Bør man avgjøre registrering som organdonor sammen?

[AnonymBruker]

Sitter hos tanten min og ser på nyhetene at de mangler donorer, bestemte meg for å registrere meg. Mannen min ble irritert fordi han mener vi burde snakke om slikt. 

 

Jeg opplever at dette ercet personlig valg.

 

Hva mener dere?

Anonymkode: ce5f1...581

[AnonymBruker]

Personlig valg. Men det er vel nærmeste pårørende som velger for en til syvende og sist uansett?

Anonymkode: f9877...0c5

[Mezzosoprena]

Det er et personlig valg, men jeg informerte mannen min om det og forklarte hvorfor. 

Han hadde ingen innvendinger da.

[AnonymBruker]

Om han lever etter at du er død så er det uansett han som bestemmer om du skal doneres eller ikke. Så ja, dere burde snakket om det dersom du ønsker at han skal følge ditt ønske og forstå hvorfor du ønsker det

Anonymkode: b2509...132

[Summeer]

Det er et personlig valg, men nærmeste pårørende bør jo være informert og inneforstått med hva man ønsker. Jeg kjenner en som står i donorkø og vet hva hen og familien står i. Under 40, to små barn, var helt frisk og er plutselig dødssyk. hvis jeg eller en av mine nærmeste skulle dø i en ulykke og et av organene kan redde livet til en annen så ser jeg ingen grunn til at vi ikke skal donere organer. Mannen har ikke tenkt gjennom det, og hadde nok sagt nei av den grunn om han *gud forby* skulle svart på organdonasjon, derfor er det viktig at jeg har registrert meg siden dette er viktig for meg!

[Millimani]

Du bestemmer selv. Ha et donorkort hvor du selv skriver at du ønsker det, informer flere enn bare din mann, og skriv navnene deres som "vitner" i donorkortet. Altså at du har informert to som er kjent med ditt valg, og skriver deres navn i kortet. Det bør respekteres, enten det er du eller mannen som dør først. Det er respektløst av mannen din å si nei til at du skal donere organene dine, for det handler om "ditt siste ønske med livet". 

[AnonymBruker]

Dette synes jeg er et personlig valg, og håper et ja på helenorge overstyrer etterlattes ønsker, men om partneren min var død, kunne jeg gjerne gått mot hans ønske (hvis han ikke ønsket å donere) og gitt bort organene hans hvis han likevel ikke trengte dem selv. Jeg trenger ikke å gjøre livet hans surt så lenge han lever og kunne fint løyet og sagt jeg ville respektere hans ønske. 

Når det gjelder begravelse eller andre ting som kan gjøres med kroppen min etter jeg er død, synes jeg etterlattes ønsker er mye viktigere enn mine.

Anonymkode: 01458...954

[AnonymBruker]

Jeg har bestemt at jeg er organdonor mot min manns vilje. Han klarer ikke tanken på at noen «tukler» med min kropp etter min død. Han mener at jeg da ikke gravlegges «hel», og at han ikke takler at mine organer går til et annet menneske og lever videre.

han ønsker ikke å donere sine organer og forstår ikke at jeg ikke elsker ham høyt nok til p ikke ønske at han skal gravlegges hel og at jeg klarer at tenke på at noen bruker hans organer. Jeg har sagt at om han før først og jeg blir spurt om organdonasjon, så svarer jeg ja.

jeg har også sagt at jeg ville latt barna være organdonorer også. Skjer det, så kommer vi ikke til å takle sorgen av å miste er barn kombinert med den prinsipielle uenigheten om organdonasjon. 
 

med andre ord; organdonasjon er en privatsak, men det er fint å informere den andre om sitt valg. Uansett er det viktig å registrere seg som organdonor.

Anonymkode: 46e53...906