre i og med at han bor hos faren. Det er tungt og vanskelig for meg. Jeg møter han på kafe iblant. Jeg jobber mye for tiden og det gjør alt bare verre for meg. For jeg får ikke møtt og sett til han så mye som ønsket lenger. 

Jeg sendte bekymringsmelding til legen hans flere ganger uten at noe mer skjedde. Men tror det er sånn at må ville ha hjelp selv. Noe han kanskje ikke vil. Vanskelig å se han så ulykkelig  . 

Enig med deg at det er viktig å ikke gruble.  Men jeg har en tendens til å gruble og tenke: tenk om han blir enda sykere? Hva om det skjer noe forferdelig? Hvordan skal jeg takle alt dette? Har jeg gjort noe feil? Osv. Men vet at jeg må forsøke å være sterk  men jeg tenker på han konstant. Ikke lett  

Takk for dine tips og takk for at du forteller. Full empati for din situasjon ❤️

Anonymkode: 57f42...8b8

Meg som svarte over. Barnet mitt ville heller ikke ha hjelp, lenge. Men nå går hun/han til psykolg og er blitt mer rolig. Noen ganger må sikkert tanken på å motta hjelp modne litt. Lykke til

Anonymkode: 100a6...068

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

All empati og forståelse for at det må ha vært tøfft for deg ❤️  

Jeg er selv overrasket over det samme. Systemet for psykisk syke er fryktelig dårlig virker det som. 

Jeg forsøker å støtte sønnen så godt jeg klarer men er veldig sliten og grubler nok alt for mye. 

Full forståelse ❤️. Det er vondt. Jeg er så redd for hvordan det kan ende med min sønn. Er helt fortvilet. Og vet ikke helt hvordan jeg skal klare å holde meg sterk videre. Men må være sterk. 

Anonymkode: 57f42...8b8

Jeg ønsker deg alt godt og håper sønnen din får hjelpen han trenger ❤️

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Meg som svarte over. Barnet mitt ville heller ikke ha hjelp, lenge. Men nå går hun/han til psykolg og er blitt mer rolig. Noen ganger må sikkert tanken på å motta hjelp modne litt. Lykke til

Anonymkode: 100a6...068

Takk for svar. Bra at din samarbeider om psykolog,  og er blitt mer rolig.  Min sønn starter å jobbe iblant, men slutter i jobben. Nå er han sluttet i nye jobben igjen. Han sover flere dager i strekk, og han orker lite. Går ikke til psykolog nå men han har gått før,  men han går til legen iblant. Han pådro seg noen lån på veien som jeg hjelper han med slik at han ikke får inkasso. Ønsker ikke at han skal få mer problemer enn han allerede har. 

Anonymkode: 57f42...8b8

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Helene1982 said:

Jeg ønsker deg alt godt og håper sønnen din får hjelpen han trenger ❤️

Tusen Takk for omtanken ❤️

Anonymkode: 57f42...8b8

[AnonymBruker]

Jeg var nærmeste pårørende til min eks. Jeg taklet det ikke. Ble deprimert selv, og siden det var en relasjon man ikke må være i, sånn som med barnet sitt, så endte jeg med å avslutte det. Ingen av oss hadde godt av at vi begge ble dratt ned i avgrunnen. 

Synes det høres bra ut å prøve å få eget bosted til barnet. Og det jeg lærte og prøvde var det å øve seg på å sette grenser. La livet ditt handle om andre ting enn at barnet ditt skal bli frisk. Det er HAN (eller hun) som er syk, ikke du. Ikke la barnet ditt sin sykdom bli alt ditt liv handler om. 

Hos oss så ble det sånn at alt liksom handlet om han hadde gått i behandling, all mat, all bevegelse, alle planer, alt sirklet liksom rundt det at han var syk. Og det går jo ikke an. Da blir man jo syk selv. 

Ønsker deg all mulig styrke på veien. Dette er beintøft. Du vil det beste for barnet ditt. Men noen ganger er det å sette deg selv først! Særlig nå når hen er voksen. Heia deg ❤️ 

Anonymkode: b2e77...f70

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg var nærmeste pårørende til min eks. Jeg taklet det ikke. Ble deprimert selv, og siden det var en relasjon man ikke må være i, sånn som med barnet sitt, så endte jeg med å avslutte det. Ingen av oss hadde godt av at vi begge ble dratt ned i avgrunnen. 

Synes det høres bra ut å prøve å få eget bosted til barnet. Og det jeg lærte og prøvde var det å øve seg på å sette grenser. La livet ditt handle om andre ting enn at barnet ditt skal bli frisk. Det er HAN (eller hun) som er syk, ikke du. Ikke la barnet ditt sin sykdom bli alt ditt liv handler om. 

Hos oss så ble det sånn at alt liksom handlet om han hadde gått i behandling, all mat, all bevegelse, alle planer, alt sirklet liksom rundt det at han var syk. Og det går jo ikke an. Da blir man jo syk selv. 

Ønsker deg all mulig styrke på veien. Dette er beintøft. Du vil det beste for barnet ditt. Men noen ganger er det å sette deg selv først! Særlig nå når hen er voksen. Heia deg ❤️ 

Anonymkode: b2e77...f70

Tusen takk for din deling av din erfaring, og råd. ❤. Omtanke til dere som har vært i en pårørende situasjon. Omtanke til dem som sliter psykisk også. Å være pårørende er vanskelig. Det er helt sant. Det er ikke lett å vite hva man skal gjøre heller. Det er godt å få råd. Kunne ønske at systemet var bedre på å gi pårørende råd og støtte. Jeg forsøkte å kontakte mental helse sin chat men de hadde ikke så mye å si annet enn at jeg gjør det rette med å støtte han. Men fikk ingen råd om hvordan jeg selv skal ta vare på meg selv oppi det hele.  Så fint at du gir litt råd om det. 

Jeg føler jo selv på mye skyldfølelse . Årsaken er at han er min kjære sønn. Han vokste opp sammen med to foreldre som ikke fungerte sammen. Jeg var svært ung. Er redd for at han fikk med seg at det var mye krangling mellom meg og faren. Det er årsaken til at jeg føler på en skyldfølelse. Vi flyttet ifra hverandre da han var 10 år. Søsteren hans er frisk psykisk og klarer seg veldig bra. 

Jeg forsøker å hjelpe han med penger. Ta han med på ferier selv om det er vanskelig for økonomien min. Jeg forsøker hardt å hjelpe han. Men kjenner selv at jeg er fryktelig sliten nå.  Jeg må nok prøve å finne en måte å ta vare på min egen helse oppi dette ja. Han er voksen. Mener selv at det er viktig å støtte han, men det å finne en bedre balanse er viktig. Gir såpass med penger i måneden til han til regninger pluss annet at jeg sliter med å ha råd til egne ting. Men sånn er det . Men enig med deg at jeg bør leve eget liv og. Men samvittigheten og skyldspørsmålet er stort og tærer på iblant. 

Anonymkode: 57f42...8b8

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg var nærmeste pårørende til min eks. Jeg taklet det ikke. Ble deprimert selv, og siden det var en relasjon man ikke må være i, sånn som med barnet sitt, så endte jeg med å avslutte det. Ingen av oss hadde godt av at vi begge ble dratt ned i avgrunnen. 

Synes det høres bra ut å prøve å få eget bosted til barnet. Og det jeg lærte og prøvde var det å øve seg på å sette grenser. La livet ditt handle om andre ting enn at barnet ditt skal bli frisk. Det er HAN (eller hun) som er syk, ikke du. Ikke la barnet ditt sin sykdom bli alt ditt liv handler om. 

Hos oss så ble det sånn at alt liksom handlet om han hadde gått i behandling, all mat, all bevegelse, alle planer, alt sirklet liksom rundt det at han var syk. Og det går jo ikke an. Da blir man jo syk selv. 

Ønsker deg all mulig styrke på veien. Dette er beintøft. Du vil det beste for barnet ditt. Men noen ganger er det å sette deg selv først! Særlig nå når hen er voksen. Heia deg ❤️ 

Anonymkode: b2e77...f70

Takker for forståelsen din ❤. Det er beintøfft!  

Anonymkode: 57f42...8b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er veldig vondt. Nei barnet bor ikke hjemme hos meg. Jeg har dårlig økonomi så barnet har rom hjemme hos faren (faren har stort hus og god økonomisk situasjon). Det som er vanskelig er at jeg føler at det er så lite jeg kan gjøre i og med at han bor hos faren. Det er tungt og vanskelig for meg. Jeg møter han på kafe iblant. Jeg jobber mye for tiden og det gjør alt bare verre for meg. For jeg får ikke møtt og sett til han så mye som ønsket lenger. 

Jeg sendte bekymringsmelding til legen hans flere ganger uten at noe mer skjedde. Men tror det er sånn at må ville ha hjelp selv. Noe han kanskje ikke vil. Vanskelig å se han så ulykkelig  . 

Enig med deg at det er viktig å ikke gruble.  Men jeg har en tendens til å gruble og tenke: tenk om han blir enda sykere? Hva om det skjer noe forferdelig? Hvordan skal jeg takle alt dette? Har jeg gjort noe feil? Osv. Men vet at jeg må forsøke å være sterk  men jeg tenker på han konstant. Ikke lett  

Takk for dine tips og takk for at du forteller. Full empati for din situasjon ❤️

Anonymkode: 57f42...8b8

Dette har du skrevet om før, og da var det den nye mannen din som ikke vil ha din sønn hjemme i huset deres, derfor må han bo med far. Du smyger deg ut å møter han på kafé. Helt utrolig at du lar din nye mann stå mellom deg og din sønn. 

Anonymkode: b6487...eb3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for din deling av din erfaring, og råd. ❤. Omtanke til dere som har vært i en pårørende situasjon. Omtanke til dem som sliter psykisk også. Å være pårørende er vanskelig. Det er helt sant. Det er ikke lett å vite hva man skal gjøre heller. Det er godt å få råd. Kunne ønske at systemet var bedre på å gi pårørende råd og støtte. Jeg forsøkte å kontakte mental helse sin chat men de hadde ikke så mye å si annet enn at jeg gjør det rette med å støtte han. Men fikk ingen råd om hvordan jeg selv skal ta vare på meg selv oppi det hele.  Så fint at du gir litt råd om det. 

Jeg føler jo selv på mye skyldfølelse . Årsaken er at han er min kjære sønn. Han vokste opp sammen med to foreldre som ikke fungerte sammen. Jeg var svært ung. Er redd for at han fikk med seg at det var mye krangling mellom meg og faren. Det er årsaken til at jeg føler på en skyldfølelse. Vi flyttet ifra hverandre da han var 10 år. Søsteren hans er frisk psykisk og klarer seg veldig bra. 

Jeg forsøker å hjelpe han med penger. Ta han med på ferier selv om det er vanskelig for økonomien min. Jeg forsøker hardt å hjelpe han. Men kjenner selv at jeg er fryktelig sliten nå.  Jeg må nok prøve å finne en måte å ta vare på min egen helse oppi dette ja. Han er voksen. Mener selv at det er viktig å støtte han, men det å finne en bedre balanse er viktig. Gir såpass med penger i måneden til han til regninger pluss annet at jeg sliter med å ha råd til egne ting. Men sånn er det . Men enig med deg at jeg bør leve eget liv og. Men samvittigheten og skyldspørsmålet er stort og tærer på iblant. 

Anonymkode: 57f42...8b8

❤️ Tunge tanker og følelser du står i. 

Det er alt for lite hjelp og støtte til voksne pårørende. Og slik jeg ser det er det en mangel ved psykisk helsevern. Hvor mye mer hadde ikke jeg hatt å gi til min eks om jeg finn litt støtte på veien. Nå har jeg gått til psykolog på egenhånd i ettertid. Men om det ikke hadde vært bedre at vi fikk noe hjelp sammen. Og samme for dere foreldre til de som sliter med psykisk sykdom. 

Er det mulig for deg å oppsøke en psykolog selv? Få noen til å støtte deg litt. 

Jeg tenker også at det må gå an å si at gjort er gjort. Det at det var ting som sviktet da sønnen din var barn betyr ikke at du skal leve et helt liv i skyld og skam. Fortiden får du ikke endret, men her og nå er det du kan gjøre noe med. Og faktisk: nå er barnet ditt blitt en voksen som egentlig skal ta ansvar for seg selv. Kanskje det du kan bidra med er å være en god rollemodell der du tar ansvar for egen helse først og fremst. Og å ta ansvar for din helse må kanskje bety å gi slipp på den dårlige samvittigheten og å tilgi deg selv. 

Å gi ham penger er vel kanskje også en bjørnetjeneste. Han burde ha nok inntekt fra sosial stønad eller AAP. Ikke finansier hans liv når du ikke har råd til deg. Vær en god rollemodell. Og husk at uansett hva du har gjort av feil så har du nå ingen barn som er avhengig av deg. De er voksne selv, slik du er voksen, og hver voksen har ansvar for sitt eget liv. Og det er vanskelig å bære og se når man elsker noen (enten det er barnet sitt eller en partner man vil dele livet med), men man må også være glad nok i seg selv til å redde seg selv. Jeg synes du fortjener noe av din omtanke selv også. 

Anonymkode: b2e77...f70

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette har du skrevet om før, og da var det den nye mannen din som ikke vil ha din sønn hjemme i huset deres, derfor må han bo med far. Du smyger deg ut å møter han på kafé. Helt utrolig at du lar din nye mann stå mellom deg og din sønn. 

Anonymkode: b6487...eb3

Det gjør jeg ikke. Det er av økonomiske årsaker at min sønn bor hos faren. .

 

6 minutter siden, AnonymBruker said:

❤️ Tunge tanker og følelser du står i. 

Det er alt for lite hjelp og støtte til voksne pårørende. Og slik jeg ser det er det en mangel ved psykisk helsevern. Hvor mye mer hadde ikke jeg hatt å gi til min eks om jeg finn litt støtte på veien. Nå har jeg gått til psykolog på egenhånd i ettertid. Men om det ikke hadde vært bedre at vi fikk noe hjelp sammen. Og samme for dere foreldre til de som sliter med psykisk sykdom. 

Er det mulig for deg å oppsøke en psykolog selv? Få noen til å støtte deg litt. 

Jeg tenker også at det må gå an å si at gjort er gjort. Det at det var ting som sviktet da sønnen din var barn betyr ikke at du skal leve et helt liv i skyld og skam. Fortiden får du ikke endret, men her og nå er det du kan gjøre noe med. Og faktisk: nå er barnet ditt blitt en voksen som egentlig skal ta ansvar for seg selv. Kanskje det du kan bidra med er å være en god rollemodell der du tar ansvar for egen helse først og fremst. Og å ta ansvar for din helse må kanskje bety å gi slipp på den dårlige samvittigheten og å tilgi deg selv. 

Å gi ham penger er vel kanskje også en bjørnetjeneste. Han burde ha nok inntekt fra sosial stønad eller AAP. Ikke finansier hans liv når du ikke har råd til deg. Vær en god rollemodell. Og husk at uansett hva du har gjort av feil så har du nå ingen barn som er avhengig av deg. De er voksne selv, slik du er voksen, og hver voksen har ansvar for sitt eget liv. Og det er vanskelig å bære og se når man elsker noen (enten det er barnet sitt eller en partner man vil dele livet med), men man må også være glad nok i seg selv til å redde seg selv. Jeg synes du fortjener noe av din omtanke selv også. 

Anonymkode: b2e77...f70

Takk for svar og råd . Ja jeg bør nok kanskje oppsøke en psykolog selv for å få litt hjelp og støtte om situasjonen min her. Må mulig få psykolog gjennom legen min? 

Takker for dine råd her, pluss omtanke ❤. Du har nye gode råd  

Anonymkode: 57f42...8b8

[AnonymBruker]

Ja, min mor har narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Ubehandlet, selvfølgelig, det finnes ingen behandling. Hun vedkjenner seg ikke at det feiler henne noe, men hun har ikke venner (har aldri hatt det over tid), kom i klinsj med kollegaer, familie sluttet å besøke oss for 20 år siden, og jeg blir syk av å bo i samme landsdel. 

Jeg flyttet tilbake hit fordi jeg fikk barn, og siden jeg ikke har søsken ønsket jeg å gjøre et hederlig forsøk på å gi barnet mitt en familie utenom meg. 

Etter 6 år her er jeg utslitt og nedbrutt. Min mor gjør ikke noe nytt, det er det samme gamle. Men det gjør noe med meg å bli mint på at jeg ikke har en omsorgsfull mor som er glad i meg. Hun forteller meg så ofte hun kan at jeg er verdiløs. En dårlig mor. Dum. Ikke ønsket. 

Jeg er singel, har ikke turt å være i et forhold på mange år. Jeg har ikke råd til psykolog i denne livsfasen med ansvar for barn alene og alle utgiftene som vokser. Foreldrene mine ønsket meg ikke godt nyttår heller. Det føles veldig rart å naturstridig å ikke bli elsket av de som lagde meg. Selv om man burde vite bedre så tror nok den innerste kjernen inni meg at det må være en grunn, og at jeg er for dum til å se det å fikse det.

Anonymkode: 5a074...5ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er veldig vondt. Nei barnet bor ikke hjemme hos meg. Jeg har dårlig økonomi så barnet har rom hjemme hos faren (faren har stort hus og god økonomisk situasjon). Det som er vanskelig er at jeg føler at det er så lite jeg kan gjøre i og med at han bor hos faren. Det er tungt og vanskelig for meg. Jeg møter han på kafe iblant. Jeg jobber mye for tiden og det gjør alt bare verre for meg. For jeg får ikke møtt og sett til han så mye som ønsket lenger. 

Jeg sendte bekymringsmelding til legen hans flere ganger uten at noe mer skjedde. Men tror det er sånn at må ville ha hjelp selv. Noe han kanskje ikke vil. Vanskelig å se han så ulykkelig  . 

Enig med deg at det er viktig å ikke gruble.  Men jeg har en tendens til å gruble og tenke: tenk om han blir enda sykere? Hva om det skjer noe forferdelig? Hvordan skal jeg takle alt dette? Har jeg gjort noe feil? Osv. Men vet at jeg må forsøke å være sterk  men jeg tenker på han konstant. Ikke lett  

Takk for dine tips og takk for at du forteller. Full empati for din situasjon ❤️

Anonymkode: 57f42...8b8

Kan du ha fast middagsavtale hos deg feks hver søndag? En felles ting dere gjør sammen en gang i mnd feks kino/svømmehall/trening/rusletur i Lunden/spille kort/sykle en tur med niste/ etc om dere kan spille instrumenter så gå i korps feks

Anonymkode: d475d...cac