Hvorfor gjør du partneren din miserabel?

[AnonymBruker]

Som tittelen sier. Hvorfor og hvordan gjør du partneren din miserabel — og hva kan du forandre med din egen oppførsel, som fører til at forholdet deres blir betre?

 

Anonymkode: e6246...4cc

[SPOCA]

Jeg gjør ikke det, og ikke han heller. Vi er veldig lykkelige sammen. Så ser ikke at det er så mye å forandre på, så lenge man er åpne og ærlige med hverandre, støtter, bygger hverandre opp og vil hverandres beste.  

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (4 minutter siden):

Jeg gjør ikke det, og ikke han heller. Vi er veldig lykkelige sammen. Så ser ikke at det er så mye å forandre på, så lenge man er åpne og ærlige med hverandre, støtter, bygger hverandre opp og vil hverandres beste.  

Hvorfor svarer du da?

Anonymkode: e6246...4cc

[Trolltunge]

Jeg gjør ikke det, og han gjør det ikke med meg. Vi har imidlertid gjort hverandre miserable tidligere. Det handlet om at vi begge så egne behov, samt gjorde mye for den andre uten å lytte til eller forstå hvilke behov den andre egentlig hadde. Så ble vi begge såre av dette, og det ble en negativ spiral med å forsvare seg selv og sine behov, som var blitt så prekære at viljen til å se den andres behov og smerte forsvant helt. Dårlig kommunikasjon førte til elendig kommunikasjon, og at begge hadde det miserabelt. 

Måtte løses med vilje til bedre kommunikasjon, og det var lenge veldig vanskelig fordi vi begge to hadde kjørt oss fast i egen smerte ved situasjonen. 

Ofte er det nok to som strever og har det ganske dårlig når ene har det dårlig. At ting har gått ned i et spor ingen helt ser hvordan man kan komme ut av. Ofte er det ene som oppfører seg dårligst likevel, men det er ikke nødvendigvis slik at vedkommende ser at hun/han sitter på nøkkelen til å få det bedre til, og også få det bedre selv. Selvinnsikt er vanskelig. Spesielt når ting ikke fungerer, og det føles vondt. 

Endret 15. januar 2023 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (10 minutter siden):

Jeg gjør ikke det, og han gjør det ikke med meg. Vi har imidlertid gjort hverandre miserable tidligere. Det handlet om at vi begge så egne behov, samt gjorde mye for den andre uten å lytte til eller forstå hvilke behov den andre egentlig hadde. Så ble vi begge såre av dette, og det ble en negativ spiral med å forsvare seg selv og sine behov, som var blitt så prekære at viljen til å se den andres behov og smerte forsvant helt. Dårlig kommunikasjon førte til elendig kommunikasjon, og at begge hadde det miserabelt. 

Måtte løses med vilje til bedre kommunikasjon, og det var lenge veldig vanskelig fordi vi begge to hadde kjørt oss fast i egen smerte ved situasjonen. 

Ofte er det nok to som strever og har det ganske dårlig når ene har det dårlig. At ting har gått ned i et spor ingen helt ser hvordan man kan komme ut av. Ofte er det ene som oppfører seg dårligst likevel, men det er ikke nødvendigvis slik at vedkommende ser at hun/han sitter på nøkkelen til å få det bedre til, og også få det bedre selv. Selvinnsikt er vanskelig. Spesielt når ting ikke fungerer, og det føles vondt. 

Dette snakket litt til meg, føles som å lese om meg og min partner, som vel egentlig er mer en eks nå.. det endte med at vi måtte ta avstand fra hverandre.

Vi er jo voksne og sosialt intelligente mennesker som bryr oss om hverandre og kommuniserte og burde være rustet til å håndtere de situasjonene som livet kastet på oss, men vi kjørte oss nok fast i det du beskriver, hvor man kanskje er mer opptatt av å få frem hvor vondt man selv har det enn å virkelig ta innover seg den andres situasjon. Eller hvor man mener den andre burde klare å gjøre noe med det. Selv om vi forstår at den andre har det vondt og hvor det kommer fra, så er det likevel et eller annet sted hvor det sviktet, og det ble fatalt for vårt forhold.. 

Men er det verdt det, å jobbe mer? Jeg føler på en måte at det var en test for vårt forhold, som vi feilet. Og det er vanskelig for meg å komme over bitterheten, det skal jeg bare være helt ærlig på. Hvordan klarte dere det?

Anonymkode: 80231...69a

[AnonymBruker]

Fordi det er over. 

Anonymkode: dcd4a...255

[AnonymBruker]

Hender jeg gjør ham miserabel. Kanskje en gang hver fjerde måned hvor jeg er stresset fordi jeg er i ferd med å avslutte et prosjekt. Og så projiserer jeg min misnøye på ham. Sier alltid unnskyld og har blitt mye bedre. Trekker meg heller unna når jeg er stresset og sier fra. 

Anonymkode: 019cf...e89

[AnonymBruker]

Tenker det har mye med alder å gjøre. Kvinner har en tendens til å surne tidlig i 30-årene. Mister gløden og humøret og leter etter hakkekyllinger.

Anonymkode: c80f9...2c4

[Hjelpsom]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette snakket litt til meg, føles som å lese om meg og min partner, som vel egentlig er mer en eks nå.. det endte med at vi måtte ta avstand fra hverandre.

Vi er jo voksne og sosialt intelligente mennesker som bryr oss om hverandre og kommuniserte og burde være rustet til å håndtere de situasjonene som livet kastet på oss, men vi kjørte oss nok fast i det du beskriver, hvor man kanskje er mer opptatt av å få frem hvor vondt man selv har det enn å virkelig ta innover seg den andres situasjon. Eller hvor man mener den andre burde klare å gjøre noe med det. Selv om vi forstår at den andre har det vondt og hvor det kommer fra, så er det likevel et eller annet sted hvor det sviktet, og det ble fatalt for vårt forhold.. 

Men er det verdt det, å jobbe mer? Jeg føler på en måte at det var en test for vårt forhold, som vi feilet. Og det er vanskelig for meg å komme over bitterheten, det skal jeg bare være helt ærlig på. Hvordan klarte dere det?

Anonymkode: 80231...69a

Føler med deg, samme skjedde med mitt forhold og når jeg lærte var det for sent, Alt det du sier treffer rett i hjertet og jeg forakter  og er bitter på meg selv for å ikke har klart å se hvor misserabel jeg gjorde min partner. Hadde jeg kunnet skru tiden tilbake så hadde jeg gjort det uten å tenke på det. 
Jeg har nå gått dypt inn i meg selv og fått en ny innsikt og det var ikke en hyggelig opplevelse, Alt man da kan gjøre er å ta tak i en selv og lære av feilene sine, det kommer til å bli hardt men skal klare det så jeg ikke går i samme fella igjen med en eventuelt ny partner i fremtiden. Akkurat nå er det temmelig uaktuelt siden det ikke har gått to uker.  

[AnonymBruker]

Fordi han har gjort livet mitt miserabelt.

Anonymkode: bd8cb...2e1

[AnonymBruker]

Sexnekt. 

Anonymkode: 0dc53...905

[Hjelpsom]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Sexnekt. 

Anonymkode: 0dc53...905

"Sexnekt" kan komme av mange ting.

Du oppfører deg dårlig i forholdet. - Sinne, selvopptatthet, utilgjengelig.

Viser ikke nok at du bryr deg om partneren.

Deltar ikke i familielivet.

Er for dominerende og slipper ikke partneren til.

Viser ikke at du er glad i partneren

Gir ikke partneren skryt og positive tilbakemeldinger

 

Disse tingene gir jo ikke partner lyst og ønske om å være intim og så havner man i en dårlig sirkel med krangling og dårlig kommunikasjon der dem som opplever at de ikke får nok sex og begjær føler seg nedfor og tigger og ber om mere sex. For partnere som kanskje har prøvd svært lenge å få deg til å lytte til slutt mister lysten, For kvinner er sex ofte mer komplisert enn for oss menn. 

Til slutt ender det i katastrofe og den som føler seg mest misserabale går.

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette snakket litt til meg, føles som å lese om meg og min partner, som vel egentlig er mer en eks nå.. det endte med at vi måtte ta avstand fra hverandre.

Vi er jo voksne og sosialt intelligente mennesker som bryr oss om hverandre og kommuniserte og burde være rustet til å håndtere de situasjonene som livet kastet på oss, men vi kjørte oss nok fast i det du beskriver, hvor man kanskje er mer opptatt av å få frem hvor vondt man selv har det enn å virkelig ta innover seg den andres situasjon. Eller hvor man mener den andre burde klare å gjøre noe med det. Selv om vi forstår at den andre har det vondt og hvor det kommer fra, så er det likevel et eller annet sted hvor det sviktet, og det ble fatalt for vårt forhold.. 

Men er det verdt det, å jobbe mer? Jeg føler på en måte at det var en test for vårt forhold, som vi feilet. Og det er vanskelig for meg å komme over bitterheten, det skal jeg bare være helt ærlig på. Hvordan klarte dere det?

Anonymkode: 80231...69a

Vi gikk i parterapi. Det var nødvendig å ha en tredjeperson som katalysator, for å la den andre legge frem sin opplevelse av alt, og tie selv lenge nok til å lytte og forstå hvordan den andre hadde slitt. Selv når man hadde lyst til å protestere og/avvise. Vi var for såre begge to til å egentlig være særlig villig til å lytte like mye som vi forklarte vår sak. På grunn av at terapeuten styrte samtaler litt måtte vi imidlertid lytte like mye som vi selv fikk ordet. 

Så måtte vi nok begge bestemme oss for å prøve å legge bitterhet og sinne bort, for å kunne se at den andre forsøkte å være en bedre partner. Var mye å bite seg i tunga ganske lenge, og bevisst jobbe med det vi hadde fått råd om å vektlegge. At man skulle se på hverandre med vennlige øyne, slik man gjør når ting er bra, og holde kjeft om man ikke hadde noe fint å si. Holde dialogen like vennlig og konstruktiv som om det for eksempel var en kollega man snakket til, også når man måtte gi beskjeder eller påpeke ting. Det ble litt fake it untill you make it egentlig, men det ble også stadig enklere når man faktisk så at den andre virkelig prøvde å gjøre og være mer hva du trengte. 

Her var det også slik at jeg hadde gjort for mye og han for lite, og jeg hadde slitt meg ut, så vi måtte fordele alt ansvar mellom oss, og så var det hands off fra min side angående alt som ble hans ansvar, uansett om det gikk galt, eller ble utført feil i mine øyne. Han måtte få tid på seg til å finne ut av ting og lære, uten at jeg hakket/kritiserte/rettet opp/tok over. Det var faktisk merkelig krevende, selv om jeg var glad for at han hadde overtatt mange oppgaver. Mer bite seg i tunga og å måtte stoppe meg selv i å bare gjøre ting. Jeg måtte reflektere over og innse at jeg også hadde vært en del av problemet, ved at jeg mente at han ikke klarte, og/eller at jeg kunne gjøre ting bedre. Det var jo egentlig bare fordi jeg hadde mer erfaring, som han måtte få tid til å få. Det har jo vist seg at han fint er i stand til det, når jeg holdt kjeft og lot ham lære. 

Bitterhet og sinne har vi klart å legge bort. Det er liksom før og etter, og det før kan vi ikke rote veldig i, for det ville ødelegge alt. Før er en tid og et sted hvor vi var, og hvor det ikke var ok å være for noen av oss, og fungerer mest som ; Dit vil vi ikke igjen! 

Angående spørsmålet ditt om det var verdt det. Ja!!!!! Det krever imidlertid at begge to er like dedikert. En person kan ikke fikse slikt alene. 

Endret 15. januar 2023 av Trolltunge

[Hjelpsom]

9 minutter siden, Trolltunge said:

Vi gikk i parterapi. Det var nødvendig å ha en tredjeperson som katalysator, for å la den andre legge frem sin opplevelse av alt, og tie selv lenge nok til å lytte og forstå hvordan den andre hadde slitt. Selv når man hadde lyst til å protestere og/avvise. Vi var for spre begge to til å egentlig være særlig villig til å lytte like nye som vi forklarte vår sak. 

Så måtte vi nok begge bestemme oss for å prøve å legge bitterhet og sinne bort, for å kunne se at den andre forsøkte å være en bedre partner. Var mye å bite seg i tunga ganske lenge, og bevisst jobbe med det vi hadde fått råd om å vektlegge. At man skulle se på hverandre med vennlige øyne, slik man gjør når ting er bra, og holde kjeft om man ikke hadde noe fint å si. Holde dialogen like vennlig og konstruktiv som om det for eksempel var en kollega man snakket til, også når man måtte gi beskjeder eller påpeke ting. Det ble litt fake it untill you make it egentlig, men det ble også stadig enklere når man faktisk så at den andre virkelig prøvde å gjøre og være mer hva du trengte. 

Her var det også slik at jeg hadde gjort for mye og han for lite, og jeg hadde slitt meg ut, så vi måtte fordele alt ansvar mellom oss, og så var det hands off fra min side angående alt som ble hans ansvar, uansett om det gikk galt, eller ble utført feil i mine øyne. Han måtte få tid på seg til å finne ut av ting og lære, uten at jeg hakket/kritiserte/rettet opp/tok over. Det var faktisk merkelig krevende, selv om jeg var glad for at han hadde overtatt mange oppgaver. Mer bite seg i tunga og å måtte stoppe meg selv i å bare gjøre ting. Jeg måtte reflektere over og innse at jeg også hadde vært en del av problemet, ved at jeg mente at han ikke klarte, og/eller at jeg kunne gjøre ting bedre. Det var jo egentlig bare fordi jeg hadde mer erfaring, som han måtte få tid til å få. Det har jo vist seg at han fint er i stand til det, når jeg holdt kjeft og lot ham lære. 

Bitterhet og sinne har vi klart å legge bort. Det er liksom før og etter, og det før kan vi ikke rote veldig i, for det ville ødelegge alt. Før er en tid og et sted hvor vi var, og hvor det ikke var ok å være for noen av oss, og fungerer mest som ; Dit vil vi ikke igjen! 

Angående spørsmålet ditt om det var verdt det. Ja!!!!! Det krever imidlertid at begge to er like dedikert. En person kan ikke fikse slikt alene. 

Er dessverre sånn at i mange tilfeller så innser den parten for sent hvorfor hen har gjort partneren misserabel. Partneren har kanskje prøv i måneder kanskje år på få hen til å lytte. 

[AnonymBruker]

Jeg er rotete. Burde skjerpe meg, men det er vanskelig å rekke over alt.

Anonymkode: ea46a...e17

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor svarer du da?

Anonymkode: e6246...4cc

Fordi spørsmålet indikerer ikke at man ikke kan svare. Da får man avklare dette i HI.

[AnonymBruker]

Jeg er krevende å være i et forhold med fordi jeg ikke orker å ha et forhold bare på overflaten. Jeg vil prate om alt mulig, jeg vil ha masse lidenskap og jeg vil ha engasjement. Og så skjønner jeg jo at det blir fryktelig slitsomt å forholde seg til noen ganger. Jeg prøver å skjerpe meg, men er ikke så lett. 

Anonymkode: 9857f...6bc

[Trolltunge]

Useless skrev (7 minutter siden):

Er dessverre sånn at i mange tilfeller så innser den parten for sent hvorfor hen har gjort partneren misserabel. Partneren har kanskje prøv i måneder kanskje år på få hen til å lytte. 

Ja det var tilfellet her. At jeg hadde forsøkt å si ifra i mange mange måneder, men fikk i retur at jeg maste, var blitt kjip og kjerring og ikke var hyggelig å være med lenger. Da gir man jo opp dialog etterhvert, og blir taus, men trekker seg fysisk, emosjonelt og mentalt unna. Da går forholdet raskt mot brudd. 

[Hjelpsom]

1 minutt siden, Trolltunge said:

Ja det var tilfellet her. At jeg hadde forsøkt å si ifra i mange mange måneder, men fikk i retur at jeg maste, var blitt kjip og kjerring og ikke var hyggelig å være med lenger. Da gir man jo opp dialog etterhvert, og blir taus, men trekker seg fysisk, emosjonelt og mentalt unna. Da går forholdet raskt mot brudd. 

Jeg missunner partneren din. For meg ble det for sent og hun gikk. Er glad på dine deres vegne, fint at han var villig til å lytte å ta grep. Noen ganger går det andre ganger ikke.

[Trolltunge]

Useless skrev (3 minutter siden):

Jeg missunner partneren din. For meg ble det for sent og hun gikk. Er glad på dine deres vegne, fint at han var villig til å lytte å ta grep. Noen ganger går det andre ganger ikke.

Jeg gikk jeg også. Vi var fra hverandre 7 måneder. Vil ikke gi deg forhåpninger om at tid kan gjøre henne villig til en ny sjanse, for det var ganske spesielle omstendigheter som førte til at jeg ga ham en ny sjanse. Jeg var egentlig helt ferdig med ham, og det er dessverre ofte kvinner når det er kommet så langt. Under normale omstendigheter hadde jeg ikke gitt ham en ny sjanse. Så litt hell i uhell kanskje, siden han faktisk hadde reflektert godt og selv innsett at han hadde vært en dårlig partner, og var skyld i at det ble som det ble. Det tok likevel lang tid før jeg trodde på det. Det er lett å si at man har forstått, men betydelig vanskeligere å opprettholde endringsvilje. 

Nå er dette 5 (6?) år siden, og det er vel de tre siste årene jeg virkelig har trodd på at endringer er varige, og at han selv på ingen måte vil tilbake til hvordan det var tidligere. At han faktisk har forstått hva som må til for å holde forholdet godt, og at refleksjoner han gjorde seg har satt seg varig i ham. Nå tror jeg på ham når han sier at han var dum tidligere, og at det krevde mye mer energi fra ham også å være en dårlig partner enn å være en god partner som tar sin del av ansvaret. Dårlig stemning og ikke ha det hyggelig hjemme var også negativt for ham. Tok betydelig mer energi fra ham også enn det tar ham å gjøre sin del av oppgavene som må gjøres. Han trives også bedre med at vi deler på oppgavene, og at det er god stemning og hygge oss to mellom. At han har en kone med overskudd til å smile, le, kose, ha sex, gjøre kjekke ting sammen og ha god dialog. Alt som forsvant da jeg var utslitt, og han ikke var villig til å bidra til å lette byrden, men istedenfor kalte meg masete kjip kjerring, og furtet over at jeg ikke lenger var en hyggelig kjæreste for ham.